Av null interesse for Hitler
I begynnelsen av andre verdenskrig spiller Norge ingen vesentlig rolle for den tyske diktatoren Adolf Hitler.
Han har blikket rettet mot Frankrike. Derimot er den tyske marinen svært interessert i det skandinaviske landet med den flere tusen kilometer lange vestkysten.
Årsaken er erfaringene med den britiske blokaden under første verdenskrig, da den tyske marinen var sperret inne av britene.
Derfor mener mange tyske marineoffiserer at marinen denne gangen må ha baser på steder som kan hindre en britisk blokade. Til dette formålet er norskekysten ideell.
På et rutinemøte med Hitler 10. oktober 1939 tar storadmiral Erich Raeder derfor Norge opp til diskusjon.
Dersom britene anlegger baser i Norge, vil Storbritannia ikke bare kontrollere inngangen til Østersjøen, de vil også kunne forstyrre den tyske marinens operasjoner i Nordsjøen. Og sist, men ikke minst kan de allierte sperre for tyskernes import av nordsvensk jernmalm, som er så viktig for den tyske rustningsindustrien.
Raeder foreslår at Tyskland okkuperer en rekke strategiske steder langs kysten av Norge. Her vil tyskerne kunne anlegge baser, og fra disse vil særlig ubåter ha nærmest uhindret adgang til Atlanterhavet. Hitler avviser ideen. Landoffensiven i vest er hans førsteprioritet.
Sovjetunionen invaderer Finland
I slutten av november 1939 blir det skandinaviske spørsmålet imidlertid enda mer presserende. 30. november invaderer russiske styrker Finland, og tyskerne begynner å frykte at den sovjetiske invasjonen skal skyve de bekymrede skandinaviske regjeringene i armene på vestmaktene.
På grunn av den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten kan ikke tyskerne fordømme russernes aggresjon, og det forsterker de antityske reaksjonene i Norge og Sverige.
Hitler blir mindre og mindre avvisende overfor Raeders idé, som plutselig får hjelp fra uventet hold.
10. desember kommer lederen for det norske fascistiske partiet Nasjonal Samling til Berlin. Vidkun Quisling ser Nazi-Tyskland som det viktigste bolverket mot sovjetisk dominans.
Overfor Raeder hevder Quisling at den norske regjeringen ligger i hemmelige forhandlinger med britene om blant annet britisk adgang til norske baser.
Få dager senere gir Hitler Wehrmacht ordre om å utarbeide planer for en eventuell militær okkupasjon av Norge.
Altmark blir avgjørende
Snart får en britisk aksjon ved Norge den tyske føreren til å bestemme seg. I midten av februar blir det tyske forsyningsskipet Altmark oppdaget av britiske fly i norsk territorialfarvann. Britene har mistanke om at fartøyet transporterer britiske fanger, men før britene når frem, har Altmark søkt tilflukt i Jøssingfjorden i Rogaland. Selv om skipet nå befinner seg i norsk farvann, border britene skipet og befrir de 299 britiske sjøfolkene om bord. Tyskerne raser. De mener nå å ha bevis for norske myndigheters manglende evne til å forsvare landet nøytralitet og Storbritannias forakt for den.
Samtidig får tysk etterretning avkodet meldinger fra den britiske marinen. Disse tyder på at de allierte er i gang med å forberede operasjoner mot Norge under påskudd av å ville hjelpe Finland.
Hitler har tidligere lekt med ideen om et statskupp i Norge med Quisling i spissen. Nå bestemmer føreren seg imidlertid for å velge en utelukkende militær løsning. 19. februar fremskynder han planleggingen av en militær okkupasjonen av Norge, og setter en ny mann til å lede operasjonen – den 54 år gamle infanterigeneralen Nikolaus von Falkenhorst.
Angrepsplan ut fra guidebok
Falkenhorst vet ingenting om Norge, men han har tjenestegjort som offiser i Finland i 1918. Det er nok for Hitler, som gir generalen en ettermiddag til å skissere en plan for okkupasjonen av Norge.
Ut fra en reisehåndbok fra den lokale bokhandelen går Falkenhorst straks i gang med å utarbeide planen. Få timer senere viser han utkastet til Hitler, som godkjenner det.
Nå går det faktiske planleggingsarbeidet av operasjon «Weserübung» – invasjonen av Norge – i gang. Og 29. februar kan Falkenhorst og hans stabsoffiserer presentere sin plan.
Ifølge den nye planens anbefalinger skal også Danmark okkuperes. Danskene skal ikke – som først vurdert – bare overlate flybaser til tyskerne etter diplomatisk press.
Den løsningen er for usikker. I stedet anbefaler Falkenhorst å erobre i hvert fall Jylland. Til slutt blir hærledelsen enig om at hele Danmark skal okkuperes.
Admiral Raeder er i ferd med å bli utålmodig, og 26. mars anmoder han Hitler om snarest å iverksette operasjon «Weserübung».
Nymånen 7. april vil gi svært gode forhold, påpeker admiralen. Hitler er enig, men få dager senere ombestemmer han seg – muligens på grunn av intern uenighet mellom lederne av de ulike våpengreinene som skal delta i operasjonen. I stedet setter den tyske diktatoren dato og klokkeslett for invasjonen av Norge til 9. april kl. 04.15.
Hitler får påskudd for å angripe
Om morgenen den 8. april får Hitler beskjed om at den britiske marinen har begynt å legge ut miner i norske fjorder. Han innser straks at britenes operasjon kan brukes som påskudd for den tyske operasjonen som allerede er i gang.
«Nå har vi et grunnlag for å angripe», erklærer diktatoren begeistret.