Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Britene bombet konsentrasjonsleirfanger ved en feil

4500 KZ-fanger blir brakt om bord på den gamle luksuslineren "Cap Arcona". De forhutlede fangene håper at de snart seiler ut i friheten. Men håpet dør da britiske bombefly åpner ild mot dem.

Scanpix/Corbis

På kaien i Lübeck vrimler det av konsentrasjonsleirfanger kledd i filler eller stripete fangedrakter. Utmagrede, avkreftede og nesten ute av stand til å stå på egne bein, støtter de seg til hverandre mens de venter på å bli skysset ut til “Cap Arcona”. Den kolossale luksusdamperen ligger for anker i Lübeck-bukten, og fangene kan skimte omrisset av skipet i horisonten.

Ingen av fangene vet med sikkerhet hva som skal skje når de først er kommet om bord på “Cap Arcona”, men ifølge ryktene som svirrer i den brokete forsamlingen av kvinner, menn og barn, er redningen nå svært nær.

Etter å ha overlevd ufattelige lidelser i måneder og år i konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg – eller i en av de 90 såkalte filialleirene nord i Tyskland – aner fangene omsider et lite glimt av håp.

Det sies at “Cap Arcona” skal evakuere alle konsentrasjonsleirfanger til Sverige, og at det bare er et spørsmål om tid før de setter kursen mot friheten som venter på den andre siden av Østersjøen.

De første fulle togvognene med tusenvis av utsultede fanger fra konsentrasjonsleirene ankom kaien i Lübeck 19. april 1945, og den neste uken ruller stadig flere togvogner inn på havna. Ut av vognene glir store flokker av mennesker, mange alvorlig syke, og tynne som skjeletter. Noen er så avkreftet at de ramler ut av vognene og ned på bakken.

Mange har mistet livet underveis fordi de verken har fått noe å spise eller drikke. Men de som har overlevd er ved bedre mot enn på lenge. De er overbevist om at Hitlers storhetstid er forbi, at de allierte styrkene har overtatt, og at befrielsen venter like rundt hjørnet.

Det fangene ikke vet, er at Heinrich Himmler, lederen for SS, har gitt ordre om at konsentrasjonsleirfangene ikke under noen omstendigheter må falle levende i fiendens hender.

Mens de allierte styrkene dag for dag har rykket lenger nord gjennom Tyskland, har nazistene derfor tømt konsentrasjonsleirene. Noen fanger er sendt ut på lange dødsmarsjer uten ­mål, mens andre er drevet inn i ku- og godsvogner som har fraktet dem nordover til Lübeck. Skjebnen deres er fremdeles usikker.

På “Cap Arcona”, et tidligere luksusskip som nå er innlemmet i den tyske marinen, har kaptein Heinrich Bertram fått ordre om at han skal ta fangene om bord: “Cap Arcona skal omgående gjøres klar til å ta imot noen tusen flyktninger fra konsentrasjonsleirene,” står det i en telegrafisk ordre som han mottok fra SS-ledelsen midt i april.

Da “Cap Arcona” i sin storhetstid seilte rikfolk over Atlanteren, var trappene belagt med persiske tepper og veggene tapetsert med utsøkt silke.

© Polfoto/topfoto

Luksusskip ble forvandlet til fangeleir

“Cap Arcona” bød på overdådige luksustokt før skipet i 1939 ble innlemmet i den tyske marinen. Da ble de rike cruisepassasjerene skiftet ut med sårede soldater og konsentrasjonsleirfanger.

Da “Cap Arcona" stevnet ut på jomfruturen fra Hamburg til Buenos Aires i Argentina den 19. november 1927, var skipet fylt med 1315 millionærer og andre velstående passasjerer.

Allerede før den første seilasen hadde skipet fått ry for å være det ypperste av det ypperste, og rikfolk sto i kø for å løse billett til det flytende palasset med silketapetserte salonger, overdådige spisesaler og innbydende luksusbutikker.

“Cap Arcona” – eller “Sør-Atlanterens dronning”, som luksusskipet også ble kalt – var Hamburg-Sør-Amerikalinjens flaggskip.

På de knappe to ukene det tok å krysse Atlanteren, ble de reisende vartet opp av en hærskare av besetningsmedlemmer, og på 1. klasse hadde hver passasjer to tjenere til rådighet.

Stjernekokker tilberedte utsøkte måltider, massører lindret ømme muskler, og når danse­orkesteret spilte opp til vals om kveldene, ble skipets festsal fylt opp av menn i kjole og hvitt og kvinner i lange aftenkjoler.

På dagtid kunne de reisende ta seg et slag tennis eller en svømmetur i det innendørs bassenget, hvis de da ikke foretrakk å spasere på promenadedekket eller nyte en kjølig drink i en dekkstol.

Da “Cap Arcona” la til i Hamburg 25. august 1939 etter sin 92. tur-retur-ferd over Atlanteren, var eventyret slutt. Krigen hadde brutt ut, og luksusskipet ble innlemmet i den tyske marinen.

Det hvite skipet ble malt mørkegrått som kamuflasje mot luftangrep, og etter å ha ligget i Hamburg i nesten et år ble “Cap Arcona” forlagt til Gdynia i det nåværende Polen i november 1940.

Der fungerte det som kaserneskip frem til 31. januar 1945. Deretter ble det tidligere cruiseskipet brukt til tyske flyktningetransporter, og det fraktet blant annet sivile og slagne tropper fra Øst-Preussen til det vestlige Tyskland og København.

Kapteinen gir opp

Inntil for kort tid siden har Bertrams skip fraktet slagne tyske tropper fra østfronten tilbake til Tyskland, men nå ligger det for anker utenfor Neustadt i Nord-Tyskland.

Det stolte skipet med de tre karakteristiske skorsteinene er ikke lenger skinnende hvitt som da det gikk i linjefart over Atlanteren med pengesterke passasjerer. Nå er det malt mørkegrått, men til tross for manglende vedlikehold har skipet bevart sin glans.

Relingen er av mahogni og messing, bak beskyttende plater er eksklusivt treverk og panoramavinduer intakt, og innvendig oser skipet av luksus. Tunge lyse­kroner henger ned fra de høye takhvelvingene, tykke persiske tepper dekker trappene, og i salongene er veggene kledd med grønn silke.

Heinrich Bertram betrakter skipet som sitt kongerike, og tanken på at “Cap Arcona” skal gjøres om til en flytende konsentrasjonsleir byr ham intenst imot.

Både han og skipets eier, rederiet Hamburg-Sør-Amerikalinjen, har gjort alt som har stått i deres makt for å ta vare på skipet. Håpet deres er at det vil kunne settes i rute igjen så snart krigen er over.

Nå er fremtiden imidlertid mer enn usikker, og verken Bertram eller rederiet får skikkelig informasjon om SS-ledelsens planer med fangetransporten. Både kaptein og eier frykter at skipet skal senkes med mann og mus, men de håper inderlig at meningen bare er å frakte fangene til Sverige.

Gang på gang nekter Bertram å ta imot passasjerene han er påtvunget, og fraktskipet “Athen” må returnere til havnen i Lübeck med uforrettet sak etter at det både den 20., 21. og 24. april har lagt seg på siden av “Cap Arcona” for å overlevere fangelasten. Bertram holder på sitt: Det er ikke forsyninger om bord til så mange mennesker. Dessuten påpeker han at det heller ikke fins nok verken av redningsutstyr eller toaletter.

  1. april må kapteinen kapitulere. SS-offiseren Christoph-Heinz Gehring kommer til “Cap Arcona” i en motorbåt, og han har med seg et ultimatum:

Kaptein Bertram skal øyeblikkelig gi tillatelse til at alle fangene på “Athen” kan bli ført om bord, ellers vil han bli skutt på stedet. Kapteinen innser at løpet er kjørt. “Jeg har en kone og to døtre som jeg har ansvar for. Derfor adlyder jeg denne vanvittige ordren,” svarer kaptein Bertram motstrebende.

Fangene er levende døde

På fraktskipet “Athen” ligger fangene tett. Med SS-vaktenes aggressive rop og slag er de blitt drevet om bord på skipet som skal føre dem ut til “Cap Arcona”.

De har måttet klatre i tauleidere ned i de dype lasterommene, og mange er hardt skadet etter å ha falt fra stor høyde fordi de ikke maktet å klamre seg til tauet. I de iskalde lasterommene ligger fangene nærmest oppå hverandre, ute av stand til å bevege seg.

Mat og vann fins ikke, og ettersom de over 2000 menneskene i lasten ikke har tilgang til toa­letter, er stanken uutholdelig.

Om ettermiddagen 26. april legger “Athen” nok en gang til langs siden på “Cap Arcona”, og denne gangen følger kapteinen og mannskapet ordre og tar i mot den levende lasten.

“Cap Arcona” har flere ganger seilt med sårede tyske soldater fra fronten, og besetnings-medlemmene har derfor sett litt av hvert. Likevel er det et sjokk for dem å se hvor dårlig det står til med menneskene som nå skal om bord.

“De er levende døde, som vakler usikkert over landgangen mens de støtter seg til hverandre. Bare noen få fanger later til å være tyskere.

Man hører russisk, polsk, tsjekkisk og fransk – og mange andre språk. Det er unge og gamle mennesker. Eller ser de bare gamle ut? De strømmer om bord i hundretall,” noterer sjef­stuerten Fritz Schwarz, som har seilt med “Cap Arcona” i 18 år.

Fangene betrakter den overdådige luksusen på “Cap Arcona” med stor forundring. Med magre hender stryker de over mahognirelingen, og de vandrer på rad og rekke over de myke teppene mens de kikker opp på lysekronene og stirrer forskrekket på sine egne avmagrede speilbilder i de enorme speilene som henger overalt.

Kontrasten til de usle brakkene i konsentrasjonsleirene er overveldende, og fangenes øyne skinner da det går opp for dem at de befinner seg på et flytende luksushotell.

cap arcona concentration camp steamer disaster bombing

Luksusskipet “Cap Arcona” hadde rikelig med plass, men da det blir lastet med tusenvis av konsentrasjonsleirfanger, blir det mangel på luft, mat og vann. Snart begynner likene å hope seg opp.

© Ullstein Bild

Lik ligger i hauger

I tre dager seiler “Athen” frem og tilbake mellom Lübeck og “Cap Arcona” med fanger, og 29. april befinner det seg rundt 6500 fanger om bord.

Noen blir tildelt en luksus­lugar med bad, men uten vann. Andre – fortrinnsvis sovjetiske soldater som er tatt til fange – blir sperret inne i det nederste lasterommet, som besetningen kaller bananrommet.

Her er det mørkt og fuktig, og så trangt om plassen at det ikke er mulig å reise seg. Det fins ikke frisk luft, og snart begynner de første å bukke under for oksygenmangel.

Hver dag ankommer en båt med drikkevann til “Cap Arcona”, og når den går til land igjen er det med lasterommet fullt av lik.

I mangel på mat og frisk luft dør folk i hopetall, og hauger av nakne, utsultede kropper hoper seg opp på dekk. SS-vaktene mener at likene skal kastes rett over bord, men besetningen på “Cap Arcona” insisterer på at de døde skal begraves på land.

  1. april 1945 legger “Athen” nok en gang til ved “Cap Arcona”. Denne gangen kommer fraktskipet imidlertid ikke for å avlevere, men for å hente fanger. SS-vaktene om bord på “Cap Arcona” har innsett at situasjonen er uholdbar: Skipet er for overfylt, og stanken er så overveldende at SS gir ordre om at litt under 2000 mennesker skal føres tilbake til “Athen”.

Jubelen bryter løs

De fangene som er så heldige å ha tilgang til et koøye, kan skimte kysten når det er klarvær. Hvert øyeblikk håper de å få øye på de britiske stridsvognene som de vet er på vei.

Nyheten om at britiske tropper har gått over Elben og etablert et brohode i Schleswig-Holstein, har nådd ut til “Cap Arcona”. Og da kaptein Bertram om kvelden den 1. mai forteller en fange, Erwin Geschonneck, at Hitler har begått selvmord og at Den røde armé har erobret størstedelen av Berlin, sprer nyheten seg lynraskt.

Fangene forstår at slutten på krigen er svært nær, og humøret om bord på skipet stiger merkbart. 2. mai legger en motorbåt til ved skipet, og 22 unge SS-kvinner kommer om bord. Redselen står tydelig skrevet i ansiktene på dem. De forteller at britene nå har marsjert inn i Lübeck, som har overgitt seg uten kamp.

Allerede neste dag summer himmelen av britiske fly som flyr i lav høyde over “Cap Arcona” og de andre tyske skipene som ligger for anker i Lübeck-bukten.

Synet gjør et voldsomt inntrykk på fangene, som stimler sammen på dekk der de jubler og vinker til pilotene som passerer over hodene på dem. Den tyske besetningen heiser lynraskt det hvite flagget som tegn på overgivelse, og snart blafrer hvite laken og håndklær fra alle master og dekk på det enorme skipet.

Britene frykter naziflukt

De allierte har konstatert med bekymring at hele den nazistiske administrasjonen pluss hær- og marineledelsen har trukket nordover i Tyskland for å unngå fienden som trenger stadig leger opp gjennom landet.

Britiske overvåkningsfly kan hver dag rapportere om store konsentrasjoner av skip i farvannet utenfor Lübeck og Kiel, og de allierte frykter at naziledelsen planlegger å flykte via Østersjøen til Norge, som stadig er besatt av tyskerne.

Den situasjonen vil man for alt i verden unngå, og britene forbereder seg derfor på å ødelegge skipene før de stikker til sjøs. Ingen aner at flere av skipene er omdannet til flytende

fengsler, for selv om en britisk spion i Lübeck har registrert fangetransportene og forsøkt å viderebringe opplysningene til sine overordnede, når informasjonen aldri lenger opp i systemet til ledelsen i det britiske luftvåpenet.

Klokken fire om morgenen 3. mai 1945 blir skvadronsjef Martin Rumbold i Royal Air Force vekket av en soldat som setter et krus te ved sengen hans. En time senere melder Rumbold seg i det operative senteret ved flyplassen Ahlhorn, som ligger nær Oldenburg.

Her orienterer en etterretningsoffiser Rumbold og de sju andre pilotene i skvadronen om dagens angrepsmål: en skipskonvoi i Østersjøen. Ordren som Rumbold og folkene hans mottar, lyder i all enkelhet:

“Operativ kommando nr. 71. Luftfoto viser utvidede fiendtlige skips­bevegelser som utgår fra havnene i Schleswig-Holstein. Målet er å ødelegge disse skipskonvoiene i løpet av dagen.”

Senere blir pilotene kjørt i jeep ut på landingsbanen til åtte ventende Hawker Ty­phoon-fly. Like etter går flyene på vingene, og ett etter ett bryter de gjennom det lette skydekket.

hawker typhoon squadron

Hawker Typhoon-bombeflyene som senket “Cap Arcona” i Lübeck-bukten, ble tatt i bruk av britiske Royal Air Force i 1941. Hvert fly var utstyrt med fire maskinkanoner og åtte raketter og kunne frakte to bomber på cirka 450 kg.

© Scanpix/Corbis

Helvete bryter løs

Klokken er 14.30 den 3. mai da Rumbold og skvadronen hans nærmer seg “Cap Arcona”. Rumbold enser ikke de mange jublende menneskene på skipet, og han legger heller ikke merke til det hvite flagget som vaier fra masten, eller de hvite stoffstykkene fangene vifter med.

Han har blikket konsentrert festet i siktet, og da angrepsmålet er låst fast, gir han ordren sin over radioen: “Angrip.”

Umiddelbart begynner bombene å hagle ned over “Cap Arcona”, som et øyeblikk ser ut som om det blir løftet opp av vannet.

De åtte flyene angriper igjen og igjen, og snart er “Cap Arcona” forvandlet til en flytende ildkule. Hele skipet rister, og allerede idet de første bombene faller, bryter det ut panikk og forvirring.

Et angrep er det siste de har ventet seg, og i flere minutter høres bare lyden frabombene som detonerer. Røyk og granatsplinter, stoler og bord, kroppsdeler, alt suser gjennom luften, og i skipssiden og på dekk gaper store hull etter fulltreffere. I noen få sekunder blir infernoet etterfulgt av stillhet, så blir stillheten brutt av skrik.

Mange hopper skrekkslagne over bord, og fra lugarene styrter fangene ut i korridorene, der flammene allerede har tatt godt fatt. Som levende fakler løper de langs de røykfylte gangene, mens mange faller livløse sammen på de glovarme gulvene.

Så godt som alle som er sperret inne i “bananrommet” eller andre steder i skipets indre, blir kvalt eller brenner i hjel allerede få minutter etter angrepet. Og selv de som er så heldige å redde seg unna flamme­havet og opp på dekk, er i livsfare:

De britiske flyene vender tilbake igjen, og denne gangen skyter de med maskinkanoner inn i menneskemengden. “Pass opp, de skyter,” skriker noen av fangene, mens skuddene peprer skipet og dreper blindt.

Brannen er nå helt ute av kontroll. Det er bare i forstavnen at ilden enda ikke har fått tak. Derfor kryper og løper folk fra alle kanter mot denne delen av skipet.

De som faller blir trampet i hjel i trengselen, og mens temperaturen hele tiden stiger, og røyken blir mer og mer kvelende, velger hundrevis å kaste seg i sjøen, fordi de ikke ser noen annen utvei.

Fangen Aleksander Mach­new forsøker å kjempe seg gjennom mengden av folk som ikke lenger øyner noe håp. Han forteller: “Jeg presser meg gjennom trengselen på skipets venstre side og ser at det svømmer mennesker rundt langt under oss.

Noen synker, andre griper etter folk som svømmer ved siden av dem, før de sammen synker i dypet. I panikken er ingen lenger i stand til å kjempe seg opp fra de lavere dekkene. Den ene står i veien for den andre.

Oppe fra dekket kaster vi ned et tau, men alle griper etter det samtidig. Dermed blir det umulig å heise kameratene opp enkeltvis. Vi har bare ett enkelt spann i et tau som er langt nok til å nå ned til vannet.

Men flammene nærmer seg allerede luken. Ilden tar tak i hundrevis av kameratene våre. De ville skrikene smelter sammen til et eneste brøl. Mennesker brenner foran øynene på de som står høyere oppe. Og det fins ingen mulighet til å redde de som brenner.”

En annen av fangene, Heinrich Mehringer, er klemt fast i menneskemengden da flammene velter ut fra skipet som en flodbølge.

“Ilden fortærer treverket så raskt at mange blir innhentet av flammene før de forstår hva som skjer. Jeg selv brenner allerede på ryggen og på hodet, men jeg er for skrekkslagen til å merke den intense varmen fra ilden, jeg opplever den snarere som kald.

I siste øyeblikk får jeg øye på et jernrør over meg, et rør som blir brukt til å spenne ut solseilet. Ved å strekke armen kan jeg så vidt nå røret, og med en overmenneskelig anstrengelse trekker jeg meg opp. Slik kommer jeg til å stå på hodene til alle de sammenstimlede menneskene. Ti-elleve andre menn er så heldige at de kan gjøre det samme som meg. Deretter tar flammehavet kontrollen, og ild og mennesker er nå fullstendig smeltet sammen.

Vi løper for livet på hodene til folk, som om det var brostein. Menneskene under oss står så tett sammentrykt at vi ikke greier å presse oss ned mellom dem.

Ved relingen klatrer vi over bord og ned på et lite mellomdekk der det allerede står 300 mennesker. Ingen som befinner seg på dekket over oss unnslipper flammene. Like etter finner ikke ilden mer næring.

Det er blitt dødsstille. Så snart det lar seg gjøre forsøker vi å se oss om. Det er et fryktelig syn. Mer enn 200 brente, forkullede mennesker er svidd sammen til en enorm klump. Stanken er forferdelig.”

Overalt hoper det seg opp forkullede lik, og selv i koøyene henger de døde kroppene til de som ble klemt fast i forsøket på å flykte. Noen av fangene er så magre at de har sluppet ut gjennom koøyene, mens andre er blitt hengende fast.

Overkroppene stikker ut av de runde vinduene, men underkroppen er brent inne i rommet.

De av fangene som har hoppet på sjøen har heller ikke særlig sjanse til å overleve. Omtrent 50 meter fra “Cap Arcona” ligger det tre liv­båter, men folk står allerede så tett om bord at bølgene er i ferd med å slå inn over ripene.

Rundt 1500 mennesker mistet livet da “Titanic” sank i 1912. Tapstallet på “Cap Arcona” var nesten tre ganger så høyt.

© AKG-Images

Cap Arcona dannet kulisse for tysk Titanic-film

Den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels beordret i 1939 en storstilt filmatisering av Titanic-katastrofen. Filmen skulle vise hvor korrupte og skruppelløse britene var. “Cap Arcona” ble valgt som kulisse.

Mange av redselsscenene som utspilte seg på “Cap Arcona” den 3. mai 1945, hadde allerede funnet sted på det samme skipet, men da i fiksjonens verden.

Da propagandaminister Joseph Goebbels – som også var leder av Tysklands filmindustri – i 1939 hadde lest romanen “Titanic – en havkjempes tragedie” av tyskeren Joseph Pelz von Felinau, hentet han inn landsmannen Herbert Selpin til å regissere en film om tragedien i 1912, der cirka 1500 mennesker mistet livet.

Tanken var at filmen skulle vise hvordan et gjennomkorrupt Storbritannia satte penger over menneskeliv, mens en eneste hederlig mann – en tysker – prøvde å forebygge et forlis ved å advare om isfjellet forut.

Det luksuriøse “Cap Arcona” ble valgt som kulisse til storfilmen, som var den dyreste tyske produksjonen noensinne.

Opptakene om bord på “Cap Arcona” trakk imidlertid ut, blant annet fordi krigsskipene i nærheten igjen og igjen kom med på bildene.

Til slutt mistet Goebbels tålmodigheten med Selpin, som under innspillingen flere ganger, og i beruset tilstand, hadde omtalt den nazistiske krigsmaskinen som “møkkahæren” og “møkkamarinen”.

På Goebbels’ ordre ble Selpin arrestert, og dagen etter døde han. Ifølge Gestapos offisielle erklæring hengte han seg på cella.

En ny regissør fikk deretter i oppgave å gjøre ferdig filmen, som skulle ha premiere i begynnelsen av 1943.

Men natten før den store begivenheten ble kinoen der filmen skulle vises bombet, og premieredatoen ble utsatt på ubestemt tid.

“Titanic”-filmen ble første gang vist i Paris i november 1943, men i Tyskland rullet den aldri over lerretet.

Goebbels endte med å forby filmen, for i lys av de alliertes teppebombing av Tyskland mente han at det tyske folket trengte å se lystspill i stedet for katastrofefilm.

Dessuten satte filmen etter hans mening enkelte briter, blant andre en telegrafist, i et altfor fordelaktig lys.

Livbåtene kantrer

I vannet ligger mange mennesker som klamrer seg krampaktig til ripa på de overfylte livbåtene. Kampen for å overleve er nådeløs, forteller Heinrich Mehringer:

“De som er kommet om bord tramper på hendene og hodene til de som ligger og kaver i vannet. Nesten samtidig kantrer to av livbåtene, og med ett ligger alle de som har berget livet, i sjøen igjen.

Det er umulig å få båtene på rett kjøl igjen, for ingen hører etter hva de andre sier, og alle gjør det de mener er nødvendig for å redde seg selv. En del mennesker svømmer bort og forsøker å klamre seg til den tredje båten, og det gjør at også denne kantrer.

På denne årstiden er vannet svært kaldt (cirka ti grader, red.), og ettersom de utsultede fangene ikke har noen motstandskraft, blir de etter kort tid stive i alle ledd. Noen har hoppet over bord med redningsvester.

Men med en fallhøyde på rundt 20 meter skal selv en god svømmer være heldig for å nå vannet uskadet. Jeg ser en levende som flyter rundt på en som allerede er død. Redningsvesten holder dem begge over vannet.”

Over promenadedekket forsøker et tjuetall menn å få løs en livbåt til, men røyken legger seg tett rundt dem, og de famler i blinde.

Båten henger skeivt i tauene med stavnen nedover, men likevel klatrer mange om bord. Plutselig ryker et av tauene fordi flammene tar tak i det, og de som har satt seg til rette, styrter hylende i dypet. Så ryker også det fremste tauet, og livbåten faller ned i hodet på menneskene som kjemper for livet i sjøen.

Livbøyene som blir kastet på sjøen blir dødsfeller, fordi de synker ned med menneskene som holder seg fast i dem, forteller den russiske fangen Aleksander Machnew: “Etter hvert som bøyene dukker opp til overflaten igjen, svømmer mennesker til fra alle kanter i håp om å redde livet. Men livbøyene blir på nytt overbelastet av klyngen av mennesker som klamrer seg fast, og synker. Ved denne katastrofen trekker to små bøyer flere hundre mennesker i dypet.”

Tyskerne blir reddet

I løpet av ettermiddagen eter ilden seg gjennom hele skipet, og “Cap Arcona” begynner sakte å legge seg på siden. Fangen Alfred Knegendorf skjønner hvor det bærer, og holder seg fast i relingen av alle krefter, mens han venter på at skipet skal krenge enda mer.

Så lar han seg gli ned og setter seg på den glovarme kjølen, der han snart får selskap av andre overlevende fanger som har kjempet seg opp fra det kalde vannet.

Hele ettermiddagen sitter de på vraket, såret og utmattet, mens de venter på å bli reddet. Likene flyter forbi dem i vannet, og fortvilte og hjelpeløse kan de overlevende bare se på at mange av medfangene deres kjemper for livet i den iskalde sjøen.

Etter noe som virker som en evighet, dukker hjelpen tilsynelatende opp. Små fartøyer kommer til syne i horisonten, og de menneskene som stadig klarer å klamre seg til livet, puster lettet ut. Men håpet dør snart. “Bare tyske soldater får komme om bord,” roper en tysk offiser i mega­fon til de skibbrudne.

Med gru ser russeren Aleksander Mach­new hvordan tyskerne skubber fangene til side. “De som holder seg fast på kanten av båten blir slått over fingrene, og så ubarmhjertig skubbet uti vannet. Da stadig flere huker tak i båten, begynner de å fyre løs. De skyter alle dem som flyter omkring i vannet, og lydløst synker de til bunns.”

Ettermiddagen blir til kveld mens maskingeværsalver blander seg med dødsralling. På skroget av det kantrede skipet sitter fremdeles flere hundre mennesker og venter, uten å vite om de venter på døden eller på sine redningsmenn.

I mørket hører de plutselig en motorbåt som kommer nærmere. Det er slepebåten Neustadt, som britiske redningsmannskaper har satt inn i forsøket på å finne overlevende.

“For å komme over til slepebåten må vi løpe over det brannvarme vraket. Skipssiden er så varm at vi er nødt til å hoppe fra planke til planke, og den siste planken må legges foran den første for at vi skal kunne bruke den. Alle hjelper til, og til slutt er selv den svakeste flyttet,” forteller fangen Heinrich Mehringer og fortsetter:

“Etter en halv times seilas legger slepebåten til ved kaien i Neustadt, som britene nå har inntatt. Det er så vidt beina våre bærer oss når vi går i land. En etter en går vi etter hverandre, i gåsegang. Nå når vi har fast grunn under føttene, er vi omsider fri.”

Noen dager senere kommer freden til Europa, og midt i gledesrusen blir katastrofen i

Lübeck-bukten skjøvet i bakgrunnen. Men en liste over de som ble reddet og de som døde taler sitt eget tydelige språk om det helvete som de britiske pilotene i første omgang betegnet som “et strålende angrep”.

Av de omkring 4500 konsentrasjonsleirfangene på “Cap Arcona” overlever bare 350. Og av de i alt 670 vaktene, SS-folkene, marineinfanteristene og besetningsmedlemmene som befant seg på skipet, blir 490 reddet, blant dem kaptein Bertram. Han hadde fryktet at nazistene ville utslette skipet. I stedet ble det de allierte, som med skjebnens svarteste ironi sendte sine egne i døden.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul