148 dager på isen: amerikanske piloters dødskamp på Grønland

Det andre alternativet er å snu og forlate fjorden. Andrepiloten Harry Spencer anslår at flyet befinner seg ca. 30 meter over isen, og Monteverde bestemmer seg for å krenge flyet forsiktig til venstre.

Han blir umiddelbart straffet for det skjebnesvangre valget. En fryktelig, knasende lyd fyller kabinen mens inventar og besetningsmedlemmer uten sikkerhetsbelte slenges rundt.

I det øyeblikket innser Monteverde at flyet ikke lenger befinner seg over fjorden, men har nådd langt inn over innlandsisen. Nå pløyer venstre vinge ned i snøen, og øyeblikket etter glir bombeflyet bortover isen.

Underveis brekker flykroppen like bak vingene. 200 meter senere ligger flyet stille.

B-17-flyet har ikke med varme klær og kun mat til noen få dager. Mannskapet er i overhengende livsfare på innlandsisen, hvor temperaturen kan synke til minus 40. Styrten blir begynnelsen på en av 2. verdenskrigs farligste redningsaksjoner. Flystyrt, avgrunner og koldbrann kommer til å koste amerikanerne dyrt.

Ettersøking ender galt

Mellom 1941 og 1945 tok amerikanske fly snarveien via Grønland for å nå frem til de europeiske slagmarkene. Bombefly og transportfly brukte den såkalte nordatlantiske fergeruten.

Monteverde og besetningen hans hadde nettopp ankommet Grønland med en fabrikkny B-17 (også kalt Flyvende festning) da deres videre reise mot Europa ble avbrutt: Et transportfly var meldt savnet, og alle tilgjengelige besetninger måtte opp på vingene for å lete etter det.

Den 9. november 1942 tok derfor Monteverde av fra basen Bluie West One (BW-1) – dagens Narsarsuaq flyplass – sørvest på Grønland. Tre timer senere styrtet han i tett tåke og fikk selv desperat behov for hjelp.

Ulykken hadde delt bombeflyet i to deler som la seg til rette bak hverandre. Monteverde, Spencer og fem andre befant seg fortsatt inne i vraket, mens oversersjant Alfred Best var blitt kastet ut gjennom pleksiglassruten i nesen og blødde fra sår i hodet og på knærne.

Det så verre ut for flyteknikeren Paul Spina. Det niende og siste besetningsmedlemmet på den flyvende festningen var blitt slynget ut gjennom et vindu i taket og lå på isen. Armen hans var brukket to steder.

Gjennom snøføyka kunne flyteknikeren Spina verken se flyet eller kameratene sine, og kulden begynte å gjøre de ubeskyttede hendene hans følelsesløse.

«Kan noen få meg inn igjen, det er iskaldt», ropte han, før han besvimte.

Knokler vris på plass

Da Monteverde hadde samlet seg, løsnet han sikkerhetsbeltet og kravlet ut etter Spina. Fronten på flyet var knust, så piloten trakk teknikeren inn i halepartiet, der resten av besetningen også krøp sammen.

Da Spina kom til bevissthet, prøvde Monteverde å vri de brukne knoklene i underarmen på plass. I en halvtime slet han med armen – uten å kunne tilby pasienten sin noen form for bedøvelse.

Da armen var på plass, laget Monteverde en skinne av en bit aluminium fra vraket og fôret den med fallskjermstoff. I mellomtiden pakket de andre seg inn i tepper og fallskjermer og gjorde sitt beste for å vrikke med fingre og tær for å forebygge forfrysninger.

Tørst var amerikanernes neste alvorlige problem. For å unngå dehydrering puttet de snø i munnen, men den kalde væsken ga mennene diaré uten å slukke tørsten.

Først nå la besetningen merke til at halepartiet på flyet lå farlig nær en avgrunn. Isbreer beveger seg med ulik hastighet, og de evige fremstøtene og vridningene får dype sprekker til å åpne og lukke seg. Hvis sprekken bak halepartiet ble større, risikerte skroget å skli ned i dypet og ta med seg mennene.

Samme kveld ble de amerikanske basene på Grønland informert om at Monteverdes Flyvende festning ikke var kommet tilbake. Men ettersom besetningen ikke hadde rukket å sende nødanrop, var det ingen som visste hvor ulykken hadde skjedd. Neste morgen gikk 17 fly på vingene for å lete.

Leteflyene skulle særlig lete i den delen av innlandsisen som B-17-flyet opprinnelig var blitt sendt ut til – et område på ca. 90 kvadratkilometer. Men de måtte også følge flyets 500 km lange rute fra basen.

Ingen av de mange flyene fikk imidlertid øye på vraket, og neste dag måtte videre søk utsettes fordi en av Grønlands utrettelige vinterstormer satte inn og virvlet opp snøen.

I bresprekkens dyp

Etter et døgn klarnet været opp, og Monteverdes menn begynte å skrape mer enn en meter snø vekk fra vraket slik at de grønne vingene og kroppen kunne ses fra luften.

Senere på dagen dristet Spencer og navigatøren Bill O’Hara seg ut for å utforske området og markere farlige sprekker. I klarværet kunne de se havet i Køge bukt (i dag Ikeq) og anslo at avstanden ikke oversteg 16 km (i realiteten var den bare 11 km).

De diskuterte om hele besetningen kunne gå til kysten, hvor de ville ha lettere for å overleve.

Isbreer er lumske og må gås på med største forsiktighet – og bare 50 meter fra vraket gikk det galt. Spencer gikk ut på en tilsynelatende solid snøbro, som ga etter og dro ham med seg ned i dypet.

Spencer rakk å tenke at hans siste øyeblikk i hans bare 22 år gamle liv var kommet, før han etter rundt tre sekunders fritt fall landet hardt på ryggen. Ved et mirakel hadde en isblokk på størrelse med en bil kilt seg 30 meter ned i bresprekken og stoppet fallet.

Forslått så Spencer seg rundt og oppdaget at isblokken han lå på, var den eneste avsatsen så langt øyet kunne se. Hadde han gått to meter lenger til venstre, ville innlandsisen blitt hans grav. Oppe fra overflaten hørte han O’Hara rope til de andre: «Tau, kom med tau.»

Spencer skjønte at snøen fra snøbroen hadde dempet fallet, slik at han nå kunne reise seg uskadd og rope at han var i orden. I det øyeblikket rev isblokken seg løs og falt i dypet.

Bresprekken ble til Spencers ufattelige flaks smalere, slik at isblokken etter noen få meter igjen satte seg på tvers. Kort tid etter kunne andrepiloten hales opp ved hjelp av fallskjermsnorer som de andre bandt sammen til et tau.

Uhellet overbeviste mennene om at det ville være livsfarlig å prøve å gå mot kysten. Ettersom flere begynte å vise tegn på forfrysninger i føttene, ville det også være fysisk umulig. Spesielt O’Hara var hardt rammet.

I flere dager hadde han ikke turt å ta av seg støvlene, men Monteverde overtalte ham til å sjekke. Huden på flere tær hadde allerede fått gule, grønne og blå farger – og flere steder skar dype sprekker seg inn i kjøttet.

For å stimulere blodsirkulasjonen byttet de andre på å massere O’Haras føtter i timevis og varme dem ved å legge de iskalde tærne mot magehuden sin.

Fingre brenner av smerte

Etter som dagene gikk, fant besetningen mer vrakgods som de la på gulvet i halepartiet.

Tepper, vesker og stoff fra flysetene fungerte som isolasjon som hindret kulden i å trenge opp nedenfra. Den åpne enden av halepartiet dekket de med en presenning.

Bekymringene over forfrysningene og den raskt minkende provianten ble bare overskygget av én ting: fraværet av redningsfly i luften. Uten radio å kontakte basen med virket det usannsynlig at noen ville forville seg inn over vraket.

Under styrten var B-17-flyets radioutstyr blitt knust, og kassene det var montert i, fungerte nå som lehegn foran presenningen.

Da været endelig tillot det, undersøkte telegrafist Lolly Howarth utstyret og oppdaget at flere radiorør i glass hadde overlevd.

Howarth ville prøve å reparere radioen – men som telegrafist visste han bare hvordan han skulle betjene radioen - ikke hvordan han skulle bygge en. Oppgaven gjorde at han måtte jobbe med bare fingre ute i kulden, fordi Monteverde ikke turte å løpe noen risiko med gnister i det drivstofftilsølte halepartiet.

Howarth kunne bare jobbe på radioen i noen minutter av gangen før han måtte inn for å gni varme i hendene igjen. Fingrene hans verket og brant, og han gråt av smerte, men fortsatte likevel. Og 16. november – en uke etter styrten – virket radioen.

Stemningen steg merkbart blant besetningen, og Howarth skyndte seg å sende den første meldingen ut i eteren. Mottakeren fungerte imidlertid ikke, så han hadde ingen mulighet til å vite om noen mottok signalet med ordlyden:
«PN9E (flyets kallenavn, red.) styrtet på isbre. Er i live, send hjelp raskt.»

Maten faller som bomber

Heldigvis ble Howarths nødsignal hørt. Og noen dager senere fikk han også reparert B17-flyets mottaker og kunne høre at alle amerikanernes 14 baser på Grønland var involvert i letingen.

Uvær gjorde det dessverre umulig å få fly i luften de neste åtte dagene. Den 24. november var værutsikten fortsatt skremmende lesning, likevel bestemte den norske piloten Bernt Balchen seg for å gjøre et forsøk.

Den 43 år gamle Balchen var oberst i det amerikanske flyvåpenet og sjef for BW-8 – den amerikanske basen Bluie West Eight i Søndre Strømfjord.

I en Douglas C-54 Skymaster fløy han tvers over Grønland for å redde besetningen til B-17-flyet. Med seg om bord hadde han rikelige mengder mat, soveposer, varme klær, medisiner og to små primuser som de nødstedte kunne varme seg rundt. Imens brølte en storm med vindkast på 280 km/t.

«I 20 minutter ble firemotorsflyet vårt kastet rundt som et blad i en orkan. Uværet var det mest voldsomme jeg noen gang hadde opplevd i et fly – og det som var nærmest til å koste meg livet», skrev Balchen senere i en av memoarene sine.

Da han kom til området nord for Køge bukt, fikk han øye på B-17-flyet, som ifølge nordmannen lignet på en utsmurt øyenstikker.

Stormen førte de første fallskjermene med forsyninger langt unna vraket, så i stedet ba Balchen over radioen de nødstedte om å søke dekning og bombet dem med kassevis med mat – flere av dem falt noen meter fra vraket.

Etter en uke med dagsrasjoner så små som to stykker ost og to kjeks per mann kunne de nødstedte endelig spise seg mette.

Redningsfly lander langt unna

Balchen rapporterte at han hadde funnet vraket, men vurderte at en redning ville bli ekstremt risikabelt. Fra luften kunne nordmannen se at vraket lå omgitt av dype bresprekker. Bare fra nord så det ut til å være mulig å nærme seg B-17-flyet med største forsiktighet.

Før han måtte snu og fly tilbake til basen, sendte han en oppmuntrende hilsen til Monteverde og hans folk: Kystvaktskipet Northland lå i bukten sør for vraket, og en amerikansk base med sledehunder og snøscootere var heller ikke langt unna.

Mens de ventet, ble O’Haras tilstand verre. Koldbrann hadde angrepet føttene hans, og navigatøren var forvirret og ville ikke spise noe.

Howarth sendte en inntrengende bønn over radioen:

«Situasjonen alvorlig. En mann svært syk. Skynd dere.»

Om bord på Northland fikk meldingen skipets Grumman J2F til å gå til aksjon – sjøflyet med kallenavnet «Anden» lettet med pilot John Pritchard og radiomann Benjamin Bottoms om bord.

Etter en times flyvning foretok de en dristig landing på innlandsisen 3 km fra vraket. Derfra gikk de med største forsiktighet mot vraket.

Monteverde tok dem imot med ordene:
«Dere skulle ikke ha landet, dere risikerer å ikke kunne ta av igjen.»

Pritchard svarte muntert: «Om nødvendig er jeg villig til å bli.»

O’Hara kunne umulig gå til sjøflyet på sine forfrosne føtter, og heller ikke Spina med brukket arm klarte det, så i stedet ble to andre utpekt til å bli evakuert som de første.

Tilbake om bord på Northland fikk Pritchard en heltemottakelse mens kaffe og rykende varm suppe i all hast ble satt foran de to evakuerte besetningsmedlemmene.

Samme kveld nådde to snøscootere frem til B-17-flyet fra en liten værstasjon som gikk under navnet Ice Cap Station. Løytnant Max Demorest og sersjant Don Tetley hadde med seg bakteriedrepende sulfapreparater til O’Haras føtter og skulle etter planen evakuere noen av besetningsmedlemmene på kjøretøyene sine.

Planen holdt imidlertid bare til neste morgen, da Demorest forsøkte å krysse en tilsynelatende solid snøbro. Vekten på snøscooteren fikk snøbroen til å kollapse og dro ham med seg ned i dypet.

Midt i dramaet landet Pritchard og Bottoms med «Anden». Monteverde sendte dem umiddelbart tilbake til Northland etter tau for å redde Demorest – og radio-tryllekunstneren Howarth fikk ordre om å bli med.

Isbreen var en dødsfelle

Hvorfor Monteverde beordret bare én av mennene sine å evakuere, er fortsatt et mysterium, men avgjørelsen reddet menneskeliv. Underveis fløy Pritchard inn i den samme «melken» som hadde fått B-17-flyet til å forulykke. Sjøflyet styrtet, og alle tre om bord omkom.

Håpet om å finne Demorest i live avtok gradvis, mens O’Haras koldbrann ble verre. Tetley var villig til å gjøre et nytt forsøk på å nå ut til kysten, men trengte to menn til å hjelpe seg. Den ene skulle gå foran og sjekke om isen kunne bære snøscooteren, mens den andre passet på O’Hara, som ble trukket etter den på en slede.

Andrepilot Spencer ble valgt som fortropp, mens mekaniker Clarence Wedel gikk bakerst iført truger og holdt øye med O’Hara.

For å slippe unna de verste bresprekkene kjørte Tetley først nordover, slik Balchen hadde anbefalt. Etter noen timer ville han svinge mot øst for å nå Ice Cap Station et døgns tid senere. Men innlandsisen ville det annerledes.

Allerede etter noen timers kjøring forserte Tetley en snøbro som holdt både ham, snøscooteren og O’Hara, men da Wedel steg ut på den, forsvant han ned i dypet og ble aldri sett igjen.

Sjokkerte fortsatte de tre andre til snøscooteren brøt sammen 10 km nord for vraket av B-17-flyet. Her gravde de huler i snøen for å komme i ly for de iskalde vindkastene.

Fly som brakte forsyninger til Monteverde, oppdaget snart Tetleys leir og slapp mat ned også her. Etter hvert som dager ble til uker, ble O’Haras tilstand verre – huden hans ble gul bortsett fra de koldbrannherjede tærne som så ut som to svarte klumper. Morfin holdt ham noenlunde smertefri, men han ble mer og mer apatisk.

En natt skilte alt det døde kjøttet seg fra det levende, og føttene hans falt av. Alt under anklene ble igjen nede i støvlene.

Det hadde gått 74 dager siden Monteverde styrtet, og i vrakets haleparti spredte mismotet seg gradvis. Radioen som Howarth hadde reparert, virket ikke lenger, og uten den kunne de verken sende eller motta meldinger. Bare vente.

Først 89 dager etter styrten tillot været endelig at Tetley, O’Hara og Spencer kunne evakueres fra innlandsisen. Bernt Balchen landet i en Consolidated PBY Catalina-sjøfly og bar den avkreftede O’Hara om bord i armene sine. Oppgaven var enkel, for navigatøren veide etter hvert bare 36 kg – 46 kg mindre enn ved ankomsten til Grønland.

De mange livsfarlige bresprekkene ved B-17-flyet gjorde landinger umulig, og da den grønlandske vinteren igjen viste tenner, måtte redningen av Monteverde utsettes.

Selvmordstanker plaget både kapteinen og de to avkreftede mennene hans, men etter 129 dager på innlandsisen ble de omsider hentet med hundesleder, som var blitt fløyet til Tetleys gamle leir.

Herfra skulle de flys ut, men været utsatte evakueringen i ytterligere to og en halv uke. Først etter 148 dager unnslapp trioen innlandsisen.

Redningsaksjonens siste kapittel var heller ikke uten dramatikk. Sjøflyet hadde problemer med å komme opp i luften, og den ene motoren ble overopphetet. Da det sto flammer ut av den, innså Balchen at flyet var for tungt.

Han gikk derfor av og førte tre av mennene sine mot land sammen med hunder og sleder. Uten vekten deres klarte andrepiloten å ta av.

Av de totalt ni mennene ombord på B-17-flyet omkom to, mens tre heltemodige menn omkom under forsøket på å vriste dem ut av den arktiske kuldens favntak. Besetningen på transportflyet som Monteverde ble sendt ut for å lete etter, overlevde ikke.