Historisk juleguide: Få 22 fakta om julen

Helt fra oldkirkelig tid har blåfargen symbolisert håp. Derfor var tidligere tiders julenisse ofte mørkeblå, som også var fargen som sovjeternes Bestefar Frost foretrakk.

Den røde drakten entret rampelyset for alvor i USA i begynnelsen av det 20. århundret.

Der åpenbarte Santa Claus seg plutselig i rød drakt med hvite pelskanter, og akkurat den fargekombinasjonen bidro tydeligvis til at Coca Cola i 1931 gjorde Santa til en del av en reklamekampanje.

Fremstøtet ble gjort for å endre amerikanske forbrukeres oppfatning om at Coca Cola bare egnet seg på varme sommerdager.

Tegneren Haddon Sundblom fikk jobben med å utvikle selskapets Santa Claus, noe han gjorde så bra at han ikke bare forvandlet Coca Cola til en helårsdrikk, men også definerte en gang for alle hvordan en moderne julenisse skulle se ut.

4) Fantes det noen julenisse i Sovjetunionen?

Nei, nei, i den russiske tradisjonen er det Babushka som kommer med julegavene. Sagnet sier at hun for to tusen år siden avslo et tilbud fra de tre vise menn om å reise til Betlehem, og som straff ble hun dømt til i all tid å vandre hvileløst omkring på leting etter Jesusbarnet.

I forbindelse med den russisk-ortodokse julen 7. januar tar hun en pust i bakken og deler ut gaver til snille barn.

Dette sagnet ble til et problem for kommunistene da de etter revolusjonen i 1917 snudde opp ned på samfunnet.

Alt som minnet om religion måtte fordrives fra sovjetborgerens liv, så de avskaffet juletreet og prøvde å fortrenge stakkars Babushka ved i stedet å hente frem Ded Moroz - Bestefar Frost.

Ded Moroz var ingen fersking, han hadde vært en del av russisk tradisjon lenge før Lenin ble et navn man merket seg, men han ble nå forfremmet til frontfigur i den sekulære feiringen, som for øvrig ble flyttet til nyttårsaften.

Herr Frost passet fint i rollen, han hadde et visst ukristelig preg – for han både røykte og drakk vodka og lot seg for det meste avbilde sammen med den unge og vakre Snegurichka, Snøpiken.

Men sovjetborgerne glemte ikke Babushka. Juletreet ble omdefinert som nyttårstre, og Babushka levde videre i folks bevissthet. Da Sovjetunionen formelt ble oppløst 26. desember 1991, vendte Babushka tilbake med julegavene.

Men bare kort tid etter fikk hun til gjengjeld skarp og skjebnesvanger konkurranse fra den vestlige julenissen som holdt sitt inntog i takt med amerikaniseringen av det russiske samfunnet.

5) Hvorfor ble juletreet nettopp en gran?

Juletreets opprinnelse er skjult i historiens tåke, men mye tyder på at tradisjonen stammer fra Tyskland og landene langs Østersjøen. Det forklarer også hvorfor det var akkurat grantreet som fikk det ærefulle oppdraget: Gran var svært utbredt i den delen av Europa.

I Tyskland støttet kirken opp om tradisjonen. Det skjedde gjennom en person som het Bonifatius (cirka 672-754) og som kom fra en velstående angelsaksisk slekt i våre dagers England.

I sterk strid med sin fars vilje ble han munk, og han så det som sin livsoppgave å misjonere i Tyskland der kristendommen sto svakt.

Ifølge legenden felte han grantrær i de store skogområdene ved Thüringen, og han brukte treets trekantede form til å demonstrere treenighetens tanke (om Gud, Jesus og Den hellige ånd) for lokalbefolkningen.

Bonifatius gjorde det så skarpt på misjonsmarken at han senere ble kjent som Tysklands apostel, og nettopp Thüringen er et av de områdene der bruk av juletre tidligst dokumenteres.

Det ble vane å ta treet inn i stuen og henge det i taket med toppen nedover.

Pynten på treet trådte først inn i historien på et mye senere tidspunkt.

Bonifatius kom til veis ende i 754 da han på en misjonsturné i Frisland ble drept av banditter.

6) Hvem satte elektrisk lys på juletreet?

Tradisjonen med lys på juletreet stammer fra Tyskland på 1600-tallet, og etter drøyt 200 år ble tradisjonen fornyet av den tekniske utviklingen. Tre år etter at Thomas Edison fant opp glødelampen, fikk nemlig en av vennene hans en idé.

Edward Hibberd Johnson var viseadministrerende direktør i Edison Electric Light Company, elforsyningen i New York, og julen 1882 satte han opp i stuen hjemme et tre med 80 røde, hvite og blå elektriske pærer.

Avisene i New York avfeide saken som et billig PR-triks og nektet å skrive om familien Johnsons tre. Men en aviskonkurrent i Detroit fikk nyss om juletreet og sendte en journalist hele veien til New York for å se vidunderet. "Det var et makeløst syn," skrev journalisten begeistret, og han kunne også fortelle at hver lyspære var på størrelse med "en engelsk valnøtt".

Dermed var suksessen sikret. Men teknologien var komplisert, og den nye juletrebelysningen kom først på markedet i 1890. Fem år senere ble det mote fordi president Grover Cleveland fikk satt opp det første elektriske juletreet i Det hvite hus med over hundre lyspærer.

Imidlertid var juletrepryden forbeholdt de rikeste. Å sette elektrisk lys på et gjennomsnittlig juletre var rundt forrige århundreskifte en kostbar affære som kunne komme opp i beløp som i dag tilsvarer rundt 15 000 kroner.

Først rundt 1930 kom det elektrisk juletrebelysning som holdt et mer folkelig prisnivå.

7) Var juletreets forløper en pyramide?

I løpet av middelalderen dukket det opp en spesiell dekorasjon som man i Tyskland og deler av Sør-Europa kanskje kan betrakte som juletreets forløper.

Det var en konstruksjon med flere runde eller åttekantede plater var lagt oppå hverandre som en bløtkake. På hver "etasje" sto det bibelske figurer samt en julekrybbe – det hele dekorert med blomster og guirlander.

Med tiden kom det mer avanserte modeller der vokslys sendte opp varm luft og fikk en propell på toppen til å dreie rundt sammen med deler av konstruksjonen, som dermed fremsto som en selvdrevet lyskarusell.

Men i 1801 kom det en endring i fenomenet som dermed gjorde utbredelsen langt større.

I det året avsluttet Napoleon sitt felttog i Nord-Afrika, og de franske troppene vendte hjem. De hadde med seg tegninger av pyramidene ved Giza i Egypt, og bildene ble straks mangfoldiggjort og spredt over hele Europa.

I Tyskland syntes folk at de egyptiske byggverkene minnet litt om de lokale juledekorasjonene, som også smalnet mot toppen. Derfor ble pyramidene kalt julepyramider.

Dermed ble de også sikret ny popularitet: Navnet ga riktige assosiasjoner, for Det hellige land lå nokså nær pyramidene.

8) Hvorfor fant man opp kunstige juletrær?

Juletreets opprinnelse er skjult bak historiens tåke, men tradisjonen dukket opp i historiske kilder på 1400-tallet i våre dagers Estland og snaut hundre år senere i Nord-Tyskland.

I realiteten trykket tyskerne juletrærne slik til sitt bryst at entusiasmen på 1800-tallet utviklet seg til et alvorlig problem.

Den gangen hadde man ikke juletreplantasjer, man tok enkelt og greit et stort tre og kappet toppen av det.

Trærne overlevde, men de vokste ikke lenger i høyden og var derfor også uinteressante for trelastindustrien. Resultatet var store ubrukelige skogarealer og en skrikende mangel på trær.

Mange tyske delstater prøvde seg med lovforbud. Det ble forbudt å ha flere enn ett tre per husstand.

Det stagget problemet til en viss grad, men omkring 1845 dukket det opp et alternativ som skulle redde de tyske skogene, nemlig juletreet av fjær.

Gås var populær mat i Tyskland, og gåsefjær lot seg montere på kraftig ståltråd.

"Grenene" ble festet til en trestokk, og når hele stasen ble farget grønn, fikk det en forbløffende likhet med et ekte tre. Og treet kunne til og med gjenbrukes år etter år.

9) Hvor stammer adventskransen fra?

Adventskransen stammer fra 1839, da den tyske teologen Johann Hinrich Wichern introduserte den i sitt misjonsarbeid.

Wicherns krans hadde fire store lys slik de har i dag - ett for hver søndag i advent – men til forskjell fra den moderne kransen hadde den også et antall mindre røde lys.

De små lysene varierte i antall, avhengig av hvor mange hverdager det var fra første søndag i advent til julaften.

Wichern brukte et kassert vognhjul til sin første adventskrans, noe som tyder på at han har skjelt til eldre tradisjoner da han innførte skikken.

Kransetradisjonen er nemlig nevnt i eldre kilder, der symbolikken i hjulet omtales.

I middelalderen ble adventskransen regnet som årets hjul, som opp mot årets mørkeste dag hadde gått en hel runde og nå ville bringe tilbake solen og lysere tider.

Lys-skikken går helt tilbake til hedensk tid, da årets mørkeste fest ble markert med solvervsfester som skulle bringe lyset tilbake.

På bildet ses en adventskrans fra St. Paul's Cathedral i London. Kransen er bygd opp rundt et gammelt klokkehjul.

Wichern ga adventskransen en moderne betydning, selv om det tok tid.

Først i 1860 festet han grankvister til hjulet, for de spisse nålene brakte tanken hen på kransen om Jesu hode før og under korsfestelsen.

Wichern la også betydning i lysenes farge. Han valgte hvit, som symboliserte uskyld, og rød som sto for kjærligheten.

Men da kom problemene.

I andre kirkelige kretser mente man nemlig at lysene skulle ha fiolett farge, som er den kirkelige adventsfargen.

Det førte til at adventstradisjonene skar ut i to retninger.

10) Hvem sendte det første julekortet?

Sir Henry Cole var en travel mann. Han moderniserte blant annet det britiske postvesenet og jobbet med planene om det store Victoria & Albert Museum i London.

Han drev også en forretning med ting som skulle gjøre folks hjem vakrere, og de mange aktivitetene skaffet ham en enorm omgangs- og bekjentskapskrets.

Sir Henry Cole imøteså derfor julen med gru: Det var en nesten umulig oppgave å skrive personlige julehilsner til alle dem han kjente. Det fantes julekort, men de var tegnet for hånd og temmelig kostbare.

Sir Henry Cole fikk en idé. I 1843 fikk han en kunstner tegne et julekort som han fikk trykt i 1000 eksemplarer.

Men kortet vakte oppsikt, for illustrasjonene, som skulle vise hvordan man burde gi til de fattige i julen, viste også et kvinnelig familiemedlem som ga en liten jente en slurk av et glass med rødvin. Det vakte stor forargelse i det moralsk høyverdige Storbritannia.

Men omtalen var kanskje grunnen til at det allerede neste år ble mulig å kjøpe en rekke forskjellige julekort.

Uansett om mange ellers mente at julekortet var et midlertidig motefenomen, var grunnlaget lagt for en suksess.

11) Hvor stammer gløggen fra?

De tidligste historiske referansene til gløgg stammer fra 1400-tallet.

Det blir fortalt at man på de tyske slottene langs Rhinen fant på å varme opp rødvin, tilsette forskjellige kryddere og drikke den som "glühwein" for å holde varmen i de fuktige vintermånedene. Etter hvert utviklet inntak av glühwein seg til en juletradisjon som bredte seg til store deler av Nord-Europa.

Men ifølge kildene hadde romerne en lignende drikk som de kalte conditum paradoxum – som omtrentlig betyr "overraskelsens krydder". Kokeboken "De re coquinaria" ("Om emnet kokekunst") fra fjerde århundre beskriver hvordan romerne tilberedte sin form for "gløgg":

• 15 sextarier (8 liter) honning helles i et fat av metall og tilsettes 2 sextarier (1 liter) vin.
• Blandingen varmes langsomt opp ved lav varme under konstant omrøring med en riskost.
• Når blandingen koker, tilsetter man kald vin, og det hele tas av ilden og settes til avkjøling. Dette gentas to til tre ganger.
• Neste dag fortsetter man prosessen og tilsetter 4 unser (110 gram) malt pepper, 3 skrupler (3,5 gram) pinjekjerner, en drakme (3,4 gram) lavendel og safran, samt 5 drakmer (17 gram) ristede daddelkjerner.
• Deretter tilsetter man enda mer vin til blandingen er blitt flytende.
• Til slutt heller man på ytterligere 18 sextarier (ca. 10 liter) lett vin, og hvis smaken er blitt litt skarp, anbefales det å tilsette glødende kull!

Drikken kan kanskje anses å være en historisk forløper for gløgg. De store mengdene har sikkert passet til orgiene keiser Nero avholdt da han inntok drikken.

Velbekomme!

12) Hvem ga navnet Rudolf til reinsdyret med rød nese?

Navnene på julenissens reinsdyr er det oftest Clement Clarke Moore som får æren for. Han var professor i orientalske og greske språk ved det som senere ble Columbia University i New York.

Han skal visstnok i 1823 ha skrevet diktet "A Visit from St. Nicholas", der alle de åtte reinsdyrene opptrer ved navn.

Men det niende reinsdyret er enda mer berømt enn de øvrige, nemlig Rudolf med den røde nesen.

Stormagasinet Montgomery Ward i Chicago delte årlig ut fargehefter til kundenes barn. Men i 1939 var det krisetid, og man kom ikke utenom innsparinger. Derfor spurte stormagasinet en av sine egne ansatte, Robert L. May, om han kunne formgi årets fargehefte.

Med inspirasjon fra H.C. Andersens Den stygge andungen fant han opp Rudolf som blir mobbet av de andre reinsdyrene på grunn av den røde nesen.

Historien, som ble fortalt i form av små dikt og ledsaget av tegninger som barna kunne fargelegge, ble en gigantisk suksess. Montgomery Ward delte ut cirka 2,4 millioner eksemplarer av heftet, og på tross av papirmangelen i krigsårene som fulgte, hadde man i 1946 nådd opp i over 6 millioner utdelte hefter.

Robert L. May hadde sikret seg rettighetene til Rudolf, så da heftet ble utgitt etter krigen, fordampet hans eventuelle økonomiske bekymringer som dugg under solen.

13) Hvorfor kysser man hverandre under en misteltein?

Den romerske historikeren Plinius den eldre (cirka 23–79) beskrev hvordan de keltiske druidene plukket misteltein eiketrærnes grener.

Plinius var også naturhistoriker og visste at de hvite bærene fra mistelteinen var giftige i store mengder, men han var også fascinert av druidende tro på plantens legende egenskaper.

Når druidene plukket misteltein, la de et hvitt tøystykke ut under treet – slik at ikke mistelteinen skulle komme nær bakken og miste sin kraft.

Deretter brukte de mistelteinen ved spesielle ofringer, og de hengte den opp i døråpninger, både som fruktbarhetssymbol og for å verne hjemmet mot onde makter.

På grunn av plantens hedenske fortid forbød kirken i mange hundre år all bruk av misteltein. Men skikken overlevde i den folkelige tradisjonen, og på grunn av troen på mistelteinens fordelaktige innvirkning på fertiliteten oppsto skikken med å kysse hverandre i døråpningen. Den dukket trolig opp en gang sent i middelalderen.

Men skikkens utbredelse og popularitet nådde høydepunktet på 1800-tallet i viktoriatidens Storbritannia, kanskje fordi et borgerskap preget av fortielse og trangsyn bedre kunne "kontrollere" omfanget av kyssing når det skjedde i full offentlighet.

Enda en skikk dukket opp og ble populær: Når en mann hadde stjålet seg til et kyss under mistelteinen, skulle han plukke et av bærene og kaste det. Når mistelteinen var tom for bær, hadde den mistet sin magiske virkning.

Det var også på 1800-tallet at mistelteinen fikk sin plass blant juletradisjonene.

Borgerne la vekt på at julen var en tid for kjærlighet og vennskap, og fordi Jesu fødsel også måtte ses på som et symbol på fruktbarhet, var løpet kjørt. Derfor hilste kirken mistelteinen velkommen inn selv om den strengt tatt ikke ble ansett for å være en del av den kristne tradisjonen.

14) Hatet virkelig onkel Skrue julen?

Da Disney-tegneren Carl Barks skulle lage en julefortelling, søkte han inspirasjon i litteraturen. Hovedpersonen skulle være en gammel gnier som hatet julen i sitt innerste.

En slik type fant han i Charles Dickens' "A Christmas Carol" ("Et juleeventyr") fra 1842, der gamle Ebenezer Scrooge kommenterer julen med å si: "Bah, humbug!" Derfor ble hovedpersonen i filmen "Christmas on Bear Mountain" fra 1947 en skrøpelig og sur gammel and ved navn Scrooge McDuck.

Skrue McDuck, eller bare onkel Skrue som han heter på norsk, bodde alene i et digert hus på Bjørnefjell, og hans skotske bakgrunn hadde gjort ham til en gjerrigknark som hatet sløsingen i julen. "En fjollete årstid der alle elsker hverandre!" freste han.

Carl Barks ville bruke ham som talerør mot det grassate forbruket som preget USA i tiden rett etter andre verdenskrig, og egentlig skulle Scrooge McDuck bare opptrådt denne ene gangen som en fiende av julen.

Men det amerikanske seriepublikumet trykket ham til sitt bryst, og Carl Barks innså at figuren hadde mange muligheter.

Barks gjorde derfor Skrue mange år yngre og atskillig mer vital, og på den måten ble julen fødselshjelper for en av de mest populære Disney-figurene som nå gikk og var småsur på det meste rundt seg: Bah, humbug!

15) Hva har julen med Thanksgiving å gjøre?

I 1939 var USA ennå ikke en del av andre verdenskrig, men president Franklin D. Roosevelt så med bekymring på utviklingen i Europa. Samtidig var han forsatt sterkt opptatt av å bekjempe den økonomiske krisen som hadde vært en katastrofe for landet gjennom hele 1930-tallet.

Nettopp det året falt Thanksgiving på 30. november, noe som ville gi de amerikanske forbrukerne fattige 20 dager på å ordne alle juleinnkjøpene.

En rekke bedriftsledere forslo at presidenten skulle forskyve Thanksgiving til 23. november. Det ville gi bedre til til gavekjøp, noe som ville øke omsetningen og få fart i økonomien.

Presidenten sa ja, men det medførte store protester. Tusenvis av borgere var rasende.

Landets kalenderforlag måtte trykke nye opplag av korrigerte kalendere for 1940, og det ville bety konkurs for opptil flere av dem fordi de nye kalenderne ikke ville rekke å komme med i julehandelen.

Småbutikkene protesterte også: "Hvis stormagasinene er stinne av mennesker fordi det er kort tid å handle gaver på, vil mange av kundene søke til de mindre forretningene," skrev innehaveren av Arnold's Hat Shop i Brooklyn, New York, i et brev til presidenten.

To år senere fastslo man at flyttingen av Thanksgiving hverken hadde gagnet økonomien eller julehandelen. Dermed ble den flyttet tilbake igjen, og siden da har man feiret Thanksgiving på den fjerde torsdagen i måneden.

I desember 1941 angrep japanerne marinebasen Pearl Harbor, noe som trakk USA med i krigen. Plutselig økte industriproduksjonen, arbeidsledigheten falt dramatisk, og den økonomiske krisen tok slutt. Fra da av har amerikansk julehandel vært en blomstrende affære.

16) Hva var nazistenes problem med julen?

Gavepapir med ariske motiver og kakeformer for at tyske husmødre kunne servere hakekorsformede småkaker til kaffen.

Opp gjennom 1930-årene prøvde nazistene å stjele julen, og de gjorde en enorm innsats for å omforme høytidens symboler og skikker for å tilpasse dem den nasjonalsosialistiske ideologien.

Det var ikke helt lett, for festens hovedperson, Jesus, var jo egentlig av alle ting jøde. Dette grunnleggende problemet prøvde nazistene å vri seg unna ved å rense julen for all kristen symbolikk.

De avskaffet den tyske julenissen, Sankt Nikolas, som pleide å komme med julegodter til snille barn 6. desember. I hans sted dukket plutselig Odin opp, han hadde røtter i nordisk mytologi og passet bedre inn i nazistenes verdensbilde.

Også stjernene på juletreet skapte bekymrede rynker i pannen. Selvsagt forekom de i to versjoner, og begge var like problematiske: Den femtakkede stjernen var mistenkelig lik det kommunistiske symbolet, og den sekstakkede minnet for mye om den jødiske davidsstjernen.

Nazistene prøvde i stedet ivrig å få tyskerne til å henge jernkors på juletreet, men forsøket var bare middels vellykket. Befolkningen hadde nå engang et temmelig konservativt syn på hvordan julen skulle feires.

Julekalenderne utgjorde et stort problem. Nazistene forbød julekalendere med bildemotiver, i stedet skulle det i hver luke skjule seg et nazistisk slagord. Og sjokolade og den slags i lukene kunne man fremdeles akseptere.

Men det største angrepet mot julekalendertradisjonen kom i krigsårene. Papp og kartong var mangelvarer, så nazistenes øverste ledelse vedtok å innstille produksjonen av julekalendere.

Da den tyske storprodusenten av julekalendere, Richard Sellmer, relanserte julekalenderen på det tyske markedet i 1946, skjedde det med aktiv amerikansk støtte.

Dwight D. Eisenhower, som var øverstkommanderende for de amerikanske troppene i Europa, var blitt fotografert sammen med sine barnebarn mens de åpnet en julekalender, og bildet ble aktivt brukt i anstrengelsen for å denazifisere Tyskland.

Den nye julekalenderen ble umiddelbart en suksess.

17) Var det julefred i skyttergravene?

"Klokken seks skjedde det ingenting, og det ble helt stille," skrev en anonym britisk soldat i avisen The Times 1. januar 1915.

Han var ved fronten i Frankrike under første verdenskrig og beskrev hvordan kampene mot tyskerne på hans avsnitt av fronten spontant opphørte en drøy uke før julekvelden.

"Vi satt rundt bålet hele kvelden, og cirka klokken 23 fortalte en infanterioffiser at alle kamper var avblåst, og at folk møttes mellom skyttergravene," lyder beretningen.

Ingenting var avtalt på forhånd den gangen da slitne menn innstilte skytingen like før krigen gikk inn i sin første jul. Hendelsen skulle gå over i historien som "Julevåpenhvilen".

Soldaten forteller at de krigførende partene møttes i ingenmannsland neste formiddag. De tyske soldatene slo hele tiden hælene sammen og var ytterst høflige, men det ble ikke sagt stort, for ingen mestret motpartens språk.

Til slutt trådte det en tysker frem, han hadde bodd noen år i USA og fungerte nå som tolk. De utvekslet sigarer og små gaver, og en tysk soldat ba en britisk soldat om å sende et bilde av ham til tanten som bodde i Liverpool.

"De fleste tyskerne er muntre og glade, og det virker så idiotisk å skulle kjempe mot dem," skrev en annen britisk soldat i den samme utgaven av avisen.

Da første juledag tok slutt ved midnatt, gjenopptok man kampene, og fronten ble på nytt preget av krig. Da den britiske generalstaben hørte om de mange spontane våpenhvilene, ble det utstedt rasende ordrer om at all fraternisering med fienden var strengt forbudt.

Da soldatene ved fronten prøvde noe lignende julen 1915, klarte man bare i noen få tilfeller å få i stand julefred.

18) Feiret romerne jul?

I 217 f.Kr. måtte romerne svelge en rekke sviende nederlag for Hannibal, den berømte generalen fra Kartago.

For å styrke moralen i Roma ble det bestemt at det skulle holdes en stor fest 17. desember. Den ble en umiddelbar suksess, som ble gjentatt neste år, og dermed var en ny tradisjon, Saturnaliet, etablert.

Festen økte i omfang etter hvert som årene gikk. Moroen la beslag på en hel uke – frem til 23. desember, som romerne allerede markerte som vintersolverv, årets korteste dag.

Festen fikk også nytt innhold. De uheldige nederlagene for Hannibal svekket seg i romernes bevissthet, og man rettet heller blikket mot den kommende vårsesongen og de lange, lyse dagene.

Det var også en periode da man slappet av på en ellers nokså stiv sosial omgangsform. Når man skulle på fest, trengte man ikke iføre seg toga, og slavene fikk også slå seg løs og oppføre seg som frie mennesker.

Det ble til og med vanlig at de rike romerne serverte måltidet for sine slaver mens alle pøste i seg vin og hadde det utrolig fett.

En spesiell tradisjon som vant innpass, besto i å gi hverandre gaver. Gavene var ofte vokslys, som kan ha vært et symbol på vintersolvervet.

Forfatteren Seneca klaget over at "pøbelen synker hen i nytelse", og i det første århundret uttalte juristen og statsmannen Plinius den yngre at han stengte seg inne i sitt studiekammer mens resten av husholdningen gikk over stag under Saturnaliet.

Keiser Augustus forsøkte å skjære festen ned til tre dager, og selveste Caligula ville begrense den til fem. Men romerne ga blaffen: De festet i vei hele uken til ende. Og tradisjonen med både vokslys og gaver fortsatte videre inn i det fjerde århundret da kristendommen etter hvert fikk større utbredelse.

Historikerne mener derfor at noen av våre juletradisjoner kan ha blitt innstiftet av romerne.

19) Hvordan ble julen en folkefest i Japan?

Kristendommen kom til Japan da portugiserne grunnla den første handelsstasjonen i 1549. Misjonærer var med på ferden, og de gikk straks i gang med å omvende det nye landet til katolisismen. Men de hadde ikke særlig draget på det, for i dag er bare rundt én prosent av Japans befolkning kristen.

Julen ble derfor en fest for et forsvinnende lite mindretall, og da kristendommen ble forbudt i 1612, ble den bare feiret av kakura kirishitan – de skjulte kristne.

Slik var situasjonen frem til begynnelsen av 1900-tallet da Japan langsomt åpnet seg for vestlig innflytelse og befolkningen etter hvert ble hektet på amerikanske juletradisjoner.

Derfor ble også julen det første offeret da Japan gikk med i andre verdenskrig med angrepet på Pearl Harbor i 1942. Julen ble definert som en amerikansk oppfinnelse og dermed forbudt.

Amerikanerne ledet an i gjenoppbyggingen av Japan etter krigen, og den kulturelle gjenreisningen skjedde blant annet med Hollywood-filmer, der julen ble skildret i et koselig og romantisk lys.

Det fenget blant Japans befolkning, og ikke lenge etter krigen gjorde den japanske julen et gigantisk comeback – men nå blottet for religiøst innhold. Julen ble en sekulær folkefest med juletrær og gaver, som ble et symbol på den nye tiden.

20) Har julen noen gang vært forbudt?

Oliver Cromwell var eneveldig hersker i England fra 1653 til sin død i 1658. Gjennom denne perioden ble julen sterkt angrepet.

Republikanerne var svært lite tilfreds med engelskmennenes feiring av høytiden, som i deres øyne hadde utviklet seg meningsløs fråtsing i kalkun, kaker og plumpudding – skylt ned med rikelige mengder julebitter.

Cromwells folk så feiringen som en etterlevning fra den katolske kirken, og de prøvde innbitt å dreie julefeiringen over i puritansk retning. De tolv dagene med fest, fyrverkeri og seksuell frimodighet ble avskaffet.

Selve 25. desember ble ordinær hverdag, og julen burde helst markeres i stillhet og med faste. En hel rekke nye lover ble innført, og selv duften av spesiell julemat fra et åpent kjøkkenvindu ble straffbart.

Men mye tyder på at borgerne ikke fant seg i disse forbudene. Det ble utgitt anonyme skrifter som argumenterte for at den religiøse og sekulære julen måtte feires, og det finnes også beretninger om hemmelige julegudstjenester og festlige tilstelninger i private hjem.

Det er faktisk tvilsomt om Cromwell personlig gikk inn for puritanernes begrensning av julefeiringen. Han var svært glad i musikk og dans, og da datteren giftet seg, tillot han at det ble arrangert en skikkelig fest.

Så det er nærliggende å tro at det neppe var Cromwell selv som ønsket å avskaffe julen.

21) Reddet dronning Victoria julen?

Fra slutten av 1700-tallet utløste den industrielle revolusjonen dramatiske endringer innen europeisk samfunnsliv.

Det var fra Storbritannia de nye produksjonsmetodene ble kjent på kontinentet, og arbeidsliv, penger og økonomi ble stadig viktigere. Kalenderen hadde knapt plass lenger til helligdager og tradisjoner, og i Storbritannia kom julen under sterkt press.

Det ble det forandring på i 1840 da den unge dronning Victoria giftet seg med prins Albert. Han stammet fra Midt-Tyskland der juletradisjonene ble holdt høyt i hevd.

Prins Albert tok tradisjonene med seg til hoffet, og allerede i 1841 var det første juletreet å se på Windsor Castle. Prinsen introduserte også julegaver i kongefamilien.

Dette passet dronningen utmerket, for julens konsentrasjon rundt familieidyll samsvarte med hennes høye moralske idealer og fremsto som et oppbyggelig alternativ til de drikkegildene som julen hadde utviklet seg til blant overklassen. Og dronningen mente at arbeiderbefolkningen ville ha godt av å feire en trygg jul i familiens skjød.

Hun inviterte derfor magasinet The Illustrated London News til et besøk for å se de julepyntede kongelige gemakkene. Kongeparets popularitet blant folk flest var enorm, og det varte ikke lenge før så godt som alle britiske hjem kopierte de kongelige juletradisjonene.

Og med den moderne industriens muligheter til masseproduksjon var det nå også blitt mulig å fremstille julegaver som selv arbeiderklassen hadde råd til å kjøpe.

22) Var Fort Christmas et julefort?

I 1832 ville USAs regjering flytte seminole-indianerne fra reservatet nord i Florida, som de var blitt tildelt ni år tidligere. Det var ikke første gangen folkegruppen hadde måttet flytte, og nå ville de hvite nybyggerne igjen overta landområdene. Derfor ble indianerne tilbudt et nytt reservat i Arkansas mye lenger vest.

Det ble introduksjonen til den andre seminolekrigen, som skulle bli en av de blodigste indianerkrigene noensinne. Rundt 40 000 soldater deltok i en krig som varte fra 1835 til 1842 og kostet regjeringen i Washington den enorme summen av 40 millioner dollar. Totalt 1500 soldater og et ukjent antall indianere mistet livet.

Første juledag 1837 støtte en styrke på 800 mann på cirka 400 indianere. Soldatene ble lokket ut i sumplandskapet ved Lake Okeechobee, og soldatene, som var til hest, hadde store problemer med å slå effektivt tilbake mot de lokalkjente indianerne.

Følgelig måtte strategien justeres: Krigen skulle nå føres ut fra 200 fort som ble bygd i krigssonen. Det ble etablert et fort ved Lake Okeechobee, og på grunn av at det skjedde rundt jul, fikk det navnet Fort Christmas.

I likhet med de fleste andre ble Julefortet aldri tatt i bruk. Krigens fronter dreide sørover, og selv den tredje seminolekrigen (1855–1858) var ikke nok til å fordrive stammen fra Florida der de siste seminolene ble boende.

De fleste av fortene ble demontert, men Fort Christmas ble liggende der det lå og er i dag museum nær den lille byen Christmas, som på grunn av navnet er julepyntet hele året rundt.