Albert Speer bygget Hitlers drømmer

Nazirikets øverste ledere sto samlet i Adolf Hitlers dagligstue da han trådte inn sammen med den unge arkitekten Albert Speer.

Sommeren 1933 var Speer så godt som ukjent, selv om han ledet moderniseringen av rikskanselliet, den tyske rikskanslerens embetsbolig.

Noen minutter tidligere var arkitekten blitt invitert inn av Hitler, som sin vane tro hadde vært innom for å inspisere byggearbeidet. Invitasjonen kom helt uventet, for Speer kjente ikke sin prominente arbeidsgiver personlig.

Akkurat denne dagen ville skjebnen ha det til at en murskei hadde falt ned fra et stillas og etterlatt en stor, grå flekk på Speers ellers ulastelige mørke antrekk.

Hitler la merke til at Speer var utilpass. «Bli med – det der får vi ordnet ovenpå», sa han jovialt.

I de private gemakkene rakte Hitler Speer en av sine egne jakker, før de to gikk inn i dagligstuen sammen.

Alles øyne hvilte på nykommeren, som ikke var helt komfortabel i de lånte fjærene.

Propagandaminister Joseph Goebbels stirret stivt på Speers jakkeslag:

«De har førerens emblem på Dem! Det er jo ikke Deres jakke!», utbrøt han.

Før Speer fikk stotret frem en forklaring, brøt Hitler inn.

«Det er min!», sa han fast, og anviste Speer den attraktive plassen ved sin side.

Til de øvrige gjestenes ergrelse hadde de to allerede fortapt seg i en samtale om Hitlers store lidenskap – arkitektur.

Flere år senere betrodde Hitler Speer hvorfor han den dagen valgte å invitere nettopp ham – en ung, ubetydelig arkitekt – med inn i sin aller innerste krets.

«Jeg hadde lagt merke til Dem under synfaringene. Jeg lette etter en arkitekt som jeg en gang ville kunne betro byggeplanene mine. Han måtte være ung, for som De vet strekker disse planene seg langt inn i fremtiden», sa Hitler.

Hitlers ønske var å skape et Tyskland der bygningene kunne måle seg med de staseligste i Wien, Paris og Roma. Bygninger som, selv om det tyske riket en dag gikk under, ville stå igjen som imponerende ruiner.

Snart skulle det vise seg at Speer var den rette til å føre Hitlers mest vanvittige drømmer ut i livet.

Hitlers tale forfører arkitekten

I desember 1930, mer enn to år før møtet i dagligstuen, hadde Speer opplevd Hitler for første gang – under en tale i bydelen Neukölln i Berlin.

Som resten av Tyskland var landets hovedstad plaget av fattigdom, arbeidsløshet og jevnlige gatekamper mellom kommunister og nazister.

Denne desemberdagen svirret det rykter om at to medlemmer av nazistenes stormtropper, brunskjortene fra SA, var drept av kommunister.

Men i stedet for å kreve hevn appellerte partilederen Hitler til kompromiss og fredelig sameksistens ved å appellere til gamle tyske dyder som ære og heltemot.

Årsaken til alt som gikk galt – hevdet Hitler fra talerstolen – var at første verdenskrig hadde kostet de beste tyskerne livet.

Styringen av landet var i stedet overlatt til de middelmådige, som nå var i ferd med å kjøre Tyskland i senk. Nazistpartiets oppgave var å sikre en ny elite makten for å gjenopprette tysk storhet.

Hitler rettet talen sin spesielt til studentene, som utgjorde hovedparten av det 5000 personer store publikummet; de måtte «finne en måte å integrere seg i nasjonens liv og fremtid».

Salen kokte av begeistring. Middelklassens unge hadde vokst opp med store forventninger, men i den nåværende krisen hadde de bare arbeidsløshet i vente.

Nazilederens optimisme var akkurat det de savnet. Det gjaldt også Speer.

Den nyutdannede arkitekten var ansatt i en uinteressant og dårlig lønnet stilling som assistent for en universitetsprofessor.

Hitler forekom mer avdempet enn Speer hadde ventet.

Fra plakater og avis-enes karikaturtegninger kjente han kun nazilederen «i uniformsskjorte med skulderreim, hakekorsbind rundt ermet og en vill manke», men til Speers overraskelse opptrådte Hitler denne dagen i en ulastelig, blå dress.

Nazilederen utviste «nesten demonstrativ borgerlig korrekthet» og «fornuftig måtehold», mens hans «ironi ble mildnet av en selvbevisst humor, og hans sørtyske sjarm syntes jeg var hyggelig», mintes Speer siden.

Nye jobbmuligheter åpner seg

Etter møtet kjørte arkitekten ut til en skog i nærheten, der han funderte over Hitlers budskap. Da Speer vendte hjem, var han – som han senere skrev – «et nytt menneske».

«Det forekom meg at det fantes et håp, nye idealer, en ny forbindelse, nye oppgaver», skrev han i sine erindringer.

1. mars 1931 meldte Speer seg inn i partiet som medlem nr. 473 481. Og mens Speer søkte nytt arbeid, deltok det unge partimedlemmet i en rekke arkitekturkonkurranser; til sin store skuffelse fikk han aldri mer enn en tredjeplass. For å få tiden til å gå hang Speer gjerne på partikontoret. Her møtte han den jevnaldrende, lærerutdannede Karl Hanke, som var organisator i Berlins partiavdeling.

Gjennom Hanke klarte Speer å få noen småoppgaver som for eksempel å sette i stand Hankes eget hus og senere renoveringen av byens nye partihovedkvarter.

Det nazistiske hovedkontoret lå i Berlins fornemme regjeringskvarter, en dyr adresse som partiet knapt hadde råd til.

Hitler og tilhengerne hans ante imidlertid at nazistene var nær ved å vinne makten i Tyskland, og ønsket et representativt hus på riktig adresse.

Forutanelsen holdt stikk – 30. januar 1933 kunne Hitler innta Rikskanselliet.

Noen uker senere sendte Hanke bud etter Speer – denne gangen for å få ham til å renovere Prins Leopold-palasset ved Wilhelmsplatz, som fremover skulle huse Goebbels’ propagandaministerium.

Under arbeidet hadde Speer flere ærend i ministeriets sekretariat, som Hanke nå ledet. Her så arkitekten tilfeldig en dag utkastet til Adolf Hitlers planlagte 1. mai-møte.

Dagen hadde vært en festdag for sosialister, kommunister og fagforeninger, men det ville Hitler endre på.

Fra nå av skulle 1. mai være en nasjonal­sosialistisk festdag, Tag der nationalen Arbeit. Begivenheten skulle feires med et stort nattlig stevne på den åpne allmenningen Tempelhofer Feld i Berlin, men Speer var ikke imponert over planene fra Hankes kontor:

Tribunen så ut som noe den lokale skytterforeningen kunne ha stelt i stand, kommenterte han.

Hanke svarte at Speer var velkommen til å se om han kunne gjøre det bedre. Speer tok utfordringen, og samme kveld satte han seg ved tegnebordet.

Filmeffekter inspirerer Albert Speer

Tiden var knapp, derfor måtte tribunen være enkel å lage og rask å sette opp.

Inspirasjonen fikk Speer fra filmens verden med sin utstrakte bruk av kulisser.

Forslaget han la frem for Hanke var like enkelt og effektfullt som en filmkulisse:

Tribunen skulle flankeres av ni 33 meter høye flaggstenger, alle utstyrt med avlange hakekorsbannere.

Kraftige lyskastere lånt hos UFA-studioene, Tysklands fremste filmselskap, skulle plasseres i utkanten av plassen.

De skulle peke rett opp i himmelen og danne søyler av lys, mens mindre flagg sto mellom prosjektørene, slik at lyskjeglene fanget inn blafringen.

Hitler var begeistret for forslaget, men forsto ikke Speers sentrale rolle i arrangementet, for Goebbels tok det meste av æren.

1. mai-møtet sikret imidlertid Speer oppgaven med å renovere rikskanselliet.

Føreren inspiserte ofte arbeidet personlig, og en julidag i 1933 inviterte han Speer inn i sin indre krets ved å be ham på lunsj i selskap med sine mest betrodde menn.

Albert Speer blir brannslukker

Under lunsjen fortalte Hitler om sin egen ungdom og tiden som undervurdert kunstner i Wien.

Hitler hadde vandret rundt i det østerriksk-ungarske keiserrikets hovedstad og beundret de pompøse byggverkene mens han selv bodde i tarvelige leide rom. «I fantasien levde jeg i palasser», fortalte han Speer.

Nå når Hitler hadde makten, skulle den unge Speer realisere visjonene hans. Tilliten fikk Speers mot til å vokse, og karrieren hans skjøt for alvor fart.

«Etter mange års forgjeves bestrebelser var jeg full av virketrang», forklarte arkitekten senere om den første tiden i førerens indre krets.

En strøm av oppgaver fulgte: renovering av den tyske ambassaden i London, anleggelsen av nazistpartiets stevneplass i Nürnberg (Zeppelinfeld) samt ombyggingen av en rekke eksisterende industribygg.

Samtidig trådte han også til som brannslukker når andre arkitekters arbeid ikke falt i smak hos Hitler.

Sommeren 1934 måtte Speer i all hast revidere planene for det nye stadionet i Berlin, som skulle stå klart til De olympiske leker to år senere.

Arkitekten, Werner March, hadde tegnet en moderne bygning i stål, glass og betong, men den utformingen var altfor moderne for Hitler. Etter sigende fikk føreren et raseri-anfall og truet med å avlyse OL.

Speer fjernet glasset fra Marchs tegninger, og betongflatene kledde han med kalkstein, slik at bygningen fikk et mer monumentalt utseende. Tilfreds godkjente Hitler det nye utkastet.

Verdens største by skal bygges

En dag våren 1936 meddelte Hitler sin arkitekt at hans neste oppgave ville bli «den største av alle».

Kort tid etter avslørte den hemmelighetsfulle føreren hva han hadde i tankene.

Arbeidet gikk ut på å skape et helt nytt Berlin, for byen levde ikke opp til Hitlers forestillinger om en hovedstad.

Berlin var bare «et tilfeldig sammensurium av butikker og eiendommer», som han sa. Ifølge føreren nådde ikke den tyske hovedstaden metropoler som Wien og Paris til knærne engang, men dette skulle Speer nå gjøre noe med.

30. januar 1937, fire år etter nazistenes maktovertakelse, gjorde Hitler Speer til Generalbauinspektor für die Reichshauptstadt, den øverste bygningsinspektøren for rikshovedstaden.
31. Arkitekten fikk rang av departementssjef og ble utrustet med en rekke ekstraordinære fullmakter som gjorde ham nærmest enerådende over byggearbeidene. Bare Hitler sto over ham.

«Fra nå av lager De utkastet. Når De er klar med noe, skal De vise meg det. De vet at jeg alltid har tid til slikt», forsikret Hitler ham.

I tett samarbeid med Hitler tegnet Speer det kommende Berlin – nå omtalt som Welthauptstadt Germania, verdenshovedstaden Germania.

Planene for byggeprosjektet var enda mer pompøse enn navnet. Sentralt skulle en bred bulevard strekke seg mot nord fra en ny hovedjernbanestasjon, Südbahnhof.

Den fem kilometer lange bulevarden skulle gå gjennom en helt ny bydel – sentrum for departementene og store tyske selskaper, blandet med teatre og stormagasiner og en triumfbue til ære for de falne fra første verdenskrig.

I enden av boulevarden skulle den mektige Volkshalle bygges – en gigantisk kuppelhall med plass til 180 000 mennesker og et indre prydet av marmorsøyler samt mosaikker av gull.

Utformingen av triumfbuen og kuppelhallen bygde på utkast som Hitler hadde tegnet selv rundt ti år tidligere, mens han fremdeles gikk med drømmer om å bli en betydelig arkitekt.

Bygning skal skremme gjestene

Midt i arbeidet med Germania bestemte Hitler at han trengte et standsmessig palass å regjere landet fra.

Speer og håndverkerne jobbet fra januar 1938 for at det nye rikskanselliet skulle stå ferdig til Hitler skulle ta imot de utenlandske ambassadørene året etter. Hitler var svært fornøyd med resultatet.

«Jeg er for stolt til å flytte inn i gamle slott. Denne nye tyske republikken skal verken ha kost eller losji i tidligere kongers gemakker», erklærte han i en tale under kranselaget for det nye rikskanselliet.

Kanselliet inneholdt blant annet Hitlers arbeidsrom og kontorer til statsadministrasjonen, men bygningens egentlige formål var å imponere og skremme.

Besøkende måtte nærme seg inngangen langs en 421 meter lang fasade, og deretter gjøre sin entré under en ørne­figur med et vingespenn på hele 7,75 meter.

Ørnen sto oppå et gigantisk hakekors omgitt av en krans.

For å nå frem til førerens kontor måtte den besøkende først gå gjennom det 46,2 meter lange, vindusløse rommet kalt mosaikksalen.

Deretter gikk turen gjennom marmorsalen, som var modellert etter speilsalen på Versaillesslottet – bare dobbelt så lang.

I enden av salen lå inngangen til Hitlers arbeidsrom, der det var nesten ti meter under taket. Helt innerst i rommet sto Hitlers massive skrivebord av mørkt tre og rød marmor.

Ifølge propagandaen arbeidet Hitler her dag og natt. Telefonen på skrivebordet sto imidlertid utenfor førerens rekkevidde, og bordet var nesten alltid tomt for papirer.

Hitler hadde mange ideer til hvordan bygningen fikk den rette psykologiske effekten på gjestene.

Da Speer for eksempel foreslo å legge et teppe på gulvet i marmorsalen, sa føreren nei. Følelsen av speilglatt polert marmor under sko-sålene ville gjøre den besøkende usikker og utilpass, forklarte Hitler, og Speer etterkom ønsket.

Pengekassen står på vidt gap

Hitler og Speer arbeidet også tett sammen om å virkeliggjøre drømmen om Germania. Speer fikk et atelier i Kunstakademiets hus ved Pariser Platz, ganske nær Hitlers bopel.

Ved å skrå gjennom en hage kunne han enkelt og uforstyrret besøke Speer.

Hitlers besøk fant i lange perioder sted nesten daglig – som regel etter mørkets frembrudd. I timevis beundret de to mennene skisser og modeller, mens de fantaserte om Germanias storhet.

De enorme dimensjonene gjorde imidlertid Speer betenkt. Kunne prosjektet gjennomføres i praksis?

Han måtte først teste bæreevnen i Berlins sandholdige grunn ved hjelp av en 12 650 tonn tung betongkloss kalt Schwerbelastungs-körper. Hvis den sank mindre enn seks centimeter ned i bakken, kunne Speer gå videre med planene uten å stabilisere undergrunnen ytterligere.

Ingenting kunne lenger avskrekke Speer, som mer enn gjerne etterkom sin arbeidsgivers ønsker.

Den kjente arkitekten Gerdy Troost bemerket en gang til Hitler at hvis han ba Speer oppføre en bygning på 100 meter, ville han svare «200 Meter, mein Führer!» og straks motta beskjeden «De er den rette!».

Hitler lo bifallende av anekdoten.

Blant Berlins borgere gikk ryktene om partiets sløsing med de mange praktbyggene, men Hitler var upåvirket.

«Svar unnvikende hvis finansministeren spør hva det koster. Si at vi ikke har erfaring med så store bygge-arbeider», var rådet hans til Speer.

Hitler rettferdiggjorde dessuten utgiftene med hensynet til Tysklands ve og vel:

«Hos meg er det ikke et utslag av stormannsgalskap, men en iskald erkjennelse av at det er den eneste måten vi kan gi folket den selvsikkerheten det behøver for å kunne løse en historisk oppgave».

Likegyldigheten overfor omkostningene inkluderte også de mange menneskene Speer fikk kastet ut av leilighetene sine for å gjøre plass til de monumentale bygningene.

Tvangsflyttingen, eufemistisk omtalt som «evakuering», gikk særlig utover jødene.

Minst 75 000 ble deportert for å gi plass til Germania, og hovedparten endte i en av utryddelses-leirene mot øst.

Albert Speer og Hitler besøker Paris sammen

Etter byggingen av det nye rikskanselliet belønnet Hitler Speer med «partimerket i gull», og med en akvarelltegning som diktatoren med minutiøs nøyaktighet hadde malt som 20-åring i Wien.

Samtidig overøste han arkitekten sin med rosende ord. Speer var, slo Hitler flere ganger fast, «en genial formgiver og byggmester».

Det nye rikskanselliet omtalte han som «det nye stortyske rikets første byggverk», som skulle stå «i århundrer».

Slik skulle det ikke gå. I september 1939 begynte Hitler nemlig å forfølge sitt mål om et stortysk rike ved å sende tropper inn over grensen til Polen – andre verdenskrig var i gang.

Til tross for krigen fortsatte samarbeidet mellom Speer og Hitler uforstyrret, og da føreren besøkte Paris etter erobringen av Frankrike i 1940, var det med yndlingsarkitekten ved sin side.

Sammen så de storbyens berømte byggverker: Louvre, Notre-Dame og L’Opéra Garnier, som Hitler var spesielt interessert i.

Mens de gikk gjennom det overdådige operahuset, pekte Hitler på alle detaljene, og Speer bemerket at førerens øyne «skinte på en ekstatisk måte».

«Var ikke Paris vakker? Men Berlin skal bli langt vakrere! Når vi er ferdige i Berlin, vil Paris bare være en skygge», slo Hitler fast etter besøket, og Speer jobbet enda hardere.

Men Germania kom aldri lenger enn til tegnebrettet, for i februar 1942 tok Speers karriere en ganske så uventet vending.

Nazistenes rustningsminister, Fritz Todt, omkom i en flyulykke, og den viktige posten som koordinator av den tyske våpen- produksjonen sto ledig. Hitler trengte nå en effektiv avløser, og utpekte Albert Speer.

For arkitekten medførte utnevnelsen store forsakelser. Han fikk sjelden tid til å arbeide med de store byggeprosjektene, og med tiden gled planene om Germania i bakgrunnen.

«Min vakre spøkelsesby» kalte Speer den.

Hitler trøster seg med byggeskisser

Etter hvert som krigen skred frem, begynte bombene å falle over Berlin.

Men Hitler var fremdeles optimist – ødeleggelsene sparte ham jo for en masse rivearbeid der den nye byen skulle bygges, påpekte han.

De optimistiske bemerkningene måtte imidlertid ses som et varsel om at føreren var i ferd med å miste kontakten med virkeligheten.

Etter hvert som den tyske krigslykken snudde, gled diktatoren inn i en tilstand som minnet mer og mer om vanvidd.

Iført en krøllete og flekkete uniform flyttet han nå rundt på divisjoner som ikke lenger eksisterte, og befalte assistanse fra jagerfly som ikke lenger kunne gå på vingene, fordi Luftwaffe var gått tom for bensin.

Innimellom fant Hitler trøst i å fortape seg i arkitektoniske drømmerier sammen med Speer.

Planen om Germania hadde riktig nok glidd i bakgrunnen; nå handlet det om å bygge om den østerrikske byen Linz, der Hitler blant annet planla å nyte sitt otium.

Så sent som i april 1945 møttes de to i førerbunkeren, og mens bombene fikk betongen til å sitre, satt Hitler og Speer bøyd over Linz-planene «mens vi uten ord betraktet disse drømmene fra en fjern fortid», skrev Speer.

Med øynene på tegningene ble Hitler mildere og «minnet meg om den Hitler, jeg hadde lært å kjenne ved begynnelsen av vårt samarbeid tolv år tidligere», bemerket Speer.

23. april besøkte arkitekten Hitler for siste gang.

Noen historikere antar at Speer regnet med en dødsdom, fordi han som rustningsminister hadde tilsidesatt Hitlers befaling om å sprenge alle tyske broer og industrianlegg slik at de allierte ikke skulle få noen glede av dem – siden kjent som Nero-befalingen.

Men Hitler var fortsatt så begeistret for sin arkitekt at han ikke kunne bli rasende. «Så nå drar De altså? Utmerket. Adjø», sa han og ga Speer et kort håndtrykk.

På vei ut gikk Speer gjennom rikskanselliets mosaikksal. Den mørkerøde marmoren var svart av sot og hullet av bomber.

Noen dager senere, 1. mai 1945, fikk han beskjeden om Hitlers selvmord. Speer brast i gråt. De storslåtte drømmene deres lå i ruiner.