Nissens historie: Stjal fra vikingene og la på seg i USA
Alle barn vet at julenissen lever langt mot nord. Ifølge finnene bor han i Lappland, og fornøyelsesparken «Julenissens landsby», som ligger nøyaktig på polarsirkelen, er laget for å gjøre all eventuell skepsis til skamme.
Flere norske byer påberoper seg også å være julenissens hjemsted, men de fleste juleønskene til norske barn havner i Drøbak. Hvert år mottar julenissens hjelpere i Drøbak 20 000 brev fra land som Kina, Taiwan og Irak. Alle brevene blir lest, og mange tusen får svar.
I mange andre land vet man at julenissens gaveverksted ligger på Nordpolen. Men dette stemmer ikke, mener nederlenderne og belgierne. Deres julenisse foretrekker Spanias varme, men hvert år ankommer han Amsterdam med dampskip – i november.
Historiene om julenissens adresse er en del av tradisjonen rundt jul, men de er dessverre ikke sanne. Den egentlige julenissen har vært død i snart 1700 år, og hans jordiske levninger fins i Italia. Et kronglete spor av myter har forvandlet en ekte person til julens høyt elskede gavegiver.
St. Nikolaus kunne alt
Etter at biskop Nikolaus døde, oppsto et utall myter om hans mirakuløse gjerninger.
Han hjalp de fattige, og han ble barnas beskytter etter at ånden hans steg ned fra himmelen for å redde en gutt fra slaveri.
Da hungersnød rammet byen Myra, overtalte han mannskapet på et skip til å gi bort en last med hvete. Like etter var lasterommet fullt igjen, derfor er Nikolaus også skytshelgen for sjøfolk.
Julenissen stjal fra vikingene
Helgenen St. Nikolaus var julenissens forfar, men historien om hans travle program
på julaften bygger på hedenske fortellinger. Opprinnelig var det Odin, Tor og alle de andre æsene som hvert år red gjennom mørket. De nordiske gudene skulle ikke dele ut gaver, men gjennomføre «den ville jakten», som Odin ledet på sin åttebeinte hest Sleipner.
Mennesker måtte være forsiktige hvis de gikk utendørs på julaften. Hørte de en voldsom støy i det fjerne, gjorde de klokt i å kaste seg på bakken og lukke øynene.
Ellers risikerte de ulykkelige å bli virvlet med av jaktselskapet og forsvinne for evig inn i dødsriket.
Vikingenes røffe gudesagn ble forvandlet til uskyldige juleeventyr.
Biskop sløste med pengene
I år 270 e.Kr. ble det født en gutt i Patara. Det er i dag en ruinhaug i Tyrkia, men var den gangen en driftig havneby i Romerriket, befolket av grekere. Barnet ble døpt Nikolaus, og han vokste opp hos en onkel som var kristen biskop.
I moden alder fikk Nikolaus sitt eget bispesete i nabobyen Myra, og han var blant de lærde som keiser Konstantin kalte sammen i 325 e.Kr. for å vedta retningslinjer for den kristne tro.
Etter et langt liv i troens tjeneste døde Nikolaus i desember 343 e.Kr. og ble begravd i sitt Myra. Men han levde videre i sine sognebarns erindring, og snart begynte det å versere rykter om hans mirakuløse gjerninger.
Nikolaus hadde reddet tre unge kvinner fra prostitusjon, het det i en fortelling. Den fattige faren deres kunne ikke betale medgiften som var en forutsetning for ekteskapet, og for å overleve ville de måtte selge seg selv.
Biskopen ga jentene penger, men i hemmelighet, for ikke å sette dem i forlegenhet. Tre ganger snek han seg til huset deres for å kaste punger inn vinduet, men ifølge en variant av historien lå jentenes far på lur ved det siste besøket.
Han ville ha et glimt av familiens velgjører. Nikolaus unngikk å bli avslørt ved å kaste den tredje pungen ned gjennom skorsteinen, og den landet i en av jentenes strømper som hang til tørk etter vask.
Beretningene om mirakler og godhjertede handlinger sikret Nikolaus en helgenkåring. Og de var første skritt i hans transformasjon fra biskop til internasjonal julenisse.
Nederlenderne fikk desember-besøk
Mer enn 1000 år etter Nikolaus' død kom reformasjonen til Europa, og i 1500-tallets Nederland ble den katolske helgendyrkingen forbudt.
Det gjaldt også St. Nikolaus, som nederlenderne hadde feiret på dødsdagen 6. desember med opptog, almisser til fattige og gaver til barna. Mange fortsatte imidlertid å holde «Sinterklaasfeest» i smug.
Tiden gikk, og historien om den gamle helgenen forandret form. I barneboken St. Nikolaus og hans tjener fra 1850, beskrev Jan Schenckman ham som en godhjertet gamling som red over hustakene på sin flygende hest og slapp gaver ned i skorsteinene.
Derfor vente nederlandske barn seg til å sette skoene sine ved peisen når de gikk til sengs 5. desember. Neste morgen kunne de finne godteri og kaker i fottøyet – hvis de hadde vært snille i året som var gått.
Nederlendernes store fest med gaver og søtsaker er fremdeles i begynnelsen av desember. Det var i USA at Sinterklaas ble til julenissen som er på jobb om kvelden den 24.
Før: St. Nikolaus smuglet diskret penger inn vinduet hos fattige jenter. Dermed kunne de bli gift og unngikk prostitusjon.
Nå: Julenissen bruker skorsteinen når han i det skjulte leverer et lass med gaver til barna. Alle får, så sant de har vært snille.
Julenissen ble tykk i USA
Ingen vet nøyaktig når Sinterklaas gikk i land i Amerika og ble til Santa Claus. Han ble nevnt i et par tekster på slutten av 1700-tallet, men det var et dikt fra 1823 som ga ham flere av julenissens velkjente trekk.
Ifølge Clement Clarke Moores Et besøk av St. Nikolaus, var helgenen «myk og rund», og magen «danset når han lo, som en skål med gelé».
Den muntre skikkelsen hadde røde kinn og en nese som lignet et kirsebær. Han red ut på kvelden før jul, og ikke på St. Nikolaus' dag den 6. desember. Sinterklaas' hvite hest var erstattet av en slede trukket av reinsdyr.
Sleden og reinsdyrene betydde at julenissen måtte bo et kaldt sted, og USAs fremste avistegner, Thomas Nast, visste hvor.
I en illustrasjon fra 1866 anga han at julenissens hjem lå i «Santasville, N.P.» – altså på Nordpolen. Etter hvert som den amerikanske julenissen ble utbredt i Europa, dukket det opp flere teorier om hvor han holdt til, for eksempel i finsk Lappland og i Drøbak.
Siden 1800-tallet har barn sendt juleønskene sine til polarsirkelen, men posten burde i grunnen adresseres til Italia. I 1087 stjal italienere fra byen Bari nemlig halvparten av beinrestene i St. Nikolaus' grav i Myra og tok dem med seg hjem som relikvier.
Tretten år senere tok venetianere resten. Helgenens legeme er i dag fordelt mellom to kirker: Basilica de San Nicola i Bari og Venezias San Nicolò al Lido.
Begge får hvert år besøk av mange katolske og ortodokse pilegrimer som ønsker seg hjelp fra den berømte helgenen. Pilegrimene forventer imidlertid ikke å bli skjemt bort med pent innpakkede gaver.
Finn ut mer om julens tradisjoner i vårt tema om jul
