7 tyskere som utfordret nazistene

1. Biskopen reddet handikappede

Clemens August von Galen. l 1939 ga Hitler grønt lys for eutanasi-programmet T4, som i virkeligheten var et systematisk massemord på alle de psykisk og fysisk utviklingshemmede i Tyskland. Ifølge den nazistiske ideologien levde disse uansett et uverdig liv, og truet også ved sin blotte eksistens den ariske rasens fremtid.  

Den planlagte aksjonen mot mellom 70 000 og ett hundre tusen funksjonshemmede tyskere ble av nazistene oppfattet som et barmhjertighetsdrap.

Det var ikke mange i Tyskland som våget å protestere da kampanjen startet. Men i München holdt den katolske biskopen Clemens August von Galen en preken der han fordømte nazistenes morderiske planer mot de funksjonshemmede. Biskopens preken vakte stor oppmerksomhet, og ble lest opp i mange av landets kirker. Hans protester spredte seg også til soldater som kjempet på de ulike frontene. De begynte å uroe seg over hva som ville skje med dem dersom de ble skadet i kamp.

Galens preken ble oversatt til flere språk, og Vatikanet svarte med å oppfordre Tysklands katolske prester til å forsøke å stanse likvideringen av de handikappede. Den raskt økende opposisjonen gjorde at Hitler bestemte seg for å avbryte eutanasi-programmet i 1941.

2. Nazist hjalp Freud

Anton Sauerwald. Psykoanalysens far, Sigmund Freud, hadde trolig endt sine dager i en tysk konsentrasjonsleir om det ikke hadde vært for en østerriksk nazist. I mars 1938 marsjerte tyske tropper over grensen og innlemmet det tysktalende nabolandet i Det tredje riket. Like etter begynte nazistene også å arrestere jøder i Østerrike. Snart dukket Gestapo opp hjemme hos Wiens mest berømte jøde, legen og forfatteren Sigmund Freud. Mange av Freuds slektninger hadde allerede forlatt byen, men Freud hadde blitt værende på grunn av arbeidet sitt.

Nazi-kommissæren som hadde fått i oppdrag å håndtere «saken Freud" viste sympati for sitt offer. Han het Anton Sauerwald, og hadde studert kjemi hos en av Freuds gode venner. Han lot derfor være å ødelegge Freuds bibliotek, som han var blitt beordret til å gjøre. I stedet gjemte han boksamlingen på det østerrikske nasjonalbiblioteket, der den fortsatt befant seg ved krigens slutt.

 Den 4. juni 1938 reiste Freud og datteren til Paris, og deretter til London. Etter flukten gjorde nazistene huset hans i Wien til et institutt for studier av den ariske rasens overlegenhet.

3. Presten fortalte om forfølgelsene

Dietrich Bonhoeffer. To dager etter at Hitler kom til makten i 1933 holdt den lutherske presten Dietrich Bonhoeffer en radiotale der han fortalte det tyske folket at blind lydighet til en politisk leder kunne sammenlignes med avgudsdyrking. Han kalte endog Hitler «Verführer" (forfører) i stedet for Führer. Ikke overraskende ble radiosendingen plutselig avbrutt.

 I februar 1938 fikk Bonhoeffer via sin svoger Hans von Dohnány kontakt med en gruppe Hitlermotstandere i den tyske militære etterretningstjenesten Abwehr. Av dem fikk han det offisielle oppdrag å utnytte sine internasjonale kirkelige kontakter til å samle inn etterretning på vegne av den tyske krigsmakten. I virkeligheten brukte han sine reiser til å spre informasjon om nazistenes undertrykkelse av jøder og dissidenter. Med livet som innsats formidlet han hemmelige dokumenter og hjalp også jøder med å forlate Tyskland.

Våren 1943 ble hans antinazistiske aktiviteter avslørt, og Bonhoeffer ble fengslet. To år senere ble han overført til konsentrasjonsleiren Flossenburg, hvor han ble hengt samtidig med Abwehr-sjef Wilhelm Canaris.Det skjedde bare to uker før leiren ble befridd av de allierte.

4. Spionen advarte Stalin om invasjonen

Ilse Stöbe var medlem av nazipartiet og arbeidet i det tyske utenriksdepartementet. I 1939 startet Hitler annen verdenskrig ved å invadere Polen, der Stöbe tidligere hadde jobbet som tysk kulturattaché.

Ved utbruddet av krigen gjorde hun kort prosess med den nazistiske ideologien og engasjerte seg sammen med sin bror Kurt i det tyske motstandsarbeidet. Hun ble journalist, og skrev antinazistiske artikler under et pseudonym. Hun sendte også hemmelige opplysninger fra det tyske utenriksdepartementet til Sovjetunionen under kodenavnet Alta. Blant annet advarte hun Stalin mot det kommende tyske angrepet. Men den sovjetiske lederen trodde ikke på sin tyske spion. Først da de tyske stridsvognene rullet inn over grensen sommeren 1941 skjønte Stalin at rapportene fra Berlin stemte.

I 1942 fanget Gestapo opp en sovjetisk radiomelding om at en av deres agenter skulle slippes over Nazi-Tyskland i fallskjerm og deretter oppsøke en Ilse Stöbe i Berlin.

Hun ble arrestert den 12. september, og anklaget for å være medlem av spionorganisasjonen Rote Kapelle. Hun tilsto etter tortur, og ble halshugget.

Den hemmelige lederen av Rote Kapelle, Luftwaffeoffiseren Harro Schulze-Boysen, ble arrestert av Gestapo samme måned.

5. Major reddet jøder i Vilnius

Karl Plagge. Hatet mot jødene var en av hjørnesteinene i den nazistiske ideologien. Etter den tyske invasjonen ble titusener av jøder drept på den østeuropeiske landsbygda. Urbane jøder ble feiet opp i gettoer.

Høsten 1943 ryddet SS-tropper gettoen i den litauiske hovedstaden Vilnius for mennesker. Hvis det ikke hadde vært for den tyske majoren Karl Plagge så hadde knapt noen av gettoens innbyggere overlevd. Plagge var leder for hærens verksted for militære kjøretøyer i Vilnius. Han kunne ikke redde alle, men sørget for at rundt 500 menn og deres familier kunne flytte inn i et nytt leirområde for arbeidere. Slik den mer berømte Oskar Schindler også gjorde ved sin fabrikk i Polen, utstedte Plagge sertifikater som overbeviste SS-mennene om at jødene var mekanikere og helt uunnværlig for den tyske hæren. Plagge beordret at de jødiske arbeiderne skulle behandles godt, men kunne ikke hindre flere SS-raids som ble gjennomført mens han var borte. Ved én slik anledning ble 250 jødiske barn drept.

Plagge og verkstedledelsen planla en evakuering vestover da Den røde hær nærmet seg i 1944. Før han dro, holdt han en tale til sine jødiske arbeidere der han forklarte at de snart ville bli evakuert av SS, en organisasjon kjent for å beskytte flyktninger. Det ironiske tillegget var ment som en advarsel, og omlag halvparten av arbeiderne klarte å gjemme seg før SS-troppene kom og henrettet de gjenværende. Rundt 250 jødiske arbeidere holdt seg i skjul inntil sovjetiske tropper frigjorde leiren noen dager senere.

Under en rettssak etter krigen beklaget Plagge at han ikke hadde vært i stand til å redde flere jøder fra gasskamrene.

6. Grevinnen gjemte jøder midt i Berlin

Maria von Maltzan, en grevinne,valgte å umiddelbart slutte seg til motstandsbevegelsen da nazistene tok makten i 1933. Hun engasjerte seg spesielt i arbeidet med å hjelpe jøder til å flykte. I leiligheten sin i Berlin, som lå i nærheten av Gestapos hovedkvarter, gjemte hun en rekke jøder, desertører og flyktninger som ellers ville blitt satt til tvangsarbeid. Hun hjalp dem også til å flykte videre, blant annet i samarbeid med den svenske kirken i Berlin. Ofte kjørte hun selv flyktninger gjemt i lastebiler ut av byen.

En av de forfulgte, forfatteren og redaktøren Hans von Hirschel, ble imidlertid værende i hennes leilighet i tre år mellom 1942 og 1945. Maria von Maltzan hadde laget et spesielt skjulested for ham i en av sine sofaer. De to var gift i en kort periode etter krigen.

7. Infiltrerte SS for å vitne om Holocaust

Kurt Gerstein vokste opp i en prøyssisk familie med militære aner. På 1930-tallet vaklet han mellom sympati for nazipartiets løfte om nasjonalistisk revansje for nederlaget i første verdenskrig, og budskapet fra den antinazistiske Bekjennelseskirken. Til slutt valgte han likevel å bli med i nazistpartiet. Han sluttet seg til SS, der han avanserte til stillingen som leder for en avdeling for teknisk des­infeksjon.

Det var i denne rollen at han kom til konsentrasjonsleiren Belzec i 1942 og ble vitne til at 3000 jøder ble gasset ihjel. Et par dager senere fortalte han den svenske diplomaten Göran von Otter om det han hadde sett. Han tok også kontakt med sveitsiske diplomater og representanter for Vatikanet, og ba dem om å publisere informasjon om utryddelsen av jødene. Til tross for at han overleverte flere rapporter de følgende årene, fikk de liten oppmerksomhet mens krigen fortsatt pågikk.

Ved krigens slutt overga Gerstein seg til franske styrker, og skrev i fangenskap en rapport om hva han hadde sett i konsentrasjonsleirene. Han forklarte at han hadde infiltrert SS for å kunne vitne om omfanget av brutaliteten fra innsiden. Tross sin rapport ble Gerstein overført til en annen fangeleir der han ble behandlet som krigsforbryter. Den 25. juli ble han funnet død i sin celle. Dødsfallet ble beskrevet som et selvmord.