I løpet av natten til 15. mars 1945 ble 612 amerikanske bombefly fylt opp med en dødbringende last.
Som en del av forberedelsene skrudde mekanikerne en spesiell anordning inn i alle bombene. Anordningen var en slags pinne på en halv meter med en liten propell i enden, og utgjorde en tidsinnstilling som skulle forsinke detoneringen av bombene.
Utover formiddagen lettet B-17-flyene fra militærbaser i Midt-England og satte kursen mot Tyskland, og rundt lunsj passerte de frontlinjen.
Nå satte det tyske luftvernet i gang. Flere fly ble truffet, men de holdt kursen – dagens angrep gjaldt Oranienburg, en liten by omtrent tre mil nord for Berlin.
Offisielt hadde bombeskytterne ordre om å treffe et jernbaneområde midt i byen, men det var en dekkhistorie.
På flyfotoene bombeskytterne hadde studert før avgang, var det utpekt et bebygd område like ved siden av jernbanen – den store kjemiske fabrikken i Oranienburg, Auergesellschaft.
Med en tordnende rumling nådde de første flyene frem klokken 15.50 og slapp lasten.
Byens innbyggere krøp sammen i redsel, for det var langt ifra første gang Oranienburg var utpekt som bombemål.
Her lå blant annet en Heinkel-flyfabrikk og en stor SS-kaserne i tillegg til jern-banen. Alle tre steder hadde tidligere vært mål for allierte luftangrep.
Denne torsdagen varte angrepet i mer enn to timer, mens bølge etter bølge av B-17-fly tømte lasten sin over byen.
«Bombs away», meldte bombeskytteren til piloten når hans del av oppdraget var fullført. Det var på tide å vende hjem. Imens hamret det tyske luftvernet løs, og en B-17 styrtet. Et annet hardt rammet fly reddet seg til
Polen og kunne nødlande i et område som Den røde armé hadde befridd.
I Oranienburg førte bombenes tidsinnstilling til at Auer-fabrikken de følgende seks dagene ble gjennomrystet av eksplosjoner som pulveriserte bygninger, produksjonsanlegg og store deler av byen.
«Man skal vite hva man driver med». Bomberydder og innsatsleder André Müller fra den tyske delstaten Brandenburg.
Innsatsleder André Müller med en 250 kilo tung bombe som har ligget i jorden siden 1945.
I dag: Kampen mot klokken
Flere ganger i året rykker bomberydderen André Müller ut for å fjerne udetonerte bomber som ble sluppet i Berlin-området under andre verdenskrig.
Arbeidet krever omfattende forberedelser og avansert teknologi for å hindre at beboere og bomberyddere blir utsatt for fare.
I byen Oranienburg stammer mange av bombene fra et angrep som var rettet mot nazistenes atomforskning.
Bomberydderne blir sendt ut
I dag, nesten 75 år etter at krigen var over, er Oranienburg en fredelig by med 45 000 innbyggere og regnes som en forstad til Berlin. De synlige sporene etter krigen er få, men under bakken er bildet et helt annet.
Vitenskapelige beregninger har konkludert med at rundt 300 bomber etter angrepet 15. mars 1945 fortsatt ligger udetonert under byen.
«Det er ikke et spørsmål om de går av, men når», sier André Müller.
Han er innsatsleder for bomberyddingen i delstaten Brandenburg. Sammen med et team på seks personer rykker han ut flere ganger i året for å fjerne bomber som blir funnet i forbindelse med nybygg og veianlegg.
André Müller er en beskjeden mann som verken slår om seg med vittigheter eller bruker store armbevegelser; bomberydding krever et rolig gemytt.
«Man må vite hva man driver med – det er det viktigste. Og så må man ha en stor porsjon selvtillit», sier han.
«Bomberyddere er svært godt utdannet. Først får de opplæring i flere år og samler erfaring. De lærer prosedyrer og samarbeid med andre myndigheter hos kommunen og i politiet, før de er klar til å rydde bomber».
Selv kom André Müller til bomberydderne etter en lang karriere i den østtyske hæren (NVA).
Her hadde han hatt ansvar for opprydning på øvingsområdet, en jobb som kostet ham det meste av en tommelfinger:
«Da de sovjetiske troppene etter murens fall ble flyttet hjem til Russland i 1994, skulle vi rydde opp på kaserne-området.
Det var detonatoren til en mine som gikk av... Problemet var at de sovjetiske soldatene hadde en helt annen utrustning enn den vi kjente i NVA.
Russerne fortalte ikke noe om den – likevel skulle vi rydde opp etter dem. Sett med dagens øyne var det en forbrytelse».
Bombene fra krigen koster tid og penger
Hver gang en bombe blir funnet i under-grunnen, starter et omfattende maskineri.
Arbeidet består ikke bare i å uskadeliggjøre den udetonerte bomben. I tiden frem mot en bomberydding må politiet sperre av by-delen, og beboerne evakueres i en radius på minst 500 meter.
Kommunen sørger kost og losji for de evakuerte mens arbeidet pågår. Blir en bombe funnet nær sykehus og pleiehjem, krever det at pasienter og beboere overføres til andre institusjoner.
Bomben borer seg ned
1: Tidsinnstillingen førte til at de amerikanske bombene som ble sluppet 15. mars 1945, ikke gikk av i nedslagsøyeblikket.
2: Flere hundre bomber boret seg ned i Oranienburgs sandete undergrunn.
3: Bombens form gjorde at omtrent 300 av dem tok en sving under bakken og la seg med spissen opp. Det ødela tidsinnstillingen.
Gamle flyfoto viser faren
4: Amerikanerne tok bilder av bombemålene etter hvert angrep. I dag bruker bomberydderne bildene til å peke ut nedslagssteder der det ikke ble noen eksplosjon. Her er det risiko for en blindgjenger.
5: Bombens halefinne er rustet vekk i årenes løp.
Området sjekkes med radar
6: Før et byggeprosjekt eller anleggelsen av en vei bores rekker av hull, og en jordradar senkes ned.
7: Radaren har en rekkevidde på tre meter.
8: Radaren viser at det er «noe» tre meter fremme.
Gravingen begynner
9: En entreprenør presser fire spunsvegger ned rundt bomben, og jorden graves vekk.
10: Arbeidsplassen nede i hullet måler 5 x 5 meter.
Jorden fjernes forsiktig
11: Kraftige pumper senker grunnvannet i hullet (700 m3 i timen).
12: Sikkerhets-reglene sier at det ikke kan være mer enn to personer i hullet samtidig.
13: Den siste meteren fjernes med spader til bomben ligger fritt.
Bomben stabiliseres
14: En spesialbygd robot blir brakt ned i hullet. Den skal ta seg av selve desarmeringen.
15: Bomben blir fiksert med en klemring slik at den ikke kan flytte seg.
16: Om sommeren blir bomben kjølt ned, fordi endringer i temperatur kan utløse den.
Bomben stabiliseres
Klemringen holder bomben på plass mens den desarmeres.
Tennsatsen skjæres ut
17: På trygg avstand – 500 meter unna – styrer bomberydderne desarmeringen. Kamera i hullet sørger for at de kan se alt som skjer.
18: Bomberydding krever seks personer: To robotførere, to desarmeringsfolk, en som filmer samt innsatslederen.
19: Roboten sender en stråle av vann og fin sand mot bunnen av bomben. Strålen freser rundt tidsinnstillingen, som kan fjernes med en gripearm.
Bomben er uskadeliggjort
Helvetesmaskinen er fjernet fra bomben. Bomberydderne har skåret gjennom den og kan se at ampullen med aceton er intakt.
Uten tidsinnstilling er bomben nesten harmløs. Den kan fraktes til kontrollert sprenging.
Hele Tyskland ble rammet
Hvor mange bomber som i krigens løp ble sluppet over Tyskland, er uvisst. Et anslag er en samlet vekt på 1,2 millioner tonn – og mange av bombene eksploderte ikke.
Eksperter regner med at så mange som hver femte var en «blindgjenger». Det store antallet ueksploderte bomber gir fast arbeid til bomberyddere ansatt av delstatene, for alarmen går ofte: Årlig fjerner de i alt rundt 2000 tonn bomber.
Hvert funn krever omfattende forholdsregler. Før bomberydderne kan gå i gang, blir boligkvarterer og noen ganger hele byer evakuert. I Oranienburg skjer det mellom to og ti ganger i året. Men først må bomben finnes.
Ingen oranienburger får lov til å bygge et hus før grunnen er undersøkt. I første omgang skjer det ved å studere gamle flyfotografier som britene og amerikanerne tok etter hvert angrep.
Den gangen ble bildene brukt til å avgjøre om et angrep hadde vært vellykket.
I dag studerer bomberydderne flyfotoene for å finne nedslagshull som ikke har et tilhørende eksplosjonskrater.
«Vi har kjøpt alle amerikanernes flyfotografier, og ved hjelp av dem kan vi se hvor hver enkelt bombe falt», sier André Müller. «Vi kan også se hvor konsentrasjonsleirfanger ble sendt ut».
Under krigen benyttet nazistene seg gjerne av fanger fra nærmeste konsentrasjonsleir, Sachsenhausen, til å rydde opp etter et angrep. Tapstallene var store, for fangenes liv talte ikke hos nazistene.
I dag rykker ekspertene ut for eksempel før det skal bygges på en tomt. Med 1,5 meters mellomrom borer de dype hull i sandlaget og senker ned en jordradar.
«Hvis skjermen viser en anomali, ser vi på skyggens form, for radaren skjelner ikke mellom jern og stein. Ser objektet ut til å være 130 centimeter langt og 40 centimeter i diameter, er vi 98-99 prosent sikre på at det er en bombe».
Radarundersøkelser av en tomt til en enebolig er unnagjort på et par dager, mens store byggeplasser kan ta måneder.
I landsbyen Lehnitz ved Oranienburg måtte bomberydderne i 2013 gi opp. Huseieren fikk noen minutter på å redde ut sine kjæreste eiendeler før hjemmet hans ble sprengt i luften.
Tiden stanset
Bombenes form førte til at flere hundre av dem ikke bare slo ned i bakken; de fortsatte 5–12 meter ned i det lette sandlaget som Oranienburg er bygd på.
Under bakken gled de stille og rolig ned i en myk bue før de la seg til rette – opptil ti meter fra nedslagshullet som de amerikanske flyfotoene viser.
En bombes bevegelse under bakken kan i praksis bety at den i dag ligger under et hus som ble bygd før krigen – og dermed burde være sikkert.
Nettopp den myke buen som bombene bevegde seg i, er også grunnen til at de aldri eksploderte, forklarer André Müller. Tidsinnstillingen besto av en ampull med aceton som i løpet av noen timer skulle oppløse en celluloid-skive, slik at bombens slagstift ble utløst:
«I teorien faller en bombe med spissen først og borer seg ned i bakken – skjer det, fungerer tidsinnstillingen perfekt. Men de sandete jordforholdene gjorde at den bevegde seg i en parabel og ble liggende med spissen opp.
Dermed kunne ikke acetonet oppløse celluloid-skiven, for det rant tilbake».
Acetonets oppløsningsprosess stoppet, og nå mørner celluloiden i stedet langsomt av alderdom inne i de 250 kilo tunge bombene under Oranienburg.
«Ingen kan si på hvilket stadium oppløsningsprosessen har stoppet, og når bomben vil gå av. Det er det som gjør dem så farlige», påpeker André Müller.
1: Fartsvinden når bomben faller driver en liten propell som er plassert mellom bombens styrefinner.
2: Propellen dreier en vaier inn i bomben.
3: Vaieren knuser en ampull med oppløsningsmiddelet aceton.
4: Acetonet renner ned til en skive av celluloid.
5: Celluloid-skiven oppløses i løpet av noen timer, slik at de to bremsekulene kan trille ut.
6: Kulene har hittil holdt slag-stiften tilbake. Nå utløses den og slår ned på detonatoren. Bomben eksploderer.
Auer-fabrikkens hemmelighet
«Oranienburg er ikke hardere rammet enn for eksempel Berlin, Bremen eller Köln», ifølge André Müller. Disse byene ble angrepet med flere tonn tunge bomber som kunne rasere hele kvartaler.
Andre byer – som Hamburg og Dresden – ble utsatt for en djevelsk kombinasjon av spreng- og brannbomber, som først blåste taket av husene og dermed blottet takbjelkene for en fortærende ildstorm, næret av fosforen i brannbombene.
Likevel er angrepet på Oranienburg enestående. Ingen annen by ble utsatt for en ladning som utelukkende besto av tidsinnstilte bomber:
«Byens store ulykke var Auer-fabrikkene, som fremstilte uranoksid», påpeker André Müller, og nærmer seg forklaringen på hvorfor nettopp denne fabrikken skulle utslettes med tidsinnstilte bomber som holdt eksplosjonene i gang i dagevis: Auer var en hjørnestein i den tyske forskningen, der vitenskapsfolk forsøkte å konstruere en atombombe.
Før krigen hadde Tyskland vært ledende innenfor atomforskning. I 1938 klarte for eksempel kjemikeren Otto Hahn å foreta historiens første kjernespalting på Kaiser-Wilhelm-Instituttet i Berlin. Den viste tydelig hvilke enorme krefter atomene representerte.
Otto Hahns oppdagelse kunne brukes fredelig – til å skape en uuttømmelig kilde til energi – men uranet hadde også potensial til å bli det kraftigste våpenet menneskeheten noensinne hadde konstruert.
En av Otto Hahns studenter var den unge, ambisiøse forskeren Nikolaus Riehl. Etter doktordisputasen ble han ansatt som forskningsleder i kjemikonsernet Auer, som hadde spesialisert seg på utnyttelsen av såkalt sjeldne jordarter til å produsere blant annet neonlys, selv-lysende maling og filtre til gassmasker.
Nikolaus Riehl beholdt nær kontakt med Otto Hahn etter studiene, og var godt orientert om fremskrittene i den tyske atomforskningen, som beskjeftiget rundt hundre forskere og ble betalt av den tyske hærens våpenkontor (HWA).
Da Riehl hørte at forskerne trengte uran som brenn-stoff til en forsøks-reaktor, øynet han en forretningsmulighet for Auer. Forskningslederen tilbød å ta seg av produksjonen av det nødvendige uranoksidet – som han hemmelighetsfullt ga navnet spezialmetall.
Ingen måtte vite noe om atomforskningen, innskjerpet HWA – ikke engang Auers hovedkontor i Berlin.
På dette tidspunktet hadde Tyskland nesten ikke uran, men det endret seg da Wehrmacht i mai 1940 okkuperte nabolandet Belgia.
Gjennom koloniene sine i Afrika hadde belgierne bygd opp et lager på 1200 tonn uranmalm. Denne malmen transporterte tyskerne nå til det østlige Tyskland, der en nedlagt gruve ble brukt som lager.
Senere samme år kunne Riehl levere det første spezialmetall støpt som terninger på omtrent 10 x 10 x 10 cm.
Forskernes fremskritt gikk sakte, for produksjonen av uranoksid var mer komplisert enn ventet. Antall leverte terninger var lavere enn lovet, og forskerne klaget på kvaliteten.
Nikolaus Riehl måtte legge alle krefter til, men til tross for teknologiske vanskeligheter og mangel på materialer var tyskerne i 1944 nær ved å ha en reaktor klar. Den lå i en fjellhule i byen Haigerloch sørvest i landet.
Her ble Riehls uranterninger hektet sammen i kjeder som kunne senkes ned i reaktoren.
Til å kontrollere kjerneprosessen valgte de tyske forskerne tungtvann produsert på Vemork i det okkuperte Norge.
Fabrikkens kontorbygning ble hardt rammet under angrepet i mars 1945.
Oranienburg leverte uran til tysk atomforskning
Den store forskningsavdelingen på Auer-fabrikken sørget for at Oranienburg var ledende i bruken av mineraler til bl.a. neonlys, gassmasker og atombrensel.
Selskapet Auer ble grunnlagt for å utnytte en genial oppfinnelse – glødenettet, som kunne gjøre den lyssvake gassflammen synlig.
Det var østerrikeren Carl Auer som i 1885 fikk ideen om å kle et varme-bestandig nett rundt en gassflamme. Ilden fikk nettet til å gløde og sende ut et skarpt, hvitt lys som slo alle konkurrenter.
Det tynne nettet var laget av mineralene thoriumoksid og ceriumoksid, som ble utvunnet av bestemte jordarter.
I de neste tiårene samlet virksomheten uvurderlig kunnskap om mineraler. Og slik ble selskapet blant de ledende i fremstillingen av blant annet neonlys og gassmasker.
Fra 1938 gikk Auer inn i produksjonen av uranoksid, som ble støpt i terninger og levert til den tyske atomforskningen.
Kort tid etter var fabrikken klar med en ny tannpasta, Doramad, som inneholdt det radioaktive stoffet radium. Fabrikken lovet kundene «strålende hvite tenner», og at strålingen drepte bakterier i munnhulen.
De helseskadelige effektene av radio-aktivitet gikk først opp for kundene etter Hiroshima-bomben i 1945.
Jakten på den tyske bomben
Men tyskerne fikk ikke forske i fred. Sommeren 1944 gikk de allierte i land i Normandie. Med i D-dagens fremste linje var agenter fra en nyopprettet etterretningstjeneste ved navn Alsos.
Agent-enes viktigste oppgave var å finne ut hvor langt tyskerne var kommet i utviklingen av en atombombe – samt å arrestere tyske forskere og konfiskere lagrene deres av uran.
Etter hvert som det okkuperte Europa ble befridd, gjennomsøkte Alsos universiteter og bedrifter for å finne ledetråder i jakten. I Belgia oppdaget agentene at landets uran-malm var brakt til det østlige Tyskland – og at forskningsleder Riehl på Auer-fabrikken spilte en viktig rolle i atomprosjektet.
Den amerikanske øverstkommanderende, Dwight D. Eisenhower, sendte ubønnhørlig soldatene sine mot øst, slik at de kom langt inn i områdene som under Jalta-konferansen i 1944 var blitt tildelt Sovjetunionen.
Om uranjakten var Dwight D. Eisenhowers egentlige mål, er usikkert, men Alsos-agentene fikk adgang til de erobrede områdene, og nær byen Stassfurt ved Magdeburg hadde de hellet med seg. Pakket ned i flere tusen tretønner fant agentene den belgiske malmen som tyskerne hadde plassert her.
Jalta-avtalen kunne ikke Alsos-folkene ta hensyn til. Uran-malmen ble plassert på lastebiler og utskipet til USA.
Igjen på to do-listen hadde Alsos nå bare Auer-fabrikken i Oranienburg. Tiden var knapp – bare ti mil lenger øst sto Den røde armé. USA hadde ingen mulighet til å erobre byen med konvensjonelle midler. I stedet ble flyvåpenet satt til å løse problemet.
De 612 bombeflyene fikk ordre om å pulverisere Auer-fabrikken, ødelegge produksjonsteknologien og drepe eller fordrive de tyske forskerne.
Men samtidig skulle operasjonen holdes hemmelig, og bombeflyenes egentlige mål ble fortiet i alle opptegnelser.
Det var viktig at russerne ikke fikk nyss om aksjonen, som offisielt var rettet mot et strategisk viktig jernbaneområde. Bombenes tidsinnstilling skulle sørge for at eksplosjonene varte i seks døgn, og gjøre slukningsarbeidet umulig.
«Å risikere livet er misforstått patriotisme». Bomberydder og innsatsleder André Müller fra den tyske delstaten Brandenburg.
Fem bomber har eksplodert
Akkurat 15. mars 1945 var det et strømbrudd i Oranienburg, og arbeiderne på Auer-fabrikken ble sendt hjem. Bare 300 kvinnelige konsentrasjonsleirfanger som bodde på fabrikkområdet, var til stede da de amerikanske flyene nærmet seg.
De fleste kvinnene ble drept, mens forskningsleder Nikolaus Riehl intet-anende oppholdt seg ute på landet.
Svært mange bomber traff ikke målet, slik at det meste av Oranienburg ble berørt, og gjorde livet farlig for innbyggerne. Fra 1970 og frem til nå har fem blindgjengere eksplodert av seg selv – til alt hell uten at noen er kommet til skade. Andre ble fjernet av bomberyddere som satte livet på spill med primitivt verktøy.
«På film ser man alltid bomberydderen som skrur en plate av bomben for å desarmere den. Slik gjør vi det ikke lenger», forklarer innsatsleder André Müller.
Dagens bomberyddere arbeider med en laserstyrt vann- og sandstråle, som freser tidsinnstillingen ut av bomben, og imens står bomberydderne i sikkerhet 500 meter unna og styrer roboten ved hjelp av videokameraer.
«Jeg vil ikke sette folkene mine i fare. Vi rører aldri bomben med hendene. I stedet setter vi opp anlegget vårt, og så arbeider vi på trygg avstand».
Laserstyringen betyr at vann- og sandstrålen treffer nøyaktig i den gjengen tidsinnstillingen ble skrudd inn i før bombetoktet 15. mars 1945.
André Müllers robot har til og med en rengjøringsdyse som spyler bomben ren før desarmeringen. Og når operasjonen er overstått, aktiverer han en gripe-arm som drar tidsinnstillingen ut slik at det er trygt å transportere bomben vekk.
Når skjæremaskinen er på plass, trekker bomberydderne seg unna. Så skjærer en tynn stråle av vann og fin sand gjennom bombens bakre del slik at tidsinnstillingen kan tas ut.
Men det er ikke alle operasjoner som ender godt – det viser statistikken. Det hender at bomben er så rusten at det er umulig å finne riktig sted å frese. Da må innsatslederen ta en rask beslutning – og gi opp.
«Ingen kan sette spørsmålstegn ved innsatslederens beslutning – verken borgermesteren eller delstatens ansvarlige minister. Hvis innsatslederen har den minste frykt for at sikkerheten ikke er ivaretatt, sprenger han bomben – uavhengig av om det står et hus på tomten. Et hus er bare en ting, vår oppgave er å beskytte liv», forklarer André Müller.
Ligger bomben nær et hus eller under en gate, kan de materielle skadene bli store. I 2013 mistet en huseier nær Oranienburg hjemmet sitt da bomberydderne måtte gi opp.
Mannen fikk noen få minutter på å redde ut de mest verdifulle eiendelene sine, før huset hans forsvant i en gigantisk eksplosjon som etterlot et fem meter dypt krater.
Jobben er helt klart ikke ufarlig – til tross for alle sikkerhetsforanstaltninger. Flere bomberyddere har mistet livet – senest i 2010, da tre menn omkom i Göttingen under en rutineoppgave.
André Müller skjelver ikke på hendene – og skulle det skje, vet han at han kan stoppe: «Jeg kan si: Her går grensen. Så legger jeg en sprengladning og trekker meg unna. Å risikere livet er misforstått patriotisme».
Amerikanerne nådde i mars 1945 frem til Haigerloch og fant den tyske reaktoren og en stabel av Riehls uranterninger.
USA mistet raskt monopol på bomben
Selv om amerikanske agenter snappet det tyske uranet rett foran nesen på russerne og ødela Auer-fabrikken, klarte Sovjetunionen raskt å bygge sin egen atombombe.
Den sovjetiske etterretningssjefen, Lavrentij Berija, måtte i mai 1945 erkjenne at amerikanerne hadde lurt ham: De hadde plyndret uranlagrene i den sovjetiske okkupasjonssonen, samlet de fleste tyske forskerne og utslettet Auer-fabrikken.
Likevel lot Berija NKVD-agentene sine gjennomsøke de okkuperte områdene, i håp om å spore opp uran og de siste atomforskerne.
I Erzgebirge i det sørøstlige Tyskland fant russerne store uranforekomster, og nær Oranienburg traff NKVD på Nikolaus Riehl, forskningssjefen fra Auer.
Berija visste at Riehls ekspertise i å støpe uranbrensel til atomreaktorer ville være nyttig. Han var allerede godt orientert om USAs atomforskning – et stort nett av spioner sendte ham utførlige rapporter om alle oppdagelser.
Riehl fikk et håndfast tilbud om å komme til Russland, og de neste ti årene arbeidet han med landets atomvåpenprogram, før han i 1955 fikk vende hjem til Tyskland.
Stalin belønnet innsatsen hans med Lenin-ordenen.
Amerikanernes store seier
Etter at krigen var slutt kunne Alsos-agentene feire at de hadde lykkes. Ikke bare var flesteparten av Tysklands atomforskere arrestert – blant dem den berømte Otto Hahn.
De hadde også snytt Sovjet for 1200 tonn malm og ødelagt Auer-fabrikken.
Stalins rike hadde ikke tilgang på uran, og med Alsos’ kupp var konstruksjonen av den sovjetiske atombomben skjøvet langt ut i frem-tiden. Mente amerikanerne.
I juni 1945 inspiserte en gruppe russiske etterretningsfolk Auer-fabrikken.
Ved synet av de sotsvarte ruinene forsto de virksomhetens betydning – og hva de var blitt snytt for: Det amerikanske luftangrepet var ikke rettet mot Nazi-Tysklands atomforskning – angrepet skulle ramme Sovjetunionen.