Før middelalderens kristne kunne feire Jesu fødsel, måtte de først gjennom en 40 dagers julefaste.
Fra midten av november skulle de fastende avholde seg fra alkohol og animalske produkter som kjøtt, egg, melk, ost og smør.
Hensikten var å forberede seg åndelig til feiringen av julen. Når fastens strabaser var overstått, ventet hele 12 dager med fest og feiring fra den 25. desember til helligtrekongersdag den 6. januar.
Danmark ble som det første skandinaviske riket kristnet i årene rundt 975.
Vikingene feiret hedensk jul
Nordboerne feiret jul lenge før de ble kristne. Vikingene feiret midtvinterfest – kalt jul – på årets korteste dag, som faller på 21.-22. desember. Festen besto av masse mat, øl og ofringer til gudene.
Da vikingene ble kristne på 900-1000- tallet, lyktes misjonærene i å forvandle den hedenske festen til en feiring av Jesu fødsel – og skifte Tor og Odin ut med Jesus og Jomfru Maria.
Tross iherdige forsøk klarte munkene imidlertid ikke å skifte ut det hedenske ordet “jul”.
Julen hadde ennå ikke utviklet seg til en rolig familiefest men besto av en blanding av hedenske og katolske skikker.
Dette betydde blant annet at julaften var en stille våkeaften som ble avsluttet med den katolske midnattsmessen.
Etter det ble juledagene i stor grad brukt på drikkegilder, leker, dans og slagsmål.
Festlighetene med det hedenske islettet ble så voldsomme at kirken på 1100-tallet måtte utstede lover som dikterte fred og ro i juledagene.
En hedensk tradisjon som ble eltet sammen med feiringen av Jesusbarnet, var julekubben.
I store deler av Europa ble en trestamme dratt inn og lagt på ildstedet der den skulle brenne til julen var over.
Skikken stammet trolig fra en nordeuropeisk feiring av naturen fra tiden før kristendommen.
