En etterlatt bjoernunge

Bjørn ble krigshelt ved Montecassino

En tropp polske soldater adopterer i 1942 en foreldreløs bjørnunge. Den sjarmerende pelsklumpen er imidlertid mer enn et kjæledyr – bjørnen, «Wojtek», gjør en strålende innsats i kampen om Italia.

En tropp polske soldater adopterer i 1942 en foreldreløs bjørnunge. Den sjarmerende pelsklumpen er imidlertid mer enn et kjæledyr – bjørnen, «Wojtek», gjør en strålende innsats i kampen om Italia.

Imperial War Museums & NationalLiberationMuseum19441945 & Shutterstock

Et kort sekund blir det mørke italienske fjellandskapet lyst opp. Det nærmer seg midnatt 11. mai 1944, og de allierte soldatene har nettopp avfyrt sitt første skudd mot de tyske okkupantene, som har forskanset seg i et kloster oppe på fjellet. Kampen om Montecassino – og veien til Roma – er i full gang.

Mellom brakene ser de polske soldatene en kjent skikkelse nærme seg – en brunbjørn som stavrer målbevisst fremover på bakbeina. Med forpotene bærer bjørnen tunge esker med ammunisjon, som den plasserer foran medsoldatene sine. Så reiser den seg igjen i den røykfylte luften og brøler sint opp mot klosteret på fjellet.

«Mens vi så på, kom det plutselig en stor bjørn ut av skogen. Den gikk på bakbeina og så ut til å bære noe.» John Clarke, britisk soldat, om å se bjørnen Wojtek i 1944.

Scenen ved Montecassino i 1944 har siden blitt beskrevet av allierte soldater i skriftlige beretninger: Polakkene i Italia hadde selskap av bjørnen Wojtek, som hjalp dem under det viktige slaget om klosteret.

Den britiske soldaten John Clarke fortalte om sin overraskelse da han møtte Wojtek i den nærliggende landsbyen Acquafondata:

«Mens vi så på, kom det plutselig en stor bjørn ut av skogen. Den gikk på bakbeina og så ut til å bære noe. Bjørnen gikk opp til artillerikanonen og la en granat på bakken. Så gikk den tilbake til skogen og dukket opp igjen med en ny granat.»

John Clarke så ikke syner. Wojtek var en del av den polske hæren, og bjørnen hadde kommet langveisfra for å bidra i kampen mot Hitler og nazistene.

I årtusener har mennesket fått hjelp av dyr – også på slagmarken. Elefanter, hunder, hester og duer er bare noen av dem som har tjent som ridedyr, hjelpetropper, budbringere og spioner.

Elefanter var fortidens stridsvogner
© www.philamuseum.org

Elefanter var fortidens stridsvogner

Bruken av elefanter i krig nevnes i indiske tekster fra 500-tallet f.Kr. Fra den gang og frem til de første stridsvognene kom til India på 1900-tallet gjorde krigselefanter tjeneste på slagmarken.

Hester galopperte mot fienden
© Shutterstock

Hester galopperte mot fienden

Trofaste hester har satt livet på spill i kriger siden oldtiden. Under 1. verdenskrig kom imidlertid kavaleriet til kort for første gang – ca. åtte millioner hester omkom i møte med maskingeværer, artilleri og sykdom.

Hunder kjempet ifoert rustning
© National Library of Scotland

Hunder kjempet iført rustning

Romerne hadde trent kamphunder av rasen molosser, som de utstyrte med ringbrynjer. I senere kriger løp hunder med beskjeder, og under 2. verdenskrig hoppet fallskjermsoldater ut med hunder som kunne snuse opp sprengstoff.

Duer tjente som spioner
© Swiss Federal Archives

Duer tjente som spioner

Siden middelalderen har brevduer overbrakt viktige beskjeder i både freds- og krigstid. I 1907 fant den tyske apotekeren Julius Neubronner opp et kamera som kunne bæres av en due, og under 1. verdenskrig ble kameraduer testet som spioner.

Stalin sender frigitte fanger til Iran

Da brunbjørnen Wojtek kom til verden i de iranske Zagrosfjellene tidlig i 1942, hadde Nazi-Tyskland okkupert Polen – også landets østlige del, som i begynnelsen av 2. verdenskrig var under sovjetisk herredømme.

Etter at Hitler den 22. juni 1941 hadde innledet sin storstilte invasjon av Sovjetunionen, trengte Josef Stalin hjelp fra Winston Churchill og Storbritannia. Som en del av den nye alliansen inngikk Stalin en avtale med den polske eksilregjeringen i London om å løslate titusenvis av østpolakker fra fangeleirer i Sibir.

Blant de løslatte var soldater som ifølge avtalen skulle kjempe side om side med Den røde armé. Men Stalin tvilte på polakkenes lojalitet, så i april 1942 lot han dem fraktes over Det kaspiske hav til Iran. Her sluttet polakkene seg til de britiske styrkene i Midtøsten.

Det 2. polske korps

Det 2. polske korps, som ble ledet av general Władysław Anders, mistet 1079 menn under slaget om Montecassino.

© Forum/Bridgeman Images

Polakker dannet ny hær i Iran

Hitlers invasjon av Sovjetunionen i 1941 gjorde britene til Stalins allierte. Etter dette løslot russerne tusenvis av polske soldater fra fangeleirer i Sibir og lot dem danne en hær i Midtøsten.

I 1939 invaderte Hitler og Stalin nabolandet Polen og delte landet mellom seg. Den polske regjeringen flyktet til London, og fra det østlige Polen deporterte Stalin tusenvis av soldater og sivile til leirer i Sibir.

Men da Hitler gikk til angrep på Sovjetunionen i 1941, så Stalin seg nødt til å samarbeide med sin gamle fiende Storbritannia. Litt motvillig aksepterte Stalin britenes krav om å løslate polakkene.

Etter planen skulle de polske soldatene angripe nazistene fra øst sammen med Den røde armé. Sovjetunionen kunne imidlertid knapt nok brødfø sin egen hær, så de polske soldatene ble i stedet fraktet til Iran og overlatt til britene.

I 1943 ble ulike polske enheter slått sammen til det såkalte 2. polske korps. Under ledelse av general Władysław Anders var korpset med under de alliertes invasjon av Italia i 1944.

Her spilte polakkene en nøkkelrolle under slaget ved Montecassino, hvor de polske troppene var med på å sikre de allierte seieren.

Bjørnunge blir polsk maskot

Sent i april 1942 sneglet en lastebil med polske soldater seg gjennom Zagrosfjellene, på vei til det britiske protektoratet i Palestina, hvor de skulle trenes av den britiske hæren. Soldatene i lastebilen tilhørte det 22. polske kompani, som var en del av det 2. polske korps, ledet av general Władysław Anders.

Da polakkene på veien gjennom fjellene en dag stoppet i en veigrøft for å spise og strekke på beina, ble de oppsøkt av en radmager iransk gutt som bar på en sekk. Gutten åpnet sekken og viste frem en forkommen bjørnunge.

Den iranske gutten forklarte med fakter at bjørnungens mor hadde blitt skutt av jegere tidligere på året. De polske soldatene, som i de sibirske fangeleirene selv hadde vært avskåret fra kontakt med familiene sine, fikk medlidenhet med den lille karen.

«I leiren var han (Wojtek, red.) som regel opptatt med å lete etter mat, hvis han da ikke sov.» Polsk soldat om bjørnen Wojtek.

Etter en del pruting lot den sultne gutten seg overtale til å selge bjørnungen for noen mynter, litt sjokolade, en lommekniv og en hermetikkboks med kjøtt.

Det 22. kompani reiste videre med bjørnungen, som soldatene kalte Wojtek – den glade krigeren. Kompaniets eldstemann, Peter Prendys på 46, tok bjørnen til seg som sitt eget barn. Wojtek ble matet med melk fra vodkaflasker og sov i Prendys’ telt.

Den lille gruppen soldater som hadde kjøpt Wojtek, prøvde i begynnelsen å skjule ham for resten av kompaniet, men det tok ikke lang tid før selv de høyerestående offiserene hadde fått nyss om den pelskledde blindpassasjeren. Alle i kompaniet forelsket seg imidlertid i Wojtek, som med sin søte sjarm ga de hardt prøvede polakkene håp og livsglede. Bjørnen fikk lov til å bli.

Wojtek finner spion i dusjrommet

I løpet av det neste året vokste Wojtek opp som en del av det 22. kompani, som primært holdt til på en base i utkanten av Negevørkenen i det som da var Palestina.

Bjørnen imiterte menneskene rundt seg ved å gå på bakbeina, og den lærte å drikke øl fra flaske – til stor moro for soldatene. Polakkene følte seg trygge ved Wojtek, som hadde et fredelig gemytt.

«I leiren var Wojtek vanligvis opptatt med å lete etter mat, hvis han da ikke sov», mintes en av soldatene etter krigen.

Når bjørnen en sjelden gang ble sint, kunne Peter Prendys raskt få den til å roe seg igjen. Derfor fikk Wojtek som regel også lov til å gå fritt i leiren, hvor han bl.a. lærte å klatre i palmer.

Prendys ble ofte sendt ut for å levere militært utstyr til britiske baser i Syria, Irak og Libanon, og da ble Wojtek med ham. Bjørnen satt vanligvis i passasjersetet på Prendys’ lastebil og kikket ut av vinduet.

Bjoerne-soldat brytekamp

Bjørnen Wojtek likte å delta i brytekamper med soldatkameratene sine.

© Imperial War Museums

Da Wojtek ikke var ute på turné, elsket han å delta i brytekamper med soldatene. Selv om bjørnen etter hvert veide over 200 kg og var over 180 cm høy når han sto på bakbeina, var ikke polakkene redde for å tumle rundt på bakken med ham.

Wojtek ble også kjent for sine skøyerstreker – som da han en dag stakk av med en klessnor som de kvinnelige soldatene hadde hengt undertøyet sitt på til tørk. En natt da bjørnen hadde drukket øl og sprit med kompaniet, plyndret han også leirens matlager og slukte spesielt syltetøy og frukt.

Hver dag dusjet Wojtek sammen med mennene i leirens vaskehus. En dag i juni 1943 oppdaget bjørnen at døren inn til dusjrommet var åpen.

Wojtek gikk inn i rommet og sto ansikt til ansikt med en fremmed mann som ropte av skrekk ved synet av bjørnen. Bråket tilkalte Wojteks soldatkamerater, og de tok mannen til fange. Han viste seg å være en arabisk spion på jakt etter leirens våpenlager. Som takk for å ha avslørt spionen fikk Wojtek masse søtsaker og øl og et ekstra langt bad den dagen.

Bjørnen bærer granater

I desember 1943 ble det bestemt at polakkene skulle gå inn i aktiv tjeneste. Władysław Anders’ 2. polske korps ble sendt til Egypt, hvorfra de sammen med britiske enheter ventet på å bli seilt over Middelhavet til Italia for å kjempe mot nazistene som hadde okkupert landet.

Wojtek ble med Peter Prendys og det 22. kompani til Alexandria, dit bjørnen først i siste sekund fikk tillatelse til å seile med kameratene den 13. februar 1944. For å omgå skipets regelverk som forbød kjæledyr om bord, hadde Wojtek blitt offisielt innrullert som soldat i den polske hæren.

Det 22. kompani skulle bistå de allierte med å storme Gustavlinjen – en forsvarslinje i høydedragene nord for Napoli, hvor nazistene hadde forskanset seg. Hensikten var å bane veien til Roma og befri Italia.

Under slaget om Montecassino i mai 1944 kom polakkene til å spille en avgjørende rolle. I løpet av fire dager mistet 1079 polakker fra det 2. korps livet i kampen om fjellet.

Emblem for den polske haer

Det 22. korps i den polske hæren fikk laget et emblem som hyllet Wojtek for hans innsats i krigen.

© Imperial War Museums

Wojtek hjalp til med å bære forsyninger til kameratene sine. Etter sigende var pelsen til bjørnen full av blod etter slaget, men utrolig nok hadde verken den tunge kroppen hans eller hans rolige gemytt tatt skade.

Slaget ved Montecassino endte med alliert seier og ble et vendepunkt i krigen i Italia. I juni falt Roma i de alliertes hender, og i april 1945 erobret polakkene – inkludert Wojteks kompani – byen Bologna fra tyskerne. Den 8. mai 1945 kapitulerte nazistene, og krigen var over.

Mange blant de polske soldatene visste imidlertid ikke hva de skulle bruke friheten til. Etter sitt sibirske fangenskap turte de ikke vende hjem til Polen. Under Jaltakonferansen i februar 1945 hadde Sovjetunionen nemlig overtalt USA og Storbritannia til å akseptere innsettelsen av en pro-sovjetisk regjering i Polen.

Krigshelt ender i zoo

Etter noen rolige måneder ved Adriaterhavet – der Wojtek plasket rundt med soldatkameratene sine i det milde Middelhavet og skremte de lokale badegjestene – fikk polakkene fra 22. kompani lov til å komme til Skottland som krigsveteraner.

I september 1946 seilte Wojtek og vennene hans fra Napoli til Glasgow. De polske veteranene og bjørnen deres gikk i prosesjon gjennom byens gater, hvor jublende skotter hyllet dem som helter. Etterpå ble de for en tid innlosjert i flyktningleiren Winfield Camp ca. 60 km sørøst for hovedstaden Edinburgh. Her fikk Wojtek sin egen spesialbygde trehytte.

Wojtek fôres av soldat

Takket være soldatene fikk Wojtek rikelig med mat. Han kom aldri til å sulte – verken under eller etter krigen.

© Imperial War Museums

Lokalbefolkningen strømmet til for å se bjørnen, som nøt både oppmerksomheten og godbitene de besøkende hadde med seg. Wojtek var spesielt glad i tente sigaretter, som han spiste i én munnfull. Bjørnens soldatkamerater brukte tiden på å lære engelsk og ble gradvis integrert i det skotske samfunnet. Imens gikk Wojteks tid som fetert maskot og krigshelt mot slutten.

Den 15. november 1947 ble han kjørt fra Winfield Camp til Edinburgh Zoo. Helt til sin død 2. desember 1963 forble Wojtek en spesiell bjørn som livnet til da hans tidligere soldatkamerater kom på besøk – kanskje fordi de polske veteranene alltid hadde med seg øl og sigaretter til ham.

LES MER OM BJØRNEN WOJTEK

  • Aileen Orr & Neal Ascherson: Wojtek the Bear: Polish War Hero, Birlinn, 2014