Sju britiske kampfly suser den 21. mars 1945 inn over København. Mosquito-bombeflyene flyr bare få meter over hustakene, og de brølende motorene sjokkerer folk på gaten i det okkuperte Danmarks hovedstad.
Anspent speider pilotene etter sitt neste landemerke: Det Ny Teaters karakteristiske kuppel.
Over jernbaneområdet ved Enghave Plads ser kaptein Mac Hetherington at oberstløytnant Kleboes bombefly ved siden av ham plutselig endrer kurs og forsvinner i retning Vesterbro og Frederiksberg.
"Så forsvant flyet bak oss, idet Henderson og jeg instinktivt kastet maskinene våre til styrbord (til høyre, red.). Vi ante ikke hva som hadde skjedd, og det var heller ikke tid til å tenke på det. Nå så vi Det Ny Teater. Der måtte vi snu på nytt", forklarer Hetherington senere.
“Det var barskt vær den dagen med kraftig vind. Skumsprøyt blåste opp fra havet, frontrutene våre ble dekket av salt.” Edward Sismore, navigatør i det forreste bombeflyet.
De resterende seks bombeflyene jager over teaterets kuppel. Etter at de har svingt til venstre, kommer Skt. Jørgens Sø til syne, og lenger fremme dukker målet opp.
Tyskerne har malt det hvite Shellhuset med grønne og brune striper, noe som skulle gjøre bygningen mindre synlig fra store høyder. For pilotene noen få meter over Københavns tak gjør kamuflasjen bare Gestapos hovedkvarter lettere å kjenne igjen.
Pilotene strekker seg etter utløseren til de to 225 kg-bombene som hvert fly har med seg i lasten. I de påfølgende minuttene vil en militær triumf og en grusom tragedie utspille seg i det komplett overrumplede København. Mens danskene setter seg til bords for å spise lunsj, finner 2. verdenskrigs blodigste angrep på dansk jord sted.
Danskene vil ofre sine egne
Bombeflyenes tokt inn over København var et bestillingsoppdrag. Våren 1944 presisjonsbombet det britiske flyvåpenet Royal Air Force (RAF) et tysk fengsel i Frankrike og et Gestapo-hovedkvarter i Nederland, noe som fikk begeistrede danske motstandsfolk til å be om tilsvarende aksjoner i Danmark.
Gestapo hengte bl.a. fanger opp i en tommelfinger til den gikk ut av ledd.
Danske motstandsfolk tryglet om hjelp
En effektiv Gestapo-offensiv truet med å rulle opp hele den danske motstandsbevegelsen idet krigen var på vei inn i sin avgjørende fase.
Danmark ble okkupert av Nazi-Tyskland allerede den 9. april 1940. I lang tid fikk dansk politi lov til å stå for opprettholdelsen av lov og orden, men det endret seg 19. september 1944.
På denne dagen internerte tyske tropper de danske betjentene, og i stedet overtok nazistenes hemmelige politi, Gestapo, oppgaven. Og tyskerne var annerledes oppsatt på å jakte på motstandsfolk.
Etter en måned arresterte tyskerne Mogens Fog, et av motstandsbevegelsens fremste medlemmer. Deretter fulgte en intens menneskejakt på Flemming B. Muus, som var britenes representant i Danmark.
Etter Muus' flukt ut av landet fulgte en fredeligere periode, men det var bare fordi Gestapo samlet informasjon. I februar 1945 satte tyskerne i gang en stor offensiv, der de bl.a. arresterte hele motstandsledelsen i København.
Gestapos suksess svekket motstandsbevegelsen og satte samtidig tusenvis av andre dansker i fare. Motstandsbevegelsen var i ferd med å utstyre såkalte ventegrupper, som skulle reise seg til opprør hvis det ble nødvendig for å frigjøre Danmark med våpenmakt.
Ventegruppene utgjorde nesten 40.000 mann, og de skulle lage et brohode i nærheten av København slik at den svensktrente Danske Brigade kunne gå i land. Navnene på de mobiliserte opprørerne risikerte å falle i hendene på Gestapo hvis det ikke snart ble gjort noe drastisk mot det tyske hovedkvarteret.
Bønnen ble hørt da Mosquito-bombefly slo til mot Gestapos kontorer i Aarhus den 31. oktober 1944. Angrepet var RAFs mest vellykkede under krigen, og i en radiomelding oppfordret den danske motstandsbevegelsen britene om å bombe nazi-organisasjonen i København også.
Den britiske sjefsnavigatøren Edward Sismore laget deretter en slagplan ut fra kart, fotografier og informasjon om tyske luftvernsstillinger, som danske motstandsfolk forsynte ham med.
Hans plan for “Operation Carthage”, som aksjonen ble kalt, var klar den 19. januar 1945. Den forutså tap blant uskyldige sivile og motstandsfolkene som tyskerne holdt fanget i Shellhuset, men for danskene veide Gestapos trussel mot tusenvis av motstandsfolk tyngre.
En radiomelding fra København ga grønt lys for aksjonen den 5. mars. Nå var det opp til meteorologene å avgjøre når flyene kunne lette.
Trefly var britenes problemknuser
Ikke noe annet fly var bedre rustet til å utføre presisjonsbombing enn det britiske Mosquito fra De Havilland-fabrikkene. I stedet for et tungt skjelett av metall ble flyet bygget av tre og kryssfiner.
Lettvekter på oppdrag
Mosquitoens kropp av tre gjorde maskinen lettere enn andre bombefly. En 13,5 m lang Mosquito veide derfor ca. 8,7 tonn når den hadde sluppet bombene – bare litt over ett tonn mer enn tyskernes Messerschmitt Bf 109-jagere, som ofte ble satt inn mot den.
Hurtigere enn fienden
Fart var Mosquitoens beste beskyttelse, for bombefly-versjonen hadde ingen maskingeværer med seg. Oppe i tynn luft kunne Mosquitoen fly over 600 km/t, men de fleste oppdragene fant sted ved havoverflaten. Her nede kunne “The Wooden Wonder” (trevidunderet), som flyet ble kalt, prestere en toppfart på 570 km/t, mens tyske fly som Messerschmitt Bf 109 G-6 halset etter med 520 km/t.
Stor bombelast
Til tross for to motorer reagerte Mosquitoen nervøst på kursendringer, så maskinen krevde en erfaren pilot. Til gjengjeld hadde han et perfekt fly for oppdrag i lav høyde. Under angrepet på Shellhuset hadde flyene bare med seg to bomber på 225 kg i stedet for de 1,8 tonnene som lasten ellers kunne romme. Den lave vekten økte manøvrerbarheten under de dristigste aksjonene.
Lav fart økte sjansen
Store vinger og lav vekt betydde at Mosquitoen kunne nærme seg mål langsomt – uten å stalle og styrte. Under tidligere aksjoner hadde pilotene satt farten ned til rett under 200 km/t før de slapp bombeladningene sine med stor presisjon.
Utålmodige dansker presset Basil Embry, som var sjef for RAFs jagerfly, for å få ham til å sende pilotene sine av sted. Men Embry holdt hodet kaldt.
“De maste om dette angrepet, men jeg ville ikke gi meg. Jeg sa: Hvis vi angriper, og vi kommer innenfor 30 miles (48 km, red.) av målet, og vi ikke finner det, får dere ikke noen ny mulighet, for da er tyskerne advart.”
Etter to uker lovet værmeldingene omsider 48 timer med bra vær, som aksjonen krevde. “Operation Carthage” kunne gå i gang.
Luftstyrke sniker seg mot målet
Oppgaven ble gitt til den delen av RAF som gikk under betegnelsen “No. 140 Wing”. Den 20. mars 1945 fikk besetningene alle detaljer i slagplanen gjennomgått tre ganger, og de studerte målet nøye ut fra fotografier og en tremodell av det sentrale København.
Tidlig neste morgen er nr. 140 Wing klar til å ta av fra en flyplass nær London. Før maskinenes motorer starter, lytter piloter og navigatører til den danske agenten Svend Truelsen.
Han forteller dem hvordan Gestapo jakter på den danske motstandsledelsen, og at det er strengt nødvendig å slå tilbake. Ingen bekymringer om sivile tap eller fangene i Shellhuset skal holde pilotene tilbake.
FILMTRAILER – Se Shellhuset-angrepet på Netlfix:
Den 9. mars 2022 hadde filmen «Skyggen i mitt øye» premiere på Netflix. Instruktøren Ole Bornedal står bak.
Kl. 8.30 tar de første flyene av. 20 Mosquito-bombere deltar, hvorav to har filmkameraer med seg, og de blir eskortert av 31 Mustang-jagere. Flygeneral Basil Embry er med – selv om han i kraft av sin høye rang har forbud mot å delta i risikable operasjoner.
Da styrken når ut over Nordsjøen, går pilotene ned i lav høyde for å skjule seg for tyske radarer. Høyden gir imidlertid problemer.
“Det var barskt vær den dagen med kraftig vind. Skumsprøyt blåste opp fra havet, så frontrutene våre ble dekket av salt, og det var veldig vanskelig å se. Det var kraftig turbulens”, forklarer Edward Sismore, som er med som navigatør i det forreste bombeflyet.
Etter to anstrengende timer flyr britene inn over den danske vestkysten ved Hvide Sande. Sjefsnavigatøren Sismore har valgt dette punktet fordi det er her det tyske luftforsvarets kanoner står mest spredt.
I en høyde av bare 20-25 m over bakken kan han bruke kirketårn i landskapet til å vise vei, men samtidig utgjør høyspentledninger og tretopper potensielle dødsfeller. Tre Mustang-jagere må snu fordi de blir skadet i sammenstøt med oppskremte fugler.
VIDEO: Se Mosquito-flyene på vei mot København (50 sek.)
Autentiske opptak fra de britiske flyene ble brukt i den danske dokumentarfilmen “De fem aar”, som Theodor Christensen produserte i 1955.
Over Vestsjælland deler styrken seg i tre bølger som skal slå til med ett minutts mellomrom. Målet nærmer seg i det fjerne.
Fanger gjetter sin skjebne
Inne i Shellhuset lever de danske fangene i daglig angst og kjedsomhet. De er fordelt på 22 trange celler oppe under taket, hvor kun små skråvinduer slipper inn en smule lys. Deres kontakt med omverdenen er begrenset til ett enkelt brev hver 14. dag.
Noen kjeder seg så desperat at de til og med ser frem til avhørene – også selv om de risikerer tortur med brennende sigaretter og grusomme slag når tyskerne vil tvinge hemmeligheter ut av dem.
Samtidig frykter frihetskjemperne å bli henrettet av tyskerne – eller drept av britiske bomber. Alle fangene har hørt om luftangrepet mot Gestapo i Aarhus seks måneder tidligere, da de klarte å bombe to ledende frihetskjempere ut i friheten, mens en tredje mistet livet.
VIDEO: Derfor falt flere bomber over en skole
Politibetjent og motstandsmann Christen Lyst Hansen gjetter derfor straks sammenhengen da ørene hans oppfatter støy utenfra.
“Plutselig hørte jeg høy motorstøy og knitring av maskingeværer. I det samme nå sprang jeg opp. Jeg var ikke i tvil om hva som ventet oss under taket – maskingeværkulene som smalt mot vegger og tak signaliserte et alliert angrep på Shellhuset.”
Lyst Hansen kan ikke gjøre annet enn å lytte og avvente sin skjebne. Første angrepsbølge fra nr. 140 Wing svermer rundt bygningen.
“To maskiner dykket, så kom en hvinende lyd som ble avløst av to voldsomme eksplosjoner. Hele huset svaiet, kalkstøv gjorde det nesten umulig å se fra den ene enden av cellen til den andre; sengen min danset over gulvet, og alt løst i cellen for rundt meg.”
Flere drønn følger raskt etter hverandre mens de fire andre Mosquito-flyene slipper lasten sin. Hvert fly har med seg to bomber på 225 kg, som hamrer inn i veggen på samme side av bygningen med dødbringende presisjon.
Motstandsfolk unnslapp
Fem av Shellhusets celler vender ut mot den siden av bygningen som de britiske bombene treffer. Her blir i alt seks fanger drept på stedet, og en sjuende lider samme skjebne i et avhørslokale i etasjen under.
Det lyktes en ukjent fotograf å ta et bilde av de britiske bombeflyene på vei inn over Københavns tak.
Tre overlevende dansker reiser seg opp i femte etasje og er plutselig omgitt av flammer. Men de finner et par skinnbelter og bruker dem til å klatre ned på utsiden av bygningen til etasjen nedenfor.
Herfra er imidlertid alle fluktveier sperret, så de har valget mellom å brenne inne eller hoppe ut fra over 15 meters høyde. Den konservative folketingsmannen Poul Sørensen er blant dem:
“Vi kravlet ut av vinduene og hang i armene. Så svingte vi med kroppen og hoppet. I samme øyeblikk jeg landet på gaten, ga det meg et mektig sjokk. Det var som om all luften ble blåst ut av meg. Et øyeblikk var jeg bedøvet, men ikke bevisstløs.”
En av de andre motstandsfolkene dør av den harde landingen på fortauet. Sørensen og hans overlevende medfanger er fortsatt forkomne da noen hjelpebetjenter i Gestapos tjeneste – de såkalte hipoene – sleper dem bort.
Sårede og forbrente mennesker vakler ut av bygningen. I tillegg til fengslede motstandsfolk blir 26 av Gestapos ansatte og 25-30 av deres danske håndlangere drept. Mellom 16 og 21 sivile dansker som hadde ærend i bygningen dør også.
Som håpet ødelegger brann og eksplosjoner tyskernes arkiv over motstandsbevegelsen – saksmappene forvandles til aske som regner ned over gaten.
I hvert Mosquito-fly satt det to mann: en pilot og bak ham flyets navigatør.
I mellomtiden fortsetter en desperat fluktoperasjon inne i flammehavet. Bombene har svekket veggene i Shellhuset så mye at motstandsmannen Christen Lyst Hansen kan rive opp celledøren sin.
Ute på gangen tar han nøklene fra en eldre og meget fortumlet tysk vakt. Deretter låser dansken opp alle celledører, og snart har en hel kolonne med fanger kurs mot den nærmeste trappen, hvorfra de kommer seg ned i bakgården og via en passasje ut på gaten. Lyst Hansen og to andre fanger danner baktroppen:
“Kalk og røyk lå nå som en tykk sky rundt oss – ute på gaten var det ikke et menneske å se. De tyske vaktene var borte eller drept, og selv om det lød noen få skudd fra den andre siden av bygningen, gikk vi ganske uforstyrret bortover fortauet og gjennom piggtrådsperringen som var den siste hindringen før vi var i frihet.”
Christen Lyst Hansen unnslipper sammen med 17 andre fanger. Ingen av dem ville sannsynligvis ha overlevd hvis ikke en forferdelig misforståelse hadde ført de britiske bombeflyenes andre angrepsbølge på avveie.
Gestapo konfiskerte bensinstasjonskjeden Shells hovedkontor i København da Danmark ble okkupert. I det såkalte Shellhuset forhørte og torturerte tyskerne danske motstandsfolk.
Under første angrepsbølges innflyvning hadde oberstløytnant Peter Kleboes Mosquito plutselig dreid til venstre, og de andre besetningene mistet den av syne.
Kursendringen skyldtes at bombeflyet hadde streifet et av jernbanens signaltårn. Kleboe mistet kontrollen over flyet og styrtet i et garasjeanlegg 1,7 km fra Shellhuset.
Røyksøyle sender fly på avveie
I nærheten av vraket av det brennende flyet ligger Frederiksberg Gymnasium, hvor elevene straks flykter mot kjellerne. Flyalarmer er grundig innøvd på alle danske utdanningssteder, og i likhet med sine kamerater holder tenåringen Pelle Sadolin skolevesken sin over seg som et skjold mot glasskår og granatsplinter.
"Da vi hadde kommet ut av klasserommet og sto på den øverste trappeavsatsen, så vi et fly komme rett mot oss under et dykk, så det kaste et par små, svarte ting, og så kom det et skikkelig smell."
Tyskerne løy om tapstallene sine, men et fotografi fra bisettelsen viser en lang rekke kister. Noen historikere mener at Gestapo mistet 55 mann under angrepet.
Flyet er en del av britenes andre angrepsbølge, som flammer og røyk fra Kleboes brennende maskin lokker til feil bydel. Besetningen på Mosquito-bombeflyet har bare noen få sekunder på seg til å vurdere situasjonen. Piloten antar at de er over Shellhuset, og slipper lasten sin.
Til alt hell treffer ingen av bombene Sadolin og gymnaskameratene hans, som kommer seg ned i kjellerens relative sikkerhet. I stedet skjer katastrofen på den katolske pikeskolen i nærheten, Institut Jeanne d’Arc – populært kjent som "Den franske skole".
Evakuering fører barn i dødsfelle
529 barn, nonner og lærerinner befinner seg i skolen denne dagen. Også her utløser støyen fra Kleboes styrt en evakuering. Den ansvarlige for skolens eldste barnehagebarn, søster Edith, sier rolig:
“Så barn, nå stiller vi pent opp på to rekker. Vi må i kjelleren.”
Skolepiker og barnehagebarn myldrer nedover trappene mot kjellerlokalene som er utpekt som tilfluktsrom. Her befinner mange seg da en bombe slår ned og får trappesjakten til å styrte sammen over dem.
Institut Jeanne D’Arc – i dagligtale kalt Den franske skole – lå på Frederiksberg, 1,7 km fra Shellhuset.
Søster Helene befinner seg midt i infernoet:
“Etter de første sekundenes redsel, som hadde lammet barna fullstendig, begynte en skriking og jamring som jeg aldri i mitt liv vil glemme. Undertrykte, halvkvalte redselsskrik som lød under murbrokkene, rop på far og mor, og på Jesus og Jomfru Maria.”
Seks år gamle Hanne Park er også blant de innesperrede:
“En søster la seg oppå meg for å beskytte meg mot fallende murbrokker. Litt senere ble vannrørene sprengt av enda en bombe, og kjelleren ble oversvømt av det varme radiatorvannet. Søsteren løftet meg oppå seg for å holde meg oppe av vannet.”
Den nye eksplosjonen er utløst av en bombe fra den tredje angrepsbølgen, som flyr over skolen. Flybesetningene kan knapt se noe i den tette røyken, men seks av sju piloter slipper lasten sin på måfå i retning av det de tror er målet.
Bombene traff ikke bare skolen, men også Frederiksberg Gymnasium og boligområdet rundt den.
Nonne ofrer livet
Mens barn og nonner vakler ut av Den franske skole, strømmer københavnerne til for å hjelpe.
VIDEO: Se de sjeldne bildene fra katastrofen på Frederiksberg
Den franske skoles vegger styrtet sammen, og en voldsom brann utbrøt.
Foreldre, brannmenn og til og med voldsmennene fra Hipo-korpset slutter seg til den desperate kampen for å redde de mange hundre barna som fortsatt er fanget i ruinene.
Imens er aksjonen mot Shellhuset over – de britiske flyene snur og flyr tilbake mot England.
I løpet av de neste timene dør flere ofre på Den franske skole. Nonnen under lille Hanne Park drukner mens hun prøver å holde den seks år gamle jenta over vannet i bunnen av den sammenstyrtede trappesjakten. Jenta sitter lenge alene i mørket til lyder når henne utenfra.
"Jeg hørte noen si 'Det er noe som beveger seg.' En annen sa: 'Jeg tror ikke det er mer her.' Så beveget jeg hånden litt igjen. Så begynte de å grave forsiktig. De kom frem til ansiktet mitt. De snakket til meg, men jeg var helt tørr i munnen fordi jeg ikke hadde fått noe å drikke på tolv timer, og jeg klarte ikke å si noe.”
Snart blir hun gravd helt fri og båret ut av bygningen.
Hanne Park er en av bare fire overlevende fra en klasse på 25 jenter. Også søster Helene kommer opp fra kjelleren i live og kjøres til sykehuset.
Tragedie ble tilslørt med myte
RAFs No. 140 Wing har mistet ni mann i aksjonen mot Shellhuset. Åtte motstandsfolk er også døde, men enda flere unnslipper med livet i behold. Deres redning medfører at en myte blir født: Flukten blir beskrevet som en del av slagplanen.
Det heter seg at RAF bevisst siktet mot de nedre etasjene i Shellhuset, slik at Gestapo-folk ble drept, mens motstandsfolkene oppe under taket skulle slippe uskadd unna.
I virkeligheten var fangene på forhånd blitt avskrevet som nødvendige ofre – bare katastrofen ved Den franske skole reddet dem.
Fordi halvparten av de britiske bombene ved et uhell traff skolen, ble 86 barn i stedet føyd til tapslisten. I alt fem steder ble bombet under angrepet, og 250 mennesker mistet livet – 125 av dem sivile.
Flygeneral Basil Embry reiste til Danmark etter frigjøringen. Her møtte han overlevende nonner fra Den franske skole.
Drepte skolebarn tynget samvittigheten
Etter bombetoktet mot København måtte pilotene leve med at de hadde drept barn. Byrden ble ikke lettere av at ingen bebreidet dem.
Pilotene fra Royal Air Force hadde blitt forklart hvorfor bombetoktet mot Shellhuset var nødvendig. De visste også at den danske motstandsbevegelsen ønsket aksjonen, selv om det måtte påregnes sivile tap.
Likevel var det ingen tvil om at det var pilotenes feil som drepte 86 skolebarn. Det glemte mannen bak den britiske slagplanen, Edward Sismore, aldri:
“Jeg synes fortsatt det er vanskelig å si om det var en suksess eller ikke. For hvordan tar du barns liv med i det regnestykket?”
Etter krigen reiste han og de andre pilotene til København for å besøke stedet hvor tragedien hadde utspilt seg. Anført av RAF-sjefen Basil Embry la de ned en krans ved Den franske skole. Etterpå snakket de med overlevende nonner og foreldrene til noen av de drepte barna.
“Det var den mest rørende situasjonen jeg noensinne har befunnet meg i, for foreldrene var så sterke og tilsynelatende så forståelsesfulle. De fortsatte å si: ‘Vi forstår. Vi skjønner at det måtte gjøres.’ Jeg syntes det var vanskelig å bære.”
“Operation Carthage” ble gjennomført for å redde motstandsbevegelsen og det væpnede opprøret, som om våren eller sommeren skulle bane vei for frigjøringen.
I mars 1945 kunne ingen vite at opprøret aldri ville bli nødvendig, for tyskerne i Danmark kapitulerte uten kamp den 4. mai 1945.