Zuluene sviktes av britene

Britene hadde tatt kontrollen med Transvaal under dekke av å ville beskytte boerne mot zulustammen som gjentatte ganger hadde angrepet boerfarmere. De siste 50 årene hadde zuluene vært den gruppen av Afrikas opprinnelige befolkning som de europeiske kolonistene fryktet mest. Krigermentaliteten gjennomsyret hele zulusamfunnet, og en populær manndomsprøve gikk ut på at de unge krigerne måtte dyppe spydene sine i fiendenes blod. Hittil hadde britene imidlertid stått på god fot med zuluene, som de så på som en nyttig buffer mot boerne.

Forholdet var så godt at da zulukongen Cetewayo tok over makten i 1873, ba han britenes ansvarlige for «kontakt med de innfødte», Theophilus­ Shepstone, om å delta i kroningsseremonien. Shepstone fikk æren av å sette kronen på Cetewayos hode og legge en kappe i purpur og gull over kongens skuldre.

Nå da britene hadde mer bruk for vennligsinnede boere enn for zuluene, bestemte de seg for å gi Transvaal en del av zuluenes land som plaster på såret. Zuluene nektet imidlertid å avgi jorden, noe som fikk britene til straks å true med å annektere hele området til zuluene. Cetewayo følte seg forrådt:

«Jeg elsker britene (...) jeg er sønn av dronning Victoria. Men jeg er også mitt lands konge. Jeg nekter å la meg diktere. Da må de utslette meg først», proklamerte kongen.

Men de britiske embetsmennene satte hardt mot hardt: «Cetewayo er det hemmelige håpet for enhver liten, ubetydelig høvding som har forhåpninger om at det er hans farge som skal regjere. Først når det håpet er knust, vil de bestemme seg for å underkaste seg sivilisasjonens overmakt», skrev Shepstone, som meget beleilig hadde glemt at han selv hadde plassert kronen på Cetewayos hode.

Straks etter gikk britene i gang med å demonstrere «sivilisasjonens» foretrukne maktmidler overfor zuluene, som ble angrepet i januar 1879. Etter innledende vanskeligheter, der zuluene overrumplet de britiske styrkene, turet kolonimakten frem med raketter, artilleri og maskingeværer.

Fem måneder etter at kampen var begynt, hadde britene overtaket. Cetewayo ble satt i fengsel, og riket hans ble splittet opp. Zuluer som hadde samarbeidet med britene ble tildelt små kongedømmer, mens resten av jorden gikk til Transvaal. Britene kunne nå fornøyd børste støvet av kaki-uniformene, overbevist om at de hadde stoppet munnen på boerne.

Kolonimakten må gi tapt

Britene kunne ikke ha tatt mer feil. De kampvante boerne som før hadde måttet bruke kreftene sine på å kjempe mot ulike stammer, kunne nå sette alt inn på å få kastet britene ut. De ønsket ikke under noen omstendigheter å være underlagt Storbritannia. Og i Transvaal samlet boerlederen Paul Kruger en styrke på omtrent 2000 mann som skulle ta opp kampen mot kolonimakten.

Men selv om britene ble advart, var de ikke bekymret. Hvis boerne angrep, kom de til å holde ut i høyst en time, mente den britiske general Wolseley: «Elva Vaal må renne tilbake til sine kilder før Transvaal igjen blir selvstendig», fastslo han overlegent.

I desember 1880 erklærte boerne seg selvstendige. Krigen som fulgte varte i mindre enn tre måneder, og besto i realiteten bare av et bakholdsangrep og tre mindre slag. I samtlige slag kom britene til kort. De hadde grovt undervurdert boernes besluttsomhet, evnen deres til å utnytte landskapet til geriljakrig, og ikke minst ildkraften de hadde samlet seg.

I februar 1881 gikk det virkelig galt for britene. I et forsøk på å omgå boernes posisjoner ved Transvaals grense mot sør, snek en britisk styrke på rundt 400 mann seg oppover den bratte Majuba-høyden midt på natten. Toppen var nærmest uinntagelig, og herfra hadde britene full oversikt over hele tre boerleire. Tidlig om morgenen, idet dagslyset kom, stilte en gruppe britiske soldater seg seierssikre opp og ropte ned mot de forbløffede boersoldatene. Boerne fikk imidlertid lynraskt organisert en styrke på rundt 200 mann som krøp ubemerket opp på høyden for å ta opp kampen. Like etter åpnet­ de ild mot de britiske soldatene, som stort sett fremdeles sov. Den britiske øverstkommanderende sov også, og nektet å stå opp da hans underordnede kom løpende. Tjue minutter senere hadde boerne inntatt høyden og drept nesten hundre soldater.

For Kruger var det et tydelig bevis på at Gud var med boerne: «Vi gir ikke æren til menneskelig makt. Det er Gud, Herren, som har hjulpet oss», erklærte boerlederen høytidelig fra hovedkvarteret sitt.

• Forrige Side 2 av 4 Neste