Englands puritanske politikere forbød julen
Midt på 1600-tallet forsøkte det engelske parlamentet å avskaffe julen. Høytiden var ifølge de sterkt reformatoriske politikerne et dårlig minne om hedenske tider som bare pavetro forrædere ville feire.
Engelskmennenes favorittjulematt var kalkun og Christmas pudding.
Engelske borgere fikk i 1642 beskjed om at all feiring av julen fra nå av var forbudt.
Loven ble dårlig mottatt, for den gang som nå var julen en stor høytid for engelskmennene. Begivenheten ble markert med salmesang og kirkegang, og folk inviterte hverandre på dans og julemat som gås, kalkun og Christmas pudding.
For det engelske parlamentet var borgernes oppførsel regelrett misbruk av helligdagene, for festene førte ofte til fyll og sex, og den slags var helt utilgivelig for de puritanske parlamentsmedlemmene.
Derfor forbød de julen og proklamerte at alle lovovertredere ville bli straffet med bøter eller fengsel.
Loven ble innført etter flere års stridigheter mellom parlamentet og den engelske kongen Karl 1., som tok beslutninger uten å spørre parlamentet til råds.
Konflikten kastet landet ut i en lang borgerkrig, som også skulle avgjøre hvilken statsreligion England skulle ha. Karl 1. ønsket å trekke den nåværende anglikanske kirken i en katolsk retning, og den beslutningen fikk parlamentet på barrikadene, for med den katolske kirke ville de altfor festlige helligdagene for alvor bli holdt i hevd.
Med politikeren Oliver Cromwell i spissen aktet parlamentet å reformere kirken slik at engelskmennene fremover måtte leve et rent og fromt liv, inspirert av den strenge kalvinistiske troen.
I de delene av landet som ennå var kontrollert av den katolske Karl 1., fikk engelskmenn fortsette å feire jul, mens borgere i parlamentets områder, inkludert London, måtte følge de nye, strenge lovene.
Julepolitiet patruljerer i London
Få år etter forbudet beklaget John Taylor, poet, avisutgiver og innbitt motstander av Cromwell, seg over situasjonen i et av diktene sine.
«Alle frihetene og de harmløse festlighetene, de glade lekene og dansene […] var nå utryddet og avskaffet i en slik grad at det virket som om de aldri hadde eksistert», skrev han.
Og det var ingen overdrivelse. I Londons gater patruljerte soldater fra parlamentets hær for å sikre at ingen brøt loven ved å invitere til julegilde eller tilberede forbudt julemat.
Soldatene snuste seg til og med vei gjennom byens gater på jakt etter de forbudte juleherlighetene.
Første juledag 1646 konstaterte John Taylor at byens innbyggere lot til å ha glemt julen, og han så ikke «noen tegn til at dagen vanligvis var en helligdag.
Butikkene var åpne, markedene fulle, båtmennene rodde, varer ble lesset og losset, og alle yrker unnlot å holde minnet om julen og Kristus i hevd».
Juledagene var en festlig høytid for engelskmennene, men i 1642 fikk de beskjed om å droppe festlighetene - julen ble forbudt.
Loven strammes ytterligere til
Mange engelskmenn håpet at parlamentet ville oppheve forbudet så snart det hadde beseiret Karl 1.
Men det skjedde ikke. Da kongen overga seg i 1647, ble ikke forbudet trukket tilbake. Tvert imot strammet parlamentet inn tiltakene for å stoppe glade julefester.
Eller som en sangskriver uttrykte seg etter parlamentshærens viktigste seier i krigen: «Julen ble drept under slaget ved Naseby».
Selv det engelske ordet for jul, Christmas, skulle nå endres. Christmas minnet ifølge parlamentet om den katolske messen (mass), og parlamentet forlangte i stedet at juledagene skulle omtales som «Christtide» (Kristus-tiden), da de fremfor å feste, drikke og danse etter hedensk og katolsk tradisjon, skulle fokusere på å faste og be.
Men engelskmennene lengtet nå så intenst etter julens mat og festligheter at de fleste på midten av 1650-årene valgte å risikere en tur i fengsel og heller bare feire julen slik de alltid hadde gjort.
London-kirken Exeter Chapel var derfor fylt til siste benk på første juledag 1657, da presten Gunning holdt en hemmelig preken fra Mikas bok.
«De fromme er forsvunnet fra landet, det fins ingen rettskafne mennesker.
Alle ligger på lur etter blod og jager hverandre ut i fordervelsen», avsluttet han, og kalte de tilstedeværende til nattverd.
I samme sekund stormet bevæpnede soldater inn i kirken og arresterte alle som var der. Noen ble sendt til sheriffen, andre havnet i fengsel, fortalte en av de arresterte, John Evelyn. Han erindret også avhøret han ble utsatt for:
«De spurte meg hvorfor jeg hadde brutt loven om at ingen lenger skulle holde den overtroiske festen for Jesu fødsel».
Lovene dør med Cromwell
Bare noen få år tidligere hadde ikke John Evelyn klart å spore opp en eneste julegudstjeneste i London da han tilbrakte desember i byen.
Men i 1657 var det ikke bare i Exeter Chapel det ble feiret jul. Samme dag kunne hæren rapportere at det ble holdt julegudstjeneste to andre steder i byen, nemlig i Fleet Street og på Garlick Hill, i tillegg til alle de private festene rundt omkring i byen.
Engelskmennene var ganske enkelt lei av politikernes regler. Parlamentet stengte teatre i massevis, offentlige fornøyelser ble uglesett, og alle høytider til minne om helgener ble annullert.
Faste og bønn var det eneste Cromwell og parlamentet hans tilbød i stedet.
Da den harde lederen døde året etter, i 1658, var befolkningen så misfornøyd med parlamentets ledelse at de krevde monarkiet gjeninnført. Det skjedde da Karl 1.s sønn – Karl 2. – ble hentet inn som ny regent.
I årene som fulgte, fra 1660 til 1700, skjedde det en enorm omstrukturering av det engelske samfunnet, og samtlige lover som parlamentet hadde innført ble omstøtt. Nå kunne engelskmennene omsider feire jul igjen.
Flere land la julen på is
England var verken det første eller siste landet som forbød julen. Flere steder i verden har ledere forbudt folket sitt å feire høytiden.
Sveits droppet helligdager: På 1500-tallet forbød Sveits’ kalvinister alle religiøse helligdager som ikke var nevnt i Bibelen – inkludert julen.
Amerikansk koloni fikk forbud: De engelske kolonistene i Massachusetts utstedte i 1659 en lov som gjorde feiring av jul til en straffbar handling.
Albania innførte ateisme: Den kommunistiske lederen Enver Hoxha erklærte i 1967 Albania ateistisk, og julefeiring ble først tillatt igjen i 1990.
1967 forbød Enver Hoxha all religion i landet.