Britiske drukkenbolter på farlig oppdrag

Fra ankerplassen på reden sender lasteskipet Ehrenfels kodede meldinger til tyske ubåter som senker skip etter skip på vei til Europa med forsyninger.

Cartwright skal hjelpe kommandosoldater som faller i vannet under aksjonen og svømmer inn til stranden. Men akkurat nå kan han hverken se eller høre lekteren som britene bruker under angrepet på Ehrenfels.

Men båten nærmer seg målet – utenfor Cartwrights hørevidde. Den gamle elvelekteren Phoebe har samlet slam utenfor Calcutta i flere tiår, men nå er det 30 år gamle fartøyet i gang med de siste sjømilene av en nesten tre uker lang reise nedover østkysten av India og opp langs vestkysten til Goa.

I sin nye forkledning ligner Phoebe et av de mange mindre kullskipene som hver dag seiler mellom Indias havnebyer. Lekteren har imidlertid ikke kull om bord, men 18 frivillige britiske kolonister som har sagt ja til å sette livet på spill for å hjelpe hjemlandet i kampen mot Nazi-Tyskland.

Britene, som alle tilhører kronkoloniens bedre borgerskap, har ingen eller bare sporadisk militær trening bak seg, og så har de større livmål enn hærens soldater normalt er utstyrt med.

De kjenner hverandre fra reserveregimentet Calcutta Light Horse, som normalt bare møtes for å feste til det gryr av dag iført gallauniform. Men snart blir det alvor for den forsamlingen av bokholdere, bankfolk og forsikringsagenter som har meldt seg til oppdraget.

Calcutta Light Horse later til å være fullstendig uegnet til å borde et fiendtlig skip midt på natten. De 25 livsnyterne med en hang til et glass vin er ikke vant til strabaser. Men akkurat nå er de britenes eneste mulighet for å bli kvitt spionskipet som styrer Nazi-Tysklands effektive ubåtflåte utenfor Indias vestkyst.

Portugal må ikke fornærmes

Regulære britiske soldater i India kan ikke brukes til oppgaven i Goa, for man risikerer at deres innsats driver Portugal i armene på Hitler. Ehrenfels ligger i en av det nøytrale Portugals havner, og hvis britiske soldater blir tatt til fange her, kan det skade forholdet til et folk som har oppført seg veldig vennlig overfor de allierte under krigen.

Portugal har f.eks. rasjonert eksporten av wolfram, et metall som tyskerne har desperat behov for i produksjonen av ammunisjon. Landet har også signert en nøytralitetsavtale med Spania, som sikrer at landets fascistiske diktator, Francisco Franco, ikke slutter seg til Hitler i kampen mot de allierte. Portugal må med andre ord ikke tråkkes så hardt på tærne at landet endrer politisk kurs.

Hvis derimot en gruppe sivile briter blir tatt til fange i Goa, kan den britiske regjeringen nekte for ethvert kjennskap til den “private aksjonen”. De 18 karene fra Calcutta Light Horse er “The Expendables” anno 1943 – menn som kan ofres for en god sak uten at Storbritannia kan stilles til ansvar.

Inne på stranden lytter Cartwright stadig mer utålmodig etter Phoebe. Nå må det snart skje noe ute på havet, tenker han. Bare et glimt av munningsilden fra en maskinpistol vil gi briten ro i sjelen. Men minuttene sleper seg av sted uten tegn til noe som helst.

Hvis aksjonen går etter planen, kommer ikke tyskerne til å oppdage mennene fra Calcutta Light Horse før det er for sent. Britene vil snike seg om bord, overmanne sjøfolkene på Ehrenfels, kappe ankerkjettingene og seile spionskipet ut i internasjonalt farvann i ly av natten. Deretter skal Ehrenfels sette kurs mot Bombay og interneres i kronkoloniens strengt bevoktede havn.

Cartwright har sine tvil enda han selv har gjort en stor innsats for å gi kameratene sine de beste sjanser. Med penger fra SOE – britenes hemmelige avdeling for skitten krigføring – har han arrangert en stor fest i Goa til ære for de utenlandske sjøfolkene som snart har vært strandet langt fra hjemlandet i tre år.

Festen har lokket storparten av Goas 122 tyske og 78 italienske sjømenn inn fra skipene sine.

Derfor vil Ehrenfels forhåpentlig bare være svakt bevoktet på en kveld da Cartwright også har sørget for at Goas prostituerte tar imot utenlandske sjømenn gratis, en ikke helt billig vits som britene har betalt forskudd for.

Nazist bestemmer på Ehrenfels

Mennene fra Calcutta Light Horse er ikke alene om bord på Phoebe. Aksjonen ledes av SOE-offiseren Lewis Pugh, som har tatt med seg fem av sine agenter. I likhet med sivilistene fra Calcutta kan ikke SOE-agenter kompromittere Storbritannia – for offisielt eksisterer ikke organisasjonen.

Pugh og mennene hans har militær erfaring og skal gå forrest i angrepet, men aksjonen rommer et vell av farlige oppgaver for Calcutta Light Horse. Ehrenfels er 154 m langt, så det blir en krevende oppgave å finkjemme skipet – trolig under beskytning fra tyskerne.

Visst er spionskipet bemannet med sivile tyske sjøfolk, men etterretningsrapporter viser at de har pistoler og geværer å forsvare seg med hvis kommandosoldater prøver å borde. Dessuten er kapteinen og minst én av skipets offiserer innbitte nazister og vil garantert forlange at besetningen kjemper til siste blodsdråpe.

Derfor har Calcutta Light Horse fått våpentrening underveis fra Calcutta til Goa og øvd på å åpne dører med sprengstoff.

Men treningen har ikke klart å forvandle dem til noen eliteenhet. En av mennene mangler et øye, og selv om karene er i alderen 27-45 år, ble samtlige erklært uegnet til militærtjeneste da krigen begynte. Kanskje nettopp det er grunnen til at så mange av dem har tatt imot den enestående sjansen til å gjøre sin patriotiske plikt for fedrelandet.

Lederen deres, Bill Grice, er optimistisk. Han sverger til hærens motto: “Svette sparer blod”. Og han vet at hjerne sparer begge deler. Hos karene hans er hjernen skarpere enn hos de fleste av hærens rekrutter.

Den spriten som hver mann fikk ta med seg – en flaske konjakk – har de også for lengst drukket, så alle er klare i hodet og innstilt på å gjøre sitt beste. Alle mann har fått utlevert tysk ammunisjon som i kaliber passer til pistolene deres, og en stengun – en sammenleggbar maskinpistol som kan fyre av 500 skudd i minuttet.

Hvis aksjonen mislykkes og britene slipper unna, vil de portugisiske myndighetene i Goa bare finne patronhylser som tyder på et blodig oppgjør mellom tyske sjømenn.

Piratflagget går til topps

Grice går rundt og deler ut kamuflasjefarge til folkene sine. De skal sverte hender, hals og ansikt svarte så det blir verre å se dem i mørket. Han sjekker også at alle fortsatt har en stor, hvit ring sydd bakpå den brune kjeledressen.

Ringen gjør britene gjenkjennelige for hverandre i mørket og skal forhindre at en overivrig kamerat skyter dem bakfra. En av mennene bretter ut et stykke stoff og begynner å fomle ved flaggspillet akterut.

“Hva gjør du?” utbryter de andre. Mannen bretter ut et svart flagg med dødninghode og korslagte knokler og heiser det opp i den korte flaggstangen.

“Jeg har laget det selv. Når vi skal oppføre oss som pirater, kan vi like godt ligne dem,” forklarer han.

Skipperen på Phoebe speider intenst etter den blinkende bøyen som markerer inngangen til Marmagao. Men bøyen er slukket og havneområdet mørklagt. Det finnes indiske nasjonalister i alle havner, og Grice og Pugh drøfter lavmælt om noen kan ha advart portugiserne.

Kort etter følger et enda større sjokk: Konturene av et krigsskip viser seg mot nattehimmelen. Et portugisisk orlogsskip ligger ytterst på reden og skal passeres for å nå frem til de tyske skipene.

En enkelt granat fra skipets kanoner vil senke Phoebe på få sekunder, men Grice og Pugh er enige om at det er for sent å snu. Aksjonen må fortsette som planlagt.

Grice gir mennene fra Calcutta Light Horse ordre om å holde seg klare. Med den største forsiktighet seiler Phoebe tett forbi et av de andre tyske skipene, Braunfels, og styrer så rett mot Ehrenfels, som skipperen bare så vidt ser konturene av i mørket.

Kl. 2.15 legger styrmannen Phoebe opp langs styrbord side av det tyske handelsskipet. Høydeforskjellen er enorm, men britene er godt forberedt, for spioner har levert tegninger av hver eneste detalj av skipet.

Tre lange bambusstiger ligger derfor klare om bord i elvebåten – det samme gjør tau med entrehaker som kan kastes opp over relingen på fiendens skip.

Lyskaster blender britene

Selv om Phoebe ankommer med lav fart, er ikke dampmaskinen om bord lydløs. Støyen får en av de tyske vaktene til å rope over relingen:
"Hvem der?"

En av britene forsøker å vinne tid ved å svare:

“Bare en havnebåt.”

Britene må få stoppet fremdriften før stigene kan reises, så skipperen lar elvebåten skrape langs siden på Ehrenfels.

"Hva i himmelens navn holder dere på med?" roper vakten.

I samme øyeblikk kaster britene klatretau, og den første bambusstigen slår mot relingen. Lewis Pugh er førstemann til å sette støvlene på dekket på Ehrenfels, men han blir straks blendet da en skarp lyskaster blir tent.

I et kort øyeblikk står tiden stille og alle lyder forsvinner. Britene er som lamslått, og det samme er en håndfull tyske vakter som har fått øye på en mengde svartmalte menn i brune kjeledresser.

Britene er ikke i uniform, men våpnene kan de ikke skjule. Ingen kan lenger være i tvil om hva som er på gang: Ehrenfels er i ferd med å bli bordet.

Stillheten brytes av en brite som roper: “Gi dem det glatte lag.”

Et par stenguner bjeffer. Maskinpistolenes kuler knuser lyskasteren, og aksjonen fortsetter i belgmørket.

Britene reiser de to siste stigene og stormer opp mens tyskerne løper under dekk for å advare resten av besetningen og finne våpnene sine.

Da SOE-agentene og mennene fra Calcutta Light Horse er samlet på akterdekket, deler britene seg i forutbestemte grupper som går etter hvert sitt mål.

Noen skal storme broen og bringe kapteinen til taushet, andre setter kurs mot maskinrommet for å sikre seg at Ehrenfels kan seiles bort for egen maskin. Under dekk skal en håndfull briter lete etter den hemmelige radiosenderen, og to mann skal snike seg frem til baugen og sprenge de to tunge ankerkjettingene med plastisk sprengstoff.

Etterpå må ankerkjettingen på akterdekket få samme behandling slik at Ehrenfels slipper fri fra forankringen.

Før angrepet har alle mann studert plantegninger av skipet grundig, men det er likevel vanskelig å finne frem på skipet i det stummende mørket.

Tyskerne går til motangrep

Det har gått ti minutter siden aksjonen begynte, og nå åpner en håndfull tyskere ild mot de ubudne gjestene. SOE-agenter skyter seg vei til broen, der Ehrenfels’ kaptein Röfer nettopp har gått i gang med å betjene skipets sirene for å varsle alle tyskere i mils omkrets.

Britene roper at han skal ta hånden vekk fra sirenens håndtak, men Röfer nekter. En kort salve fra en maskinpistol feier kapteinen over ende. Han er død før han treffer dørken.

I baugen får to mann fra Calcutta Light Horse endelig presset nok plastisk sprengstoff inn i et av de store leddene i ankerkjettingen. Tennsatsen knekkes, og de to karene kaster seg i dekning sekunder før det lyder et øredøvende brak. Eksplosjonen får den tunge kjettingen til å fare raslende bortover skipsdekket og forsvinne ut gjennom et hull i skipssiden.

Idet de to britene reiser seg igjen, legger en av dem merke til at dekket er sleipt og vått. Han fører hånden opp til nesen. Lukten er ikke til å ta feil av – det er helt parafin ut over dekket.

Han rekker akkurat å rope til sin makker at de må hoppe i sikkerhet på en kasse før en tysker fyrer av en signalpistol ned i petroleumsdammen. Ilden sprer seg, og noen sekunder senere antenner den de sprengstoffene som besetningen på Ehrenfels har minert fordekket med.

Inne på land er Cartwright i villrede. På lang avstand kan han ikke se nøyaktig hva som skjer ute på havet, men han ser at fordekket lyses opp i et flammehav, og han hører lyden av salver fra britiske stenguner. Et kort øyeblikk overveier han om det er best å stikke av mens det er tid til det, men bestemmer seg for å bli på sin post på stranden.

På mirakuløst vis slipper de to britene på fordekket uskadd ut av flammene, men eksplosjonen er så voldsom at den kan høres inne i Goa.

Nå gjelder det å handle raskt før de mange tyskerne i land finner et fartøy som kan frakte dem ut til Ehrenfels.

Dødninghode avslører senderen

Under dekk forsøker britene å komme frem til maskinrommet – uten å løpe rett på fiendens ild. De få tyske maskinassistentene om bord stenger lukene bak seg da de flykter lenger ned i skipet.

To briter sprenger seg omsider gjennom den siste døren inn i maskinrommet, men etter noen sekunder skjønner de at de er for sent ute. Tyskerne har handlet raskt – skipets store dieselmotor mangler allerede noen viktige deler.

Grice når frem til maskinrommet kort etter og gir dem nye ordrer:
“Ikke kast bort mer tid her, hjelp til med å finne radiosenderen. Den er gjemt bak en av veggene her nede.”

Nesten alle dørene under dekk er låst, og britene bruker dyrebar tid på å sprenge dem opp med plastisk sprengstoff. Idet røyken fra en av eksplosjonene letter og to mann presser seg ut i en forbindelsesgang, står de plutselig ansikt til ansikt med en dypt rystet kamerat. Det er forsikringsagenten Jack Breene, som med svak og skjelvende stemme sier:

"Neste gang må dere gjerne advare meg først. Jeg er overhodet ikke forsikret mot den slags!”

Skipets labyrint av korridorer gjenlyder av eksplosjoner mens frustrasjon over ikke å kunne finne den forbistrede radiosenderen sprer seg blant britene. Imens åpner den tyske maskinmesteren bunnventilene på Ehrenfels og antenner de sprengstoffene som skal få skipet til å gå opp i flammer.

Voldsomme eksplosjoner ryster Ehrenfels, og Grice vet at tiden snart vil ha løpt fra dem. Så støter to av britene på en dør med et dødninghode og ordet “høyspenning” påmalt.

Med en passende mengde sprengstoff skaffer de seg adgang til en trangt kabin, og da røyken har lagt seg, får de langt om lenge øye på radiosenderen, som er boltet fast til veggen. På en hylle ligger et sett hodetelefoner og en morsenøkkel som tyskerne har brukt så flittig til å sende meldinger til ubåter i Indiahavet.

De knuser senderen med skjeftet på maskinpistolene sine og jubler. I samme øyeblikk ryster en voldsom eksplosjon skipet og slår beina vekk under dem.

Aksjonen har pågått i 20 minutter, og det står etter hvert klart for britene under dekk at Ehrenfels synker.

Brannslukker feller tyskere

Oppe på dekket er det kaos. Ilden har grepet om seg – selv om britene har med seg 15 brannslukningsapparater og flere menn prøver å bekjempe flammene. En av dem står et stykke unna de andre da tre drivvåte tyske sjømenn plutselig hopper ut gjennom flammene.

De har sannsynligvis vært med på å åpne bunnventilene og prøver nå å komme seg unna før det er for sent. Tyskerne løper bort til briten, som ikke kan få tak i stengunen som henger på ryggen hans. I stedet retter han munningen på karbondioksidslukkeren mot dem og trykker til.

Den iskalde strålen blender tyskerne og får dem til å snuble. Ehrenfels får stadig mer slagside, og tyskerne glir baklengs på det skrånende dekket og inn i flammehavet. Så hopper to andre tyskere frem fra skjulestedet sitt og slår mannen med brannslukkeren bevisstløs med køller.

Andre briter kaster seg over dem og låser hendene deres bak ryggen med håndjern. Britene klarer etter mye om og men å samles ved relingen for å klatre ned til Phoebe igjen. Til gjengjeld blir klatreturen ned til elvelekteren kort, for Ehrenfels har allerede sunket fire meter.

Nede i elvelekteren gir Pugh ordre om å telle hvor mange som har kommet seg tilbake. Med et smil mottar han beskjeden om at alle 24 mann er om bord, og gir skipperen beskjed om å seile bort fra det dødsdømte tyske skipet.

Inne på stranden ser Cartwright at Ehrenfels ligger dypt og brenner voldsomt. Til gjengjeld kan han hverken få øye på Phoebe eller kamerater som har bruk for hjelp. Det er på høy tid at briten fordufter før portugisisk politi kommer og stiller spørsmål.

Klokken er 2.50 da Cartwright blir vitne til et siste bisart syn: Mannskapene på Ehrenfels' to søsterskip, Drachenfels og Braunfels, setter fyr på sine egne skip av frykt for et lignende angrep.

Skipene kan – som Ehrenfels – lett utstyres med kanoner og bli til orlogsskip, og de må derfor ikke falle i fiendens hender. Omtrent en halv time senere følger mannskapet på det italienske skipet Anfora tyskernes eksempel, og det går også til bunns i flammer.

I mellomtiden har Phoebe sneket seg usett ut av havnen med alle mann trygt om bord. Vel ute i internasjonalt farvann telegraferer de beskjeden “longshanks” til SOE-hovedkvarteret i Bombay. Det er kodeordet for at oppdraget hadde lykkes.

Konene får en utmerkelse

Først tror ingen i Bombay på meldingen – det kan ganske enkelt ikke stemme at en gruppe amatører har gjennomført et så vanskelig oppdrag, men det holder stikk. Med hjelp fra SOE har de 18 karene fra Calcutta Light Horse satt spionskipet ut av spill.

Til alt overmål har ikke aksjonen kostet en eneste brite livet – bare tre mann er lettere såret. I løpet av de neste ukene går det opp for britene hvor vellykket angrepet på spionredet i Goa har vært. I resten av mars får tyske ubåter bare has på ett enkelt alliert skip, og hele april byr bare på tre senkede britiske lasteskip.

Men ingen av mennene fra Calcutta Light Horse får noen belønning for innsatsen – den britiske stat kan jo ikke vedkjenne seg å ha angrepet et skip i nøytral havn.

Karene finner imidlertid snart en annen måte å minnes den livsfarlige aksjonen på. Etter hjemkomsten til Calcutta får de fremstilt 18 identiske sølvbrosjer som er formet som en sjøhest.

Smykkene forærer de konene sine, som bærer dem uten å vite at sjøhestene symboliserer deres menns deltakelse i et av 2. verdenskrigs mest spektakulære og hemmelige oppdrag.