Den morgenen i mai 1940 våkner nederlenderne og sannsynligvis også en ti år gammel jødisk jente ved navn Anne Frank til lyden av flymotorer.
Fra flyene hopper Nazi-Tysklands fallskjermjegere ut i tusentall med ordre om å innta strategisk viktige punkter.
Og over land stormer Hitlers hær frem og tvinger de dårlig utrustede nederlandske soldatene på defensiven. Hele Nederland er bokstavelig talt tatt på sengen.
To år etter den tyske invasjonen – 5. juli 1942 – ligger den nå 13 år gamle Anne Frank og døser i en fluktstol hjemme på altanen og nyter solen over Amsterdam, da søsteren Margot plutselig dukker opp.
«Det er kommet en innkallelse til far fra SS», hvisker hun oppskaket. De vet begge hva det betyr: konsentrasjonsleir.
«Han møter naturligvis ikke opp», beroliger Margot sin engstelige lillesøster. Otto Frank har forberedt familiens flukt i flere måneder.
«Mor er hos van Pels for å spørre om vi kan dra til skjulestedet vårt i morgen. Van Pels skal også gå i dekning. Da blir vi sju stykker», fortsetter søsteren.
«Klokka var så vidt sju da jeg gikk inn til far og mor og etterpå inn i stua for å åpne presangene mine. Det var først og fremst deg (dagboken, red.) jeg så og som sannsynligvis er en av de fineste gavene jeg fikk». Anne Frank – 14 juni 1942
Da moren kommer tilbake blir de to søstrene sendt på rommet slik at de voksne kan snakke i fred. På soverommet avslører Margot at innkallelsen ikke gjelder deres far, men Margot selv.
«Jeg ble igjen redd og begynte å gråte. Margot er seksten. Vil de sende bort så unge jenter? Hvor skulle vi gjemme oss? I byen? På landet? I et hus? I en hytte? Hvor? Når?» spør Anne seg selv i de kaotiske minuttene det tar før beskjeden synker inn.
Febrilsk begynner de to jentene å pakke de nødvendigste ting i skoleveskene. Det første Anne putter nedi vesken er dagboken som hun nylig fikk til bursdagen.
Samtidig kontakter foreldrene sine «ariske» medsammensvorne. De hjelper familien med å hente klær og mat som skal være med til skjulestedet.
I den markerte bygningens bakhus levde Anne Frank med sin familie og familien van Pels samt Fritz Pfeffer.
Anne Frank og familien går i dekning
Ved daggry neste dag trasker familien gjennom regnet mot skjulestedet. Folk som skynder seg på arbeid i det øsende sommerregnet, sender familien medlidende blikk.
Den iøynefallende gule jødestjernen som de må gå med, taler sitt tydelige språk. Anne har tre par bukser, en sommerkjole og en vinter- og sommerjakke på seg.
Det samme gjelder resten av familien. Ingen jøde tør å gå rundt med en koffert. Hjemmet har de forlatt med uredde senger og frokosten stående på bordet.
Annes far og mor, Otto og Edith, fører an mot destinasjonen. I månedsvis har de flyttet så mye som mulig av innbo og klær til et skjulested som ligger i Otto Franks virksomhet på Prinsengracht 263.
Det er dit de er på vei nå. Utad huser adressen firmaet Opekta, men i tredje etasje skjuler det seg en hemmelig dør til en leilighet i bakhuset.
Skjulestedets første etasje er reservert familien Frank, mens Hermann og Auguste van Pels samt deres sønn, Peter, bor i andre. På loftet er det lagret opp forsyninger til mange måneder.
Det nye hjemmet deres ligger over Opektas lager, men lagerarbeiderne er i motsetning til firmaets kontoransatte ikke orientert om jødene som skjuler seg for nazistene over hodene på dem.
Derfor er det strengt forbudt å lage selv den minste lyd fra morgen til stengetid. Og etter stengetid må de fortsatt være forsiktige.
«Selv om Margot er blitt forferdelig forkjølet, har vi forbudt henne å hoste om natten og hun får en mengde kodein», skriver Anne i dagboken.
Bokhylle skjulte døren til leiligheten
I all hast flyktet familiene i juli 1942 til Prinsengracht 263, der det var laget til et skjulested i bakbygningen.
I samme område som skjulestedet holdt flere mindre firmaer til. Ved siden av familienes tilfluktssted lå det blant annet et te-firma og en møbelforretning.
Fordelen med å ligge i et industristrøk var at ingen stusset på at det kom røyk fra pipen. Dag og natt var mørkleggingsgardinene trukket for, og en bokhylle som kunne snus gjorde illusjonen om at det ikke var noe mer her, komplett.
Samtidig måtte beboerne være stille fra morgen til kveld slik at ingen hørte dem. Anne Frank skrev om bakbygningen at på tross av fukten og de skakke veggene, hadde de det rimelig greit der.
I forhuset opprettholdt Otto Franks firma, Opekta, en respektabel fasade.
Kjøkken
Soverommet til ekteparet van Pels ble i tillegg brukt som felleskjøkken og -stue.
Dreibar hylle
I august 1942 ble det bygd en dreibar bokhylle som skjulte inngangen til bakhuset.
Oppholdsrom
I oppholdsrommet havnet Anne Frank stadig i konflikt med de andre i huset.
Loftsrom
På loftet oppbevarte familiene forsyningene som hjelperne kom med til bakhuset.
Annes rom
Anne Frank delte et lite og smalt rom med tannlegen Fritz Pfeffer, som hun ikke kunne fordra.
Anne Franks ungdomsopprør begynner
Anne venner seg fort til skjulestedets noe monotone hverdag, som går med huslige plikter, fransk grammatikk og «drittregnestykker». Men hun føler seg ikke direkte hjemme:
«Det er mer som om jeg er på et merkverdig feriepensjonat», skriver Anne om den første tiden i skjul.
Men det endrer seg snart. For et gryende ungdomsopprør mot moren Edith begynner så smått å ta form.
«I dag har jeg hatt en såkalt diskusjon med mor igjen. Jeg tåler [henne] ikke de gangene, og jeg er en ukjent for henne. Da er det lett å se at hun ikke engang vet hva jeg mener om de mest banale ting», betror en nærtagende Anne dagboken etter en opphetet diskusjon om hvorvidt yrkesbetegnelsen «tjenestepike» heller burde være «husholdningshjelp».
En dag i oktober 1942 har Anne et nytt sammenstøt med moren, og krangelen ender med gråt.
«Jeg sa omsider til pappa at jeg var mye mer glad i ham enn i mor. Til det sa han at det kom til å gå over, men det tror ikke jeg».
«Før krigen fantes det ennå mange rike slektninger. Derfor ble far også oppdratt på beste vis, og i går måtte han le veldig fordi han for første gang i sitt 55-årige liv måtte skrape stekepannen». Anne Frank – 8. mai 1944
Etter å ha tilbrakt tre måneder i huset med et minimum av privatliv er Anne Frank irritabel, og hun havner nesten daglig i krangel med enten mor eller van Pels-familien.
Hver kveld roer imidlertid stemningen seg når beboerne i bakgården stiller radioen inn på BBC.
Det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo arresterer jøder i fleng, forteller nyhetsoppleseren. «Vi går ut fra at de fleste blir myrdet. Den engelske radiosenderen snakker om at de blir gasset i hjel».
Når Anne om kvelden skyver mørkleggingsgardinet litt til side, ser hun også gråtende barn bli kommandert inn på rekke sammen med foreldrene. «De blir slått og pint til de nesten bryter sammen. Ingen slipper unna».
De medsammensvorne hjalp til med å spre Anne Franks historie etter krigen.
Familienes hjelpere spredte falskt rykte
Uten hjelp fra en rekke medsammensvorne ville ikke beboerne i bakhuset ha overlevd så lenge i skjul. Fire ansatte i Otto Franks firma, Opekta, som produserte ingredienser til syltetøy, sørget blant annet for å komme med mat og klær til familiene. Samtidig satte de ut falske rykter om at familiene hadde flyktet til Belgia.
- Johannes Kleiman (1896-1959) var bokholder i Opekta. I forbindelse med avsløringen av skjulestedet ble han arrestert, men løslatt etter seks uker på grunn av svak helse.
- Miep Gies (1909-2010), sekretær i Opekta. Da familien Frank ble pågrepet, tok hun seg senere inn i skjulestedet og samlet sammen Anne Franks tekster. Etter krigen overlot hun materialet til Otto Frank.
- Elisabeth Voskuijl (1919-1983) var sekretær i Opekta. Hun greide å rømme da tyskerne pågrep familiene.
- Victor Kugler (1900-1981) ble direktør for Opekta da det ble forbudt for jøder å drive forretning. Kugler ble arrestert av tyskerne, men kom seg unna i mars 1945.
Enda en flyktning flytter inn hos Anne Frank
På grunn av den ulykkelige situasjonen for jødene utenfor beslutter familiene Frank og van Pels i november 1942 å la en ny mann flytte inn.
Valget faller på Fritz Pfeffer, en jødisk tannlege som er kristent gift. «En stor nyhet», mener Anne Frank, som i fremtiden skal dele rom med mannen som etter sigende er rolig, høflig og «flink med barn».
Men allerede ti dager etter tåler hun ikke synet av Pfeffer, som åpenbart ikke er flink med ungdommer. Han er ifølge Anne «den mest gammeldagse oppdrager og predikant, som holder milelange foredrag om oppførsel».
«Det ville nok ha gått hvis han ikke også hadde vært en stor sladrehank, og selvfølgelig måtte velge mor som klageinstans», skriver Anne rasende etter et sammenstøt. Heller ikke om natten kan de holde fred.
«Tenk deg hvor interessant det ville være hvis jeg ga ut en roman fra bakhuset. Bare tittelen ville få folk til å tro at det var en kriminalroman». Anne Frank – 29. mars 1944
Pfeffer hysjer på Anne, og hun hysjer på den snorkende Pfeffer, som hun mener høres ut som en fisk som snapper etter luft.
Hvis ikke Pfeffer holder Anne våken, sørger de allierte bombeflyene nesten hver natt for en øredøvende støy.
«Jeg er ennå ikke kvitt redselen min for skyting og fly, og ligger nesten hver natt i senga til far for å få trøst», skriver Anne, som skjelver av angst og bønnfaller faren om å la henne ha lyset på. Men hun må snart innse at sikkerheten deres veier tyngre enn et angstdempende stearinlys.
- april 1943 slipper britene igjen brannbomber over Amsterdam og treffer blant annet den tyske offisers-klubben, Offiziersheim. Et annet sted i byen ligger 13-åringen søvnløs:
«Jeg har svarte ringer under øynene av mangel på søvn», konstaterer Anne, som daglig spiser planten legevendelrot mot angst og depresjon. På dagtid er det dårlig med muligheter for å fylle på med ny energi i kroppen. Våren 1943 står det bare tørt brød, kaffeerstatning, spinat og «tjue centimeter lange poteter som smaker søtt og emment», på menyen.
D-dag skaper får Anne Frank-familien til å juble
Endelig i september 1943, kommer det en god nyhet fra verden utenfor: Italia og fascisten Mussolini har kapitulert betingelsesløst.
Til lyden av «God Save the King», den amerikanske nasjonalsangen og den russiske Internasjonalen, bryter jubelen ut i bakhuset.
Utenfor er det tross de gode nyhetene fra Italia liten grunn til å juble. I slutten av september 1943 er Amsterdam ifølge nazistene «jødefritt», og flere tusen nederlandske jøder er allerede sendt til utryddelsesleirene eller venter på å bli det i interneringsleiren Westerbork – siste stopp for nederlandske jøder før dødsleirene.
«Jeg klamrer meg til far fordi jeg, for hver dag som går ser med stadig større forakt på mor, og han er den eneste som opprettholder en liten rest av familiefølelse». Anne Frank – 30. oktober 1943
Snart skal også Anne Frank sitte i en krøttervogn med Auschwitz som endestasjon. Men 6. juni 1944 virker den situasjonen helt urealistisk, da BBC innleder radiosendingen med ordene «Dette er D-dagen» og «The invasion has begun» – invasjonen har begynt.
I huset i bakgården mottas nyheten først med skepsis, men da radioen gjentar nyheten flere ganger, og general Eisenhower i radioen til slutt kunngjør at «frihetens time nærmer seg», tar det helt av i huset. «This is D-Day».
«Det er venner som nærmer seg», skriver den nå 14 år gamle Anne i dagboken, og Margot forteller henne at hun «kanskje kan begynne på skolen igjen i september eller oktober».
Anne gleder seg enormt til hun kan gå ut igjen. I huset er hun ifølge seg selv omgitt av hånlige og sure mennesker som synes hun er usympatisk. Samtidig begynner hun å bli lei av å høre om sine påståtte pubertetsproblemer.
«Å, jeg skulle så gjerne høre [på gode råd], men det går ikke. Når jeg er stille og tenker, tror alle at det er en ny komedie, og da må jeg redde meg med en vits. Jeg leter hele tiden etter en måte, så jeg kan bli slik jeg vil være, hvis ... hvis det ikke levde noen andre mennesker i verden», skriver hun 1. august 1944. Det blir hennes siste skrevne ord.
De britiske soldatene ble forferdet over synet som møtte dem i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, der Anne Frank døde.
SS stormer Anne Franks skjulested
Da en bil stanser foran Prinsengracht 263 den 4. august, sitter Otto Frank og underviser Peter i engelsk.
«Du vet jo at double staves med én b», forklarer han gutten idet han hører at det kommer noen trampende opp trappen. I neste sekund braser en sivilkledd politimann med trukket pistol inn og beordrer dem nedenunder.
Her har Anne Frank og skjulestedets fem andre beboere allerede tatt oppstilling med hendene i været.
Det hersker ingen tvil om at noen har forrådt dem, for politiet er tydeligvis svært godt orientert om huset: De visste at den dreibare hylla i entréen skjulte inngangen til gjemmestedet.
«Rauter, en eller annen høytstående tysker, har holdt en tale: 'Alle jøder må ha forlatt de germanske landområder før 1. juli'. Som en buskap ynkelige, syke og vanstelte dyr blir de stakkars menneskene ført til de skitne slakteplassene. Men det er best at jeg ikke skriver noe om det, for jeg får bare mareritt av mine egne tanker. Anne Frank – 27. mars 1943
I stuen står SS-Oberscharführer Karl Josef Silberbauer. Alle verdier skal utleveres med det samme, beordrer han, og Otto Frank må finne frem esken med verdier.
Deretter venter de i flere timer på et kjøretøy som er stort nok til at alle åtte får plass og kan transportere dem til interneringsleiren Westerbork.
- september 1944 avgår en av krigens siste jødetransporter fra Westerbork mot Auschwitz, der rundt 1,1 millioner mennesker mister livet. Anne Frank står oppført på transportlisten som «jøde 309, født 12.06.29, uten arbeid».
Da Den røde armé i slutten av januar 1945 kom frem til Auschwitz, fant soldatene bare rundt 7000 overlevende – alle utsultede, skitne og lusebefengte.
Anne Frank var ikke en av dem. Tre måneder tidligere ble hun og Margot overført fra Auschwitz til Bergen-Belsen. Her brøt det ut en tyfusepidemi som tok livet av begge søstrene.
Anne døde i begynnelsen av mars 1945 – 15 år gammel – og havnet sannsynligvis i en massegrav. Bare noen uker etter at Anne døde – 12. april 1945 – ble konsentrasjonsleiren befridd av britiske soldater.
Og det var et grusomt syn som møtte dem. Nærmere 55 000 sultende og syke fanger drev avkreftede rundt i leiren, omgitt av stanken fra tusenvis av ubegravde lik.
SS-mannen Karl Silberbauer bodde i Wien og jobbet i politiet.
Nazijeger fant SS-mann
Etter to års leting fikk nazijegeren Simon Wiesenthal tak i mannen som arresterte familiene Frank og van Pels.
I 1963 greide nazi-jegeren Simon Wiesenthal å spore opp Karl Josef Silberbauer – den tidligere SS-Oberscharführeren som pågrep Anne Frank og hennes familie.
Silberbauer bodde i Wien, der han hadde en respektabel jobb som politimann. Like etter ble Silberbauer suspendert fra politiet, og pressen beleiret hjemmet hans.
«Du har en flott datter», innrømmet Silberbauer overfor journalistene å ha sagt til Otto Frank. Den tidligere SS-mannen kunne imidlertid ikke komme med nye opplysninger om hvem som forrådte familiene Frank og van Pels.
Bare Otto Frank overlevde krigen
Etter arrestasjonen sendte nazistene skjulestedets beboere til Auschwitz. Her ble familiene skilt, og av de åtte som bodde i huset, var det bare Otto Frank som overlevde.
Etter krigen bosatte han seg i Basel, der han viet livet sitt til å gjøre Anne Franks dagbok kjent.
Anne Franks skriverier om sin spirende seksualitet ble for hard kost for faren, Otto Frank. Han sensurerte bort de moralsk støtende beskrivelsene før dagboken ble publisert første gang i 1947.
Som tenåringer flest var Anne Frank nysgjerrig på seksualitet, og hun skrev ganske mye om emnet. Også Anne Franks hissige utfall mot for eksempel moren ble fjernet av hensyn til minnet om Edith Frank og de andre familien hadde delt skjebne med i bakhuset.
Anne Frank skrev ofte nedlatende om sin mor, men ga også uttrykk for skam over det. Først etter Otto Franks død i 1980 ble hele dagboken tilgjengelig for offentligheten.