Da 1. verdenskrig sluttet i 1918, hadde opptil 22 mill. mennesker mistet livet verden over. Men krigen hadde reelt sett ikke løst noen problemer – snarere tvert imot.
I et forsøk på å unngå at det mektige Tyskland kunne starte en fremtidig konflikt, slo de allierte – anført av Frankrike – etter krigen hardt ned på landet. Tyskerne ble pålagt å betale en enorm krigsskadeserstatning på 132 mrd. gullmark, og den tyske hæren kunne maksimalt være på 100.000 mann.
Mange i den tyske befolkningen følte seg tråkket på, og følelsen av å bli urettferdig behandlet ga grobunn for Hitler og nazistene.
“Vår styrke beror på vår hurtighet og brutalitet.” Adolf Hitler, en uke før angrepet på Polen, 1939.
Men det var ikke bare blant krigens tapere at det var misnøye å spore. Italienerne hadde blitt lovet store landområder for å kjempe på de alliertes side, men fikk bare en brøkdel. Misnøyen ble en drivkraft for Mussolini, som startet erobringskriger i Etiopia (1935) og Albania (april 1939).
Også Japan støttet de allierte og okkuperte bl.a. deler av Tysk Ny-Guinea. Etter krigen hadde japanerne lyst på mer; de angrep Kina i 1937 for å skape et stort imperium.
FOR OG IMOT: Krig brøt ut verden over
Først da de europeiske landene gikk til kamp, var det snakk om en krig som bredte seg over flere kontinenter. Inntil da var det kun snakk om regionale konflikter, lyder et utbredt argument blant historikere.
Aksemaktene – Tyskland, Italia og Japan – underskrev den såkalte tremaktspakten først i 1940. Den symboliserte at det etter krigsutbruddet i Europa nå var en global konflikt i gang, hvor nasjoner fra forskjellige verdensdeler allierte seg i kampen.
Antall nasjoner som gikk til krig, steg markant etter Nazi-Tysklands overfall på Polen i 1939. For mange historikere gir det først på dette tidspunktet mening å snakke om en egentlig verdenskrig.
Krigen mellom Japan og Kina, som brøt ut i 1937, endte som en del av den globale krigen. Flere forskere mener derfor at den bør ses som startskuddet på 2. verdenskrig.
Det er et uttrykk for eurosentrisme å definere verdenskrigens start som den dagen da striden begynte i Europa, mener flere historikere. Generalsekretær for “Komiteen for de historiske vitenskaper” Robert Frank uttalte under organisasjonens 22. internasjonale kongress i Kina (2015): “Krigen begynte her, i Asia.”
Kampene i Asia ville på lengre sikt ha tvunget europeerne til å gripe inn for å beskytte sine kolonier, så konflikten ville uten tvil ha endt i en verdenskrig.
KONKLUSJON: Flere militære konflikter har endt som verdenskriger
Når en konflikt utvikler seg til en egentlig verdenskrig, finnes det ikke noe klart svar på. Det er mulig å argumentere for at både sjuårskrigen og Napoleonskrigene var reelle verdenskriger, men likevel er det først “Den store krigen” fra 1914 til 1918 som blir omtalt som en verdenskrig.
Svaret på når 2. verdenskrig ble verdensomspennende, kommer an på hvordan konflikten betraktes.
Hitler prøvde å fremstille invasjonen av Polen som et svar på polsk aggresjon, men angrepet var nøye planlagt av den tyske hærledelsen.
Begynte verdenskrigen da den første militære konflikten som endte som en del av krigen, brøt ut? Eller begynte den først da et større antall kontinenter og land var involvert? I så fall kan det argumenteres for at krigen først startet med USAs inntreden i konflikten i 1941.
Til syvende og sist kommer svaret an på premisset for hva en verdenskrig er. Og dette premisset er historikerne langt fra enige om.
MYTEKNUSERNES DOM: Historikerne er uenige.
