Julaften var redslenes fest

Lammende angst preget julaften på 1500-tallet. Verken glede eller munterhet sto på programmet, i stedet prøvde folk å gjennomføre et utall ritualer til punkt og prikke for ikke å provosere «de underjordiske».

Lammende angst preget julaften på 1500-tallet. Verken glede eller munterhet sto på programmet, i stedet prøvde folk å gjennomføre et utall ritualer til punkt og prikke for ikke å provosere «de underjordiske».

Bridgeman

Når norske barn i dag setter ut en skål med risengrynsgrøt til nissen i julen, er det bare en uskyldig tradisjon. For 500 år siden kunne det bringe ulykke å glemme grøten til alver, vetter og andre underjordiske vesener. For julen var alt annet enn en hyggelig høytid.

Overalt i det danske-norske riket gikk ukene frem til julaften med juleforberedelser – og på 1500-tallet handlet det særlig om å slutte fred med alle skapninger, ikke minst de fra åndeverdenen

Selv etter 500 år med kristendommen husket folk stadig de gamle hedenske skikkene. Flere av dem skulle formilde ånder og skrømt som jaktet sjeler på årets siste dag – som på den tiden var 24. desember etter juliansk kalender.

«Den som først slutter å spise på julaften, skal dø før året er omme». Gammel, men vedvarende nordisk overtro.

Folk på gårdene bakte, slaktet og brygget øl til de underjordiske skapningene. Bare ved å dele i årets siste dager kunne menneskene nemlig gjøre seg håp om å unngå ulykker og kanskje til og med motta hjelp i året som kom.

Når kalenderen viste 24. desember, skulle veden være hogd og julematen stå klar til servering. Særlig måtte sirkelbevegelser som å spinne, vinne garn og bore hull, unngås.

Julaften var nemlig årets korteste dag, trodde folk, og her hersket mørkets krefter. Fornuftige folk lot være å tirre dem med handlinger som kunne ligne solens ferd over himmelen.

Ifølge hedensk overtro var naturen full av ånder som oppsøkte menneskene til jul.

© Bridgeman

I stedet ble dagen på julaften brukt til å ordne små oppgaver som å pynte i stuen slik at den var klar til å ta imot alle typer skapninger. For å begrense antall gjester, og da særlig den fryktede Oskoreia, ble stuen merket av med kors tegnet i tjære.

Når alt var klart innenfor, sto husdyrene og tunet for tur. Kveget fikk gnidd tennene inn med salt. Hensikten med ritualet var å unngå at kyrne skulle bli besatt.

Det var også viktig at juleneket ble satt opp ved middagstider julaften, og her gjaldt det å følge godt med: dersom en spurv forsynte seg av neket før det var på plass, betydde det at noen i familien kom til å dø. De fleste fugler var velkomne i neket, utenom skjærer – de var ensbetydende med dårlig kornår.

«For Guds hellige døds skyld, spinn ikke nå. Jeg har bare én ku, og den vil jeg ikke miste». Bondekones angst for at mishage ånder.

Mange steder i Norge satte folk ut mat til det største treet på gården eller vannet røttene med melk. Noen steder fant serveringen heller sted ved områdets gravhauger. Dermed skulle man være sikret mot besøk fra sultne vetter inne i husene.

Alle juleforberedelsene skulle være unnagjort før kirkeklokken forkynte solnedgang. Så begynte julaften, og nå skulle husets beboere ta vel imot enhver skapning som måtte finne veien inn i stuen deres. Ellers så utsiktene for det nye året dystre ut.

Peter Nicolai Arbos verk «Åsgårdsreien» fra 1872 viser reias ritt gjennom luften.

© Nasjonalgalleriet

Verst av alt var Oskoreia

Det verste som kunne skje i julen var at Oskoreia, også kjent som Jolereia eller Åsgårsreia, kom på besøk. Dette var et støyende følge av illsinte og urolige sjeler – en broket forsamling av vetter og småkriminelle som verken hadde fått plass i himmel eller helvete, ble det sagt.

Reia kom i vill fart på ildsprutende hester og raserte alt på sin vei. Stanset den opp ved et hus, lå både juleøl og julemat tynt an, og den som var så uheldig å bevege seg utendørs i mørket, risikerte å bli dratt med på den ville ferden videre.

Ikke alle barn fikk gaver

I de fleste norske husholdninger var det vanlig å starte julaften med et varmt bad for alle som bodde på gården. Den siste som forlot badstuen, skulle fyre godt opp slik at de usynlige vesnene og avdøde slektningenes ånder også fikk anledning til å gå renset inn i det nye året.

Deretter ble julelysene tent og gavene funnet frem. Ikke bare familien, men alle som i årets løp hadde hjulpet til, skulle belønnes.

For adelige som lensmann Erik Rosenkrantz på Bergenhus, kunne mottakerlisten bli lang. I 1560 delte han ut gaver til 187 personer.

Også byrådene ga julegaver til byens embetsfolk.

En skikk som oppsto i Danmark, men senere spredte seg til Norge, var at barn satte ut en tom tallerken på dørtrammen. Hvis de i løpet av kvelden hørte bankelyder, skyndte de seg ut for å se om mystiske vesener hadde lagt noe til dem i tallerkenen.

For barn som hadde oppført seg pent i årets løp, kunne det nok vanke en gave eller to. Ikke fullt så snille barn måtte derimot labbe tomhendt tilbake til stuen. I dag er denne tradisjonen erstattet med julestrømper, trolig etter angloamerikansk innflytelse.

Julaften var fylt med spådommer

Når gavene var utdelt, ble julematen servert, og middagsgjestene satt som regel lenge ved bordet. Ikke nødvendigvis i begeistring over husmorens kokekunster, men fordi det het seg at «den som først slutter å spise på julaften, skal dø før året er omme».

Alle spiste og drakk så mye de orket – og hvis det hendte at de måtte kaste opp, var det ingen skam.

Julaften var i det hele tatt full av varsler om hva det nye året ville bringe med seg – av bryllup, begravelser og utbytte av høsten. Modige folk kunne snike seg rundt hushjørnene og kikke inn vinduet til folk for å se hvem i selskapet de ville miste i den kommende tiden. For inne i stuen ville de dødsmerkede sitte som hodeløse eller uten skygge.

Det var imidlertid ikke helt uten risiko å snike seg rundt på den måten. Den nysgjerrige risikerte nemlig å bli bortført av «de underjordiske».

«Skandinaviske alver», ifølge et engelsk oppslagsverk.

© Bridgeman

De underjordiske

Fortidens skandinaver så tusser og troll overalt. Særlig de hedenske gravhaugene var ifølge sagnene hjem for troll, dverger og andre vesener med magiske evner.

Særlig skremmende var «julevetten» – et krypende, langhalet beist som jaktet barn.

Ønsket folk innsikt i fremtiden, kunne de dryppe den illeluktende fåretalgen som julelysene var laget av, i vann. Når talgen ble kjølt raskt ned, dannet det seg figurer som med litt fantasi kunne gi svar på spørsmål om fremtiden. Fortolkingen var også åpen for diskusjon når husfaren tok varsler ved å slå opp et tilfeldig sted i Bibelen.

En tredje spådomsmetode besto i å kaste en sko opp i luften og søke svar ut fra om hælen eller tåen pekte mot døren. Unge kvinner som ville vite navnet på sin kommende ektefelle, kunne skrelle et eple i én remse og kaste den over skulderen. Et skarpt øye kunne så avlese en eller flere forbok­staver av måten epleskrellet ble liggende på gulvet.

Spådomsritualene var ingen julelek, men tvert imot ramme alvor. I det hele tatt var ikke julaften den muntre festen den senere ble. Dans og andre sirkelbevegelser måtte unngås så lenge solen var nede og nattens vesener huserte.

Hvis kirkeklokkene plutselig begynte å kime utpå kvelden, var det virkelig grunn til å være redd. Mange østlendinger hadde hørt om den gamle kvinnen fra Kristiania som sent julaften hørte klokkene ringe.

Hun skyndte seg av gårde for ikke å gå glipp av midnattsmessen, men da hun ankom kirken, oppdaget hun at alle rundt henne var døde.

Kvinnen løp derfra så raskt hun kunne og reddet bare med nød og neppe livet. I farten mistet hun kåpen, og den fant naboene neste morgen – revet i filler.

Historien var ikke enestående, en bondekone på Jylland i Danmark hadde angivelig akkurat samme opplevelse. Lignende skrekkhistorier var også kjent fra andre deler av det dansk-norske riket, for episoden var en utspekulert vandrehistorie som skulle få folk til å la være å gå til midnattsmesse.

Ved reformasjonen i 1536 var det katolske ritualet blitt avskaffet, men enkelte prester avholdt stadig messen i smug.

Når de geistlige ikke greide å innordne seg, måtte menighetene deres i stedet skremmes fra å møte opp. Derfor ble skrekkhistoriene satt i omløp.

Familien sov sammen på stuegulvet

Kulminasjonen på kveldens uhygge var selve julenatten. For å sikre seg mot det som ventet, hadde familien strødd halm på stuegulvet og lagt puter og sengeklær over. Rommet ble forvandlet til et felles sovekammer slik at alle kunne våke over hverandre.

Før familien gikk til ro, ble bordet dekket opp igjen med duk, tente lys og fersk mat på fatene. Døren ble stående ulåst slik at overnaturlige gjester kunne komme inn og nyte godsakene. Folk håpet på at de kunne kjøpe seg til et år uten spøking og ulykker på den måten.

Når solen gikk ned, bredte angsten seg i stuene. For mørket tilhørte farlige vesener, og på julaften oppsøkte de mennesker for å bli oppvartet.

© Bridgeman

Når alle forberedelsene var gjort, gjaldt det å overvinne frykten og falle raskt i søvn. For «de underjordiske» var ikke særlig begeistret for å bli spionert på, og ville straffe alle som forstyrret dem under julefeiringen.

Julenattens farer var størst for spedbarn, for troll så gjerne sitt snitt til å bortføre dem og erstatte dem med et av sine egne barn.

Fikk foreldre mistanke om at de hadde fått en trollunge i vuggen, skulle de piske barnet med ris, spytte på det og feie det ut av huset med en kost de neste tre torsdagene. Det skulle vekke trollenes medlidenhet slik at de byttet om på ungene igjen.

Julesøvnen varte ikke lenge, for en gammel skikk tilsa at alle skulle stå opp og hilse den stigende solen velkommen. Den sendte nemlig mørket og dets vesener bort, og første juledag gjorde endelig gleden sitt inntog i hjemmet.

Frykt etterfulgt av glede

I hedensk tid hadde åsagudene Odin og Tor æren for det forløsende dagslyset og det nye årets ankomst. Med kristendommens inntog hadde de gradvis blitt erstattet av Jesusbarnet. Den kristne frelserens fødsel jaget bort mørket.

De neste dagene gikk med til festlige sammenkomster der det var en «forseelse ikke at svømme i floder av stærkt øl og flommefedt», skrev den dansk-norske Bergens-biskopen Erik Pontoppidan forarget på 1700-tallet.

Et av romjulshøydepunktene for den yngre generasjon var den såkalte barnedagen 28. desember, innstiftet til minne om barna i Betlehem som Herodes ifølge juleevangeliet fikk drept på leting etter Jesubarnet. Denne dagen gikk barn på besøk til hverandre og lekte.

Julefeiringen varte frem til trettendedagen, eller De hellig tre kongers dag, 6. januar. Frem til 1770 var denne dagen en offentlig helligdag i Norge.

Med avslutningen på julen kunne folk merke at dagene ble lengre og at mørkets redselsregime snart var over for denne gang. Mot slutten av 1700-tallet var overtroen på retur, og julaften ble etter hvert en festdag der folk kunne tillate seg glede.

Et viktig element i den gamle julen forsvant tidlig på 1800-tallet, da nordmenn etter tysk inspirasjon begynte å sette opp pyntede grantrær i stuene sine.

For folk ga seg til å danse i ring rundt stammene uten å bekymre seg om at sirkelbevegelsen kunne påkalle nattlige veseners raseri.

Mat og drikke fløt gjennom hele julen. Men glede ble først en del av festen når julaften var overstått.

© Bridgeman

Julens retter har mange år bak seg

I flere århundrer har nordmenn stort sett hatt de samme rettene på menyen i julehøytiden. Fellesnevneren gjennom tidene har vært store mengder kraftig mat og søtsaker.