Trollmenn skapte moderne vitenskap

"Og se her, mine herrer!" Med en rask, triumferende bevegelse åpnet kjemikeren James Price smeltedigelen og tok ut en liten klump av det reneste gull.

Det gikk et gisp gjennom forsamlingen av fornemme tilhørere. Nå fikk hver og en av dem kjenne på den vesle klumpen, og de ble raskt enige om at de nettopp hadde vært vitne til et mirakel. Fremvisningen var den foreløpige kulminasjonen på karrieren til James Price. I løpet av sommeren 1782 hadde ryktet spredt seg i London om at den unge, lovende vitenskapsmannen hadde klart å omdanne kvikksølv til gull.

Nå var flere fremtredende teologer, to mestre i gullraffinering og en håndfull medlemmer av overhuset overbevist. Under prosessen hadde de alle fulgt nøye med på hver bevegelse Price gjorde, og i tillegg hadde selveste lord Palmerston, kommissær i finansdepartementet, fått veie det mystiske røde pulveret som senere ble strødd utover kvikksølvet – og som ifølge Price var en del av hemmeligheten bak forvandlingen til gull.

Religion og kunnskap ble blandet

Med det røde pulveret, kvikksølv og en glovarm smeltedigel benyttet James Price seg av alle tradisjonene i alkymistenes eldgamle kunst – som vanligvis hadde som mål å skape gull eller oppnå evig liv. I årtusener hadde menn og kvinner syslet i skjæret fra flammene, og underveis kokt blant annet hår, ekskrementer, spytt og kobber, i tillegg til at de hadde påkalt seg gudenes hjelp i håp om til slutt å klare å lage det dyrebare gullet.

De første alkymistene som la grunnlaget for en europeisk alkymisttradisjon, kan spores helt tilbake til byen Alexandria flere hundre år før Kristus.

Ved middelhavskysten lå den store byen som en summende metropol, der romersk kultur blandet seg med egyptiske tradisjoner og jødisk religion. Utenfor byen kneiset det 60 meter høye fyrtårnet på Faros – et av verdens sju underverker – og inne i Alexandria gjorde verdens største bibliotek byen til et lærdomssentrum for hele middelhavsområdet. I disse omgivelsene kunne alkymistene ta for seg av de frittflytende trosretningene og blande dem med samtidens vitenskap.

De første tekstene om alkymi omtaler myteomspunne personer som for eksempel jødinnen Maria og en mann ved navn Demokrit, som begge eksperimenterte med alkymi. Historikere vet svært lite om disse personene, men ifølge overleveringene skal Demokrit ha fått alkymistiske ferdigheter ved hjelp av en guddommelig åpenbaring. Han begynte å blande kobber, kvikksølv, arsen, svovel og sinkoksid for å oppnå alt mulig – fra et renere sinn til gull.

Verden besto av fire elementer

De første alkymistene var inspirert av den greske filosofen Aristoteles, som mente at alt besto av jord, luft, ild og vann i bestemte blandingsforhold. For å bevise denne teorien behøvde alkymistene bare å ta et trestykke og stikke det inn i flammene.

Etter hvert som treet ble varmet opp, begynte det å dryppe vann fra årene – derfor inneholdt treet vann, konkluderte alkymistene. Like etter begynte det å stige røyk fra treet – derfor inneholdt det luft – og endelig antente treet, altså måtte det også inneholde ild. Når ilden hadde brent lenge nok, ble treet til aske – en slags jord. Og dermed var ringen sluttet, og teorien bevist.

Samtidig, mente alkymistene, hadde alt materiale en guddommelig streben mot større fullkommenhet. Alkymiens kunst besto i å hjelpe for eksempel kobber eller kvikksølv til å bli gull ved å forskyve stoffets sammensetning av jord, luft, ild og vann.

Gull var guddommelig

Det var ikke tilfeldig at det var nettopp gull som ble målet for alkymistene. Lenge før de første gullmyntene ble slått i bystaten Lydia i Lilleasia i det 7. århundre f.Kr., utvant faraoene gull fra Nilens sand. Gull var vakkert og det funklet, og selv i svært tidlige kulturer tilla menneskene gullet guddommelige egenskaper når de fant det i naturen. Det gylne metallet var som støvkorn av solskinn, og den som eide gullet hadde en del av solen, livets viktigste kilde.

Det var derfor naturlig at alkymistene rundt Alexandria også jaktet på gullet. Både arbeidet og kunnskapen deres fikk imidlertid en brå slutt da biblioteket i Alexandria brant i 47 f.Kr, og de rundt 500 000 skriftrullene enten gikk opp i røyk eller ble spredt da Egypt ble erobret av romerne i 30 f.Kr.

Det europeerne mistet ble plukket opp av araberne, og på slutten av 700-tallet ble Bagdad sentrum for kjemiske eksperimenter. Byen var en funklende oase av palasser og frodige hager, og ved breddene av elva Tigris vandret Abu Musa Jabir ibn Hayyan al-Azdi – i Vesten kjent som Geber. Han var kalifens hofflege og hadde tilegnet seg stor kunnskap innenfor de fleste disipliner fra astronomi og musikk til filosofi, geologi og alkymi.

Geber var praktisk anlagt, og mente at all kunnskap burde testes med eksperimenter. Laboratoriet hans var utstyrt med ovner, esser, dampkokere, trakter, filter og kolber, og det sydet og boblet overalt, mens Geber tenkte ut nye forsøk. Han kjente til og anerkjente Aristoteles' teori om jord, ild, luft og vann, men videreutviklet mange av teoriene, og utførte langt flere eksperimenter enn de første alkymistene.

Ved å blande vitriol med alun og salpeter oppdaget Geber salpetersyre, og han var den første til å isolere og beskrive grunnstoffer som antimon og vismut. Han fant også frem til det giftige stoffet arsenikk ved å varme opp et giftig mineral. Noen av stoffene brukte Geber blant annet som rustbeskyttelsesmiddel eller til å impregnere lær og tekstiler. Geber hadde store forventninger til eksperimentene sine. I tillegg til gull drømte han om å skape både slanger, skorpioner og mennesker i essene og kolbene.

Ingen av delene lyktes for den hardt arbeidende vitenskapsmannen. Da kalif Harun al-Rashid tiltrådte, kom Geber i klemme i maktkampen. Til tross for sine store bedrifter ble han landsforvist og erklært fiende av staten.

Med bruken av eksperimenter ble Geber imidlertid stadig regnet som sin tids største alkymist, og han inspirerte til praktiske eksperimenter i mange hundre år frem i tiden.