Berlin 1945: Nedtelling til dommedag

Dagens gode råd: “Nyt krigen”

Hitler avfeide rapporten som “komplett idiotisk” og mente at de ansvarlige burde “sperres inne på galehus.” Derfor kom det som en komplett overraskelse da Den røde hær trengte frem over elven Vistula den 12. januar og allerede uken etter hadde inntatt Warszawa.

Berlinerne så med stigende uro på utviklingen, for beretningene om de russiske soldatenes sadisme hadde gått foran dem – f.eks. da landsbyen Nemmersdorf i Øst-Preussen ble erobret av Den røde hær i oktober 1944: Samtlige kvinner var blitt voldtatt før de ble drept.

“Nyt krigen – freden blir forferdelig!” lød galgenhumoren i Berlin. Eller: “Det som holder motet oppe, er tanken på nazistenes undergang.”

Tidligere hadde Berlin hatt 4 mill. innbyggere, nå var det 2,8 mill. igjen – mest kvinner og barn, samt gamle og “krigsubrukelige” menn.

Innbyggerne ble vekket av flyalarm flere ganger i uken og måtte haste til tilfluktsrommene – eller ned i kjellerne – for å komme seg i sikkerhet.

De hadde med seg en “nødkoffert” med personlige papirer, penger og litt mat. Den sto gjerne klar ved utgangsdøren så det var bare å gripe den.

Journalisten Ursula von Kardorff førte dagbok under krigen: “Nesten hver eneste dag to ganger flyalarm, bokstavelig talt etter klokkeslett, om kvelden kl. åtte og igjen kl. 11.

Beskjeden lyder ‘innflyging over Hannover-Braunschweig’ før kappløpet til bunkerne begynner.” Ursula von Kardorffs adelige avstamming og gode forbindelser sikret henne adgang til Speer-bunkeren.

Den lå nær Brandenburger Tor og departementene. Her kunne embetsmenn søke ly i komfortable omgivelser. De hadde rennende vann, og en aldrende seremonimester fortalte anekdoter fra keiser Wilhelms hoff.

Det hendte at Hitlers arkitekt og rustningsminister Albert Speer dukket opp når han var i byen: “Han virker beskjeden og gjør et vennlig inntrykk. Ikke storsnutet,” noterte den 33 år gamle Ursula von Kardorff.

Men berlinere flest opplevde ikke bombene som et spennende avbrekk i hverdagen med mulighet for kultivert samtale.

De helt utilstrekkelige offentlige tilfluktsrommene var overfylt, og folk ble trampet i hjel ved døråpningen når de første bombene slo ned og skapte panikk i køen.

Toalettene i bunkerne var for få og ble fort tilstoppet – eller de var konstant opptatt fordi desperate innbyggere låste seg inne for å begå selvmord der.

De tunge klossene av armert betong motsto alle bomber, men en fulltreffer kunne få dem til å ryste så frykten fikk alle samtaler til å forstumme.Når flyalarmen omsider ble avblåst, strømmet folk ut for å se om huset deres fremdeles sto.

Gnistene føk fra de mange brannene, fortalte Konrad Warner, korrespondent for en sveitsisk avis: “Folk ropte til hverandre: ‘De brenner! Slå ut ilden!’ Jeg løp videre mens jeg klasket på glørne på frakken min og hatten.”

Berlinere flest måtte nøye seg med å søke ly i kjelleren under huset sitt. Det tok bare et øyeblikk å løpe ned dit. Til gjengjeld var det langt fra trygt å oppholde seg der. I krigens løp styrtet utallige hus sammen oppå kjellerne.

De innestengte ble brent levende eller langsomt kvalt av oksygenmangel, for det gikk lenge før hjelpen nådde frem. Berlin hadde riktignok et effektivt brannvesen, men de konstante luftangrepene gjorde oppgaven uoverkommelig.

15 år gamle Wolfgang Pickert var “brannmelder” – oppgaven hans var å pile ut og undersøke skadene når de første bombene hadde falt. Et par år tidligere hadde han reagert kjapt og reddet en blokk fra å brenne ned bare ved hjelp av et spann og en brannrive.

Nå oppdaget han at selv garvede frontsoldater likte dårlig å oppholde seg i Berlin under et luftangrep: “Far opplevde det én gang og var helt ødelagt i nervene da angrepet var overstått og sirenene lød.”

Oppryddingen i gatene ble overlatt til utenlandske tvangsarbeidere og tilfeldige forbipasserende som ble kommandert til å hjelpe. Blant murbrokkene lå drepte som skulle samles sammen og identifiseres av familie eller naboer.

Hitler kommer til Berlin

Kl. 5 om morgenen den 12. januar, lå Hitler og sov i hovedkvarteret “Adlerhorst” ved Rhinen. Det var herfra han tre uker tidligere hadde ledet den mislykkede Ardenner-offensiven.

I begynnelsen tok alle i “Adlerhorst” lett på russernes fremstøt fra øst. Først kl. 12 ble Hitler vekket av sin adjutant, og deretter fulgte dagens vanlige program med møter, spasertur og en kopp kveldste.

Først om kvelden den 15. gikk han om bord i pansertoget sitt for å bli fraktet til Berlin. Toget var fremme neste morgen og det siste stykket til Rikskanselliet foregikk i bil.

Hitler virket overrasket der han kjørte gjennom den ødelagte hovedstaden. Heller ikke Føreren slapp unna luftangrepenes plager.

For sin egen sikkerhets skyld måtte han tilbringe nettene i den store Førerbunkeren som Albert Speer hadde anlagt under Rikskanselliets hage.

Det nybygde rikskanselliet kunne han bare bruke på dagtid. Imens trampet Den røde hæren ubønnhørlig gjennom Polen, og snart krysset russerne grensen til den tyske provinsen Schlesien.

Ursula von Kardorff mottok et vennepar fra Breslau, et sted Hitler hadde utropt til “festning” – det vil si en by som skulle motsette seg erobring med alle midler.

Paret hadde fått plass på det siste toget ut av Breslau (i dag Wrocław i Polen) før byen ble omringet av Den røde hærs soldater.

“De fortalte om flyktende mennesker som nesten trampet hverandre i hjel, om lik som ble kastet ut av uoppvarmede godstog underveis, om mødre som var blitt sinnssyke og ikke ville tro at spedbarna som de bar i armene sine allerede var døde,” skrev Ursula von Kardorff i dagboken og innrømte at hun hadde reagert med likegyldighet på historien:

“Man er allerede så avstumpet at man knapt kan forestille seg den slags redselsscener mer.”

Gutter overtar for mennene

Mens sivile berlinere krøp sammen i bunkere og kjellere kjempet barna for å forsvare byen. Luftvernbatteriene (flak) hadde bare få voksne soldater igjen – mesteparten av mannskapet var gutter på 15–17 år fra ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend.

Jenter fra Bund Deutscher Mädel deltok også i luftforsvaret. Nazistenes strenge kjønnsskille tålte ikke at kvinnefingre trykket på avtrekkeren, men jentene fikk bemanne lyskastere, radar, avstandsmålere og mye annet.

Tidligere i krigen hadde Berlin hatt Tysklands beste luftforsvar fordi hvert eneste bombeangrep mot hovedstaden var en belastning for nazi-regimets rykte som ufeilbarlig.

Nå var de fleste luftvernkanonene flyttet til fronten, og landets kamppiloter hadde ikke bensin til å ta opp kampen mot bølgene av flyvende festninger og Lancaster-bombefly.

Bortsett fra noen få spredte luftvernbatterier ble Berlin bare beskyttet av sine tre store flaktårn. Hver av disse betongfestningene hadde fire dobbeltløpte 128 mm luftvernkanoner på taket.

De var de kraftigste av sitt slag i tyskernes arsenal. På sidene hadde bygningene plattformer hvor 20 mm og 37 mm maskinkanoner sto oppstilt. Fiendtlige fly måtte betale en høy pris hver gang de passerte over flaktårnene.

Når berlinerne ikke krøp sammen av redsel, tenkte de på mat. Magen rumlet og minnet dem konstant om at rasjonene var altfor små. Erstatningsvarene fordrev sjelden sulten.

Siden krigen startet hadde næringsinnholdet i tyskernes kost falt med 40 prosent, og i storbyene så tallene enda verre ut. “Den elendige maten er jo ikke til å spise,” raste en av Ursula von Kardorffs kolleger i avisen Deutsche Allgemeine Zeitung en dag.

Det fikk henne til å gråte, betrodde hun dagboken. Normalt var mannen nemlig korrektheten selv. Ursula var heldigere stilt enn de fleste – hun kunne utnytte sine forbindelser til rustningsministeriet der hun blant annet kjøpte salat, pølse og rundstykker beregnet for de ansatte.

Andre fornødenheter fant hun på “svartebørsen” – som de fleste andre berlinere. Den 30. januar 1945 lød Hitlers stemme igjen over radioen. Anledningen var årsdagen for nazistenes maktovertakelse i 1933.

I tidligere år hadde dagen blitt feiret med fakkeltog gjennom byen. Denne kvelden lå gatene øde, og en stor del av Hitlers tale handlet om Stalins soldater som nå nærmet seg elven Oder mindre enn 100 km unna.

“Den forferdelige skjebnen som er i ferd med å utspille seg i øst og utsletter hundretusener i bygdene og på handelsstedene, på landet og i byene, vil til slutt bli avverget og drevet tilbake med den største innsats og tross alle motganger og prøvelser,” forsikret Hitler.

Noen var fremdeles villige til å tro på ham: “Jeg har slik tillit til vår skjebne,” skrev en kvinne til sin ektemann, som var krigsfange i Frankrike.

“Hele landet er parat til å marsjere med våpen i hånd. Vi har hemmelige våpen som vil bli brukt i det rette øyeblikk, og fremfor alt har vi en Fører vi kan følge med bind for øynene.”

Bombeoffensiven intensiveres

Britenes nattlige bombetokter var for lengst blitt rutine for berlinerne idet amerikanerne gikk over til angrep på dagtid i begynnelsen av februar.

1000 bombefly fylte himmelen den 3. februar. Jernbanen, regjeringsbygningene og Rikskanselliet var blant målene. Men heller ikke sivilbefolkningen ble skånet, forteller 21-årige Ilse Schier, som nettopp var blitt mor:

“Infernoet begynte ved 11-tiden om formiddagen. Himmelen var helt mørk, bare flammene malte et uhyggelig bilde, og det stinket av brente mennesker. Brannbombene åt seg gjennom takene, røyken gjorde det vanskelig å puste. Nede i T-banen var kaoset ubeskrivelig. Folkemassene drev langs skinnene mot et mål ingen kjente.”

Ursula von Kardorff overlevde også dagen. Som så mange andre var hun ved å miste fatningen fordi bombene gjorde det umulig å sove: “Hvorfor er det ingen som stiller seg opp midt på gaten og skriker ‘Nå er det nok’?”

Under amerikanernes angrep døde 3000 berlinere – blant dem også den psykopatiske dommeren Roland Freisler fra nazistenes Folkedomstol.

Likene ble samlet sammen og plassert i sportshaller der pårørende og bekjente skulle prøve å identifisere de døde. Tidligere hadde myndighetene lagt bombeofrene langs gatene, men synet av “kadaver-paraden” var altfor fælt for borgerne.

“På Neuenburger Strasse ble en skole for jenter truffet – hundrevis av jenter hadde søkt tilflukt i kjelleren,” noterte Karl Deutmann, som holdt vakt ved stålkonsernet Mannesmann. “Senere sto foreldrene over de lemlestede, utmagrede kroppene og kunne ikke lenger gjenkjenne døtrene sine.”

Regimet og de mest overbeviste nazistene forsøkte fremdeles å holde motet oppe hos Berlins innbyggere. Skilt plassert ved ruinene forbød plyndring. Overtredelser ville bli straffet med døden, het det.

“Murene våre kan falle, men ikke hjertene,” utbasunerte en graffiti som var malt på ruiner over hele byen. Det samme slagordet gikk igjen på plakater og bannere.

“For noe vrøvl,” fnøs Ursula von Kardorff. “Den slags kan bare gjøre inntrykk på fjols.” Dagen etter angrepet klarte hun å komme seg på arbeid i avisen:

“Det tar to-tre timer bare å komme seg hit. Alle sitter i en enorm sal som papegøyer i dyrehagen. Roboter som skal foreta seg noe som ingen lenger skjønner. F.eks. skal vi hver dag fylle veggaviser med redselshistorier om russerne eller idiotiske oppfordringer: ‘Vi vil seire fordi vi skal seire!’”

12 år gamle Jernkors-helter

Etter at amerikanernes dagangrep satte inn, våget Hitler seg sjelden opp til overflaten. En håndfull Hitlerjugend-gutter var de eneste – bortsett fra den indre kretsen – som fikk se ham.

Det skjedde da han ga dem jernkorset i Rikskanselliets hage den 20. mars. Begivenheten ble filmet til den tyske filmavisen Wochenschau, som hver uke brakte de viktigste nyhetene før kveldens spillefilm.

Alvorlige i blikket lot de krigsvante barna ham stryke dem på kinnet. Deretter fortalte de nøkternt om innsatsen sin ved fronten. Med besvær grep Hitler om venstrehånden sin – ingen måtte se at den rystet som i krampe.

“Kanskje er vi egentlig bare vanvittige mus i en kjempefelle,” skrev Ursula von Kardorff i dagboken. “Ennå piler vi hit og dit mens en usynlig kjempe allerede står med fellen i hånden for å la den plumpe ned i en regntønne.”

Mens Hitler og nazistenes propagandaapparat forlangte at alle skulle kjempe videre for å sikre seieren, gjorde Føreren forberedelser til å utslette sitt eget folk.

Dagen før utdelingen av jernkorset til de unge Hitlerjugend-guttene hadde han underskrevet en ordre som siden ble kjent som “Nero-befalingen”: “Kampen for vårt folks eksistens krever at vi tar i bruk alle midler for å svekke fiendens kampkraft og hindre at han trenger videre frem,” skrev Hitler.

De allierte måtte ikke finne noe av verdi. Derfor skulle alle broer, jernbanespor, fabrikker, vannverk, elverk og matlagre ødelegges.

Rustningsminister Albert Speer innså at ordren ville gjøre landet nærmest ubeboelig og innledet en hektisk reiseaktivitet for å få de lokale nazilederne til å ignorere ordren.

Barn og gamle skal ofres til Stalin

Allerede i 1944 var alle tyske menn mellom 16 og 60 blitt innkalt til den nye hæren Volkssturm – “Folkestormen”. Styrken besto av gamle og halv-invalider som ennå hadde et sivilt arbeid etter at hæren allerede hadde tatt alle som kunne brukes i kamp.

I teorien kunne Folkestormen i Berlin mønstre 60.000 mann, men bare de beste enhetene fikk våpen. Resten av “soldatene” måtte nøye seg med gamle reserver og erobrede geværer som var skrapt sammen fra ulike hold.

Propagandaminister Joseph Goebbels, som også var gauleiter (politisk leder) i Berlin, fikk Folkestorm-soldatene til å avlegge ed til Hitler. Deretter marsjerte “hæren” gjennom byens gater – mange av “soldatene” bevæpnet med spader og kledd i sitt eget tøy.

Noen reell militær trening var utelukket på grunn av den desperate mangelen på ammunisjon. “Mitt fedreland, vær trygg: Vår Fører har en bestefar-hær,” lød en spydig vise som kunne synges til melodien “Die Wacht am Rhein” – en kjent tysk soldatersang.

Rekruttiden varer en uke

17-årige Helmut Altner var en av mange tenåringer som ble innkalt våren 1945. Den 29. mars dro han hjemmefra ut på den farefulle reisen det var å krysse byen for å nå frem til kasernen i Spandau.

“Det virker som om Berlin går opp i sømmene,” skrev han i dagboken sin. “T-banen kjører uregelmessig, og forsinkelser på halve timer er ingen sjeldenhet. S-banen står nesten helt stille, for skinnene er skadet mange steder.”

På flere strekninger måtte han og resten av de reisende gå, hvis de ikke klarte å kapre en lastebil og presse sjåføren til å kjøre dem deler av veien.

Underveis så han nylig bombede hus der tolv år gamle gutter fra Hitlerjugend var utkommandert til å samle opp kroppsdeler mellom murbrokkene.

I kasernen fikk han utlevert en altfor stor uniformsjakke som hang og slang på den tynne kroppen hans. Buksen nådde ham til gjengjeld bare til knærne.

Deretter fulgte noen dager da Helmut Altner skjøt et par ganger med gevær og fikk instrukser i hvordan rakettvåpenet Panzerfaust skulle avfyres – og til slutt ble det gitt noen formaninger om at desertører og kujoner ville bli skutt på flekken. Deretter, den 7. april, ble han sendt mot fronten.

Dommedag kan begynne

Den tyske strategien gikk ut på å stoppe russerne ved elven Oder. Tre dager i april raste slaget nær elven – ved Seelowhøydene – og så var de tyske styrkene ryddet av veien og stormingen av Berlin kunne begynne for alvor.

Den 19. april fløy de britiske bombeflyene sitt siste tokt mot Berlin – Den røde hær skulle nå få arbeidsro.

Hovedstadens skjebne var nå overlatt til Volkssturms gamle menn og gutter som Helmut Altner. Fra skjulestedet under bakken befalte Adolf Hitler kamp til siste blodsdråpe.