Til tross for en iherdig dansk innsats for å holde seg inne med Tyskland, er et angrep under oppseiling.
Adolf Hitler har bestemt seg for å invadere Norge, og Luftwaffe må bruke startbaner i Aalborg som base under den kommende operasjonen.
Den tyske generalstaben vurderer å true danskene til å samarbeide, eller bare ta Aalborg med makt. Men Hitler tror ikke på halve løsninger.
Han gir ordre om en regulær invasjon og tysk okkupasjon av hele Danmark.
De tyske flygebladene som skulle bortforklare angrepet på Danmark, var fulle av stavefeil.
Invasjonssjefen på lynvisitt
4. april kl. 20.40, Kastrup
Selv om 2. verdenskrig er i gang, har ikke den danske regjeringen økt hærens beredskap. Mange av soldatene er nyinnkalte rekrutter.
Snøen fyker bortover landingsbanen da ruteflyet fra Berlin forsiktig setter hjul-ene på bakken og takser mot terminalbygningen.
En medarbeider fra den danske ambassaden i Tyskland forlater flyet så snart døren åpnes, og like etter er han på vei mot utenriksminister Peter Munchs hjem i København.
Embetsmannen skal advare om at soldater går om bord på skip i nordtyske havner. Ifølge Sveriges ambassade og en kilde i tysk etterretning er målet Danmark og Norge.
TILBUD TIL DEG: Krigen i Norden – fortalt av øyenvitner
Bli med når Hitler kaster sine divisjoner over Danmark og Norge, og Stalin kommanderer Den røde hær inn i et vinterkledd Finland.
Bokserien EUROPA I FLAMMER bringer krigshistorien til live gjennom de siste overlevende øyenvitner, originale dokumenter og hittil ukjente fotografier.
Du kan til enhver tid si opp ditt abonnement.
Om bord på Lufthansa-flyet til Danmark var også Paul Glein. 49-åring-ens papirer sier at han er embetsmann, men det er en dekkidentitet. Den tyske majoren er på hemmelig oppdrag.
Han tar inn på hotell, spiser en sen middag og kjører til Langelinje for å se på kaianleggene.
Neste morgen oppsøker Glein det gamle festningsanlegget Kastellet, der den danske hærens hovedkvarter er lokalisert.
Området er åpent for sivile, og majoren får til og med hjelp fra en naiv dansk sersjant som villig vekk snakker om bemanningsbehov og bevoktning.
Neste stopp er Amalienborg, der Glein ser livgardens vaktskifte. Utpå ettermiddagen letter han igjen med kurs for Berlin.
Majoren vet at han vil være tilbake i den danske hovedstaden om noen dager, for han leder de tyske styrkene som skal innta byen i en lynaksjon.
Se planen for å erobre Danmark:
Operasjon Weserübung-Süd: Luftwaffe ville ha Aalborg
To divisjoner skulle erobre Danmark. Målet for den ene var København, mens den andre skulle haste nordover til Aalborg. Flyplassene der var avgjørende for operasjoner i Norge.
Grenseposten slår alarm
8. april kl. 11.30, Den dansk-tyske Grensen
Til tross for advarslene har ikke Danmarks regjering mobilisert hæren ennå.
Rittmester Hans Lunding fra dansk etterretningstjeneste har oppholdt seg ved grenseovergangen siden tidlig om morgenen.
Han spør ut reisende om en tysk styrke som angivelig nærmer seg fra sør.
«Kolonnen er en divisjon motorkjøretøy», melder Lunding over telefon til sjefene sine i København. «Rundt 2400 stykker».
I en ny oppringning sent på ettermiddagen kan han opplyse at den tyske fortroppen er ankommet Flensburg like sør for grensen.
Klokken 19.00 rapporterer Lunding at tyskerne har gått til ro nær hovedveien slik at de lett kan fortsette neste morgen.
Hærens sjef, general William Prior, ber regjeringen om lov til å kalle inn 54 000 mann, men svaret er nei.
Kong Kristian og politikerne vil for enhver pris unngå å gi Hitler et påskudd til å angripe. De håper at den tyske oppmarsjen bare er en maktdemonstrasjon.
Alle soldater får ordre om å bli på kasernen, og sjefene deres må nøye seg med å gjøre klar til rask utrykning.
I Søgård-leiren ti kilometer fra grensen får soldatene utlevert skarp ammunisjon og blir sendt til sengs – med ryggsekkene på.
9. april: De første skuddene høres
9. april kl. 04.00, Padborg
Mens hæren sover, er de danske grensegendarmene på post.
De danske gendarmene A.S. Albertsen og A.A. Hansen holder vakt ved en jernbaneviadukt nær overgangen til Tyskland.
Gendarmen J.P. Birk er ankommet i bil for å plukke opp kollegene sine da tre unge menn i sivile klær nærmer seg.
«Hvor skal De?» spør en av de danske grensevaktene.
«Til jernbanestasjonen», lyder svaret på tysk, men i samme øyeblikk trekker de fremmede pistoler og trykker av. Birk blir drept på stedet, mens Albertsen og Hansen blir hardt såret. Begge dør senere på dagen.
Gjerningsmennene stikker av i retning grensen, og 15 minutter senere kommer en tysk militærkolonne kjørende mot nord. Invasjonen av Danmark er i gang.
Etter krigen blir de tre pistolmennene avslørt som «brandenburgere», soldater fra den tyske hærens spesialstyrker.
De var sendt over grensen for å sikre at jernbanebroen ikke ble sprengt og blokkerte veien for invasjonsstyrkene.
Major Glein går i land
kl. 04.45, København
Styrkene ved grensen er klare til rask innsats, men hovedstaden sover.
To skip med avslåtte lanterner beveger seg inn i innseilingen til København.
Isbryteren Stettin er forrest, bak følger det tidligere passasjerskipet Hansestadt Danzig. Begge skipene er nå i den tyske marinens tjeneste.
På Danzigs kommandobro står major Glein og speider nervøst mot Middelgrundsfortet, som han kan skimte gjennom mørket.
En eneste kanonsalve fra festningen vil bety døden for de 800 mennene hans som skjuler seg under dekk.
En skarp stråle fra et søkelys på fortet fanger inn Danzig. Tyske sjøfolk prøver å blende danskene med skipets egne prosjektører, men det er et håpløst forsøk.
Glein venter på at de fem danske kanonene skal kaste store 305-mm granater mot skipet. Men de forblir tause.
Majoren vet ikke at fortet er bemannet av unge rekrutter som ikke kan betjene skytset.
Forsøket på å avfyre varselskudd mislykkes fordi de har glemt å avsikre kanonen. Da feilen blir oppdaget, har de tyske skipene sluppet forbi.
Klokken 05.20 legger Danzig til kai ved Langelinje, og tungt bevæpnede tyske soldater strømmer fra borde.
«Landingen lykkes, det vanskeligste er gjort», konstaterer Glein, mens soldatene hans avvæpner de danske tollbetjentene og kapper telefonlinjen. Neste mål er Kastellet.
«Kommer det til kamp, skal det brukes hensynsløs makt», er den tyske befalingen.
To patruljer sendes mot Kastellet på sykkel, og en stor kolonne følger etter til fots – med sprengstoff til å ødelegge portene hvis det blir nødvendig.
Bakhold skal vinne tid
Kl. 04.50, Lundtoftbjerg
Nord for den dansk-tyske grensen går små motorsykkelenheter i stilling for å forsinke invasjonshæren.
Maskingeværet og de to maskinkanon- ene har knapt rukket å bli løftet av sidevognene og satt i stilling da en tysk kolonne nærmer seg på veien fra grensen.
Panservogner og motorsykler kjører mot nord i høy fart.
Sersjant Svend Aage Bundgaard lar et av våpnene sine avfyre varselskudd, men tyskerne stopper ikke.
I stedet åpner de ild, og danskene svarer. Skuddene fra Bundgaards 20-mm maskinkanoner går rett gjennom stålplaten på den forreste tyske panservognen, som stopper brått opp.
De tyske panservognene kunne ikke stå imot skudd fra danske maskinkanoner.
Første mål er nedkjempet, og skytterne vender våpnene mot resten av kolonnen.
I rask rekkefølge setter de nok en panservogn i brann, ødelegger tre motorsykler og feller et par tyske maskingeværgrupper som forsøker å stille opp våpnene sine.
Skudd fyker også motsatt vei, og en dansk kanonskytter blir truffet i armen.
En annen overtar hans plass, men i mellomtiden har en tysk stridsvogn dukket opp. De til nå så effektive danske 20-mm prosjektilene preller av når de treffer frontpanseret.
«Det er ikke akkurat papp de kjører med her nede», bemerker en av skytterne på bredt jysk. Det er på tide til å komme seg vekk.
Sersjant Bundgaard trekker folkene sine tilbake i ly av røyken fra et brennende hønsehus. Like etter drønner de nordover, forfulgt av tyskerne.
I de første årene av krigen utførte tyske fallskjermsoldater dristige oppdrag som imponerte fienden.
9. april: Historiens første fallskjermangrep
Tyske fallskjermsoldater var et hemmelig elitekorps som ventet på å bli brukt i riktig øyeblikk. Det inntraff 9. april 1940.
Under angrepet på Danmark og Norge ble mål erobret fra luften for første gang i krigshistorien.
Kreative offiserer hadde drømt om å slippe soldater ned med fallskjerm alt under første verdenskrig, og i 1930 hadde Sovjetunionen bygd opp verdens første luftbårne styrke.
Men det var tyskerne som beviste hva disse nye enhetene kunne prestere.
Tyske offiserer hadde observert sovjetiske fallskjermøvelser og sendt så positive rapporter at Luftwaffe i 1936 opprettet sine egne luftbårne styrker.
Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde Tyskland klar en divisjon de kunne sette inn.
Men den ble ikke satt inn i felttoget mot Polen, fordi Hitler ville holde sitt nye våpen hemmelig til det kunne brukes mot en farligere fiende: Frankrike.
Tysklands leder måtte imidlertid bøye seg for strategiske nødvendigheter under felttoget mot Danmark og Norge.
Flyplassene i Aalborg, Oslo og Stavanger måtte erobres den første dagen slik at Luftwaffes fly kunne lande og tanke opp. Og viktige broer måtte inntas uten at de ble skadet.
Dette kunne bare gjøres fra luften.
Flyene fanges på bakken
Kl. 05.45, Nord-Sjælland
Det danske flyvåpenet prøver å bli klar til kamp mot Luftwaffe.
Lyden av brølende motorer runger over flyplassen i Værløse nord for København.
Rundt 50 danske fly varmer opp motorene, mens mekanikere etterser våpen og bomber en siste gang.
Hadde det vært opp til sjefen på flybasen, ville flyene lettet allerede dagen før.
De utgjør hele den danske hærens flystyrke, som til daglig er samlet i Værløse, men i krigstid skal fordeles på flyplasser over hele landet.
Tillatelsen til å sende flyene av gårde er først ankommet nå, og flygere og mekanikere prøver febrilsk å innhente den tapte tiden.
Et observasjonsfly bemannet av løytnantene Brodersen og Godtfredsen begynner som det første å trille bortover startbanen. Hjulene slipper bakken, og dobbeltdekkeren har begynt å stige da en maskingeværsalve flerrer gjennom skroget ovenfra.
«De kommer! De kommer!» ropes det fra flyplassen, og danske maskingevær begynner å skyte opp i luften. Men for Brodersen og Godtfredsen er det for sent.
Luftwaffe-esset Wolfgang Falcks nesten loddrette angrep kommer helt uventet, og prosjektilene fra den store to-motors jageren hans sender danskene i en ukontrollert styrt mot bakken. Begge løytnantene omkommer.
Bak Falck følger skvadronen hans, som retter maskingeværene mot de parkerte flyene på startbanen.
Med fulle tanker og ammunisjon om bord er de sårbare mål for de tungt bevæpnede tyske jagerne som angriper i bølger. Snart står danske fly i flammer, og alt håp om å få jagere i luften er ute.
Forsvarernes eneste trøst er at de klarte å skade to av de tyske angriperne.
Et av flyene må nødlande i Danmark, men Falck når hjem til Tyskland med én motor, klatrer opp i et annet fly og går straks på vingene igjen.
Senere på dagen lander Luftwaffe-flygeren i Aalborg, som er erobret av fallskjermtropper.
Det er allerede fullt av fly på vei til og fra Norge her. Tyskerne har nådd det viktigste målet for dagens operasjoner.
Våpnene som skulle stoppe Hitler
Lette maskingevær
8 mm, 150-200 skudd i minuttet
Tatt i bruk: 1903
Det danske Madsen-geværet var historiens første lette maskingevær og ble brukt i Danmark, Norge og rundt 30 andre land. Noen tyske enheter tok det driftssikre våpenet i bruk etter 9. april 1940.
Maskinkanon på hjul
20-mm, 350 skudd i minuttet
Tatt i bruk: 1901
Nimbus-motorsykler med maskinkanoner på sidevognen ble satt inn ved grensen 9. april. Under de få timer lange kampene viste Madsen-maskinkanonen seg effektiv mot tyske panservogner.
Kongen tar et vanskelig valg
Kl. 05.45, Amalienborg
De tyske styrkene i København har inntatt Kastellet uten kamp. Patruljer rykker frem mot slottet for å ta Danmarks konge til fange.
Tyske prosjektiler hviner over slottsplassen på Amalienborg og slår ned blant en dansk maskingeværgruppe som er i ferd med å gå i stilling.
Gardist 284 Garmer blir truffet i brystet, og kameratene hans får den alvorlig sårede i dekning i en portåpning.
Mens skuddsalvene braker fra begge sider, går Kristian 10. sterkt beveget bort til den blodige soldaten for å takke ham for hans tapperhet.
Majesteten går tilbake til sine gemakker for å fortsette rådslagningen der han slapp, sammen med regjeringens toppministre og militærets sjefer.
Kongen spør gjestene om kampen har vart lenge nok til å bevare Danmarks ære sett fra utlandet.
Han vet at motstanden i København og resten av landet er symbolsk, for hæren kan umulig stoppe fienden.
Samtidig hører deltagerne tydelig de tyske bombeflyene som flyr i formasjon over byen – en konstant påminnelse om at én eneste ordre kan utløse et bomberegn med fatale følger.
Hærsjefen, general Prior, vil kjempe videre. Han foreslår at kongen skal flykte ut av København og søke tilflukt blant soldatene på Nord-Sjælland.
«Jeg må da bli her», utbryter Kristian. Ingen andre i lokalet sier noe, og generalens forslag er i praksis nedstemt.
Forsvarsministeren tar ordet, og erklærer at det situasjonen krever, er mot til å se realitetene i øynene. Hvis kampen er tapt på forhånd, må det være de ansvarliges plikt å legge den ned før enda flere menneskeliv går tapt.
Statsminister Thorvald Stauning er Danmarks politiske leder, men i dette kritiske øyeblikket velger han å holde seg i bakgrunnen. Det blir kongen som avgjør det ubehagelige dilemmaet.
Rundt klokken 06 får sjefen for de kjempende gardistene ved Amalienborg beskjed om at han skal inngå en våpenhvile med de tyske soldatene utenfor slottskomplekset.
Samtidig sendes ordre til resten av Danmarks styrker om ikke å gjøre motstand mot invasjonshæren.
Oberst ville kjempe videre
- april nektet én bestemt dansk offiser å legge ned kampen mot tyskerne.
Oberst Helge Bennike beordret i stedet regimentet i Roskilde på marsj mot Helsingør, der han satte over med fergen. Den stridslystne offiseren visste at Danmark var tapt.
Nå ville han fortsette kampen side om side med svenskene, som han trodde var Hitlers neste mål.
Obersten og hans soldater vendte imidlertid snart hjem igjen, for krigen kom ikke til Sverige, og i Danmark gikk livet videre under okkupasjonen.
I 1943 flyktet han på ny, og denne gangen kom han ikke tilbake. I Sverige var obersten med på å organisere en liten dansk eksilhær på 5000 mann.
Døden høster videre den 9. april
Kl. 06.30, Sønderjylland
Tyskerne har avskåret danske kommunikasjonslinjer, så det tar tid å få ordren om kapitulasjon frem.
Det er umulig å bomme på målet på så kort hold. Men korporal Larsen, som ligger klar bak sin maskinkanon ved Bredevad i Sønderjylland, har fått beskjed om at han først skal fyre av varselskudd foran den tyske kolonnen.
Prosjektilene får kjøretøyene til å stoppe – bortsett fra den forreste panservognen.
Den fortsetter oppover veien, og da målet er 400 meter unna, skyter Larsen igjen. Hans slagkraftige 20-mm kanon sender det lettpansrede kjøretøyet i grøften.
Tyskerne har til gjengjeld oppdaget de danske stillingene, og presise skuddsalver slår ned rundt maskingeværet som er oppstilt nær Larsen.
Skytteren blir drept på stedet av en fulltreffer i hodet, og hjelperen hans treffes i brystet og magen – en sikker dødsdom.
FØR
Barn så på mens en dansk 37-mm kanon ble oppstilt i Haderslev.
ETTER
To tyske stridsvogner ble nedkjempet før en tredje kjørte over kanonen.
Tre tyske panservogner ruller av gårde og fortsetter fremrykningen. Én etter én blir de skutt i stykker av maskinkanonen, men den siste kommer så tett på at den triller videre bortover veien forbi Larsens stilling og treffer et tre. Et øyeblikks ro senker seg over Bredevad.
«Nei, nå skal jeg ha meg en blås, samme hva», utbryter Larsen, og setter seg på kne for å få tak i pipen sin.
«Da kan du få fyr av han der borte», svarer sersjant Løvgreen, som ligger ved siden av. Han peker på den skadde panservognen bak dem. Tårnet snur seg mot de to danskene.
«Fy for satan», roper Larsen, og kaster seg på bakken igjen, mens det tyske kjøretøyet fyrer av en salve med maskinkanonen.
Til danskenes hell står panservognen så skrått at den ikke kan senke løpet nok til å treffe.
De to mennene begynner å krype vekk, mens tyskere lenger nede i veien utsetter dem for en voldsom ild.
Plutselig eksploderer en granat like ved. Larsen blir såret i skulderen, mens Løvgreen blir truffet av flere granatsplinter.
Begge mennene overlever, men motstanden ved Bredevad er slutt.
«Gud bevare Danmark»
Kl. 08.00, Radiohuset i København
Kampene har omsider ebbet ut, og tyskerne tar kontroll over viktige installasjoner i Danmark.
Tyske soldater stormer Statsradiofoniens hus på Frederiksberg og forlanger at invasjonshærens «Oprop til Danmarks Soldater og Danmarks Folk» leses opp.
I en ubehjelpelig oversatt melding forklares det at trusselen om britisk invasjon har tvunget Tyskland til å «hjelpe til» med forsvaret av Danmarks territorium.
Mange københavnere har allerede lest bortforklaringen.
Den har dalt ned i hodet på dem, for halvparten av de tyske flyene over hovedstaden hadde ikke bomber i lasten, men flygeblader. Senere på morgenen følger en erklæring fra regjeringen og kongen.
«Den danske regjeringen har under protest bestemt seg for å ordne landets forhold med hensyn til okkupasjonen som har funnet sted», kan radiostemmen meddele folket.
«Det er befolkningens plikt å avholde seg fra all motstand overfor disse styrkene», lyder formaningen.
I avmakt har Danmarks ledere bestemt seg for å spille med i den tyske illusjonen om at okkupasjonsstyrkene har kommet som venner.
Maskeraden, som går over i historien som «samarbeidspolitikken», er i gang.
På overflaten fortsetter det danske samfunnet som om ingenting har hendt, og den danske hæren blir ikke engang lagt ned.
Skal illusjonen opprettholdes, må alle slutte opp om den. De korte, men bitre kampene og de 16 falne 9. april skal minnes uten raseri. I radioen maner kongen til streng selvkontroll:
«Under disse for vårt land så alvorlige forhold oppfordrer jeg alle i by og på land til å vise en fullt ut korrekt og verdig opptreden. Enhver uoverlagt handling kan få de alvorligste følger. Gud bevare dere alle. Gud bevare Danmark».
Tyske soldater hadde ordre om å gjøre høflig honnør når de så kong Kristian på hans daglige ridetur.
Kongen beskyttet folket
Kristian 10. så ingen alternativer til å samarbeide med Tyskland. Han fryktet at motstand ville slette Danmark fra kartet.
Danmark ville ikke overleve nok en krig mot Tyskland. Den lærdommen hadde danske politikere tatt til seg etter det store nederlaget i 1864, og kong Kristian var enig.
I hele hans tid på tronen støttet han tilnærmelser til Tyskland. Og da utenrikspolitikken spilte fallitt i april 1940, og tyske styrker likevel sto i Danmark, forsøkte kongen og regjeringen å redde stumpene.
De sto sammen om samarbeidspolitikken, som skulle bevare det danske folk og samfunn intakt under tysk kontroll.
Kristian 10. håpet at han med det kunne unngå at landet fikk en marionett-regjering ledet av danske nazister.
Landet skulle skånes for tysk utplyndring, kulturell undertrykkelse og jødeforfølgelse.
Til gjengjeld for alt det måtte han ofre æren, og i kongens øyne var det et nødvendig onde.
I Norge valgte Kristians yngre bror, som hadde regjert som Haakon 7. siden 1905, å kjempe for friheten mot Nazi-Tysklands angrep.
Men for den danske kongen var Hitler bare en variant av den evige tyske trusselen som Danmark alltid måtte tilpasse seg.