Før middelalderens kristne kunne feire Jesu fødsel, måtte de først gjennom en 40 dagers julefaste.
Fra midten av november skulle de fastende avholde seg fra alkohol og animalske produkter som kjøtt, egg, melk, ost og smør.
Hensikten var å forberede seg åndelig til feiringen av julen. Når fastens strabaser var overstått, ventet hele 12 dager med fest og feiring fra den 25. desember til helligtrekongersdag den 6. januar.
Julen hadde ennå ikke utviklet seg til en rolig familiefest men besto av en blanding av hedenske og katolske skikker.
Dette betydde blant annet at julaften var en stille våkeaften som ble avsluttet med den katolske midnattsmessen.
Etter det ble juledagene i stor grad brukt på drikkegilder, leker, dans og slagsmål.
Festlighetene med det hedenske islettet ble så voldsomme at kirken på 1100-tallet måtte utstede lover som dikterte fred og ro i juledagene.
En hedensk tradisjon som ble eltet sammen med feiringen av Jesusbarnet, var julekubben.
I store deler av Europa ble en trestamme dratt inn og lagt på ildstedet der den skulle brenne til julen var over.
Skikken stammet trolig fra en nordeuropeisk feiring av naturen fra tiden før kristendommen.