«Good evening!» lyder det med syngende irsk aksent.
I det samme blir døren sparket inn på plankehytten som utgjør messen på den tyske Tamet-flybasen i Nord-Afrika.
De tyske og italienske flygerne som sitter rundt bordene, ser forskrekket opp fra spillkort og snapsglass.
Det er desember 1941. Ørkenreven, Erwin Rommel, og hans tyske Afrikakorps er for første gang drevet tilbake av en storstilt britisk offensiv.
Flygerne fortrenger de dårlige nyhetene med brennevin. De kan umulig forestille seg at det er fare på ferde her, flere hundre kilometer fra kamphandlingene.
Men nå stormer ni fremmede inn i messen. Med ustelte fullskjegg, støvete britiske uniformer og beduintørkler på hodet ser de ut som villmenn.
Ingen av de tyske flygerne vet at de skitne britene tilhører en nystiftet kommandostyrke med navnet SAS – Special Air Service.
For et par uker siden ble SAS-soldatene sendt langt inn bak fiendens linjer for å skape kaos på tyske og italienske flybaser.
Det er den høyeste av dem, anføreren Paddy Mayne, som har sparket døren inn og brølt «Good evening!». Nå peker han på forsamlingen av flygere med en pistol av typen Colt 45.
Mennene ved hans side er bevæpnet med maskinpistoler, såkalte tommyguner. Tiden står stille mens de to gruppene menn stirrer taust på hverandre.
Stillheten blir først brutt da en tysk flyger plutselig reiser seg. Paddy Mayne nøler ikke. Han retter pistolen mot ham og skyter, og sikter deretter på den neste flygeren.
Også han blir skutt, og da bryter helvete løs.
For et syn. Fly som eksploderte overalt, blandet med bensin og bomber som gikk i luften.
Britenes tommyguner sender et dødbringende kuleregn inn i messen der de 30 tyskerne og italienerne må kaste seg i dekning og besvare ilden med lette håndvåpen. Imens deler Paddy Mayne styrken sin i to.
Fire soldater skal bli igjen for å nedkjempe flygerne, mens han selv og fire andre løper ut til de parkerte tyske kampflyene på startbanen.
Britene plasserer bomber på flyvingene og stiller timeren på 30 minutter. Da de går tom for bomber, klatrer de opp på de resterende flyene og skyter instrumentene i cockpiten i fillebiter med maskinpistoler.
Så forsvinner alle de ni SAS-soldatene ut i ørkenen. En av dem ser seg over skulderen:
«For et syn. Fly som eksploderte overalt, blandet med bensin og bomber som gikk i luften».
De overlevende flygerne på den tyske basen vet ennå ikke hva som har truffet dem. De har heller ingen anelse om at dette overfallet bare er begynnelsen.
I månedene som kommer vil flybasene bli angrepet jevnlig – ikke bare av uflidde ørkensoldater, men av store svermer av tungt bevæpnede jeeper som målrettet skyter de tyske og italienske flybasene i fillebiter.
Andre verdenskrigs legendariske SAS- styrke har dukket frem fra ørkensanden i Sahara som et fatamorgana.
Jeep klar til krig
SAS utrustet jeepene slik at de var perfekte til ørkenkrig. Unødvendig utstyr ble skrelt av for å få plass til vann, drivstoff og tunge våpen.
To-tre Vickers-maskingevær eller det amerikanske Browning-maskingeværet var montert i hver jeep.
En egen beholder ble tatt i bruk hvis radiatoren begynte å koke. Via en slange ble vannet ledet over i beholderen, der det ble kjølt ned. Slik unngikk soldatene å helle livsviktig drikkevann på radiatoren.
Stålplater bakpå jeepen var til å legge under hjulene hvis den kjørte seg fast i sanden.
Dunker med vann og bensin ble plassert alle steder det var mulig. Jeepen fikk to reservehjul, for kjøring i ørkenen var hardt for dekkene.
Vesker med overlevelsesutstyr, mat og vann var plassert på sidene av jeepen. Hvis bilen ble skadet, kunne soldatene nappe med seg veskene og flykte til fots i ørkenen.
Sykmeldt soldat får ideen
Ideen til kommandostyrken Special Air Service hadde kommet til den skotske offiseren David Stirling et halvt år tidligere.
Ivrig etter å komme i kamp – og litt for utålmodig og udisiplinert til livet i det skotske regimentet han var en del av – hadde han vervet seg i de britiske kommandostyrkene.
Da han ble liggende på sykehus i Kairo sommeren 1941 etter et uheldig fallskjermhopp, fikk han informasjon om at kommandoenheten hans var blitt oppløst, og at medlemmene skulle sendes tilbake til sine opprinnelige enheter.
Det scenariet passet 25 år gamle Stirling usedvanlig dårlig. Han var overbevist om at det var en dårlig idé å oppløse kommandoenheten i Nord-Afrika, og helt sikker på at dersom kommandosoldatene ble brukt på riktig måte, ville de kunne skape kaos bak tyskernes linjer. Mens han lå der i sykesengen tok en ny idé form:
Grupper på 10-20 menn skulle ubemerket slippes ned i fallskjerm på fiendens territorium, og ramponere tyske flybaser og bensinlagre.
Stirling var så ivrig etter å sette ideen sin ut i livet at han mente det var best å få formidlet forslaget til den britiske hærledelsen så fort som mulig.
Humpende på krykker forlot han derfor sykehussengen i håp om å få hærledelsen i tale. Det skulle ikke bli enkelt. Han ble avvist av vakten allerede i porten.
Men Stirling lot seg ikke stanse så lett. Han humpet videre og oppdaget et hull i gjerdet som han smatt gjennom.
Med vaktene hakk i hæl rakk han akkurat å avlevere budskapet til nestkommanderende for de britiske styrkene i Nord-Afrika, general Neil Ritchie.
Tre dager senere fikk han foretrede hos den aller øverste sjefen, general Claude Auchinleck. Han kjøpte ideen.
David Stirling ble deretter forfremmet til kaptein, og valgte personlig ut
de 60 mennene som i første omgang skulle utgjøre den nye spesialstyrken. Han fikk dessuten tillatelse til å rapportere direkte til general Auchinleck, for Stirling hadde ingen tiltro til offiserene i hæren – i hans øyne var de ute av stand til å tenke selvstendig.
Stirling hadde med andre ord fått frie tøyler til å gjøre som han ville. Den nye styrken fikk navnet «L-avdelingen av Special Air Service». Ikke at det var andre avdelinger i SAS – men tyskerne måtte gjerne tro det.
Den nye spesialstyrken var blitt akkurat slik Stirling hadde ønsket seg – likevel ble SAS’ første aksjon en fiasko.
Sandstorm splitter opp SAS
Etter at Stirling hadde håndplukket soldatene til det nye korpset – blant dem den irske slåsskjempen Paddy Mayne – var SAS klar til sin første oppgave.
I midten av november 1941 ble styrken sluppet ned bak de tyske linjene.
Den britiske hæren i Nord-Afrika hadde innledet en offensiv, og det var tanken at SAS skulle understøtte offensiven ved å ødelegge tyskernes flybaser.
Oppdraget gikk imidlertid fryktelig galt. Stirlings menn havnet midt oppi det verste uværet i området på flere år.
Den vesle styrken kom bort fra hverandre, og mange av mennene fant aldri konteinerdroppene med våpen og sprengstoff som de skulle ha brukt til å angripe med.
De få som kom i nærheten av tyskernes baser, måtte oppgi angrepet fordi luntene til bombene deres var gjennomvåte av regn.
Av de 55 soldatene som deltok, ble 34 enten drept eller tatt til fange.
Det mislykkede oppdraget tvang Stirling til å endre SAS’ fremtidige strategi.
Britene slo i løpet av ørkenkrigen til mot en rekke tyske flybaser og ødela flere jager- og bombefly.
Ørkeneksperter kommer til hjelp
Stirling la merke til at de overlevende fra oppdraget var blitt reddet ut av ørkenen av den britiske militærenheten Long Range Desert Group (LRDG).
Soldatene i denne spesialenheten benyttet seg av terrenggående lastebiler og var eksperter på å operere i ørkenen.
Ofte tilbrakte de flere måneder om gangen i fiendtlig territorium, mens de spionerte og hjalp rømte krigsfanger og nedskutte flygere i sikkerhet.
«Hvorfor lar dere ikke oss kjøre dere inn bak fiendens linjer i ro og mak i stedet for å risikere flere farlige fallskjermhopp?» foreslo oberstløytnant Guy Prendergast, leder av LRDG.
David Stirling likte tanken. Special Air Service pakket bort fallskjermene og gikk fra nå av over til å operere på bakken.
De neste seks månedene ble samarbeidet mellom LRDG og SAS en stor suksess, og SAS-styrkene klarte å ødelegge nesten 150 tyske og italienske fly.
LRDGs fremskutte forsyningsdepoter i ørkenen fungerte som baser for SAS, og når soldatene skulle angripe tyske militærinstallasjoner, kjørte LRDG dem så langt inn på fiendens territorium som overhodet mulig.
Deretter ble lastebilene gjemt vekk under ørkenfargede kamuflasjenett, mens soldatene fortsatte videre til fots.
Etter angrepene returnerte soldatene til lastebilene og ble kjørt tilbake til LRDGs depoter, som også var kamuflert slik at det ikke var mulig å se dem fra fiendtlige fly.
Det viste seg at det var overraskende enkelt å skjule seg i de øde ørkenområdene – faktisk var det så enkelt at SAS-soldatene ofte hadde problemer med å finne igjen sine egne lastebiler og baser.
Ventetiden mellom aksjonene, når de lå i skjul på de usynlige basene, var den verste tiden for SAS-styrkene.
De befant seg på fiendtlig territorium i flere uker om gangen uten noe å gjøre, fortalte løytnant Stephen Hastings senere:
«Vi levde som kaniner. Kjøretøyene våre ble gjemt i uttørkede elveleier og
kamuflert med nett og vegetasjon. De fleste av oss ble helt svarte i fjeset av solen, unntatt de uheldige som bare ble røde. Det var stekende varmt om dagen og kaldt om natten».
SAS endrer taktikk
På forsommeren 1942 fikk SAS sine egne kjøretøy, og dermed var ikke soldatene lenger avhengige av hjelpen fra LRDG.
Men angrepsstrategien var den samme: Soldatene kjørte inn på fiendtlig territorium, gjemte jeepene under kamuflasjenett og snek seg inn på basene, som var plassert langs den egyptiske middelhavskysten omtrent 70 kilometer bak tyskernes linjer.
Mange raid gikk bra, men en enhet ledet av Paddy Mayne opplevde at flere av bombene deres ikke eksploderte.
Under angrepet klarte Mayne og mennene hans derfor bare å ødelegge 22 fly, og de uskadde flyene irriterte ham.
«Det kan knuse en manns hjerte», sa han til Stirling da de møttes like etter det utilfredsstillende angrepet.
Stirling var enig, og etter en plutselig innskytelse foreslo han at de to skulle kjøre tilbake til flybasen og skyte de resterende flyene i fillebiter.
Mayne gikk med på forslaget, og i jeepen sin fulgte han etter Stirling, som selv satt bak rattet i sin «Blitz Buggy» – en liten, åpen bil.
Da de to nådde frem til basen, kjørte de rundt mellom flyene og ødela dem helt systematisk med maskingeværene som var montert på bilene.
På få minutter ble 15-20 tyske fly gjort stridsudyktige i kuleregnet.
David Stirling innså straks at han uforvarende hadde snublet over en helt ny måte å nedkjempe fienden på.
Den nye angrepsformen var samtidig velegnet til å omgå et voksende problem: Tyskerne hadde begynt å plassere et stort antall vakter rundt basene sine – vaktene gjorde det vanskelig for britene å snike seg inn på basene og plassere bombene.
En måned senere ble taktikken brukt i det mest legendariske angrepet SAS gjennomførte i Nord-Afrika.
De fleste av SAS’ jeeper vendte uskadd tilbake fra Sidi Haneish-angrepet.
Angrepet på Sidi Haneish
Natten mellom 26. og 27. juli 1942 angrep SAS-styrken tyskernes flybase Sidi Haneish i Egypt.
I ly av natten dundret britene i avtalt formasjon inn på startbanen og skjøt på alt med maskingevær. Først nedkjempet de tyskernes forsvarsstillinger, så rettet de ilden mot flyene.
Tyskerne ble totalt overrumplet og besvarte bare ilden sporadisk. Stephen Hasting, som var med på oppdraget, fortalte:
«Først skjøt vi bare en kort salve, så åpnet vi for en øredøvende kakofoni av brak og støy. De røde og hvite sporlysene fra prosjektilene fløy gjennom mørket. Noen av dem spratt opp i luften igjen når de traff bakken, og himmelen ble fylt med tusen kryssende sporlys fra prosjektiler».
Maskingeværenes ammunisjon besto av en blanding av sporlys- og vanlige prosjektiler supplert med spesielle brannprosjektiler som fikk flyene til å ta fyr.
Snart var alle basens fly omsluttet av flammer, mens skremte tyske og italienske soldater uten hell forsøkte å få has på britene.
Det var avgjørende for SAS-soldatene at de holdt plassene sine i jeep-formasjonen for å unngå å treffe hverandre.
Med maskingevær montert foran og bakpå var det bare plass til at sjåførene så rett frem mens skytterne hakket løs.
«Ett for ett brøt flyene ut i flammer. Noen av dem var bare fem meter fra oss når vi passerte dem. De eksploderte med øredøvende brak, og vi kunne kjenne den kraftige varmen», fortalte SAS-soldaten Carol Mather om angrepet.
Da Stirlings jeeper ikke kunne finne flere fly å skyte på, og de dessuten var i ferd med å gå tom for ammunisjon, blåste han i et horn som signal til at styrkene skulle trekke seg tilbake.
I mellomtiden hadde tyskerne organisert et forsvar og skjøt etter dem med en luftvernkanon.
Seks jeeper fikk lettere skader, og en av SAS-soldatene døde etter en fulltreffer. Angrepet hadde vart i omtrent 15 minutter og kostet tyskerne 30 fly – ifølge Stirlings raske opptelling.
Til tross for alle de farlige raidene mot tyskerne, slapp SAS heldig fra de fleste.
Stirling blir tatt til fange
Resten av året fortsatte David Stirling og SAS-styrken hans å skape kaos bak de tyske linjene. Ett oppdrag – angrepet mot havnene Benghazi og Tobruk – gikk imidlertid helt galt.
Den nye øverstkommanderende for britenes 8. Armé, general Bernard Montgomery, hadde forlangt at SAS skulle delta i en storstilt offensiv mot Rommels forsyningslinjer.
Det var første gang SAS skulle arbeide sammen med vanlig infanteri. Angrepsmetoden lå fjernt fra taktikken SAS pleide å bruke – den bygde på «hit and run»-aksjoner utført med små grupper av soldater.
Stirlings protester var forgjeves, og offensiven ble innledet. Allerede på vei til Benghazi falt SAS-styrken i et bakhold, og SAS-soldatene måtte legge på flukt.
Underveis mistet de flere av sine mest erfarne soldater.
Fiaskoen førte imidlertid til at Stirling fikk tillatelse til å utføre operasjoner på velkjent manér. Han kunne selv velge sine mål, og han var ikke underlagt hærens vanlige kommandolinjer.
Dessuten fikk han beskjed om å utvide styrken til 29 offiserer og 572 menn.
I januar 1943 gikk det imidlertid galt igjen. Tyskerne var trengt opp i et hjørne i Tunisia, mens Montgomerys 8. Armé nærmet seg fra øst, og den allierte 1. Armé nærmet seg fra vest. Krigen i Nord-Afrika var så godt som vunnet.
Likevel fortsatte Stirling sine farlige oppdrag.
Det var avgjørende for ham å vise hva SAS var i stand til, slik at styrken fortsatt kunne spille en sentral rolle når krigen i Nord-Afrika var over, og soldatene skulle overføres til Europas kommende slagmarker.
Blant annet derfor var Stirling ute på en aksjon med 14 menn 23. januar.
Om natten ble de pågrepet av en tysk patrulje, og bare tre av britene rakk å flykte. Stirling måtte overgi seg og tilbringe resten av krigen i fangenskap.
Den tyske Ørkenreven, Erwin Rommel, hadde vansker med å skjule sin begeistring over å ha tatt en av de farligste britene i Nord-Afrika til fange.
I et brev til kona hjemme i Stuttgart skrev han:
«De britiske styrkene har mistet en særdeles dyktig offiser og leder av ørkengruppene deres. Gruppene har påført oss mer skade enn noen annen britisk styrke av samme størrelse».
Under ørkenkrigen i Nord-Afrika ødela SAS over 250 tyske og italienske fly samt en rekke av fiendens bensin- og ammunisjonsdepoter.