«Nissefar, hvorfor raner du banken?»

Mens de andre parkerer Buicken i en sidegate hvor banken har sin personalinngang, går Ratliff bortover fortauet på hovedgaten der First National Bank ligger.

«Hei, nissefar!» roper en gutt spontant. Han er den første av flere begeistrede barn som vil hilse på «Santa».

Ratliff har med vilje valgt 23. desember 1927 til kuppet. Kontantbeholdningen i banken er stor, for folk skal ta ut penger til å handle gaver. Texaneren blir imidlertid ganske frustrert over all oppmerksomheten:

«God jul», mumler han irritert med en dyp, falsk stem­­me. En jente biter ikke på skuespillet: «Du er ikke en ordentlig nisse», konstaterer hun, før Ratliff tar de siste skrittene og åpner døren inn til banken.

Kvinne unnslipper og varsler politiet

FREDAG 23. DESEMBER 1927 ca. kl. 12.00: Bankkasserer Alex Spears sitter bak skranken i First National Bank da en opp­sikts­vek­ken­de kunde kommer inn gjennom døren.

Det har vært en travel formiddag for Alex Spears. Folk trenger kontanter til julehandelen, og rundt lunsj er det fortsatt lang kø foran bankens to skranker, som passes av Alex Spears og kollegaen Jewell Poe.

«Heisann, nissefar», hilser Spears smilende da den rødkledde kommer inn i filialen.

Bankmannen legger ikke merke til at tre andre menn også lis­ter seg inn i banken. Men da alle de fremmede plutselig trekker pistoler, skjønner Alex Spears at noe er galt.

«Opp med labbene! Jeg mener det, kompis!» kommer det fra en av ranerne, som peker på Jewell Poe.

En annen raner retter revolveren mot Alex Spears, som tross sjokket registrerer at en mor og hennes seks år gamle dat­ter i samme øyeblikk kommer inn i filialen.

«De skyter nissen! De vil skyte ham», roper jenta, som i motsetning til sin mor ikke forstår at det er et bank­ran som utspiller seg foran dem.

«Skynd deg, vennen – skynd deg!» sier moren lavmælt og geleider datteren foran seg for å komme helt bak i lokalene.

Kvinnen har lagt merke til at en forbryter bak dem blo­kke­rer hovedinngangen, og hun prøver å nå frem til personalutgangen bak.

«Kom tilbake, frue», hører Alex Spears en raner nær kvinnen rope, men hun fortsetter.

Bankmannen frykter det verste fordi en annen av raner­ne roper: «Skyt! Skyt, for svingede!»

«Jeg kan ikke – jeg kan treffe noen», kommer det unn­skyl­den­de fra den nølende forbryteren, som stadig har moren og dat­teren på siktekornet, men lar dem flykte inn på bak­rommet og ut gjennom personalutgangen.

«De raner banken!» skriker moren ute i sidegaten. Imens får nissen det travelt, og han beordrer Jewell Poe til å åpne bankens pengeskap.

«Få det gjort», sier Alex Spears til sin kollega.

Nissen trekker frem en pose det står «Idaho Potatoes» på, og Jewell Poe fyller den med bunter av dollarsed­ler, sjekker og en masse verdipapirer.

Imens følger Alex Spears hendelsene fra skranken. Bankmannen har arbeidet i filialen i ti år og ten­ker mest av alt på kundenes sikkerhet: «Jeg håper at de greiene der er sikret», sier han rolig og kaster et blikk på oppasserens våpen.

Banditten velger å overhøre kassererens kom­men­­tar, for nissens potetsekk er etter hvert ganske full, og ranerne kan ikke kaste bort mer tid. «La oss komme oss ut herfra!» roper nissen.

Men i det samme høres et skudd, og en kule gjennom­bo­rer bankens vindusparti. Da Alex Spears ser ut på hovedgaten, får han øye på flere kjente ansikter. Bankmannen innser at kuppet vil koste blod.

Ranerne flykter gjennom kuleregn

FREDAG ca. kl. 12.05: Gjennom vinduene kan Marshall Ratliff og hans kumpaner se en haug med politifolk og bevæpnede Cisco-borgere.

«Hver eneste mann i byen må stå der ute!» brøler Ratliff hissig mens han står ved døren til bakrommet.

Bankraneren er i ferd med å jage kunder og personale inn der fordi veggene gir bedre beskyttelse enn banklokalet med de store vinduene. Resten av ranerne søker dekning bak skrankene mens de besvarer ilden utenfra.

«Hvor i helvete kom de fra!?» roper Helms midt i kule­regnet, som får bankens vindu til å gå i knas.

«Det er den satans dusøren!» roper Ratliff med referanse til belønningen på 5000 dollar, som bankene i Texas har utlovet til alle som dreper en bankraner.

Forbryterne blir enige om at deres beste sjanse for å slippe levende fra det er å bruke kundene som skjold. Helms, Hill og Davis trekker seg derfor én etter én ut i bak­lo­ka­let, mens de gir hverandre dekke med skuddsalver.

Alex Spears innser faren og prøver å flykte ut døren til bakgaten. En av ranerne fanger imidlertid opp situasjonen og skyter. Spears faller om med et streifskudd i kjeven.

Ratliff griper deretter en kvinnelig bankassistent og krys­ser armene rundt henne. I hver hånd har han en pistol:

«Reis dere opp! Gå frem! Når de ser hvem dere er, slutter de å skyte», sier han til resten av de skremte kundene og bankansatte, og beordrer dem ut gjennom døren og bort mot Buicken som er parkert i sidegaten.

Da de fremste gislene er ute av døren, løper de skri­ken­de bort. I forvirringen kan bandittene spurte bort til fluktbilen mens kulene hviner gjennom luften.

I kaoset slip­per Ratliffs gissel unna, og i sin blottede posisjon merker forbryteren plutselig et jag fra en kule i haken og dernest i den ene foten, før han får kastet seg inn i baksetet.

To jenter – Laverne på tolv år og Emma May på ti, som var i banken for å ta ut sparepenger til julegaver – kommer seg ikke unna. De skyves inn i Buicken av ranerne.

Ratliff fornemmer at flere borgere og politifolk er truffet under den dramatiske skuddvekslingen – der­iblant Ciscos sheriff, Bit Bedford, som Ratliff kjenner svært godt.

Men også Davis, som ikke var skjermet bak et gissel, er alvorlig truffet av skudd fra et hagl­gevær. Bandens nye mann besvimer av smerte i baksetet, mens Hill fe­brilsk forsøker å starte motoren.

Ratliff kan se at Davis er døende. Og hvis Hill ikke snart får gang på Buicken, vil resten av dem lide samme skjebne.

Spears får øye på jentene

FREDAG ca. kl. 12.15: Den sårede bankmannen Spears løper ut for å del­ta i jakten på forbryterne.

Da Alex Spears ser at alle forbryter­ne er på plass i bilen, drister han seg over til en po­li­timann som lig­ger hardt såret i sidegaten.

Bank­mannen blør fra kjeven, men er ikke alvorlig såret. Han plukket opp betjentens pistol fra bakken og retter den mot Buicken.

Spears skal akkurat til å trykke av da han ser vesle Emma Mays ho­de stikke opp i bak­ru­ten på bilen. Bank­mannen kas­ter våp­enet og løper opp sidegaten mens han vinker advarende med ar­me­ne. Stans skytingen så ikke barna blir drept!

Bandittene etterlater Davis

FREDAG ca. kl. 12.16: Ranerne har fått startet bilen og kjører ut av byen da Hill ser at tanken nesten er tom. De må finne en ny fluktbil.

Ratliff tror nesten ikke sine egne ører. Hvorfor har ingen sjekket bensinmåleren!? I nissedrakten hop­per han ut av Buicken som Hill har stanset i utkanten av Cisco, for å vinke en splitter ny Oldsmobile inn til siden:

«Ut av bilen!» beordrer banditten til stor overraskelse for føreren og passasjerene, som først reagerer og løper bort da de ser flere menn med pistoler omringe bilen.

Ratliff og Helms lesser ammunisjon og tyvegods over i Oldsmobilen og hjelper til slutt Davis og jentene inn i det nye kjøretøyet. Plutselig stanser noen biler med lokale innbyggere og åpner ild på kort avstand av ranerne.

«Vi må komme oss av gårde», roper Ratliff, men Hill har ikke fått fatt i nøkkelen fra eieren og får ikke gang på motoren da han prøver å kortslutte tenningen.

«Helvete!» utbryter Ratliff, før han hopper ut av bilen og av­fy­rer pistolene sine mot forfølgerne. Med kuler flygende rundt ørene løper Ratliff, Helms og Hill tilbake til Buicken med jentene.

På veien til kjøre­tøyet slår en kule inn i Hills venstre arm slik at kroppen hans ro­te­rer 180 grader, men han greier å holde seg på beina og komme seg inn i bilen.

«Hva med Davis?» spør en av bandittene da alle utenom svogeren til Helms er på plass i Buicken.

«La ham ligge. Han er nesten død», svarer Ratliff kaldt.

Forfølgerne gjør stort funn

FREDAG ca. kl. 12.20: Ranerne slipper unna forfølgerne fordi Helms kaster noen medbragte spikere ut foran de jaktende bilene. Imens inspiserer politiet og Alex Spears Oldsmobilen.

Ciscos borgere samler seg rundt Oldsmobilen mens politiet prøver å få oversikt over situasjonen. Det står dårlig til med den sårede raneren i baksetet, men i et øyeblikks bevissthet forteller han at han heter Louis Davis og kommer fra Wichita Falls.

Han påstår også at han ikke vet hva de andre forbryterne heter. I bilen finner politifolkene to glemte pistoler samt tre patronbelter. Men like viktig er det at det også ligger en sekk med ordene «Idaho Potatoes» i baksetet.

Alex Spears, som også har kommet frem til bilen, stu­de­rer nøye potetsekkens innhold – som viser seg å være hele utbyttet av ranet! Verdipapirene er verdt rundt 150 000 dollar, men dem hadde ikke ranerne kun­net veksle inn i kontanter.

Til gjengjeld fisker bank­mannen opp 12 200 dollar i kontanter – et beløp som raner­ne kunne ha kjøpt ti flunkende nye Buicker for.

«Jeg gjetter på at de aldri fikk så mye som et glimt av dem (pengene, red.)», konstaterer Alex Spears fornøyd.

Forbryterne må flykte til fots

FREDAG ca. kl. 12.30: Buicken har bare kommet litt sør for Cisco da tanken er så godt som tom, og bandittene svinger ned en liten sidevei.

«Hmm, vi er visst nødt til å beina fatt herfra», kom­mer det fra Ratliff da Buicken ikke kan kjøre lenger ned den ujevne grusveien som er halvt dekket av kratt og skog. Bandelederen tar av seg det blodige nisseskjegget og ser på de to jentene:

«Legg dere på gulvet. Hold hendene foran øynene, og ikke se. Hvis dere gjør det, skyter jeg dere», truer Ratliff.

Mennene samler våpen og ammunisjon før de går inn i skogen. Humøret er på bånn: Byttet er borte, de har ingen bil, og både Ratliff og Hill er såret.

Ratliff bekymrer seg også over at han så sheriff Bedford bli truffet – og kanskje var det til og med Ratliff selv som skjøt ham. Hvis de nå er po­li­ti­mord­ere, vil myndighetene jage dem som ville dyr.

«Vi kan ikke gjøre annet enn å gjemme oss og be», sier texaneren, mens de tre mennene tvinger seg vei gjennom krattet med kurs tilbake mot Cisco, der de satser på stjele en ny bil i utkanten av byen. Men forfølgerne er på
sporet av dem.

KART – Følg ranernes hektiske flukt:

Visesheriff finner fluktbilen

FREDAG ca. kl. 13.30: Visesheriff Cy Bradford er blant forfølgerne som finner Buicken med jentene.

Cowboyhatten med den brede skyggen sitter på sin vanlige plass på Cy Bradfords hode, da visesheriffen i Cisco-regionen sonderer om­rå­det der den mørkeblå fluktbilen har stanset opp.

Bradford finner etterlatte matvarer, en vannbeholder og spiker i bilen. Det forteller ham at ranerne hadde planlagt flukten grundig. Heldigvis er de nå til fots – og kanskje uten forsyninger.

«Vi må heller spre oss ut i en vifte», foreslår Cy Bradford, som har mer enn hundre politifolk og sinte sivile med seg.

Snart hører visesheriffen et rop fra skogen. Noen har funnet nissedrakten og en blodig jakke. Bradford får også en annen viktig opplysning: Tolv år gamle Laverne mener at hun kjente igjen en av ranerne.

«Hvem? Nissen?» spør en av visesheriffens folk.

«Ja. Jeg tror det var Marshall Ratliff».

Ranerne oppsøker Davis’ søster

LØRDAG ca. kl. 19.00: I løpet av natten har ranerne kjempet seg frem gjennom krattet til ut­kanten av Cisco, der forbryterne stjal en åpen Ford uten kalesje. Bilen sov de i.

«Vi må få tak i noe mat», sier Helms, mens han triller bilen ut fra ranernes skjulested under trærne på den avsidesliggende grusveien. Ingen biler har passert i løpet av dagen.

Den 32 år gamle seriekriminelle familiefaren har blitt småsyk etter den kalde natten i skogen sør for Cisco – og nå får sulten det til å rumle i magen. Han foreslår at de tar noen av sideveiene til byen Moran, der Doris Englin bor. Hun er Davis’ søster og Helms’ svigerinne.

Klokken to natt til søndag 25. desember parkerer Helms bilen i nærheten av Englins hus. Han lister seg bort til døren for å sjekke at politiet ikke ligger i bakhold.

Men or­dens­makten har tydeligvis ikke funnet frem til den skadeskutte ranerens søster. Etter en kort prat med Doris plystrer Helms for å signalisere til Ratliff og Hill at de kan komme.

«Louis er død. Doris fortalte det. Det er politisjefen også», forklarer Helms før de går inn ho­ved­døren der en gråtkvalt Doris Englin gir dem en klem.

«Jeg går ut fra at dere vil ha noe å spise, gutter», stotrer hun frem og finner tre kokte kyllinger og litt dressing.

«Det er nok ingen god idé for dere å bli her så lenge. De har ikke vært her ennå, men dere vet at de vil komme».

Ranerne vet at Doris Englin har rett. Så snart de har spist og drukket en kopp kaffe, får mennene derfor litt kake med i lommene og sier farvel til Doris.

Rømlingene kjører videre, og før dagslyset bryter gjennom, finner de et skjulested under noen trær i et folketomt område. Med fulle mager går det ikke lenge før de sovner.

Biljakt ender i ulykke

SØNDAG ca. kl. 23.55: Politiet har satt opp over 150 veisperringer på de største veiene rundt Cisco, og 50 politibiler jakter på en etterlyst Ford. Samtidig bestemmer de tre ranerne seg for å kjøre mot sør med Helms som sjåfør.

Temperaturen har falt til tett på nullpunktet, og Helms angrer på at de ikke stjal en lukket bil. Ranerne kjører av­ gårde mens de drømmer om å kunne sove i en varm, myk seng. Plutselig dukker lysene fra en fjern bil opp foran dem – og tvinger ranerne tilbake til virkeligheten.

«Det er forfølgerne! Den store bilen der – jeg er sikker!» roper Helms og stopper Forden i midtrabatten.

«Dukk ned, få det til å se ut som om det bare sitter en sjåfør i bilen», roper Helms, mens han med slukkede lys snur og kjører tilbake i samme retning som de kom fra.

Ratliff kikker forsiktig opp over baksetet der han ligger og ser bilen bak nærme seg sakte: «Det ser ut til at det er en stor og rask én på måten forlyktene er plasse­rt. Like sikkert som at skitt stinker, vil de innhente oss hvis vi ikke kommer oss av denne veien litt brennkvikt», konstaterer han.

Ut av øyekroken ser Helms en kjerrevei og svinger brått inn på den. For seint ser han grinden. Forden dundrer inn i den tunge metallporten, tipper rundt og havner i en grøft. Til forbryternes hell suser forfølgerbilen med de tre bevæpnede mennene forbi uten å legge merke til dem.

«Dæven også, det var nære på!» utbryter Helms da de har ålt seg ut av kjøretøyet og beveger seg ned mot gården i enden av kjerreveien. En eldre herre åpner døren.

Ranerne serverer mannen en røverhistorie om at de har kjørt galt et stykke oppe i veien og at det sitter en syk kvinne i bilen som de må få til sykehus. Bonden forteller at han har en bil, men at sønnen Carl har kjørt ut en tur med den.

Like etter kom­mer 22 år gamle Carl Wylie rullende i en splitter ny Dodge. Han rekker ikke engang å slå av motoren før en av bandittene stikker en pistol opp i ansiktet på ham: «Denne bilen er vår».

Før sønnen har funnet ut hva som foregår, avfyrer faren hans plutselig et skudd med et gevær som han har hentet inne i huset mens de fremmede har vært opptatt av å stjele bilen.

Helms, Ratliff og Hill smetter inn i passasjersetene og brøler: «Kjør! Få denne kjerra bort herfra!»

Carl gasser opp, og snart er forbryterne med sitt nye gissel tilbake på veien, der Helms gir ham en ordre: «Kjør mot nord til vi gir deg beskjed om noe annet».

Bankranerne må krysse elv

TIRSDAG ca. kl. 04.30: I et døgn ligger ranerne i skjul i et buskas sør for byen Moran. De bestemmer seg for å prøve å dra hjem til Wichita Falls.

«Carl, ikke si til noen hvor vi er når du kommer tilbake til Cisco», sier Ratliff da den sårede texaneren tar farmersønnen i hånden litt nord for Cisco. Her har bandittene på ny stjålet en Ford og blitt enige om å la gisselet slip­pe unna – og det med Dodgen.

«Jeg vet likevel ikke hvor dere er på vei», forsikrer Carl, som deretter kjører bort i farens bil. Imens starter Helms Forden, og de tre ranerne begir seg mot nord.

Planen er å krysse Brazos-elva i den vesle byen South Bend rundt ti mil nord for Cisco. I to døgn har de ikke spist annet enn litt frukt, og bandeleder Ratliff erså svek­­ket av sine sår at han i perioder snakker i villelse.

Da solen så smått titter frem ved halv ni-tiden, noterer Helms fornøyd at ranerne befinner seg nær South Bend. Ingen andre dager har de tilbakelagt en så lang distanse, og i fellesskap bestemmer bandittene seg for å kjøre vi­de­re, selv om det er lyst – en beslutning de snart angrer.

Cy Bradford lar geværet snakke

TIRSDAG ca. kl. 09.00: Carl Wylie har varslet politiet, som nå leter etter en Ford som ifølge Carl trolig er på vei mot Wichita Falls. I South Bend står visesheriff Cy Bradford klar hvis bankranerne prøver å krysse Brazos-elva.

«Se!» roper en politimann da en Ford lenger oppe på veien kommer til syne i morgensolen.

«Kom igjen – det er dem! Nå har vi dem!» roper Jim Foster, sheriff i South Bend, og Cy Bradford og flere andre po­li­ti­folk spurter frem fra skjulestedene og løper over til patruljebilene for å sette etter ranerne.

Imens har de tre bandittene snudd, og under jakten kan visesheriff Cy Bradford se at Forden deres bare så vidt hol­der forspranget. Plutselig svinger fluktbilen til venstre ned en grusvei som ender blindt nær et skogsområde.

Cy Brad­fords politibil er like ved da bandittene forlater bilen sin. En av dem humper langsomt etter de andre.

Visesheriffen har allerede ladet sitt dobbeltløpte hagl­gevær, «Gamle Betsy», da han stiger ut av bilen og instinktivt skyter etter den bakerste forbryteren, som henger litt etter. Cy Bradford har vært i utallige skuddvekslinger i sin lange karriere, og hans presise skudd borer seg inn i kjøttet på banditten, som knekker sammen og faller om i grusen.

Bradford treffer også de to andre ranerne, men sårene er ikke verre enn at de er i stand til å flykte inn i skogen. I stedet for å ta opp jakten med en gang beveger Cy Bradford og de andre politifolkene seg til den falne.

«Jeg tror det er liv i ham ennå. Han har i hvert fall puls», kommer det fra Jim Foster. Litt senere kommer en mann fra Cisco-politiet og i­den­ti­fi­se­rer den hardt sårede bankraneren:

«Det er Marshall Ratliff! Dere har fått fatt i hovedmannen. Han er den gamle nissen. Jeg har kjent ham i årevis».

Mens politiet er opptatt av Ratliff, har Helms og Hill tatt seg frem til bredden av Brazos-elva. De er begge truffet flere steder av hagl, men ingen av sårene er dødelige.

«Hvor lenge er det siden de skjøt på oss?» spør en andpusten Helms da de stopper for å trekke pusten.

«Jeg aner ikke», svarer en like andpusten Hill

Ranerne spisser ører, og kan lettet konstatere at de ikke hører tegn til forfølgerne. Helms skjelver over hele krop­pen. Feber, sult og skuddsår tærer på kreftene hans, og den 32 år gamle familiefaren er langt hjemmefra:
«Jeg aner ingenting om dette området», freser han.

«Det gjør ikke jeg heller. Men hvis vi holder oss til elva, har vi hele tiden dekke», kommer det fra Hill.

De to ranerne sleper seg videre gjennom krattet og det høye gresset langs Brazos hele dagen, før de ved mørkets frembrudd fal­ler utmattet om på bakken. De har funnet et godt skjulested, men samtidig begynner det å regne.

«Neste gang syns jeg at vi skal rane en bank om sommeren», sier Hill spydig før de sovner.

Helms og Hill overlever to døgn på flukt

ONSDAG morgen: Etter en natt på skogbunnen vil Helms og Hill gjøre et nytt forsøk på å krysse elva – denne gangen til fots.

Tidlig onsdag morgen vasser ranerne over Brazos på et sted der elva er grunn. Om kvelden når de frem til en gård med en stor låve. Forsiktig sniker de seg inn og stje­­ler litt korn.

Usett lusker de tilbake til skogen, der de drister seg til å fyre opp et lite bål slik at de kan varme det harde, tørre kornet – deres første måltid på tre døgn.

Hele torsdagen greier ranerne å unn­gå sine for­føl­gere, men fredag for­mid­dag holder det på å gå galt for de to mennene da et fly oppdager dem mens de krysser et åpent stykke land. Helms og Hill slipper bare med nød og neppe fra det forsamlede oppbudet av menneskejegere ved å gjemme seg under noen store steiner på elvebredden.

Nesten mirakuløst kan paret tidlig fredag morgen 30. desember gå inn i byen Graham, knappe to mil fra South Bend. Helms nærmest henger over Hills skul­der, mens de sni­ker seg gjennom gatene.

Begge menn er tappet for kref­ter da en politibil stopper noen få meter bak dem. Byens politimester, Jim Davis, hop­per ut med pistolen hevet:

«Ok, stopp der!» roper po­li­ti­mes­te­ren etter de to forkomne skikkelsene.

Helms snur seg svaiende rundt, men den ellers så hissige ban­ditten har ikke energi til å gripe etter våpen. Han blir bare stående mens Hill prøver å flykte.

«Han rekker det ikke. Han er for utmattet. Ikke skyt! Ikke drep ham!» roper Jim Davis til sine ledsagere, mens po­li­ti­­mes­teren setter etter raneren.

Etter få meter faller Hill over ende. Han er for svimmel til å styre beina, og Jim Davis overmanner ham lett.

«Ditt forbanna fjols», utbryter politimesteren da han hjelper raneren opp og setter håndjern på ham.

Helms og Hill er omsider tatt – nesten en uke etter at de plyndret First National Bank sammen med nissen. Den største menneskejakten i Texas’ historie er slutt.

ETTERSKRIFT

Mens Louis Davis mistet livet kort etter nisseranet, overlevde de tre andre forbryterne. Helms ble senere dømt til døden fordi vitner beskrev ham som skytegal. Ratliff ble også dømt til døden.

Hill fikk en dom på 99 års fengsel, fordi øyenvitner mente at han ikke hadde skutt for å drepe. Ingen bankdusør ble noen gang utbetalt i forbindelse med nissekuppet i Cisco.