Oppfinnerne har hatt det travelt i julenissens verksted

Du har sikkert hørt at julenissens verksted er fullt av flittige nisser. I virkeligheten er det hardtarbeidende oppfinnere som har laget de langbente Barbie-dukkene, gående fjærer og dampmaskiner i barnestørrelse.

Du har sikkert hørt at julenissens verksted er fullt av flittige nisser. I virkeligheten er det hardtarbeidende oppfinnere som har laget de langbente Barbie-dukkene, gående fjærer og dampmaskiner i barnestørrelse.

Bridgeman

Den tyske bamsen ble populær i USA

Mens 20 år gamle Richard gikk på kunst- og håndverksskolen i Stutt­gart fikk han arbeide i tanten Margare­te Steiffs leketøysfirma.

Når Richard skulle tegne som en del av studiene, besøkte han ofte dyrehagen i byen. Han var spesielt glad i bjørnene.

Disse dyretegningene skulle bli starten for en lekebamse som han designet i 1902.

Prototypen fikk det praktiske navnet “Steiff Bär 55 PB”. Tallet 55 var bjørnens høyde i cm, P sto for “plysj”, og B for “bevegelig”, dvs. armer og bein kunne beveges.

Den første bamsen fra Steiff var 55 cm høy.

© Smithsonian national Museum of Natural History

Bamsen debuterte på den store leketøysmessen i Leipzig i 1903 uten å få noen særlig oppmerksomhet. Den fikk faktisk bare én oppkjøper til å stoppe opp.

Han var til gjengjeld amerikaner, og han kjøpte alle 100 plysjbamsene på Steiffs stand. Dagen etter kom han tilbake for å bestille 3000 til.

På verdensutstillingen i St. Louis året etter solgte Steiff 12.000 bamser og fikk utstillingens gullmedalje.

Etter det fikk bamsen kjælenavnet “Teddy” etter USAs daværende president Theodore Roosevelt.

Fyrstikkesken ble målestokk for en Matchbox-bil.

© Bridgeman Images

En bil i fyrstikkesken

Jack Odell var medeier i det britiske leketøysfirmaet Lesney, og han jobbet med å utvik­le prototyper som kunne bli til nye leker.

En dag i 1953 kom datteren hans hjem fra skolen og fortalte at de hadde blitt bedt om å finne en ting hjemme som de kunne fortelle om i klassen.

Kravet var at det skulle være plass til tingen inne i en fyrstikkeske. Det var ikke så mange interessante ting hjemme hos famili­en Odell, så Jack gikk tilbake på fabrikken for å finne på noe.

Resultatet ble en liten modell av en veivals som passet perfekt inn i en fyrstikkeske. Han malte tromlene røde og resten grønt.

Datterens foredrag ble en suksess – men det viktigste var at det satte tankene i sving hos Jack Odell: Ved en tilfeldighet hadde han funnet opp Matchbox-bilen.

Siden den gang har det blitt laget en nesten endeløs serie av detalj­rike Matchbox-biler som barn i alle aldre har elsk­et å leke med.

De færreste fikk nok Mec­cano-­deler til å leve ut alle byggedrømmene sine.

© Collection Gregoire/Bridgeman Images & Xavier ROSSI/Getty Images

Små ingeniører fikk hendene fulle

Byggesett har vært populære i minst 400 år, viser historiske kilder. Men først med firmaer som Lego, Brio og Meccano er leken blitt virkelig morsom.

Frank Hornby var en entusiastisk far som mente de to sønnene hans manglet utfordringer.

Han laget et bygge­sett av blikkrester, med plater som kunne settes sammen med skruer – en perfekt utfordring for barn som vokste opp i et industrisamfunn i rivende utvikling og som selv en dag skulle bygge kraner og anlegge jernbaner.

Mens leketøyet tok form, forsto Frank at han kanskje hadde skapt en genial oppfinnelse og tok patent på den.

Men han visste byggesettet var langt fra ferdigutviklet. Selv hadde han ikke tid, for han måtte passe jobben som bokholder hos en kjøttimportør.

Heldigvis så sjefen mulighetene, så Hornby fikk fri fra arbeidet og fikk til og med stilt et verksted til rådighet. Som motytelse ble sjefen partner i den beskjedne produksjonen.

Byggesettet, som i begynnelsen het “Mechanics Made Easy”, kom på markedet i 1902. Hver pakke inneholdt metallstenger, -pla­ter, -hjul og tannhjul – alt sammen med hull så de kunne skrus sammen.

Salget gikk så strykende at i 1907 klarte ikke Hornbys underleverandører å henge med lenger.

Frank Hornby ble millionær av å selge leketøy og gikk inn i politikken.

© Collection Gregoire/Bridgeman Images & Xavier ROSSI/Getty Images

Frank Hornby hadde ikke annet valg enn å begynne som selvstendig leketøysfabrikant. Ved samme anledning endret bygge­settet navn til det enklere “Meccano”.

I 1931 var Hornby for lengst millionær, og søkte nye utfordringer i politikken. Han fikk imidlertid bare én valg­periode i det britiske underhuset.

Byggesettene har utviklet barna

Ifølge pedagogene har barnas lek under oppveksten flere formål – leken skal bl.a. gjøre dem til sosiale vesener og trene motorikken. Byggesettene krever disiplin og er med på å utfordre fantasien.

© M&N/Imageselect & Hans Hillewaert

Oppskrytte sjøaper

Blant leketøysprodusentene har den amerikanske oppfinneren og reklamemann­en Harold Braunhus en egen plass – han var f.eks. mannen bak røntgenbrillene, som angivelig gjorde det mulig å se gjennom andres klær.

Sitt livs beste idé fikk Braunhut i 1957, da han presenterte “Sea-Monkeys” for verden. I datidens populære tegneseriehefter trykket han fargerike annonser som lovet “et levende sirkus hjemme hos deg!”

Sjøapene ble en braksuksess, ikke minst fordi Braunhut henvendte seg direkte til barna slik at de kunne mase på foreldrene for å få noen av de morsomme, nye kjæledyrene.

Instruksjonen lød:

  1. Den pakken barna fikk fra Braunhut inneholdt en gjennomsiktig plastkopp og to poser med pulver. Barna skulle fylle koppen med vann og drysse i innholdet i pose nr. 1. Pulveret skulle angivelig rense vannet.
  2. Etter 24 timer skulle pose nr. 2 med Sea-Monkeys-eggene tømmes i koppen med det rensede vannet...
  3. ... og som ved et mirakel kom de morsomme vesnene til syne i kopp­en.

Barna ble lurt

Dessverre lignet ikke planktonet i plastkoppen på de morsomme sjø­apene fra den fargerike annonsen. Det var i stedet snakk om mikroskopisk små saltsjøkreps!

Braunhut hadde nemlig funnet ut at egg fra denne krepsearten tåler å bli tørket. Dermed kunne de sendes i posten uten problemer.

De to posene var en del av lureriet: Eggene lå egentlig i pose nr. 1, mens pose nr. 2 inneholdt et fargestoff som gjorde at dyrene ble synlige i vannet.

© M&N/Imageselect & Hans Hillewaert

Saltsjøkrepsen blir inntil 10 millimeter lang.

Å nei, ikke Rådhusplassen igjen! Den unge mesterbokseren Muhammad Ali er litt presset.

© Steve Schapiro/Getty Images

En leksjon i kapitalisme

Amerikanske Elizabeth Magie var så opprørt over samfunnsutviklingen at hun fant opp et brettspill i 1903.

Ved å spille “The Landlord’s Game” skulle vanlige folk se med egne øyne hvorfor noen få mennesker satt på rikdommen i USA.

“Jeg håper at menn og kvinner raskt forstår at deres fattigdom oppstår fordi Carnegie og Rockefeller har mer penger enn de kan bruke”, forklarte hun.

Elizabeth Magies spill var ganske likt dagens "Monopol" – og det er det en logisk grunn til: I 1935 kjøpte brødrene Charles og George S. Parker patentet og videreutviklet det.

Deres firma, Parker Brothers, hadde et sikkert øye for hvordan datidens store temaer kunne gjøres om til spill, f.eks. gullfeberen i “Klondyke”, jakten på en morder i “Cluedo” (1944) og stormaktskonflikter i “Risk” (1957).

Vasemaleriet av den greske gutten med jojoen er utstilt i Berlin.

© Schloss Charlottenburg

Grekernes leketøy er fremdeles kult

Allerede i antikkens Hellas lekte barna med jojo. Det viser en vase som er datert til år 440 f.Kr.

Histor­ikerne vet ikke hva leketøyet het den gangen, men det var identisk med dagens jojo, som består av to runde plater som er satt sammen på en aksling, med et snøre på ca. en meter snurret rundt akslingen.

Gjennom århundrene har leketøyet vært glemt og gjenoppfunnet mange ganger, og det var først på 1920-tallet at jojoen fikk navnet sitt.

Den amerikanske forretningsmannen Donald F. Duncan fant på ordet og tok patent på det. I 1965 fikk en konkurrent medhold i retten for at “jojo” var blitt et så vanlig ord i språket at ingen kunne ha patent på det.

Duncan måtte trøste seg med at fødselsdagen hans, 6. juni, ble “internasjonal jojo-dag”.

I reklamen så Märklins damp­maskin gigantisk ut, men den var kun ca. 30 cm høy.

© BTMM Eric

Full damp på gutterommet

Til jul i 2019 sto en fjernstyrt drone høyt på ønskelisten. For 100 år siden var det en dampmaskin som fikk guttehjertene til å banke.

Den tyske håndverkeren Theodor Märklin åpnet en fabrikk som spesiali­serte seg på å lage utstyr til dukkkehuskjøkken i 1859.

Produksjon­en av små komfyrer og gryter ga en ekspertise i metallbearbeiding i mi­nia­tyrfor­mat som med tiden skulle gjøre Märklin til en ledende produsent av lekedampmaskiner og modelltog.

Dampmaskinen var med i firmaets katalog i 1909 – og den fungerte efter samme prinsipp som de gigantiske maskinene som sto i elektrisitets­verk og fabrikker: Brensel (en sprittablett) varmet opp vannet i kjelen, og når trykk­et steg ble dampen ført opp gjenn­om rør til et stempel som trakk et drivhjul.

Ved hjelp av en bred reim kunne kraften fra drivhjulet overføres til små maskiner og annet verktøy som Märklin også laget.

Märklin har produsert de berømte modelltogene siden 1891. De første var drevet av en fjær, de elektriske togene begynte å rulle i 1926.

© Shutterstock

Leiren som aldri blir tørr

William Harbutt var formingslærer i den sørengelske byen Bath. For at elevene hans skulle kunne arbeide bedre med skulpturer, fant han opp en type leire som ikke tørket ut mell­om timene.

Modellermassen hadde ikke noe med leire å gjøre – den besto av en blanding av gips, parafin, kalk, lanolinolje og stearinsyre.

Massen var grå, men Harbutt kunne lage den i fire farger og tok patent på oppfinnelsen.

Siden 1897 har modellermassen vært populært blant barn – og blant barnslige sjeler som lager animasjonsfilm, bl.a. "Wallace og Gromit", som er laget med claymation-teknikk.

En usynlig kraft lar Slinky gå i trapper.

© Bettmann/Getty Images

Fjæren tar trappen

Et trappetroll (Slinky) er en løs fjær som kan “gå” ned en trapp – helt på egen hånd.

Fjæren ble oppfunnet av skipsingeniøren Richard T. James i 1943, men først i november 1945 fikk han anled­ning til å demonstrere den i stormagasinet Gimbels i Philadelphia i USA.

Leketøyet ble en suksess: På bare 90 minutter solgte leketøysavdelingen hele Slinky-beholdningen på 400 stk.

Prisen var én dollar – så lav at de fleste kunne kjøpe seg et trappetroll og leke med det i trapp­en. Resten sørget tyngdekraften for. I alt er det solgt ca. 300 millioner trappetroll.

I 100-tallets Roma hadde dukker bevegelige ledd og moteriktige frisyrer.

© Wikimedia

Jenter ofret sine dukker til gudene

Dukken er antakelig like gammel som menneskeheten selv. Arkeologene har funnet eksemplarer som er laget av bl.a. leire og tre.

Etter hvert som tusenårene gikk, ble de mer avanserte og fikk både frisyrer og bevegelige ledd.

De første dukkene hadde først og fremst en religiøs funksjon, men skrifter fra antikken fortell­er at romerske jenter kledte dukkene i klær som lignet moten blant de voksne.

Når greske jenter nærmet seg voksen alder, ofret de dukkene sine til gudene. Det er også funnet dukk­er i greske barnegraver.

Med industrialiseringen oppsto det helt nye mulig­heter for dukkeproduksjon. Det tyske firmaet Schildkröt laget i 1896 en ny type celluloid – et materiale som kunne gjøres hudfarget.

Julenissen finner et nytt hjem til dukken.

© Getty Images

En milliard langbeinte dukker

Når Ruth Handler betraktet datteren Barbaras lek med papirdukker, la hun merke til noe som overrasket henne: En viktig del av leken var å tegne voksne klær til papirdukken.

Hun etterlignet altså de voksnes verden! Den observasjonen skulle få betydning i 1956, da familien Handler var på ferie i Europa.

Her så Ruth en dukke hun aldri hadde sett før – tyskproduserte “Lilli”, som var en elegant, voksen kvinne.

Lynet slo ned i Ruth. Nå visste hun hva det var Barbara ønsket seg i stedet for en papirdukke.

Ruth kopierte "Lilli", men ga dukken sin smalere hofter, større øyne, flottere hår og lengre bein. Nå kunne "Barbie" settes i produksjon.

Heldigvis eide Ruth Handler og ektemannen Elliot fabrikken Mattel, der de laget bilderammer og dukkehusmøbler, så det var en enkel sak å utvide sortimentet.

I mars 1959 kom de første Barbie-dukkene ut i butikkene, og verden ble aldri mer den samme. Alle jenter i den vestlige verden skulle ha en Barbie – i tillegg til masse dukkeklær og tilbehør.

Den første Barbie fra 1959 koster i dag drøyt 250.000 kr.

© ZUMA Press, Inc./Imageselect

To år senere fikk Barbie en kjæreste som het Ken. De to levde lykkelig til Mattel kunngjorde i en pressemelding i 2006 at Barbie og Ken hadde gått fra hverandre.

Heldigvis forsonet fabrikken dem igjen på valentinsdagen i 2011.

© Shutterstock

Farge på papiret

Som eldste sønn av en blyantmaker skulle Johann Sebastian Staedtler fra Nürnberg gå i farens fotspor.

Unge Staedt­ler giftet seg med malerdatteren Magdalena i 1824, og mens barneflokken vokste, eksper­imenterte Staedtler med å lage blyant­er som hadde en annen farge enn den vanlige gråsvarte.

I 1834 hadde Staedtler endelig klar en rød fargeblyant: Han hadde blandet rødt farge­pigment med et bindemiddel, tørket det i en ovn og presset og formalt det flere ganger før massen ble presset sammen og kapslet inn i tre.

Idéen var så god at Staedtler forlot farens fabrikk for å åpne sin egen. Ni år senere hadde han laget nok farger til å tegne regnbuen.

Salget gikk strykende, samtidig gikk farens fabrikk konkurs – og Staedtler overtok maskinparken for en slikk og ingenting. Staedtlers nærmeste konkurrent i dag, Faber-Castell, har også hovedsete i Nürnberg.

Virksomheten ble grunnlagt i 1761 under beskjedne forhold, men har med tiden vokst til et storkonsern som smykk­er seg med tittelen “verdens største produs­ent av blyanter og fargestifter”.