Balterne gikk i krig for friheten: Partisaner bak jernteppet
Andre verdenskrig endte offisielt i 1945, men i de baltiske landene raste krigen videre. I stedet for Hitlers styrker ble de invadert av Stalins. Men balterne gjemte seg i de dype skogene – klare til kamp.
Cirka 50 000 skogsbrødre kjempet mot de sovjetiske okkupasjonsstyrkene etter 2. verdenskrig. Her litauiske partisaner.
Det siste estiske Alfred Käärmann husket fra den dagen i oktober 1945 da han ble skutt, var det metalliske klikket fra et sovjetisk gevær. I neste øyeblikk eksploderte armen hans i en sky av blod.
HISTORIEs utsendte medarbeider møtte Käärmann, en av Estlands siste gjenlevende partisaner, på 81-årsdagen hans i september 2003 – samme dag som landet ble medlem av Den europeiske union.
Der han satt ved sitt lille bord i et hus dypt inne i Estlands skoger og ble intervjuet, mintes Käärmann sine år hos de baltiske landenes mest kjente anti-sovjetiske partisangruppe.
«Det var en uhyggelig tid. Dagens ungdommer forstår det ikke», forklarte den gråhårede eks-partisanen med fast blikk.
For mens Vest-Europa feiret slutten på 2. verdenskrig i 1945, så det helt annerledes ut i Øst-Europa. Her ble Hitlers morderiske soldater bare erstattet av Stalins, og de viste ingen nåde.
Derfor tok en egen gruppe opprørere opp kampen for baltisk frihet. De gikk under navnet skogsbrødrene.
Den nå avdøde Alfred Käärmann ga venstrearmen og 23 år av livet for Estlands frihet.
Balterne rev seg løs fra Russland
Den baltiske partisanbevegelsen dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet. På den tiden hadde Estland, Latvia og Litauen vært underlagt tsarens Russland siden 1700-tallet. Men da revolusjonene feide inn over Russland i 1905 og 1917, øynet balterne en sjanse til å slippe fri.
I 1918 erklærte de tre landene seg uavhengige, det ene etter det andre. Men bolsjevikenes nye regjering i Russland hadde ikke til hensikt å la balterne slippe unna, så de invaderte landene. Derfor begynte partisaner å arbeide bak de russiske linjene.
Frivillige fra Finland og Danmark deltok også, og ved hjelp av bl.a. Storbritannia klarte balterne å presse bolsjevikene helt ut av Baltikum i løpet av 1919 slik at alle tre landene til slutt var frie.
Den røde hær begikk massakrer under balternes kamp for løsrivelse rett etter 1. verdenskrig.
I mellomkrigstiden presset imidlertid både Sovjetunionen og Nazi-Tyskland på for å få Baltikum til å inngå allianser, men de tre små landene tviholdt på sin nøytralitet. Det kom derfor som et sjokk for dem da Hitler og Stalin inngikk den beryktede Molotov–Ribbentrop-pakten 23. august 1939 og delte Polen mellom seg.
En hemmelig tilleggsprotokoll tildelte dessuten Sovjetunionen de baltiske landene. Allerede 1. september sto de første tyske soldatene i det vestlige Polen, og sovjetiske styrker rykket like etter inn fra øst. Etter kort tid ble balterne tvunget til å la sovjetiske styrker opprette baser i de tre landene.
Etter at Nazi-Tyskland hadde inntatt Frankrike i juni 1940, så imidlertid Stalin sitt snitt til å ta full kontroll over de baltiske landene. Sovjetiske tjenestemenn ble innsatt i de viktigste stillingene i administrasjonen mens den ene etter den andre av balternes militære og politiske ledere forsvant.
«Du må se på realitetene og forstå at i fremtiden vil små nasjoner forsvinne.» Sovjetunionens utenriksminister Molotov til Litauens utenriksminister i 1940.
Da Litauens utenriksminister protesterte mot maktovertakelsen, fikk han klar beskjed fra Sovjetunionens utenriksminister Molotov:
«Du må se på realitetene og forstå at i fremtiden vil små nasjoner forsvinne.»
Med skitne triks vant kommunistene valget som fulgte, og 21. juli 1940 ble de tre landene erklært som sovjetrepublikker. Like etter startet den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD jakten på alle motstandere av det nye regimet.
Tusenvis ble deportert eller henrettet. På ett år mistet Estland 60 000 innbyggere mens hhv. 35 000 og 34 000 forsvant i Latvia og Litauen. Bare den 14. juni 1941 ble 10 000 estere pågrepet og deportert til Sibir i krøttervogner.
Som i 1905 og 1917 gjemte motstandsvillige baltere seg i skogene – klare til kamp.
Tysk invasjon ga nytt håp
Da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, øynet balterne et håp. «Alle følte at frigjøringens time var kommet», minnes en litauer.
Men det ble snart klart at tyskerne ikke var interessert i baltisk uavhengighet. Regionen skulle tvert imot «germaniseres» og uønskede elementer deporteres eller elimineres på annet vis. Dette gjaldt spesielt jøder, kommunister og nasjonalistiske baltere.
Da tyske soldater invaderte Baltikum i 1941, for de frem med omtrent samme brutalitet som Stalins soldater.
Balterne lå inneklemt mellom to giganter
Balterne har i århundrer levd en utsatt tilværelse underlagt stormaktenes luner, og perioder med uavhengighet ble gang på gang avløst av ekstrem brutalitet.
1918: Balterne vinker farvel til Russland
De baltiske landene erklærer seg uavhengige etter å ha vært under russisk kontroll siden 1700-tallet.
1939: Sovjetunionen inntar Baltikum
I forbindelse med Molotov–Ribbentrop-pakten rykker Sovjetunionen grensen vestover med tysk velsignelse og annekterer Baltikum.
1940: Stalin rensker ut
Sovjetunionen deporterer tusenvis av baltere til Sibir, andre blir henrettet. Sovjetiseringen er i full gang, og de baltiske partisanene går i dekning.
1941: Hitlers styrker invaderer
Tyskland angriper Sovjetunionen og okkuperer de baltiske landene. Mange baltere ser på tyskerne som befriere, men blir sørgelig skuffet.
1944: Stalins soldater «befrir» Baltikum
Sovjeterne okkuperer de baltiske landene på nytt. I kjølvannet følger nye massedeportasjoner. Skogsbrødrene utnytter skogene til innbitt motstand.
1953: Skogsbrødrene gir opp
Sovjetunionen knuser skogsbrødrenes siste motstand. De fleste av de overlevende gir opp, men noen få fortsetter livet i skjul.
1991: Balterne får omsider friheten
Sovjetunionen går i oppløsning, og de baltiske landene gjenvinner sin uavhengighet. I årene som følger hedres skogsbrødrene – levende og døde – for sin motstand.
Derfor fulgte «Einsatzgruppen» – dødspatruljer – hakk i hæl på de tyske soldatene og gikk straks i gang med sine drapsorgier.
Mange baltiske jøder hadde gått aktivt inn for Sovjetunionens annektering og ble av samme grunn ofte betraktet som medskyldige i sovjeternes grusomheter. Derfor fikk de tyske dødsskvadronene i mange tilfeller lokal hjelp til sine utryddelser.
«Når vi knyttet latviere og litauere til henrettelsesgruppene, valgte vi menn med slektninger som hadde blitt drept eller fjernet av russerne», forklarte en tysk patruljeleder.
På bare et halvt år drepte de tyske dødsskvadronene ca. 120 000 litauiske jøder.
Estiske og latviske borgere ble innrullert i nasjonale enheter under Waffen-SS, men antallet baltere som var villige til å hjelpe tyskerne, var ikke imponerende. Det endret seg ikke før i slutten av 1943, da det ble klart at tyskerne ikke kunne holde Den røde arme unna.
Nå begynte balterne å melde seg til kampen. Blant dem var den da 21 år gamle Alfred Käärmann.
Partisaner på skauen
I februar 1944 innkalte de tyske okkupasjonsmyndighetene i Estland alle unge menn til å forsvare landet mot Stalins fremstormende styrker. Käärmann, som gikk på teknisk skole, tok farvel med sitt livs store kjærlighet, Kleina, og trakk i uniform.
«Det er bedre å dø i skogen med et våpen i hånden enn i en sovjetisk leir.» Skogsbror Alfred Käärmann.
I syv måneder kjempet Käärmann og tusenvis av andre baltere mot Den røde arme side om side med tyske soldater. Men ingenting kunne stoppe de sovjetiske styrkene, og høsten 1944 hadde Stalin kontroll over størstedelen av Baltikum.
Kort tid etter ble Alfred Käärmanns bror arrestert av sovjetiske soldater og sendt til en straffeleir nord for polarsirkelen. Derfor flyktet Käärmann inn i skogen og sluttet seg til Baltikums skogsbrødre.
«Det er bedre å dø i skogen med et våpen i hånden enn i en sovjetisk leir», var hans holdning. Og Käärmann var ikke den eneste.
I likhet med tyskerne tvangsinnkalte den sovjetiske okkupasjonsmakten nå tusenvis av baltere til å kjempe mot tyskerne. De balterne som hadde kjempet på tysk side, ble ofte satt inn i den første angrepsbølgen – uten våpen. Som en konsekvens flyktet en ny bølge av baltere inn i skogene for å kjempe mot de sovjetiske styrkene.
I løpet av høsten 1944 begynte NKVD å motta de første rapportene om baltiske partisanangrep på sovjetiske styrker. Og i desember 1944, da litauiske partisaner drepte omtrent 90 sovjetiske soldater som hadde forsøkt å innta leiren deres, begynte de sovjetiske styrkene for alvor å frykte fienden som skjulte seg i skogene.
Skogsbrødrene kjempet til langt inn i 1950-årene. Her pusser estiske partisaner våpen i 1953. Et år senere var alle på bildet drept.
Spesialenheter jaktet på partisaner
Mens folk i Vest-Europa feiret at 2. verdenskrig var slutt 8. mai 1945, hadde skogsbrødrene det travelt med å gjøre livet surt for Stalins soldater. Partisanenes naive håp var at vestmaktene ville komme dem til unnsetning, akkurat som etter 1. verdenskrig.
En stor del av geriljaenes aksjoner bestod i å beskytte lokalbefolkningen mot overgrep fra sovjetiske soldater. Dessuten saboterte de valghandlinger, ødela telefonlinjer og gjennomførte koordinerte angrep på sovjetiske enheter.
Som svar gjenopptok NKVD massedeportasjonene og sendte også ut spesialenheter for å jakte på partisanene. Det var trolig en slik enhet som skjøt Alfred Käärmann 17. oktober 1945.
Han var alene på en skogssti da en sovjetisk kule plutselig traff ham i venstre side: «Armen min var fullstendig ødelagt.»
Hardt såret klarte Käärmann å rømme, og etter en natt i en myr fant han et hus med en eldre kvinne som sendte bud etter skogsbrødrene. Ti dager senere kom en sykepleier og amputerte Käärmanns arm. Dermed reddet hun livet hans.
De neste sju årene kjempet Käärmann side om side med de andre skogsbrødrene i en krig som ble stadig mer brutal.
Kamper koster balterne dyrt
Forskerne anslår at opptil 50 000 baltere kjempet i skogsbrødrenes rekker da partisangruppene var på sitt største i årene rett etter 2. verdenskrig. Og med tiden ble de bedre organisert.
Den litauiske partisanen Adolfas Ramanauskas samlet f.eks. mange små autonome grupper i hele kompanier på opptil 140 mann hver. Men sovjetiske utryddelsesbataljoner under sikkerhetstjenesten, som også gjorde bruk av baltiske overløpere, slo hardt tilbake.
Estlands folk, kjemp like innbitt som oss for det estiske folks frihet og uavhengighet.» Estiske partisaner i avskjedsbrev.
Det fikk en gruppe estiske skogsbrødre merke da de søkte tilflukt på en gård i april 1946. De kjempet i timevis før de gikk tom for ammunisjon. Sikkerhetsstyrkene satte fyr på gården, og samtlige skogsbrødre omkom. Før de døde, hadde de lagt igjen et brev i skorsteinen på gården:
«Vi gjorde motstand i omtrent åtte timer. Estlands folk, kjemp like innbitt som oss for det estiske folks frihet og uavhengighet.»
Til tross for partisanenes heltemot ga mange opp. Etter som tiden gikk, innså de at vestmaktene ikke ville komme dem til unnsetning, og fienden ble bare sterkere og sterkere.
I de første årene hadde partisanene fryktløst angrepet de sovjetiske styrkene i store slag i åpent terreng. Men den taktikken kostet dem dyrt. Bare i 1944–1945 ble over 12 000 av Litauens ca. 30 000 partisaner drept.
«Her er det ikke rom for apati eller drømmer, bare kamp.» Partisanen Lionginas Baliukevičius i 1948.
Og enda flere la ned våpnene, slik at Litauen bare hadde ca. 4000 aktive skogsbrødre i 1946. Året etter var antallet halvert. Et dagboknotat fra partisanen Lionginas Baliukevičius forklarer hvorfor kampviljen ebbet ut:
«Jeg lengter sånn etter et liv: fredelig og meningsfylt. Men her... her er det ikke rom for apati eller drømmer, bare kamp.»
I 1950 ble Baliukevičius og tre andre partisaner avslørt av en spion. Da gjemmestedet deres ble omringet, skjøt de seg, alle fire.
Siste skogsbror drept i 1978
Den sovjetiske sikkerhetstjenestens utbredte bruk av spioner og angivere ble et stort problem for skogsbrødrene. Gang på gang ble skjulestedene deres funnet. I 1952 kunne heller ikke Alfred Käärmann holde seg skjult lenger.
Han ble pågrepet av sikkerhetsstyrkene, dømt til 25 års fengsel og sendt til en straffeleir i Uralfjellene på grensen til Sibir.
Samme skjebne ventet resten av skogsbrødrene. I slutten av 1953 hadde drap og deportasjoner fått den ønskede virkning: Estland og Latvia hadde mistet over 100 000 borgere hver, Litauen mer enn 330 000.
Den sovjetiske overmakten var så stor at skogsbrødrene måtte gi opp, og da Sovjetunionen gikk inn i Ungarn i 1956, var alt håp om frihet slukket. Men noen få skogsbrødre valgte å fortsette livet i skjul.
Inngangen til skogbrødrenes bunkere var vanskelig å finne under løvet.
Skogbunnen skjulte partisanene
I takt med at de sovjetiske sikkerhetsstyrkene ble mer effektive, ga skogens trær ikke lenger skogsbrødrene nok dekning. I stedet gravde de seg ned i skogbunnen.
Skogsbrødrenes beste venn var Baltikums store skoger. Der kunne de gjemme seg. I begynnelsen av kampen mot de sovjetiske styrkene, i årene 1944–1946, talte partisanbevegelsen nesten 50 000 kampfeller. De bygget befestede leirer i skogene, som de hadde full kontroll over.
Men de sovjetiske sikkerhetsstyrkene fikk stadig flere soldater, og kampene kostet tusenvis av partisaner livet. Dermed ble skogsbrødrene nødt til å endre taktikk. I stedet for store, åpne slag gikk de over til geriljataktikk med små nålestikkangrep.
Samtidig måtte partisanene også skjule seg bedre. Derfor gikk de over til å grave mindre bunkere i skogbunnen. Anleggene lå som regel to meter under bakken og målte 2,5 × 2,5 m i omkrets.
I fukt og snø måtte skogsbrødrene holde seg skjult i dager og uker uten å komme ut, for fotspor kunne avsløre dem. Inngangene var godt kamuflert, og det kunne være skyttergraver omkring dem.
Det finnes eksempler på bunkere som hadde tårn fjernet fra stridsvogner som forsvar.
Opp gjennom 1960- og 1970-årene sporet KGB fortsatt opp baltiske partisaner. Det var først i 1978 at den siste skogsbroren døde i kamp, da esteren August Sabbe druknet i forbindelse med en arrestasjon. Man har beregnet at i alt ca. 20 000 skogbrødre mistet livet i kamp. 18 000 ble arrestert for så å bli fengslet eller henrettet.
Alfred Käärmann ble løslatt i 1967, etter 15 år i gulag, men først i 1981 fikk han tillatelse til permanent opphold i Estland. Han flyttet tilbake til hjemstedet. Der ventet Kleina fortsatt på ham.
Da HISTORIEs utsendte medarbeider møtte Käärmann i 2003, lød hans siste advarsel:
«Det har gått 2000 år siden Jesus døde, men folk har ennå ikke forstått at de må kjempe mot aggresjon. Hver generasjon må lære det hele på nytt.»
Alfred Käärmann sovnet stille inn i 2010 – som fri mann i et fritt land.
I august 2022 veltet latvierne det sovjetiske seiersmonumentet i Riga.
Russernes seiersstatuer faller på rekke og rad
Balterne og russerne har røket i tottene på hverandre på grunn av krigen i Ukraina. Slagmarken er de mange krigsmonumentene fra 2. verdenskrig.
Det kom mange protester da den latviske regjeringen veltet landets største sovjet-statue i hovedstaden Riga i august 2022. Det 84 m høye monumentet ble reist i sovjettiden for å feire Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland.
Men for latvierne var monumentet også en konstant påminnelse om mange tiår med sovjetisk okkupasjon. Og krigen i Ukraina har nok en gang minnet dem om at de ikke kan ta friheten for gitt.
Derfor ble minnesmerket fjernet i protest mot Russlands angrep. Samtidig vedtok deres estiske naboer at alle sovjetiske krigsminnesmerker i landet skal fjernes.
Beslutningene har gjort russerne rasende – ikke minst fordi de baltiske landene og Russland før har kommet på kant med hverandre på grunn av statuer.
F.eks. har russerne i årevis protestert mot minnesmerker over de baltiske partisanene som kjempet mot de sovjetiske styrkene. Ifølge russerne var skogsbrødrene nazister som var medansvarlige for massakrer sammen med tyskerne.