Oppfinnerne har hatt det travelt i julenissens verksted

Bamsen debuterte på den store leketøysmessen i Leipzig i 1903 uten å få noen særlig oppmerksomhet. Den fikk faktisk bare én oppkjøper til å stoppe opp.

Han var til gjengjeld amerikaner, og han kjøpte alle 100 plysjbamsene på Steiffs stand. Dagen etter kom han tilbake for å bestille 3000 til.

På verdensutstillingen i St. Louis året etter solgte Steiff 12.000 bamser og fikk utstillingens gullmedalje.

Etter det fikk bamsen kjælenavnet “Teddy” etter USAs daværende president Theodore Roosevelt.

Små ingeniører fikk hendene fulle

Byggesett har vært populære i minst 400 år, viser historiske kilder. Men først med firmaer som Lego, Brio og Meccano er leken blitt virkelig morsom.

Frank Hornby var en entusiastisk far som mente de to sønnene hans manglet utfordringer.

Han laget et bygge­sett av blikkrester, med plater som kunne settes sammen med skruer – en perfekt utfordring for barn som vokste opp i et industrisamfunn i rivende utvikling og som selv en dag skulle bygge kraner og anlegge jernbaner.

Mens leketøyet tok form, forsto Frank at han kanskje hadde skapt en genial oppfinnelse og tok patent på den.

Men han visste byggesettet var langt fra ferdigutviklet. Selv hadde han ikke tid, for han måtte passe jobben som bokholder hos en kjøttimportør.

Heldigvis så sjefen mulighetene, så Hornby fikk fri fra arbeidet og fikk til og med stilt et verksted til rådighet. Som motytelse ble sjefen partner i den beskjedne produksjonen.

Byggesettet, som i begynnelsen het “Mechanics Made Easy”, kom på markedet i 1902. Hver pakke inneholdt metallstenger, -pla­ter, -hjul og tannhjul – alt sammen med hull så de kunne skrus sammen.

Salget gikk så strykende at i 1907 klarte ikke Hornbys underleverandører å henge med lenger.

Frank Hornby hadde ikke annet valg enn å begynne som selvstendig leketøysfabrikant. Ved samme anledning endret bygge­settet navn til det enklere “Meccano”.

I 1931 var Hornby for lengst millionær, og søkte nye utfordringer i politikken. Han fikk imidlertid bare én valg­periode i det britiske underhuset.

En leksjon i kapitalisme

Amerikanske Elizabeth Magie var så opprørt over samfunnsutviklingen at hun fant opp et brettspill i 1903.

Ved å spille “The Landlord’s Game” skulle vanlige folk se med egne øyne hvorfor noen få mennesker satt på rikdommen i USA.

“Jeg håper at menn og kvinner raskt forstår at deres fattigdom oppstår fordi Carnegie og Rockefeller har mer penger enn de kan bruke”, forklarte hun.

Elizabeth Magies spill var ganske likt dagens "Monopol" – og det er det en logisk grunn til: I 1935 kjøpte brødrene Charles og George S. Parker patentet og videreutviklet det.

Deres firma, Parker Brothers, hadde et sikkert øye for hvordan datidens store temaer kunne gjøres om til spill, f.eks. gullfeberen i “Klondyke”, jakten på en morder i “Cluedo” (1944) og stormaktskonflikter i “Risk” (1957).

LES OGSÅ: Brettspill gjennom historien – når ble de oppfunnet?

Full damp på gutterommet

Til jul i 2019 sto en fjernstyrt drone høyt på ønskelisten. For 100 år siden var det en dampmaskin som fikk guttehjertene til å banke.

Den tyske håndverkeren Theodor Märklin åpnet en fabrikk som spesiali­serte seg på å lage utstyr til dukkkehuskjøkken i 1859.

Produksjon­en av små komfyrer og gryter ga en ekspertise i metallbearbeiding i mi­nia­tyrfor­mat som med tiden skulle gjøre Märklin til en ledende produsent av lekedampmaskiner og modelltog.

Dampmaskinen var med i firmaets katalog i 1909 – og den fungerte efter samme prinsipp som de gigantiske maskinene som sto i elektrisitets­verk og fabrikker: Brensel (en sprittablett) varmet opp vannet i kjelen, og når trykk­et steg ble dampen ført opp gjenn­om rør til et stempel som trakk et drivhjul.

Ved hjelp av en bred reim kunne kraften fra drivhjulet overføres til små maskiner og annet verktøy som Märklin også laget.

Märklin har produsert de berømte modelltogene siden 1891. De første var drevet av en fjær, de elektriske togene begynte å rulle i 1926.

Leiren som aldri blir tørr

William Harbutt var formingslærer i den sørengelske byen Bath. For at elevene hans skulle kunne arbeide bedre med skulpturer, fant han opp en type leire som ikke tørket ut mell­om timene.

Modellermassen hadde ikke noe med leire å gjøre – den besto av en blanding av gips, parafin, kalk, lanolinolje og stearinsyre.

Massen var grå, men Harbutt kunne lage den i fire farger og tok patent på oppfinnelsen.

Siden 1897 har modellermassen vært populært blant barn – og blant barnslige sjeler som lager animasjonsfilm, bl.a. "Wallace og Gromit", som er laget med claymation-teknikk.

Jenter ofret sine dukker til gudene

Dukken er antakelig like gammel som menneskeheten selv. Arkeologene har funnet eksemplarer som er laget av bl.a. leire og tre.

Etter hvert som tusenårene gikk, ble de mer avanserte og fikk både frisyrer og bevegelige ledd.

De første dukkene hadde først og fremst en religiøs funksjon, men skrifter fra antikken fortell­er at romerske jenter kledte dukkene i klær som lignet moten blant de voksne.

Når greske jenter nærmet seg voksen alder, ofret de dukkene sine til gudene. Det er også funnet dukk­er i greske barnegraver.

Med industrialiseringen oppsto det helt nye mulig­heter for dukkeproduksjon. Det tyske firmaet Schildkröt laget i 1896 en ny type celluloid – et materiale som kunne gjøres hudfarget.

En milliard langbeinte dukker

Når Ruth Handler betraktet datteren Barbaras lek med papirdukker, la hun merke til noe som overrasket henne: En viktig del av leken var å tegne voksne klær til papirdukken.

Hun etterlignet altså de voksnes verden! Den observasjonen skulle få betydning i 1956, da familien Handler var på ferie i Europa.

Her så Ruth en dukke hun aldri hadde sett før – tyskproduserte “Lilli”, som var en elegant, voksen kvinne.

Lynet slo ned i Ruth. Nå visste hun hva det var Barbara ønsket seg i stedet for en papirdukke.

Ruth kopierte "Lilli", men ga dukken sin smalere hofter, større øyne, flottere hår og lengre bein. Nå kunne "Barbie" settes i produksjon.

Heldigvis eide Ruth Handler og ektemannen Elliot fabrikken Mattel, der de laget bilderammer og dukkehusmøbler, så det var en enkel sak å utvide sortimentet.

I mars 1959 kom de første Barbie-dukkene ut i butikkene, og verden ble aldri mer den samme. Alle jenter i den vestlige verden skulle ha en Barbie – i tillegg til masse dukkeklær og tilbehør.

To år senere fikk Barbie en kjæreste som het Ken. De to levde lykkelig til Mattel kunngjorde i en pressemelding i 2006 at Barbie og Ken hadde gått fra hverandre.

Heldigvis forsonet fabrikken dem igjen på valentinsdagen i 2011.

Farge på papiret

Som eldste sønn av en blyantmaker skulle Johann Sebastian Staedtler fra Nürnberg gå i farens fotspor.

Unge Staedt­ler giftet seg med malerdatteren Magdalena i 1824, og mens barneflokken vokste, eksper­imenterte Staedtler med å lage blyant­er som hadde en annen farge enn den vanlige gråsvarte.

I 1834 hadde Staedtler endelig klar en rød fargeblyant: Han hadde blandet rødt farge­pigment med et bindemiddel, tørket det i en ovn og presset og formalt det flere ganger før massen ble presset sammen og kapslet inn i tre.

Idéen var så god at Staedtler forlot farens fabrikk for å åpne sin egen. Ni år senere hadde han laget nok farger til å tegne regnbuen.

Salget gikk strykende, samtidig gikk farens fabrikk konkurs – og Staedtler overtok maskinparken for en slikk og ingenting. Staedtlers nærmeste konkurrent i dag, Faber-Castell, har også hovedsete i Nürnberg.

Virksomheten ble grunnlagt i 1761 under beskjedne forhold, men har med tiden vokst til et storkonsern som smykk­er seg med tittelen “verdens største produs­ent av blyanter og fargestifter”.