178 bombefly fløy i tysk felle

Amerikaneren har aldri sett noe lignende. Hele området rundt Ploiesti er plastret med skjulte luftvernstillinger.

Desperat avfyrer Kane samtlige 2400 skudd fra maskingeværet i nesen på B-24-flyet, og navigatøren sitter snart i patronhylser opp til knærne.

«Du har brukt all ammunisjonen!» måper navigatøren.

Syv av de ni bombeflyene forrest i Kanes gruppe blir truffet av flaken. Men maskinene holder seg på vingene og fortsetter mot oljeanlegget.

Skorsteinene på målet deres – oljeraffineriet Astra Romana, med kodenavnet «White 4» – har nesten forsvunnet i de beksvarte røykskyene som bølger opp fra Ploiesti denne formiddagen den 1. august 1943.

Kanes gruppe må fly rett inn i mørket. De kan ikke gi opp, for luftangrepet – et av de dristigste under 2. verdenskrig – kan avgjøre krigen. Uten oljen fra Romania vil store deler av Hitlers krigsmaskin gå i stå.

Men tyskerne har i all hemmelighet massivt bygget ut Ploiestis luftforsvar. I 1943 er det enorme oljeanlegget en veritabel festning spekket med skjulte feller.

Som et besetningsmedlem beskrev det etter toktet:

«Vi ble trukket gjennom inngangen til helvete».

Oljefelt var Hitlers livline

Sommeren 1943 var 2. verdenskrig inne i sitt fjerde år. Hitlers krigslykke hadde snudd, og hans håp om å erobre Stalins olje i Kaukasus hadde bristet etter de blodige nederlagene på østfronten.

Nazistene var derfor mer enn noensinne avhengig av den rumenske oljen som fløt fra raffineriene i Ploiesti 80 km nord for Bucuresti.

De allierte visste hvor ekstremt viktig den rumenske oljen var for tyskerne og vurderte at et angrep på raffineriene kunne forkorte krigen med minst seks måneder. Ploiesti ble derfor et hovedmål sommeren 1943.

Tyskernes sterke luftforsvar i det vestlige og sentrale Europa gjorde at et luftangrep fra England ikke var mulig. Men fra baser i Benghazi i Libya kunne amerikanske langdistansebombere som B-24 Liberator fly de ca. 4000 km til Ploiesti og tilbake igjen.

Operasjonen, som ble døpt «Tidal Wave», skulle gjennomføres med i alt 178 fly som fraktet brannbomber og tunge bomber på 250 og 500 kilo. Som noe helt nytt skulle B-24-flyene bombe fra en ekstremt lav høyde.

Den dristige innflygingen skulle sikre at flyene ikke ble oppdaget av tysk radar. Dessuten ville den lave høyden øke treffsikkerheten til de i alt fem bombergruppene som skulle ødelegge Ploiestis syv raffinerier.

Vurderingen var at det ville koste tre ganger så mange fly å angripe i så lav høyde. Men øverstbefalende for luftangrepet, general Lewis Brereton, elsket ideen.

«Han innrømmet selv at han ble grepet av storheten i planen», lød det fra et besetningsmedlem på John Kanes B-24-fly.

I den libyske ørkenen laget ingeniørtropper derfor en detaljert modell av Ploiesti-området som toktets 1753 deltakerne øvde seg på.

«Vi trente til vi kunne bombe det i søvne,» husket et besetningsmedlem.

Til tross for den nitidige planleggingen, var det én ting amerikanerne visste svært lite om: Ploiestis luftforsvar.

Ploiestis luftforsvarsgeni

I Romania hadde den tyske generalen Alfred Gerstenberg brukt tre år på å forberede Ploiesti på luftangrep. Den hemmelighetsfulle generalen var en nær venn av Tysklands sjef for flyvåpenet, Hermann Göring.

De to hadde kjempet sammen som piloter under 1. verdenskrig, og Gerstenberg var litt av et geni når det kom til luftvernsystemer. I 1940 ble han utstasjonert i Romania, hvor han raskt satte i gang med å perfeksjonere Ploiestis forsvar.

Først kastet han alle mulige spioner ut av byen Ploiesti og sperret deretter av området slik at det ble umulig for nysgjerrige å komme tett på. Gerstenbergs eneste kontakt i Berlin var Göring, men det var også nok.

Han lyktes dermed i å få en rekke av det tyske Luftwaffes beste folk til Ploiesti, inkludert tekniske eksperter. I 1943 befant det seg hele 75 000 Luftwaffe-folk i Romania.

Gerstenberg brukte bl.a. ressursene til å sette opp radarer rundt Ploiesti så vel som på Balkan, hvor han også etablerte et system av luftmeldeposter. Dernest stilte den utrettelige generalen opp over 40 batterier med 237 luftvernkanoner rundt Ploiesti.

Dertil kom hundrevis av maskingeværstillinger nedgravd i falske høystakker eller skjult i hus og kirketårn.

Forsvaret sto i sterk kontrast til de alliertes antakelse om at Ploiesti høyst hadde ca. 100 luftvernkanoner. Like feilaktig var antakelsen om at antiluftskytset primært var bemannet av middelmådige rumenske skyttere.

I realiteten var 80 prosent bemannet av topptrente tyske soldater som Gerstenberg daglig lot gjennomføre utmattende øvelser. Hvis soldatene klaget, risikerte de å bli sendt til østfronten – toget dit kjørte rett gjennom Ploiesti.

Til slutt samlet Gerstenberg drøyt 100 tyske og rumenske jagerfly på baser rundt raffineriene. Ploiesti var med andre ord én stor felle – klar til å klappe sammen rundt enhver fiende fra luften.

Bombeflyene ble splittet

De allierte bombeflyene lettet fra sine baser i Libya ved 4-tiden om morgenen den 1. august 1943, og snart brummet flyarmadaen over Middelhavet. Ni av de 178 flyene fikk mekaniske problemer allerede over vannet og måtte returnere.

Nær kysten av Korfu begynte plutselig flyet med kallenavnet Wongo Wongo i bombergruppe 376, armadaens forreste, å slingre i luften slik at flyene rundt måtte dreie kraftig.

Løytnant John Kane så det på avstand i sin etterfølgende bombeflygruppe 98:

«Flyet spant ned i havet og eksploderte i en svart sky. Vi satt der, lamslått, og så gruppe 376 bli splittet opp. Fly fløy i alle retninger».

Gruppe 376 klarte å omgruppere seg, men da den samlede armadaen nådde de jugoslaviske fjellene, ble de to første bombeflygruppene, 376 og 93, skilt fra de tre siste gruppene.

De fem flyformasjonene hadde strenge ordrer om radiotaushet og fant derfor aldri sammen igjen, med det resultat at de to første gruppene var langt foran de tre siste da angrepet ble innledet.

Overraskelsesmomentet var uansett borte, for allerede ved 10-tiden fikk tyskerne melding om at et større luftangrep var på vei. Radarstasjoner i Serbia og Bulgaria hadde fanget opp trusselen.

Da observasjonsposter i de transilvanske alpene også spottet luftstyrken en times tid senere, regnet Gerstenberg i Romania raskt ut at et storstilt angrep på Ploiesti var under oppseiling.

Amerikanerne skulle få en varm velkomst.

Kaos over Romania

I luftrommet over Romania ble bombeflygruppe 376 igjen kastet ut i total forvirring da gruppens kommandør, Keith Compton, foretok en for tidlig kursendring. I stedet for å endre kurs mot Ploiesti ved landsbyen Floresti, dreide han av ved landsbyen Targoviste. De påfølgende flyene fulgte blindt etter.

Et enkelt fly i Comptons formasjon oppdaget imidlertid feilen, og pilot John Palm dirigerte sin B-24 tilbake mot Ploiesti. Snart suste det ensomme flyet over trær, gjerder og telefonstolper før det – som det første amerikanske flyet – møtte fiendens flak.

En 20 mm granat boret seg inn i maskinen og drepte et besetningsmedlem.

For å holde flyet i luften beordret John Palm at den tunge bombelasten skulle kastes, før B-24-flyet desperat forsøkte å komme seg unna. Men den tyske Messerschmitt-piloten Hans-Wilhelm Schöpper hadde dem på kornet.

«Jeg fløy bare 40 m bak dem. Jeg angrep bakfra og satte høyrevingen hans i brann», fortalte Schöpper.

Kort tid etter styrtet flyet. John Palm selv og noen få andre overlevde imidlertid.

I mellomtiden hadde det endelig gått opp for Compton at han ikke var på vei til Ploiesti. Gruppen hans på 28 fly, som skulle ha bombet først, måtte nå fly i en stor bue rundt Ploiesti for å angripe fra en ny vinkel.

«Vi har mistet bomberuten vår. Bomb det dere kan!» ropte Compton over radioen.

Bombefly angrep på måfå

Bombergruppe 93 ledet av løytnant Baker hadde fulgt i hælene på Comptons gruppe. Baker oppdaget den feilaktige kursen og dirigerte etter seks minutter sine 37 bombefly tilbake mot Ploiesti.

Den nye innflyvningsvinkelen gjorde at gruppen måtte fly over Ploiesti for å nå sitt tiltenkte mål. Men fra praktisk talt alle hustak i Ploiesti skjøt forsvarerne mot de lavtflygende maskinene. I stedet gikk besetningene derfor intuitivt etter nye mål.

Det minnet mest av alt om et flygende sirkus, der maskinene tumlet rundt hverandre på jakt etter raffinerier å bombe mens granatene eksploderte rundt dem.

Bakers Hell's Wench var et av de første som et flakbatteri forvandlet til en flygende ildkule.

«Flammer skjøt opp overalt i cockpiten», bevitnet besetningen på et bombefly rett i nærheten.

Et annet fly i gruppen ble beskutt så voldsomt at det knakk i to før flydelene falt ned i en landsby utenfor Ploiesti.

Den mest tragiske nedskytingen under gruppens angrep var da en B-24 ble skutt ned av den rumenske jagerpiloten Carol Anastasescu. Den 30 tonn tunge maskinen krasjet inn i Ploiestis kvinnefengsel og drepte 61 sivile.

Den rumenske piloten angrep deretter et annet bombefly, som forsvarte seg kraftig. Anastasescus fly – og han selv – ble omsluttet av flammer, men han fløy for lavt til å kaste seg ut i fallskjerm.

Da han så et enslig bombefly, tok han en beslutning: «Jeg kunne raskt gjøre ende på den forferdelige smerten».

Resolutt fløy han flyet sitt direkte inn i bombeflyet:

«Jeg kjente en voldsom hete, og det var det».

Under kollisjonen falt Anastasescu ut av cockpiten og traff bakken ca. 50 m under. Noen timer senere ble han funnet i en haug med kompost – i live.

Kane fløy inn i infernoet

Om bord på Hail Columbia merket lederen for gruppe 98, John Kane, kaoset under innflygingen mot Ploiesti. Den villfarne gruppe 93 hadde allerede bombet deler av målet som Kane skulle angripe.

I lav høyde kom flyene fra gruppe 98 og 44 farlig nær hverandre. Begge møtte massiv motstand.

«Alt bortsett fra kjøkkenvasken reiste seg fra bakken og for opp mot oss,» husket Kane.

Verst var beskytningen fra et flaktog, hvis luftvernkanoner fyrte løs. I spissen for formasjonen speedet Kane opp og nådde inn over Ploiesti kl. 12.12. Flak og branner gjorde at byen lignet mer på en vulkan i utbrudd.

«Vi visste at det var en katastrofe. Men vi fløy rett inn,» forklarte Kanes navigatør, Norman Whalen, senere.

Kane suste gjennom svarte røykskyer. Plutselig dukket oljeanlegget Astra Romana med kodenavnet White 4 opp bak røykskyene.

Kane fløy så lavt at eksplosjonen fra et annet flys bombeangrep plutselig skjøt opp rundt Hail Columbia slik at flammene kom inn i kabinen og svidde hårene på Kanes arm.

«Motor nummer fire er truffet», meldte andrepiloten samtidig.

Med bare tre motorer igjen styrte Kane maskinen mot oljeraffineriet Astra Romana, og kl. 12.13 suste flyets 500-kilos-bombe ned mot målet.

Mens Kane steg til værs igjen ble B-24-flyet ved siden av ham truffet av en granat, hvoretter maskinen fløy inn i en sperreballong som rev av den ene vingen. Flyet styrtet i oljeanleggets bygninger.

Fra alle retninger møttes flyene nå over Ploiesti. Den tyske generalen Gerstenberg, som sto midt i byen, antok at amerikanerne hadde planlagt angrepet slik. Han var derfor svært imponert over det avanserte angrepet.

Men oppe i luften var det flere fly som kolliderte. Løytnant Patch fra Kanes bombeflygruppe var også nær ved å treffe et annet fly som ble beskutt av flak. Det styrtet så nær Patch at han kunne se «ammunisjonen eksplodere som popcorn i den svarte, røykfylte cockpiten».

14 av flyene i Kanes gruppe ble skutt ned over oljefeltene. Til gjengjeld klarte flyene å slippe 50 bomber over målet før de steg opp over de omkringliggende maisåkrene.

«Vi forlot målet så lavt at haleskytteren vår fortsatt spiser stekte maiskolber,» spøkte et besetningsmedlem på hjemturen.

Men faren var langt fra over.

Kampfly jaget amerikanerne

Rundt kl. 12.20 slapp de siste bombeflyene lasten sin over Ploiesti. Blant dem var Comptons villfarne gruppe, som måtte nøye seg med å bombe tilfeldige mål. Men i løpet av knappe 30 minutter hadde i alt 500 bomber regnet ned over Ploiesti-området. Flammer og røyk sto opp overalt.

Mange av flyene var ille tilredt. Motorer hadde stoppet, skrog var gjennomhullet og vinger sønderskutt. Og rett i hælene på dem fulgte hevnerne.

Overalt ble de langsomme bombeflyene forbigått av lynraske Messerschmitt-jagerfly eller rumenske IAR-jagerfly. En av jegerne var den rumenske piloten Ioan Barladeanu, som oppdaget et stort antall fly fra gruppe 44.

«Det virket som om jeg hadde hundrevis av maskiner foran meg. Jeg hadde aldri sett en så imponerende formasjon», sa han.

«Jeg trykket på avfyringsknappen til jeg fikk vondt i hånden. En lang og vedvarende salve. Jeg så eksplosjonen ved flymotoren og den begynte å spy ut ild og røyk. Det firemotors flyet fløy i noen sekunder til før det mistet fart og styrtet. Min gud, jeg var overveldet», lød det fra den rumenske piloten.

Luftwaffe-pilotene som Kane fikk selskap av på hjemturen hadde større erfaring. Løytnanten hadde allerede mistet en motor og følte seg «som en forkrøplet fisk på flukt fra en hai» der Hail Columbia humpet av gårde og to Messerschmitt-fly dukket opp:

«Jagerflyene klistret seg til oss som snegler på en trestamme. Vi ble overøst av skudd».

Haleskytteren forsvarte desperat sine kamerater, og til alles lettelse forsvant jagerne plutselig. Men enda en motor var ødelagt, høyre ving var sønderskutt og to propeller skadd.

Kane visste at de umulig ville klare å nå Libya.

B-24-fly vendte ikke tilbake

Kane var langt fra alene om ikke å nå Nord-Afrika. Mange fly meldte over radioen at de var i trøbbel, og lederen for Gruppe 98 var klar.

«Dette er Kane. Alle som er truffet, setter kursen mot Tyrkia», lød det over radioen.

Med stø kurs nådde Hail Columbia kort etter Balkanfjellene i Bulgaria. Mannskapet satt med hjertet i halsen mens det skrantende flyet bare så vidt slepte seg over fjelltoppene.

«Jeg sverger på at jeg kjente buken på flyet skrape mot fjellet», ropte haleskytteren.

Snart fløy maskinen inn over Tyrkia, der i alt syv fly måtte nødlande.

For å unngå internering kjempet Kane og hans folk for å holde Hail Columbia i luften til de nådde Kypros. Noen drivstoffrester i en tank i bomberommet gjorde at mannskapet klarte den ekstra halvtimes flyvningen slik at de landet på kypriotisk jord.

I alt 12 fly nådde Kypros. Sju andre maskiner endte på Malta, mens ni landet på Sicilia. Et av flyene hadde fløyet så lavt ved Ploiesti at kornaks satt klemt fast i bombelukene. I et annet telte mekanikerne hele 376 hull fra flak i skroget.

Bare 88 av oppdragets bombefly nådde Libya som planlagt.

Tilbake på basene i Libya var mange plasser tomme under middagen. 54 fly hadde gått tapt under oppdraget, og 208 besetningsmedlemmer var tatt til fange eller internert. Hele 308 hadde mistet livet.

Avskjedsbrevene deres ble samlet sammen og sendt hjem til familiene. Bombingen av Ploiesti hadde hatt en høy pris.

I tiden etterpå viste det seg at Ploiesti hadde så stor reservekapasitet at produksjonen av olje til Hitlers krigsmaskin ikke gikk særlig mye ned.

Til gjengjeld hevet angrepet aktelsen for det amerikanske luftforsvaret. Få dager etter angrepet snakket hele Europa om heltene som hadde bevist at amerikanske bombefly kunne angripe mål på nært hold og dermed unngå å drepe tusenvis av sivile.