Julekulen var verdt millioner
Julekulen stammer fra den sørøsttyske byen Lauscha. Siden 1600-tallet har byen vært kjent for sine glassfabrikker som bl.a. fremstilte glassøyne.
I 1597 begynte en av byens fabrikanter å lage helt enkle, runde glasskuler. Men kulene fikk ingen stor utbredelse før den amerikanske butikkmagnaten Frank Woolworth besøkte Lauscha.
Her ble han overtalt til å kjøpe et parti kuler selv om han fryktet at kundene ville synes pynten var kjedelig. Men det første partiet hadde knapt kommet ut til Woolworths butikker før kulene ble revet ned av hyllene.
Allerede samme kveld var de utsolgt. Rundt år 1890 solgte Woolworth julekuler for hele 25 millioner dollar i året.
Ukrainerne henger spindelvev på treet
Juletrær i Ukraina er ofte innhyllet i kunstig spindelvev. Det fortelles at skikken feirer et mirakel som en familie opplevde en julemorgen for veldig lenge siden.
Familien, som besto av en fattig enke og barna hennes, hadde gjennom mange år ikke hatt råd til juletre. Men en sommermorgen falt en furukongle ned på golvet i familiens falleferdige hytte.
Konglen vokste og ble til et prektig tre. Barna var glade, for nå hadde de endelig et juletre. Da høytiden kom hadde familien likevel ikke råd til pynt, og barna gikk skuffet til sengs.
Da de våknet neste morgen ble de møtt av et eventyrlig syn: Treet var dekket av spindelvevtråder, og da det første morgenlyset traff dem ble de forvandlet til det reneste gull og sølv.
Siden manglet enken og barna hennes aldri noe. Slik ender legenden fra rundt år 1900. I tillegg til kunstig spindelvev pynter ukrainerne også greinene med figurer av små edderkopper, såkalte pavuchky.
I Catalonia står julen i bakdelens tegn
Julekrybber er populære de fleste steder hvor høytiden feires. Men i Catalonia i Spania byr modellene på en særpreget tilføyelse.
Foruten de tradisjonelle bibelske figurene rundt Jesus viser scenen også en mann som sitter på huk og gjør sitt fornødne.
El Caganer (den bæsjende mannen) gjorde sitt inntog i krybbescenen på slutten av 1600-tallet og har siden vært fast innslag i Catalonias juleutstillinger.
Man vet ikke med sikkerhet hvor tradisjonen stammer fra, men en populær teori vil ha det til at El Caganer har i oppgave å punktere den svært høytidelige scenen med en mer verdslig handling.
Barn og barnlige sjeler har dessuten gjort det til en sport å være den første til å utpeke El Caganer i en julekrybbe.
Spesielt på 1900-tallet ble figuren populær, og fra 1940 begynte katalanerne å lage mange forskjellige versjoner av El Caganer, som blant annet avbildes som nonner, djevler, historiske personer, kongelige og politikere.
Julestokk driter gaver
Barn i Catalonia mottar hvert år små gaver som ifølge tradisjonen kommer ut av bakenden på en Tió de Nadal, en julestokk.
Mellom 8. og 24. desember forer barna stokken og legger et varmt teppe på den. 1. juledag begynner barna å slå på stokken med pinne mens de synger sanger som begynner med ordene “Drit, stokk!”.
Thomas Edison oppfant lyslenken
Levende lys på juletreet var vanlig allerede på 1600-tallet, men det var langt fra ufarlig å sette talglys på et tørt tre, og store julebranner var ganske alminnelig.
Løsningen på problemet kom endelig i 1880. Da tok den amerikanske oppfinneren Thomas Edison patent på glødepæren. I julen samme år hengte han en lyslenke rundt om laboratoriet sitt i Menlo Park, New Jersey.
To år senere kom Edisons kompanjong Edward Johnson med en strålende idé: Han hengte lyslenker på et juletre som sto på en roterende sokkel. Deretter ringte han til pressen.
“[Treet] var strålende opplyst med i alt 80 lys, jevnt fordelt i blått, hvitt og rødt. Det er vanskelig å forestille seg et vakrere syn,” skrev Detroit-avisen Post and Tribune. Høy pris og få hjem med stikkontakter gjorde likevel at lyslenken først ble vanlig i 1930-årene.
Treet behøver ikke være av tre
Juletrær fikk stor utbredelse på 1800-tallet, men især i Tyskland var trær mangelvare da bygg og industri førte til en voldsom skoghogst.
Siden juletrær ikke var å få, farget tyskerne i stedet gåsefjær grønne og samlet dem med metalltråd så de lignet et tre.
Fjærtrærne ble populære i både USA og England – og de ble med tiden også laget av dyrehår fra for eksempel villsvin.
Etter 2. verdenskrig kom det juletrær av plast, og undersøkelser tyder på at det i dag selges flere juletrær av plast enn av ekte vare.
Sølvjuletre skapte trafikkaos
Den 9. desember 1949 ble New Yorks innbyggere møtt av et overdådig syn.
På plassen foran det veldige forretningskomplekset Rockefeller Center midt på Manhattan glitret det mest storslåtte juletreet folk noensinne hadde sett: 7500 lyspærer i alle farger strålte fra den nesten 23 meter høye granen der greinene var dekket av et tykt lag sølvmaling.
576 enorme virvlende snøfnugg av plast pyntet dessuten promenaden som førte opp til senteret.
Juletreet foran Rockefeller Center hadde vært en institusjon siden 1931, men i 1949 satte man alle kluter til. Avisene kunne fortelle at treet gjorde newyorkerne så målløse at trafikken på Manhattan gikk helt i stå.
“Biler sto støtfanger mot støtfanger på hele 5th Avenue. Kryssende trafikk var helt umulig, så bilene sto også dønn fast i de tilstøtende gatene,” skrev avisen The New York Times.
Politiet måtte tre til for å rydde opp i den fastlåste situasjonen, men trafikken ble ikke noenlunde normal igjen før ved 22-tiden.
Julebukken var en ertekrok
Julebukken av halm ses rundt juletider i mange skandinaviske hjem – men fredelig har den ikke alltid vært. Allerede i vikingtiden kledde menn seg ut som geiter som symbol på Tor under jól-festen.
Tradisjonen fortsatte etter kristendommens inntog, da “bukken” gjerne var utkledd som gårdsarbeider.
Bukken gikk fra hus til hus. Han braste inn i stuen mens han høylytt avslørte ubehagelige sannheter og prøvde å stange dem som var der.
Bare ved å gi bukken mat og øl kunne festfolket få ham til å gå igjen.
Sørgende far skapte gullengelen
I den sørtyske byen Nürnberg over-stråler én julefigur alle andre – den eventyrlige rauschgold-engelen.
Legenden forteller at en dukkemaker ble nødt til å flykte sammen med sin datter under trettiårskrigen.
De to fant husly hos en kobbersmed i Nürnberg, men jenta døde ulykkeligvis av sykdom kort etter. For å muntre opp den fortvilte faren forsynte smeden ham med treverk og rauschgold – papirtynne ark av messing som ligner gull.
En dag var dukkemakeren plutselig reist, men tilbake i verkstedet sto den vakreste utskårne engel laget av funklende rauschgold. Den lignet datteren på en prikk.
Historien om engelen spredte seg fort, og mange borgere bestilte sin helt egen rauschgold-engel. Figuren er stadig populær.