Britiske styrker giver op efter modstand

300 mil med døden i hælene

I 1942 invaderer japanerne Singapore. Flere hundre tusen utlendinger blir stuet sammen i fangeleirer, der sult og sadistiske vakter dreper dem en etter en. Britiske Charles McCormac innser raskt at han er nødt til å flykte hvis han skal overleve. Foran ham venter en 3000 kilometer lang flukt gjennom vill jungel, opprørt hav og farlig fiendeland.

I 1942 invaderer japanerne Singapore. Flere hundre tusen utlendinger blir stuet sammen i fangeleirer, der sult og sadistiske vakter dreper dem en etter en. Britiske Charles McCormac innser raskt at han er nødt til å flykte hvis han skal overleve. Foran ham venter en 3000 kilometer lang flukt gjennom vill jungel, opprørt hav og farlig fiendeland.

Polfoto/topfoto

Jagerflyet stuper ned mot moloen. Ilden braker fra flyets maskingevær, og et par trekasser på havna tar fyr. Flammene stiger knitrende til værs og strekker seg mot den mørke himmelen.

Flyet forsvinner bak et svartsvidd pakkhus.

Røyken henger tung over dokkene, men Charles McCormac har bare øye for det store, grå transportskipet som er på vei ut av havna.

Et sted inne i Wakefields solide skrog befinner hans kone Pat seg.

Snart kommer japanerne, og han kommer til å bli tatt til fange, men Pat og deres ufødte barn vil være i sikkerhet.

“Enten er japanerne knust, ellers så er vi omringet.” Engelskmann, etter at en plutselig stilhet innhyller Singapore.

Det er bare det som betyr noe, tenker Charles, mens skipet setter kurs mot nordvest.

Han kjører tilbake til den britiske militærbasen som har vært parets hjem i snart et år. Her ødelegger han alt som kan være til nytte for japanerne. Så skifter han klær og går ut.

Vi har hatt det godt her, tenker Charles. Egen golfbane, svømmebasseng og privatsjåfør.

Han og Pat hadde nytt byen med dens travle gater og yrende natteliv.

Krigen i Europa kjentes langt vekke, og de fleste regnet Singapore for å være uinntagelig. Helt til slutten av januar 1942, da japanske tropper sto bare omtrent 30 kilometer nord for militærbasen.

Et par dager senere var de siste kvinner og barn blitt evakuert.

Blant dem var Pat.

Charles blir tatt til fange

Nå er alt kaos. Innfartsveiene mot Singapore er tettpakket med lastebiler og biler med soldater og sivile på flukt fra japanerne.

Det er vanskelig å skaffe mat og vann.

Charles vandrer planløst rundt helt til han møter noen menn som holder på å bygge en veisperring av stein og murbiter. En liten, tettbygd mann i hvit shorts og blå silkeskjorte sitter på huk og spiser en sandwich.

Mannen presenterer seg som “Don”. Han er australier, rundt 40 år og har tynt, rødblondt hår.

Don deler sandwichen sin i to, og rekker Charles den ene. Charles slutter seg til arbeidslaget.

Om natten sover de under trærne ved veien og lytter til den dumpe buldringen av bomber som faller over Singapore.

Singapore i ruiner, mennesker

Singapore ligger i ruiner da de japanske bombeflyene endelig trekker seg tilbake.

© Getty images

En kveld blir alt plutselig dødsens stille. Ingen flydur, ingen eksplosjoner.

“Enten er japanerne knust, ellers så er vi omringet”, sier en av mennene. Dagen etter begir Don og Charles seg ut i byen for å finne ut hva som foregår.

For å unngå japanske soldater velger de å gå mellom gummitrærne langs et jungelområde. På en sidevei passerer rundt 20 japanske soldater.

Sammen med dem går en offiser og en sivilist med europeisk utseende.

“Hva i helvete driver den sivilisten med?” hvisker Charles.

“La oss finne det ut”, halvt roper Don, og hopper ut på veien. I samme sekund sender et regn av kuler dem på vill flukt i skogen.

Instinktivt har Charles fingeren på avtrekkeren på pistolen. Han trekker av. Tre japanere faller om på den støvete veien.

“Din idiot. Nå er vi sjanseløse”, roper Don.

Rasende kaster han pistolen og går frem med hendene løftet over hodet.

Japanerne omringer dem. Et hardt spark bak sender Charles i bakken. Han forsøker å reise seg, men får nok et spark.

“Svinet sier at vi like gjerne kan gi opp å kjempe imot. Troppene våre har overgitt seg”, sier Don med et blikk på sivilisten.

Britisk tropper overgiver sig

Den 15. februar 1942 overga de britiske styrkene seg betingelsesløst til japanerne.

© Getty images

Singapores fall sjokkerte Churchill

Kanoner, maskingevær og en stor marinebase skulle beskytte Singapore mot fiendtlige angrep. Men da de japanske styrkene marsjerte frem, falt den britiske kronkolonien raskt sammen.

Statsminister Winston Churchill var rystet. Det umulige hadde nettopp skjedd: Japan hadde invadert Singapore.

“Den verste katastrofen” og “den største kapitulasjonen i britisk historie”, kalte Churchill det bitre nederlaget som beviste at Singapore ikke var en uinntagelig festning, slik britene hadde trodd.

Kronkolonien lå beskyttet bak kraftige kanoner og maskingeværstillinger.

For å imøtegå den stadig voksende japanske marinen hadde Storbritannia åpnet en ny marinebase med en enorm tørrdokk, underjordiske lager til drivstoff og ammunisjon samt en hel by for arbeiderne – med både sykehus, kirker og fotballbaner. Baseområdet var bygd slik at det i tilfelle angrep kunne holde lenge nok til at britiske skip kunne nå frem fra Europa.

Men da japanerne sto utenfor Singapore den 31. januar 1942, var det ingeting som kunne stoppe dem.

Omtrent to måneder tidligere hadde Japan iverksatt et storstilt erobringstokt i Sørøst-Asia og hadde invadert blant annet Thailand og Malaysia før turen kom til Singapore.

De store britiske krigsskipene ble angrepet og senket, og britene måtte innse at de hadde undervurdert de japanske styrkenes slagkraft.

Den 13. februar telegraferte generalløytnant Arthur E. Percival til London og ba om tillatelse til å overgi seg.

Churchill, som mindre enn en måned tidligere hadde erklært at han ikke ville høre snakk om kapitulasjon, aksepterte motstrebende, og to dager senere overga byen seg betingelsesløst.

Okkupasjonen varte til september 1945, da japanerne kapitulerte.

Strengt bevoktet marsjerer de mot sentrum av Singapore.

De vakre bygningene rundt torget lyser hvitt mot den røykfylte himmelen. Fangene blir drevet inn på fortauet foran en bank. Der tilbringer de natten uten å få verken mat eller vann.

Neste dag når de fangeleiren Pasir Panjang etter et par timers vandring. Den består av skitne palmehytter som er inngjerdet med piggtråd og fulle av sultne og tørste fanger.

Selv om han hele tiden har visst at det ville ende slik, er det først nå virkeligheten går opp for Charles. Han er krigsfange.

“Vil du se din kone igjen?”

Charles og Don kommer på et arbeidslag som blir sendt til dokkene i Singapore for å rydde opp i ruinene. En dag blir mennene stilt opp og tvunget til å se på liket av en høygravid kinesisk kvinne.

Japanske soldater har skåret opp magen hennes med en bambuspinne, og bak det inntørkede kjøttet kan mennene tydelig se fosterets kranium og knokler.

Offiserene holder dem der i 20 minutter. Flere kaster opp, og en besvimer.

Japanske fangelejre, sult , underernæring

Sult var en del av hver-dagen i japanske leirer.

© Getty images

Verre enn nazistene

Tortur, tvangsarbeid og vilkårlige henrettelser. De japanske fangeleirene var blant de mest brutale under 2. verdenskrig.

Japanerne overgikk langt nazistene i vold og brutalitet. For vestlige fanger i japanske leirer lå dødsraten på 27 prosent – det er omtrent sju ganger høyere enn i de tyske fangeleirene under 2. verdenskrig.

De mange dødsfallene skyldtes at kapitulasjon ifølge japansk tradisjon er det samme som tap av ære.

Japanerne utviste derfor stor forakt for fangene sine, og i leirene var sult, tortur og henrettelser – ofte ved halshogging – en del av hverdagen. Andre ganger måtte fanger marsjere i dagevis uten mat eller vann.

I 1942 og 1943 ble fanger sendt på tvangsarbeid på jernbanen mellom Thailand og Burma. Fortrinnsvis briter, australiere og nederlendere arbeidet på strekningen, som ble kjent som “Dødens jernbane”.

Under arbeidet mistet rundt 20 prosent av fangene livet.

Etter noen ukers fangenskap blir Charles hentet til avhør. Før han kommer inn i selve forhørslokalet, rundjuler vakten ham med en geværkolbe. Inne i lokalet venter en japansk offiser. Han skyver et bilde over skrivebordet.

Det viser Charles og Pat på dansegulvet på en klubb i Singapore.

“Vil du se din kone igjen?” spør offiseren innsmigrende. Hjertet til Charles hamrer.

“Jeg kan fortelle deg at Wakefield er blitt senket. Det var få overlevende. Hvis din kone er blant dem, skal jeg ta deg med til henne, men du må svare på spørsmålene mine først.”

Vet offiseren at Pat er i live, eller er det en felle? Charles blir grepet hardt bakfra og holdt fast. Sverdet til offiseren blinker i luften.

Udlændinge i Singapore samles

Alle utlendinger i Singapore blir samlet og sendt til de fryktede japanske fangeleirene.

© Getty images

Charles kaster instinktivt hodet til siden, men likevel streifer sverdet ham, og han kjenner en skarp smerte under øyet.

Blodet renner nedover ansiktet, inn i munnen og ned på skjorten. Han prøver å bøye hodet, men får et nytt kutt av sverdet – denne gangen på munnen.

“Nå, har du tenkt å svare?” roper offiseren.

Charles kjenner at strupen snører seg sammen. Ordene setter seg fast i halsen. Offiseren slår ham i ansiktet til alt blir svart.

Senere skal det vise seg at Pat har kommet seg velberget til Australia og født en datter på veien.

Fangene bryter seg ut

Charles har tilbrakt to måneder i leiren da tiden endelig er inne. Mens de andre holder seg klare, strekker han armen gjennom piggtrådgjerdet og klipper over kabelen som forsyner lyskasterne i leiren med strøm.

Portvakten går inn i hytten der generatoren står. Maskinen blir startet igjen, og et sekund senere eksploderer hytten med et brak.

Flammene står opp fra taket. Et øyeblikk betrakter mennene måpende scenariet – det må ha vært en kortslutning.

Fangerne døde af underernæring

Mange av fangene i de japanske fangeleirene døde som følge av underernæring, forårsaket av dysenteri. Dysenteri gjør at en ikke klarer å holde på maten.

© Polfoto/topfoto

Fluktlaget tar form

Etter som ukene går blir Charles mer og mer avkreftet. Tortur og henrettelser er hverdagen i fangeleiren.

Utsultede og utmattede faller fangene om – mange reiser seg aldri igjen. Tankene til Charles begynner å kretse om flukt. Han må vekk før han selv mister livet. Han må flykte til Australia, der han kan unnslippe japanerne.

Det er en reise på hele 3000 kilometer, og Charles har ikke den fjerneste idé om hvordan han skal komme seg vekk fra Singapore.

En dag blir Charles kontaktet av en av vaktene. Han kjenner ham ikke igjen med det samme, men da Charles får vite at vakten tidligere har arbeidet på den britiske militærbasen, husker han den vesle, tykke filippineren Rodriques.

Han har tatt arbeid for japanerne for å forsørge familien sin, men sympatien hans ligger hos de allierte. Vakten ser seg nervøst rundt, tydelig redd for at de japanske offiserene skal se at de snakker sammen.

“Dere kommer til å dø en etter en”, sier Rodriques inntrengende, og tilbyr Charles å låne en båt slik at han kan komme seg vekk.

“Jeg skal ikke ha penger for det. Japanerne voldtok datteren min”, sier Rodriques og ser vekk.

Charles bestemmer seg for at hele arbeidslaget er nødt til å bli med, ellers kommer japanerne til å spidde dem som blir igjen på bajonetter straks fluktforsøket blir avslørt.

Seks mann trekker seg, og Charles og Don må være oppfinnsomme.

De kommer til å tenke på at vaktene ikke roper opp navnene, men bare teller fangene.

Det betyr at det er nok å samle et antall som utgjør et lag, og så få de fangene som ikke vil bli med til å bytte plass med “fluktvillige” fra andre arbeidslag.

I mørket kryper han og Don mellom lyskjeglene fra de skarpe lyskasterne som lyser opp leiren om natten – fra lag til lag, til de har samlet 17 mann som vil være med.

“Nå!” roper Don. De løper mot porten. Uten vansker river de opp den spinkle bambusbommen.

Vaktene vrimler frem og begynner å skyte. Charles svinger et stort trestykke mot hodet til en av vaktene og merker at hjerneskallen hans blir knust. Han griper den dødes bajonett og løper inn i jungelen.

Alle mennene er utmattet da de når det avtalte møtestedet ved Rodriques' hus, omtrent 12 kilometer fra leiren.

Charles går opp til huset, der Rodriques forsiktig åpner døren og forklarer at båten ligger ved en demning mellom Singapore og Malaysia.

“Jeg kan ikke bli med. Jeg kan ikke risikere noe, for familiens skyld. Dere må klare dere selv”, sier Rodriques i et unnskyldende tonefall, og stikker til Charles en bunt sammenrullede japanske dollar før han raskt lukker døren med et “lykke til”.

Zero-ene går til angrep

To menn er blitt skutt i kampen med vaktene.

De andre fortsetter med Charles i spissen. En kommer med et gledesutbrudd da han ser to båter ved demningen, men en annen hysjer på ham.

Bare noen meter lenger fremme marsjerer en japansk patrulje målrettet mot båtene. Charles holder pusten, men stillheten brytes av et høyt brøl, før japanerne plutselig åpner ild.

I en bevegelse kaster de rømte fangene seg frem. Charles retter bajonetten mot ansiktet på en av soldatene.

Sammen faller de om i den glatte gjørma med Charles øverst.

Han kjenner at mannens negler graver seg dypt inn i det ene låret hans, mens han støter bajonetten mot kroppen under seg.

Endelig slipper japaneren grepet, og Charles stabler seg på beina igjen og løper snublende mot en av båtene.

Ute på vannet har gruppen opptelling. Sju er døde under kampen.

“Nå er bare halvparten av oss igjen”, mumler en av flyktningene.

Han henger over relingen og plasker desperat med hånden i vannet i et forsøk på å padle. De andre gjør som ham, mens de forsøker å bruke åren som ror.

Det er nytteløst; båten klarer ikke å krysse stredet mellom Singapore og Malaysia, men driver i stedet med strømmen mot åpent hav. Mennene spiser litt tørket fisk og halvråtten frukt som de finner i båten.

Natten er kald, og om morgenen er de stive i alle ledd. De nyter de varme solstrålene og er akkurat i gang med å lage et seil av skjortene sine, da de hører en kraftig dur fra himmelen.

En flokk Zero-er – raske japanske kampfly – nærmer seg. Flyene stuper.

Charles kan se ilden stå ut fra maskingeværene ved vingeroten. Mennene hopper i vannet, mens Zero-ene stuper igjen og igjen i et brakende inferno.

Endelig forsvinner de, og Charles kommer seg opp igjen i båten. Don og to andre menn – Roy og Skinny – kommer etter.

Havet er helt stille.

De andre er borte.

Nederlenderne til unnsetning

Båten har fått to skuddhull under vannlinjen. Charles tetter dem med strimler av stoff fra skjorten sin. Solen steker ubarmhjertig, og de fire mennenes krefter svinner.

Selv den ellers så livlige og snakkesalige Skinny er stille. Den fjerde passasjeren, Roy, er syk. Som så mange andre har han fått dysenteri i leiren. Uten vann kan han ikke klare seg særlig mye lenger.

Kort over flugtrute fra japansk fangelejr
© HISTORIE

To menn gjennomførte flukten

Bare to av de 17 mennene som flyktet fra den japanske fangeleiren i Singapore, nådde målet. Allerede på vei ut av leiren ble to av dem skutt av vaktene, mens ytterligere ti ble drept av japanerne kort etter. Av de resterende fire mennene døde en av sykdom, mens en ga opp flukten.

I september 1942 ble de siste to mennene reddet av et australsk fly.

  • 1: Fangeleiren: Charles blir tatt til fange av japanerne, men flykter sammen med 16 andre fanger.
  • 2: Angrepet: Mennene blir angrepet av en japansk patrulje, og kort tid etter av japanske kampfly.
  • 3 + 4: Unnsetningen: Et nederlandsk fly plukker opp flyktningene, men må sette dem av igjen på det nordlige Sumatra.
  • 5: Kjøreturen: En kinesisk lastebilsjåfør kjører mennene sørover.
  • 6: Arbeidet: Charles arbeider for japanerne under falskt navn, Skinny gifter seg med en lokal jente, og Roy dør av sykdom.
  • 7: Rebellene: På Java havner Don og Charles hos en geriljagruppe som kjemper mot japanerne.
  • 8: Redningen: Etter fem måneders flukt blir mennene plukket opp av et australsk fly og fløyet i sikkerhet.

Neste ettermiddag hører de igjen motordur. Først tror de at det er Zero-ene som er tilbake, men så ser de en gigantisk flybåt gli mot dem over bølgene.

En blond mann kledd helt i hvitt åpner døren og får halt mennene om bord, før flyet letter igjen med et brøl.

Flyet tilhører det nederlandske luftvåpenet, får de forklart. De puster lettet ut og, inntar takknemlig den kalde risretten og den varme kaffen de får servert.

De kan knapt tro at de har vært så heldige – motgangen er over.

“Det er et forbannet mirakel", sier Don for seg selv, mens han hiver innpå med mat.

VIDEO – Få forhistorien om flåtebasen i Singapore:

Charles merker straks at det er noe som ikke stemmer. Flyets besetning unnviker alle spørsmål, og stemningen er trykket. Etter hvert legger de andre også merke til det.

Til slutt forteller en av nederlenderne at de er på vei mot Sumatra, som nå er falt i japanernes hender. Besetningen har fått ordre om å evakuere utlendinger, og flyet skal benyttes til å fly ut kvinner og barn.

Derfor er nederlenderne nødt til å sette Charles og de andre flyktningene av nord på Sumatra.

“Dere kommer vel tilbake etter oss?” spør Skinny optimistisk.

Nederlenderen svarer benektende. Tausheten senker seg i flyet.

På stranden på Sumatra blir flyktningene møtt av en gammel, tannløs mann. Han inviterer dem med hjem, og fører dem gjennom jungelen til en landsby like ved.

Mannen har tydeligvis en fremtredende posisjon i det lille samfunnet.

Han får dem innlosjert i en hytte og sørger for at de får noe å spise. Det står stadig dårligere til med Roy. Gang på gang må han klatre ned fra den vesle trehytten og søke mot utkanten av jungelen, på grunn av kraftig diaré.

For de fire mennene er Sumatras jungel et fuktig helvete. Overalt lurer slanger, skorpioner, giftige edderkopper og malariamygg.

Neste dag diskuterer mennene hvordan de skal komme seg videre. De blir enige om å forsøke å komme seg mot vest og opp i fjellene. Der er klimaet behageligere, og risikoen for å møte japanere mindre.

Om kvelden kommer et par kvinner fra landsbyen med ris, og etterpå vender den gamle mannen tilbake. Han forteller at han er glad for å ha mennene i landsbyen sin.

“Men dere må ikke bli her for lenge”, legger han til, og forklarer at byen allerede er blitt gjennomsøkt av japanerne en gang, og at han regner med at de snart kommer igjen.

Et par dager senere blir mistanken styrket. Den gamle mannen har fått tak i et flygeblad der japanerne lover en dusør til enhver som kan gi opplysninger som kan lede dem til “hvite og deres venner”.

De må komme seg av sted straks.

Mennene drikker sin egen urin

For de fire mennene er Sumatras jungel et fuktig helvete.

Overalt lurer slanger, skorpioner, giftige edderkopper og malariamygg. De går langs en smal sti med trær og busker på begge sider.

Vegetasjonen lukker seg over hodene på dem, slik at stien føles som en mørkegrønn tunnel med et gulv av gjørmete jord.

De spiser rambutan – en plomme-stor frukt med gulgrønne hår og rødt skall – og noe som ligner fikenkaktus. Frukten smaker litt syrlig, og hjelper mot tørsten.

Hollandske tropper krydser flod

Jungelen på Java var vill og ufremkommelig – selv for kløvdyr og topptrente soldater.

© Ullstein bild

Så snart mørket faller på, begynner lydene.

I den mørke tropenatten ligger mennene og lytter intenst til jungelens konstante rasling, skraping og pusling, og til de skingrende dyreskrikene som flerrer mørket og de tynnslitte nervene deres.

Mens de beveger seg mot fjellene blir terrenget steinete, og vegetasjonen sparsom. Her fins ikke vann, og tørsten blir et akutt problem – særlig for Roy.

Etter tre dager uten vann snurper Charles sammen et av beina på shortsen sin og fyller det med jord.

Han later vannet ned i jorden og lar urinen sive langsomt gjennom og ned i et tørket fruktskall.

Han drikker og skjærer en grimase. “Jeg er med,” sier Skinny, og de andre følger etter. Alle fire holder på å kaste opp, men drikken har sin virkning. De faller i søvn.

Neste morgen melder tørsten seg imidlertid med fornyet styrke. Roy sitter lent opp mot et tre.

Han har et blålig skjær i ansiktet, kinnene er innsunkne, og øynene stirrer tomt ut i luften. De andre hjelper ham til rette opp på en steinblokk, og mens Don ser etter ham går Charles og Skinny ut for å finne vann og mat.

Under et råttent tre finner de noen biller som de samler opp i Skinnys undertrøye.

Charles ruller trøyen sammen og banker tøybylten hardt mot en stein til den blir farget svakt rosa.

De mater Roy med den rødlige billegeleen og innbiller ham at det er frukt.

Han er for svak til å spise selv. To dager senere finner de fire mennene omsider en liten bekk. De legger seg alle ned på magen og drikker som dyr.

Kineser gir skyss

Lettelsen er kortvarig. De fire flyktningene er alle i en sørgelig forfatning. De er utmattet, og har sår på beina fra de tornete plantene som vokser mellom klippene.

Charles' sår i ansiktet fra møtet med sverdet til den japanske offiseren er gått opp og verker. Roy har begynt å snakke over seg.

De kommer til en liten landsby, og bekymringen for Roy får dem til å sette all forsiktighet til side. De går rett inn for å be om hjelp.

Da landsbyboerne hører at gjestene er briter og ikke fra “Kompaniet” – selskapet “Nederlandske Ostindiske kompani”, som hadde monopol på handel i de nederlandske koloniene – blir de godt mottatt.

Roy får massasje med et hvitt pulver som skal virke helbredende på sykdommen hans.

De andre får servert varm karrisuppe, før de blir vist til en palmehytte der de overnatter.

Neste morgen blir de presentert for en ung kineser ved navn Nang Sen. Han er iført silkesarong og nypressede bukser, og når han smiler blinker det i et par gulltenner.

På perfekt engelsk tilbyr kineseren seg å ta dem med når han kjører sørover til byen Palembang ved kysten. Derfra kan de fortsette mot Java.

Et par dager senere klatrer de fire mennene opp på lasteplanet på en ramponert lastebil.

Nang Sen har fått den av japanerne, slik at han kan skaffe dem gummi.

“Japanerne tror at jeg er deres venn, og at jeg forteller dem alt. Så jeg forteller dem alt, men bare den delen av alt som jeg synes de skal vite”, ler Nang Sen.

I stekende hete og dekket av stinkende rågummi, skramler mennene av sted, og stanser først da de bestemmer seg for å overnatte ved en landsby.

Charles stivner da han hører at Nang Sen vil kjøre videre til en japansk forlegning for å hente bensin.

Mennene diskuterer om de kan stole på kineseren, og Skinny forteller at en av de lokale har betrodd ham at Nang Sen tidligere har hjulpet en britisk soldat på flukt.

De bestemmer seg for å bli.

Neste morgen er Nang Sen tilbake, og lettet kravler de igjen opp på planet for å humpe videre.

“Du er ikke brite, vel?”

Nord for Palembang blir mennene satt av, og det siste stykket sørover mot havet må de bytte på å bære Roy.

Han kan knapt stå oppreist, og sier lite. Ved kysten går Charles og Don på jakt etter bær og rotfrukter, mens de begjærlig puster inn den friske sjøluften. Med ett ser de to skikkelser komme gående mot dem på stranden.

Det er Skinny og en fremmed jente.

“Se hva jeg har funnet”, roper han og ser triumferende på jenta ved sin side.

Hun er en nydelig jente, og Skinny fniser som en sjenert tenåring. Jenta heter Li-Tong og kommer fra en landsby i nærheten, forklarer han.

Charles peker på Roy og spør om han kan få hjelp i landsbyen hennes. Jenta trekker på skuldrene.

“Vi tar sjansen”, sier Charles.

indonesien, sumatra, flygtninge

På Sumatra søker flyktningene mot små landsbyer, der beboerne tar varmt imot dem.

© Getty images

Innbyggerne i landsbyen er på vakt overfor de fremmede. Li-Tong er av blandet avstamning, og det får Charles til å anta at det er en god idé å si at han selv er både europeisk og asiatisk.

Det beroliger tydeligvis landsbyboerne. Og da japanerne hyrer menn fra landsbyen til å bygge en vei, kan Charles – som er halvt asiat – slutte seg til dem og tjene penger til resten av turen og til Roys behandling.

Kaldsvetten bryter frem da Charles melder seg hos arbeidslagets formann for å bli registrert.

Han presenterer seg som “Oehlus”.

Japaneren ser nøye på ham.

“Du er ikke brite, vel?” “Nei, tuan”, sier Charles og velger høytidelig den mest respektfulle malaysiske tiltaleformen.

Charles spytter på bakken for å demonstrere sin forakt for briter. “Min far var tysker, og min mor eurasier fra Malaysia”, forklarer Charles, som har forberedt denne historien lenge.

Men nå blir han grepet av frykt for at japaneren skal snakke tysk til ham. Formannen nikker imidlertid bare anerkjennende.

“Det er en god blanding”, sier han, og fører “Oehlus” på listen.

Skinny vil gifte seg

Roy glir over i en nærmest permanent bevisstløshet. I sine få klare øyeblikk stirrer han bare fremfor seg bak tunge øyelokk, og hvisker svakt at han har det fint.

Da Charles kommer hjem fra arbeidet, sier Don at han ikke tror Roy vil overleve natten. Han får rett.

Om morgenen bærer mennene Roys avmagrede lik ut til en lysning utenfor landsbyen. De graver en grav og dekker liket med bregner.

Sammen ber de en bønn og markerer stedet med et kors av bambusstenger. Da de går tilbake mot landsbyen tenker Charles at de egentlig aldri rakk å bli kjent med Roy. De visste ikke engang om han var gift eller hadde barn.

En av mennene i landsbyen har funnet en fisker som kan seile dem til Java.

“Vi skal nok passe på graven til vennen din”, lover Li-Tongs far da mennene tar farvel. Skinny ser forlegen ut. Han vrir på seg og forteller så stotrende at han skal gifte seg med Li-Tong.

soldater omkom dødsmarch

Japanernes fanger måtte marsjere ca. 100 kilometer i stekende hete uten mat og vann.

© Getty images

11 000 soldater mistet livet under dødsmarsj

Da japanerne invaderte Filippinene i 1942 tvang de 78 000 krigsfanger til å marsjere i dagevis uten mat og drikke. Flere tusen fanger mistet livet under den grusomme marsjen.

Om morgenen den 9. april 1942 overga den amerikanske generalmajoren Edward P. King seg med sin styrke til de japanske soldatene som hadde invadert Filippinene. Dermed var 78 000 menn i japanernes vold.

Fangene ble straks sendt ut på en marsj. I seks dager marsjerte de allerede svekkede krigsfangene 88 kilometer fra Bataan-provinsen til byen San Fernando.

Mat og vann var det ingenting av – de mennene som stoppet for å drikke underveis ble straks skutt eller halshogd. Sivile som kastet mat til fangene ble også drept på stedet.

De fangene som underveis falt om av utmattelse, ble henrettet eller kjørt over av japanske lastebiler.

Noen fikk halsen skåret over eller innvollene trukket ut med bajonetter. En gang imellom moret de japanske soldatene seg med å slå et reip om halsen på fangene og trekke dem etter en lastebil.

Det er vanskelig å anslå det endelige dødstallet for dødsmarsjen, ettersom noen av fangene klarte å flykte underveis. Historikere mener imidlertid at marsjen kostet nærmere 11 000 mennesker livet.

Charles og Don bruker hele natten på å overbevise ham om hvor tåpelig ideen er, men Skinny er ikke til å rokke. Først da båten skal til å legge fra land neste dag angrer han.

Han forsøker å klatre opp i båten, og Li-Tong begynner å hulke.

Skinny prøver å redde situasjonen, og plaprer i vei på en blanding av engelsk og malaysisk.

Den gamle mannen som har skaffet dem båten, skjærer gjennom; “Hvis tuan Skinner ikke blir værende, vil ikke fiskeren ta de andre tuanene med over vannet,” sier han med ettertrykk.

Dermed er saken avgjort. Motoren setter i gang. Det siste de ser da båten tøffer av sted, er Skinny og Li-Tong som står i brenningen og vinker.

Geriljaer redder britene

På Java fører en lokal fisker Charles og Don inn i jungelen.

“Friends there. You walk”, sier mannen, peker fremover og forlater dem.

Etter et par timer kommer de i kontakt med en gerilja-gruppe som kjemper mot japanerne. Lederen er nederlender og forteller at han heter Mansfeldt.

Han lover å skjule de to mennene, og å hjelpe dem videre når den tid kommer. I mellomtiden må de adlyde hans ordrer.

“Ikke still spørsmål, og gjør som dere får beskjed om”, sier Mansfeldt truende.

De to mennene går til hånde for gruppen, som er sammensatt av nederlendere, javanesere, mongoler og kinesere.

Geriljasoldatene har et stort lager av maskinpistoler, rifler og revolvere, som Charles og Don blir satt til å rengjøre. De lager også mat, gjør rent og utfører speideroppgaver.

Etter tre uker får de lov til å reise.

Mansfeldt holder ord og presenterer Charles og Don for en nesten to meter høy indonesier som skal føre dem gjennom den tette jungelen.

Geriljalederen vil ikke si hvor de skal hen.

De vil bli ført til “sine egne”, sier han bare. De må adlyde guiden blindt.

“Hvis ikke vil dere dø”, tilføyer Mansfeldt dystert.

Charles og Don må nærmest småløpe for å holde følge med den langbeinte indonesieren. Etter hvert mister de all fornemmelse av tid og sted, og følger bare blindt med.

Etter flere dagsmarsjer kommer de til en fjellhule. Bak et forheng sitter en tettbygd, mørkhåret mann iført kakiskjorte og shorts. Bak ham står et stativ med rifler og maskinpistoler og en radiosender.

“Alt dere trenger å vite er at jeg er her for å hjelpe folk som dere”, sier han med tydelig australsk aksent. “Hvor kommer dere fra?” spør mannen.

Charles kjenner at han blir beroliget av det dype tonefallet hans. “Singapore.”

“Gjør dere? Gode Gud!” utbryter mannen og studerer dem nøye.

fangerne fangelejre befriet

I august 1945 blir fangene i de japanske fangeleirene befridd av amerikanske styrker.

© Getty images

De to mennene begynner å fortelle om den lange reisen. De snakker i munnen på hverandre helt til australieren stopper dem.

Først skal de spise. De nyter et måltid bestående av tunge og hermetisk pølse, poteter og erter.

Deretter får de beskjed om å hvile. Imens vil australieren sende melding over radioen til den australske byen Darwin, slik at de to flyktningene kan bli hentet. Øynene til Don skinner.

“Darwin ...,” mumler han. “Ved Gud, Charles. Vi klarte det.”

I flyet på vei mot Darwin skjenker besetningen konjakk til de to mennene, mens de betrakter dem nysgjerrig. “Hvilken dato er det i dag?” spør Charles. “Den 16.”, svarer en mann fra besetningen. “Den 16. hva?”

“September, selvfølgelig. Hva trodde du?” “Aner ikke, vi fikk ikke tak i aviser i jungelen”, svarer Don en anelse anspent.

September. De har vært på flukt i fem måneder. De to mennene tømmer glassene og ser på hverandre.

Så brister de i gråt.