Da 1. verdenskrig sluttet i 1918, hadde opptil 22 mill. mennesker mistet livet verden over. Men krigen hadde reelt sett ikke løst noen problemer – snarere tvert imot.
I et forsøk på å unngå at det mektige Tyskland kunne starte en fremtidig konflikt, slo de allierte – anført av Frankrike – etter krigen hardt ned på landet. Tyskerne ble pålagt å betale en enorm krigsskadeserstatning på 132 mrd. gullmark, og den tyske hæren kunne maksimalt være på 100.000 mann.
Mange i den tyske befolkningen følte seg tråkket på, og følelsen av å bli urettferdig behandlet ga grobunn for Hitler og nazistene.
“Vår styrke beror på vår hurtighet og brutalitet.” Adolf Hitler, en uke før angrepet på Polen, 1939.
Men det var ikke bare blant krigens tapere at det var misnøye å spore. Italienerne hadde blitt lovet store landområder for å kjempe på de alliertes side, men fikk bare en brøkdel. Misnøyen ble en drivkraft for Mussolini, som startet erobringskriger i Etiopia (1935) og Albania (april 1939).
Også Japan støttet de allierte og okkuperte bl.a. deler av Tysk Ny-Guinea. Etter krigen hadde japanerne lyst på mer; de angrep Kina i 1937 for å skape et stort imperium.
KONKLUSJON: Flere militære konflikter har endt som verdenskriger
Når en konflikt utvikler seg til en egentlig verdenskrig, finnes det ikke noe klart svar på. Det er mulig å argumentere for at både sjuårskrigen og Napoleonskrigene var reelle verdenskriger, men likevel er det først “Den store krigen” fra 1914 til 1918 som blir omtalt som en verdenskrig.
Svaret på når 2. verdenskrig ble verdensomspennende, kommer an på hvordan konflikten betraktes.
Begynte verdenskrigen da den første militære konflikten som endte som en del av krigen, brøt ut? Eller begynte den først da et større antall kontinenter og land var involvert? I så fall kan det argumenteres for at krigen først startet med USAs inntreden i konflikten i 1941.
Til syvende og sist kommer svaret an på premisset for hva en verdenskrig er. Og dette premisset er historikerne langt fra enige om.