Moderne hjertestartere bygger på Aldinis makabre forsøk fra 1800-tallet.

© Scanpix

Virkelighetens doktor Frankenstein satte strøm på de døde

Giovanni Aldini ble på 1800-tallet berømt og beryktet for å sende elektrisitet gjennom lik. Målet med de bisarre eksperimentene var å bevise at elektrisitet var livets kilde – og at strøm kunne vekke liv i de døde.

18. oktober 2017 av Kasper Schlie

Det store auditoriet i Royal College of Surgeons i London er fylt til siste plass. Oljelampene lyser opp rekke etter rekke av byens fremste borgere. 

Generaler, politikere og overklassekvinner venter på at den italienske professoren Giovanni Aldini skal sette i gang det som ifølge ryktene fra Italia er et makabert eksperiment.

Et legeteam klargjør en mystisk søyle med 120 skiver av sink og kobber, og legger skalpeller, sager og sakser på et lavt bord. Da døren fra bakrommet går opp, senker det seg en tung stillhet over den distingverte forsamlingen. Inn trer en rolig Aldini, som straks fester to ledninger til det primitive batteriet.

Da døren åpnes igjen, trilles det bleke, muskuløse liket av 26 år gamle George Forster inn. Det går et gisp gjennom salen. 

En time før har bøddelen i Newgate-fengselet hengt Forster som straff for at han har druknet sin kone og barnet deres. En del av dommen var at drapsmannens kropp skulle doneres til legevitenskapen.

Aldini er klar. Han fukter den dødes lepper med saltvann og fester den ene ledningen. Den andre klemmer han fast rundt Forsters øre. 

Strømmen er på: Drapsmannens kjeve begynner å sitre, ansiktsmusklene trekker seg sammen i en grimase, og det venstre øyet åpner seg plutselig. Kvinnene skriker høyt, og legene i salen må mane alle til ro.

Giovanni Aldini finner nå frem skalpellene, og i løpet av de neste fire timene blottlegger han og sender strøm gjennom nerver og muskler i Forsters kropp. 

De blodige armene og beina flyr hit og dit, og drapsmannens store never knytter seg i kramper. 

«Bevegelsene ble så kraftige at det så ut som at det var liv i den døde igjen», skrev Aldini senere.

Men det skulle ikke bare se sånn ut. Til slutt sager Aldini over brystbeinet og finner hjertet. Han gir to assistenter instruksjoner om å føre ledningene inn til organet, i håp om å få det til å slå igjen.  

Ikke abonnent? Få bladet her:

Onkelen var forbildet

De makabre eksperimentene i januar 1803 var en bisarr kulminasjon på tiår med forskning og akademisk debatt i Italia. 

Aldinis onkel, legen og fysikeren Luigi Galvani, hadde i 1771 lansert en teori om at det fins et indre elektrisk kretsløp i dyr og mennesker. 

Hjemme i Bologna hadde Galvani vært i gang med å dissekere en frosk da hans kone ved en tilfeldighet kom borti froskens blottlagte ryggmarg. Plutselig begynte dyrets bein å sprelle, og kimen til et nytt fagfelt – galvanisme – var lagt.

Galvani gikk straks i gang med en rekke forsøk som tilsynelatende avslørte at dyrs muskler styres av en form for elektrisk væske. 

Denne væsken måtte utgjøre selve livets essens, mente Galvani, og derfor kunne ikke livet bestå av en metafysisk sjel eller annet vås som ikke var målbart. Legen utga tankene sine i 1791, og bega seg med det ut i et minefelt i det katolske Italia.

Året etter avsluttet 20 år gamle Giovanni Aldini fysikkstudiene og flyttet inn hos sin berømte onkel for å hjelpe til i det enkle hjemmelaboratoriet hans. 

Den unge vitenskapsmannen ble dypt fascinert av de sprellende kadaverne, og etter et dramatisk sykdomsforløp, der Galvani tok seg godt av nevøen, var Aldini omvendt:

«Han behandlet meg for en dødelig feber. Jeg unnslapp den visse død takket være hans kjærlige omsorg, og etter dette begynte jeg å vie meg helt og holdent til en doktrine som jeg hadde full tillit til», skrev Aldini. 

Luigi Galvani eksperimenterte ivrig på små dyr i sitt hjemmelaboratorium.

© Polfoto

Aldini fortsatte striden

Galvanis påstand om en elektrisk væske som kilden til livet var svært kontroversiell, og han kom straks under kraftig angrep fra en annen italiensk vitenskapsmann, Alessandro Volta. 

Ifølge Volta var ideen om «dyrisk elektrisitet» latterlig, fordi strøm ikke kunne oppstå biologisk i levende vesener. 

Hvis Galvani likevel hadde registrert en form for elektrisitet, måtte den stamme fra stativene og instrumentene han brukte under forsøkene, mente Volta. Kontakt mellom metaller som kobber, sink og sølv kan nemlig utløse elektrisk spenning.

Galvani, som var sky og levde en tilbaketrukket tilværelse, ønsket ikke å delta i den opphetede debatten. Hans ungdommelige og skarpe nevø Aldini var derimot fast bestemt på å forsvare onkelens ideer mot Voltas angrep.

Aldini vant en stor seier da han beviste at den dyriske elektrisiteteten kan aktiveres helt uten metaller. I 1794 trakk han en muskel ut av et froskelår og koblet den til en nerve ved ryggmargen. 

Den sprellende frosken satte Volta til veggs – selv om det senere ble klart at begge to hadde rett: Elektrisitet kan både oppstå biologisk og metallisk.

Da onkelen døde i 1798, ble Aldini professor ved universitetet i Bologna. Froskene havnet på hylla, for nå skulle galvanismens grenser testes ved hjelp av eksperimenter med varmblodige dyr som fugler, hunder og kyr.

Italieneren fortalte ivrig om den ene suksessen etter den andre. Vingene på døde fugler begynte å baske, hundekjever glefset, og blodige oksehoder fortrakk seg i unaturlige grimaser. Spørsmålet nå var bare hva elektrisiteten kunne gjøre med mennesker.

Sendte strøm gjennom seg selv

I 1801 følte Aldini seg endelig klar til å teste om han kunne påvirke menneskers «elektriske væske». Innledningsvis testet vitenskapsmannen konsekvensene på sin egen kropp. 

I hjemmelaboratoriet festet han to ledninger til et primitivt batteri, for så å føre dem opp én til hvert øre. Smellet kom plutselig og skarpt.

«Jeg merket et sterkt sjokk, et rykk mot innsiden av kraniet, og etterpå fikk jeg ikke sove på flere døgn», beretter Giovanni Aldini, som likevel ikke nølte med å sette en pasient som led av «melankoli» – tidens betegnelse på tung depresjon – på intensiv strømterapi.

Aldini behandlet den 27 år gamle pasienten daglig i noen uker, helt til depresjonen var borte. En triumferende Aldini kunne fortelle om elektrisitetens store medisinske potensial. 

Det neste eksperimentet ble imidlertid en stor skuffelse. To unge tyver var dømt til døden i Bologna i 1802. Aldini grep sjansen og fikk tillatelse til å sette strøm på likene.

«De tillot meg å stå ved siden av rettferdighetens øks og ta imot de uheldige forbryternes blødende kropper», skrev Aldini. Ett stort problem gjensto imidlertid. 

Etter at øksen hadde skilt hodet fra kroppen, var det nødvendigvis utelukket å starte opp igjen de hodeløse mennenes hjerter.

I stedet kastet Aldini seg over andre organer med sitt hittil kraftigste batteri, som besto av hundre skiver sink og hundre skiver kobber. De livløse tyvene spratt og vred seg som ville dyr. 

Aldini ble likevel mest imponert av ansiktsuttrykkene, som han forsøkte å manipulere ved å åpne kraniet og sende strøm gjennom forskjellige deler av hjernen. Senere skremte han publikum ved å seriekoble hodene, slik at de bleke ansiktene fortrakk seg samtidig.

Publikum var imponert, men Aldini ville først og fremst overbevise sine vitenskapelige kolleger om at de galvaniske teknikkene var nyttige for legevitenskapen. 

Han ville gjenopplive et dødt menneske, men forsøket krevde et lik der hodet satt godt fast på kroppen. Derfor dro Aldini til London, der dødsdommer ble fullbyrdet ved henging. 

Og han måtte ikke vente lenge før han ble lovet tilgang på en ung drapsmann.

Hva er kilden til livet?

Frem til 1500-tallet ble livet sett på som en gave fra Gud. Siden har vitenskapen gjort flere forsøk på å forklare livets gåte.

  • 1644: René Descartes: MEKANIKK

    Den franske filosofen skaper oppstandelse da han skriver at menneskekroppen bare er en maskin. Descartes mener imidlertid at sjelen er immateriell og bundet sammen med kroppen dypt inne i hjernen. Descartes mener dog stadig, at sjælen er immateriel og bundet sammen med kroppen dybt inde i hjernen. 


  • 1771: Luigi Galvani: ELEKTRISITET

    Mennesker og dyr gjennomstrømmes av elektriske kretsløp, hevder Luigi Galvani. Den italienske legen og fysikeren er overbevist om at alle levende vesener blir holdt i live av en spesiell elektrisk «livets væske».


  • 1953: 

    Miller og Urey: KJEMI


    Kjemikerne Stanley Miller og Harold Urey setter en gnist til ammoniakk, metan, vann og hydrogen – og skaper aminosyrer. Forsøket vekker oppsikt fordi aminosyrer er en forutsetning for protein, som utgjør kjernen i alt liv.


  • 1962: Watson og Crick: DNA 

    Molekylærbiologene Francis Crick og James D. Watson får Nobelprisen i fysiologi og medisin for å ha funnet ut at alt arvemateriale i planter, dyr og mennesker er kodet i DNA-molekyler. I 2003 fastslår forskerne omsider at mennesket har 20 000 gener.


  • 2007: 

    Kurzweil: KUNSTIG INTELLIGENS

    Fremtidsforskeren Ray Kurzweil mener at vi i fremtiden vil se på roboter som levende vesener: «I 2029 vil roboter kunne oppføre seg som mennesker, og det virkelige spørsmålet blir: Har de følelser, og skal de ha samme rettigheter som oss?»

I 1962 fikk Crick og Watson en Nobelpris for sin banebrytende forskning.

© Scanpix

Galvanisme havnet i skammekroken

Giovanni Aldini ga Forsters hjerte en rekke støt den dagen i 1803, men det ville ikke begynne å slå. Likevel gjorde beretningene om forsøket dypt inntrykk i samtidens Europa, der både menigmann og vitenskapsfolk fulgte interessert med på de galvaniske forsøkene.

I grenseland mellom mystikk og vitenskap begynte mange å fantasere om galvanismens potensial. 

En fransk filosof var så overbevist om at Aldini hadde rett i at den menneskelige organisme kunne produsere strøm, at han iverksatte sitt eget, ytterst makabre forsøk. 

Han lagde simpelthen et kortlivet batteri, der lagene besto av «anatomisk avfall»: muskelfragmenter, organer og hjerne. Døde mennesker inneholdt fremdeles elektrisk livskraft, var argumentet.

Det gikk ikke lang tid før opportunistiske kvakksalvere begynte å tilby «galvanisk terapi». Mot store summer kunne borgerskapet behandles med elektrisitet for å bli kvitt lidelser som migrene og muskelsmerter. 

Derfor ble bruken av elektrisitet i legevitenskapen stort sett avvist som juks og fanteri frem til slutten av 1800-tallet.

Aldini var imidlertid alt annet enn en gal kvakksalver. Italieneren innrømmet senere at forsøket med John Forster var «en prostitusjon av galvanismen», og angret på eksperimentets sirkusaktige karakter, der fokuset ble flyttet bort fra det egentlige formålet. 

Italieneren skrev til sitt forsvar at han «bare ville finne en metode til gjenoppliving av druknede». Aldinis drøm om å gjenopplive «døde» med strøm ble først til virkelighet i 1947 – mer enn hundre år etter Aldinis død. 

Legene hadde da oppnådd langt større forståelse av den medisinske bruken av strøm, og klarte å gjenopplive en 14 år gammel amerikansk gutt ved å gi ham flere støt.

Les mer

Iwan Rhys Morus: Shocking bodies, The History Press, 2011. Susan Tyler Hitchcock: Frankenstein – A cultural history, W. W. Norton & Co, 2008. Giovanni Aldini: An Account Of The Late Improvements In Galvanism, Ulan Press, 2012.

Kanskje du er interessert i