Lang søknadsprosess
“Jeg er tvunget til å vurdere emigrasjon, og så vidt jeg kan se er USA det eneste landet vi kan dra til”, skrev Otto Frank desperat til sin amerikanske venn Nathan Strauss 30. april 1941.
På det tidspunktet hadde Nederland vært okkupert av Tyskland i et år, og forfølgelsen av landets jøder var for lengst i gang.
Allerede tre år tidligere hadde Frank fått en følelse av hva som ventet, for ifølge de nye opplysningene begynte han i 1938 å arbeide for familiens utvandring til Amerika.
Men den gangen hadde USA ingen asylpolitikk, og fordi amerikanernes vilje til å ta imot Europas jøder var lav, måtte Frank-familien gjennom en lang og innviklet søknadsprosess.
Alle forsøk strandet
For de nederlandske jødene gjalt det at de bare kunne søke om oppholdstillatelse gjennom det amerikanske konsulatet i Rotterdam. Det ble bombet våren 1940, og alle søknader gikk tapt. Kort tid etter stengte USA samtlige konsulater i Nederland.
Fast bestemt på å ta seg over Atlanterhavet likevel, forsøkte Frank nå å få familien til Cuba. Herfra kunne de kanskje fortsette reisen til USA.
Men angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 satte en stopper for sivile seilaser over Atlanteren, og dermed var familien overlatt til sin tragiske skjebne i Amsterdam.
