Den konservative britiske statsministeren Neville Chamberlain er blek, men fattet da han sent på ettermiddagen den 10. mai 1940 trer inn i mottakelsesværelset på Buckingham Palace i London. Bare en times tid har gått siden han fikk beskjed om at arbeiderpartiet Labour ikke ville delta i en regjering med ham som sjef.
En koalisjonsregjering med Englands to ledende partier er, i alles øyne, den eneste måten å lede Storbritannia trygt gjennom krigen mot Hitlers Tyskland, men Chamberlains ettergivende politikk overfor den tyske føreren har ødelagt tilliten.
“Jeg går ut fra at De ikke vet hvorfor jeg har sendt bud på Dem?” Georg 6 til sin nye statsminister Winston Churchill.
Hvis Labour skal i regjering, blir det uten den gamle statsministeren som frontfigur.
Skuffelsen sitter dypt i Chamberlain da han nøkternt og verdig meddeler kong Georg 6 at han trekker seg. Sørgmodig godtar kongen Chamberlains avgang. Følelsene er ekte; de to mennene har alltid hatt et godt samarbeidsforhold. Storbritannia står foran en usikker tid.
Hitler innleder sin blitzkrieg
10. mai 1940: Tidlig om morgenen lanserer Hitler "Fall Gelb", en storstilt operasjon som involverer tre hærgrupper og har som mål å legge Frankrike under seg.
Tyske stridsvogndivisjoner har rullet inn i Nederland, Belgia og Luxembourg. Divisjonene dundrer gjennom alle hindringer, og bak dem følger soldatene – klare til å beseire enhver motstand.
Tyskerne rykket raskt gjennom Benelux-landene og Frankrike sommeren 1940.
Invasjonsstyrken beveger seg langt inn bak grensene, og nesten hele Luxembourg er under tysk kontroll før kvelden kommer. Frankrike er det neste målet, og vestfronten balanserer på randen av sammenbrudd.
Churchill besøker kongen
10. mai kl. 18: Etter intense politiske forhandlinger er det funnet en ny regjeringssjef – 65 år gamle Winston Churchill.
Kongen ber Churchill ta plass og betrakter ham granskende.
"Jeg går ut fra at De ikke vet hvorfor jeg har sendt bud på Dem?" spør kongen.
"Nei, Deres Majestet", svarer Churchill alvorlig, men med glimt i øyet, "jeg kan rett og slett ikke forestille meg årsaken."
Kongen ler. "Jeg vil be Dem om å danne regjering", svarer han.
Under “skyggekrigen” hadde de allierte pilotene tid til å utkjempe lange partier på sjakkbrettet.
Liksomkrigen sluttet med et brak
England erklærte krig mot Tyskland i september 1939, men det var først åtte måneder senere at det kom til kamper på vestfronten.
Da Tyskland invaderte Polen 1. september 1939, erklærte både den britiske og den franske regjeringen krig mot landet. Men militære handlinger var det sparsomt med.
Franskmennene invaderte riktignok den tyske delstaten Saarland 7. september, men de franske styrkene trakk seg tilbake igjen ni dager senere. I England og Frankrike sto minnene om massedøden i 1. verdenskrig klart i erindringen, og landene ønsket å unngå ny blodsutgytelse.
Britene tok kortvarig opp kampen mot tyskerne da Hitler invaderte Norge 9. april, men trakk styrkene ut på grunn av situasjonen i Frankrike. Inntil da sto alt stille i Europa, og perioden kalles "the phony war - liksomkrigen". Den endte da Hitler angrep 10. mai 1940.
Churchills utnevnelse er en overraskelse for mange briter. Gjennom sitt lange liv har han tjent landet sitt som medlem av Underhuset og i forskjellige ministerposter, for eksempel som marineminister. Men den nye tittelen passer ham. Da han kommer hjem etter audiensen i Buckingham Palace og gjør opp status over dagen, føler han seg mer komfortabel enn noen gang.
"Jeg følte at jeg hadde sluttet meg til skjebnen, og at mitt liv til da bare hadde tjent som en forberedelse for denne timen og denne prøvelsen", skriver Churchill om dagens begivenheter.
Tale lover blod, svette og tårer
13. mai kl 13.45: Til stor frustrasjon for Churchill og hans nyopprettede krigsregjering har tyske stridsvogner kjørt gjennom Ardennene dagen før og brutt gjennom de franske linjene. Tyskerne er på vei mot Den engelske kanal.
Hvis noen har forventet at Churchill vil prøve å gi britene falskt håp, vil de bli overrasket. "Jeg har intet annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette", uttaler statsministeren i sin tale til Underhuset i det britiske parlamentet.
"Vi står overfor", fortsetter han, "en prøvelse av det mest smertefulle slaget. Vi har mange, lange måneder med kamper og lidelser foran oss.”
"Der fikk jeg nok idiotenes oppmerksomhet." Churchill etter sin første tale til Underhuset som statsminister.
Anspentheten i Churchills stemme avslører alvoret i situasjonen, men stemmen får styrke mens han taler:
“De spør hvilken politikk vi har. Jeg svarer å føre krig til sjøs, til lands og i luften med all vår makt og med all den styrke Gud har gitt oss; å føre krigen mot et tyranni så uhyrlig at det aldri er blitt overgått i hele den menneskelige forbrytelses mørke og bedrøvelige historie.”
Ordene ruller som en bølge som vokser seg stadig sterkere.
“De spør hvilket mål vi har satt oss. Jeg kan svare med ett enkelt ord: Seier! Seier for enhver pris!"
Churchill var hovedarkitekten bak den mislykkede allierte landgangen ved Gallipoli i Tyrkia under 1. verdenskrig.
Fiasko ble vendt til suksess
Winston Churchill er en av det 20. århundres absolutt største lederskikkelser, men hans første politiske og militære eventyr var en blodig fiasko.
Allerede i sine unge år drømte Churchill om å lede en større militæroperasjon. Drømmen ble til et mareritt da han som marineminister under 1. verdenskrig iverksatte en invasjon av den tyrkiske halvøya Gallipoli i 1915. Alt gikk galt, og 44 000 allierte soldater mistet livet.
Som hovedmann bak operasjonen bar Churchill ansvaret og måtte gå av. Men den ambisiøse politikeren ga seg ikke. Han vervet seg til tjeneste på vestfronten, hvor han ble forfremmet til oberstløytnant. I felten kastet Churchill seg ut i den ene halsbrekkende aksjonen etter den andre. Innsatsen ble lagt merke til, og i 1917 ble han hentet hjem til posten som rustningsminister.
Churchill gjorde seg de neste årene mest bemerket ved ofte å skifte mening om stort sett alt. Men da Hitler, etter å ha tatt makten i 1933, begynte å ruste opp, viste Churchill autoritet og tordnet mot den tyske trusselen.
"Hitler utgjør den største faren for imperiet", erklærte Churchill i 1936. "Stopp ham. Det er på tide nå”, formante han.
Da tyske stridsvogner dundret gjennom Vest-Europa noen år senere, hadde Churchill muligheten til å hevne fiaskoen i Gallipoli.
Talen avsluttes med en oppfordring til salen:
"Bli med – la oss gå videre sammen med felles styrke!"
Et stående bifall følger. Applausen er en tillitserklæring til Churchills nye regjering av konservative og Labour. Stilen er lagt. Hans appell til kampånd skal forene britene i de mørke tidene som venter der ute.
"Der fikk jeg nok idiotenes oppmerksomhet", bemerker Churchill triumferende til sin personlige assistent Desmond Morton da han senere forlater salen. Første stikk er hans.
Churchill besøker Frankrike
16. mai kl 17: Tyske stridsvogner støttet av fly fra Luftwaffe rykker gjennom Frankrike. Den strategisk viktige byen Sedan har falt, og tyskerne står nå bare 177 km fra Paris.
Stemningen er trykket i det franske utenriksdepartementet i Quai d'Orsay på Paris' venstre bred av Seinen da Churchill ankommer sent på ettermiddagen for å møte Frankrikes ledende menn. Han har kommet for å oppmuntre alliansepartneren til å stå fast mot tyskerne.
Statsminister Paul Reynaud, forsvarsminister Édouard Daladier og general Maurice Gamelin, øverstkommanderende for hæren, står nedtrykt rundt et bord i en av departementets elegante saler.
De tyske stridsvognene beveger seg fremover i en fart som ingen har trodd mulig, og knuser alt på sin vei, forklarer Gamelin. Han gjennomgår kort situasjonen ved fronten. Da han tier, føler Churchill at en kvelende stillhet senker seg.
“Vi kan ikke la hæren vår bli slaktet ned eller overgi seg. Nei, det kan vi aldri gjøre. Vi må få dem ut derfra.” Churchill beslutter å iverksette evakueringen fra Dunkerque.
Han bryter tausheten: "Hvor er reservene Deres?"
Gamelin trekker på skuldrene.
"Aucune", svarer han – ingen.
Churchill er rystet. Mens han prøver å samle tankene, ser han ut av vinduet. Departementets hage er innhyllet i røyk fra flere store bål. Ilden blir næret av dokumentene som nobelt kledde embetsmenn kjører frem på trillebårer slik at de ikke skal falle i hendene på tyskerne.
Statsministeren føler hjertet synke i brystet. Evakueringen av Paris har allerede begynt, innser han.
Dunkerque er siste utvei
23. mai: De fremrykkende tyskerne truer den britiske ekspedisjonsstyrken – en 200 000 mann sterk hær som britene sendte til Frankrike umiddelbart etter krigsutbruddet i september 1939. Styrken befinner seg på den franske kanalkysten.
Foroverbøyd med hendene bak ryggen vandrer Churchill rastløst frem og tilbake over gulvet i admiralitetets operasjonsrom i London. Han er på én gang rasende på franskmennenes manglende forsvarsvilje og fylt av sorg ved tanken på skjebnen som venter de britiske soldatene. Han snakker høyt, nesten til seg selv:
“Vi kan ikke la hæren vår bli slaktet ned eller overgi oss. Nei, det kan vi aldri gjøre! Vi må få dem ut derfra!”
Video: Se krigsmateriellet som britene etterlot seg ved Dunkerque
Det britiske ekspedisjonskorpset måtte etterlate størstedelen av utstyret sitt i Frankrike.
Plutselig stopper Churchill opp. Han har tatt sin beslutning. Mennene må reddes, selv om det betyr å miste halvparten av utstyret. Churchill snur seg med et fast blikk på de forsamlede medlemmene av forsvarskomiteen:
"Hvis vi mister mennene, vil vi tape krigen. Våre menn må kjempe seg til Dunkerque. Når de kommer dit, får flåten dem ut.”
En spektakulær redningsaksjon tar form i hodet på Churchill.
Skjebnesvanger beskjed sendes
25. mai kl 21: En liten britisk styrke på rundt 4000 soldater under kommando av brigadegeneral Claude Nicholson skal holde tyskerne i sjakk mens resten av hæren evakueres fra Dunkerque.
“Vi har den største beundring for Deres blendende forsvar. Evakuering vil ikke (gjentar ikke) finne sted, og fartøyer som er satt av til formålet, må bringes tilbake til Dover", heter det i meldingen som statsministeren nettopp har sendt til brigadegeneral Claude Nicholson.
Adolf Hitler skuet mot den britiske kysten da han besøkte kanalkysten etter erobringen av Frankrike.
Føreren ville knekke England
Hitler så opp til britene og håpet på en vennskapspakt med imperiet. Men Churchills urokkelige motstand endret den tyske førerens beundring til et voldsomt hat.
Før krigen var Hitler vennlig stemt overfor England. Han så på britene som et arisk broderfolk og det britiske imperiet som et forbilde. Sistnevnte gjaldt spesielt Englands – som nazistene rosende formulerte det – "ubarmhjertige" underkuelse av andre folkeslag.
Diktatoren ga bare sakte opp håpet om en pakt mellom de to nasjonene. Hitler snakket derimot gjentatte ganger om å bringe britene "til fornuft" – dvs. å akseptere tysk overherredømme.
Over tid økte imidlertid Hitlers frustrasjon. Og etter britenes første nattlige bombetokt i august 1940 stemplet han dem som "nattpirater". Churchill ble ikke spart. Flygeblader kastet over øygruppen fremstilte ham som en "gangster" og en "krigsforbryter".
Da Churchill etterpå setter seg sammen med sine rådgivere, føler han seg helt syk av tanken på at Nicholsons soldater nå er dømt til å enten dø eller havne i nazistenes klør. Kvalmen overvelder ham, og han går ut for å kaste opp.
Mytteri truer Churchills regjering
26. mai: Mens Nicholsons soldater kjemper til siste mann, holder Churchill lunsjmøte i London med den franske statsministeren Paul Reynaud. Her får Churchill vite at Frankrike snart må gi opp kampen.
Nyheten om det forventede franske nederlaget betyr at stemningen er trykket under møtet i den britiske krigsregjeringen på ettermiddagen. Churchill lytter med bange anelser når utenriksminister lord Halifax tar ordet.
Italia er nøytralt, så kanskje Mussolini kan brukes som forhandler i en fredsavtale med Hitler, foreslår Halifax. Vil Churchill "være villig til å diskutere betingelser hvis de ikke griper inn i vår uavhengighet"? spør han.
Halifax har vært Chamberlains nære allierte i forsoningspolitikken overfor Hitler – og til og med i krigsregjeringen snakker han om en fredelig løsning.
Det britiske Home Guard patruljerte bl.a. langs kysten og holdt vakt ved flybasene i Storbritannia.
Gamle gubber beskyttet øyriket
Siden oktober 1939 hadde Churchill tatt til orde for opprettelsen av et heimevern – en hær av sivile som i tilfelle krig skulle beskytte fabrikker og kommunikasjonslinjer. 14. mai 1940 ble planen en realitet.
Menn mellom 17 og 65 år kunne søke om opptak, men den øvre aldersgrensen ble ikke håndhevet. Det eldste medlemmet var sannsynligvis Andrew Parr, som i 1941 fylte 82 år.
I juli talte styrken hele 1,5 millioner mann, og gjennom Churchills inngripen fikk enheten det enkle navnet "Home Guard".
Churchill må beherske seg. For ikke å splitte landet har han beholdt Halifax som utenriksminister, men all praten om forhandlinger gjør ham rasende. Han mumler litt mens han formulerer et diplomatisk svar:
"Den eneste sikre måten er å overbevise Hitler om at han ikke kan slå oss!"
Statsministeren er fast bestemt på å kjempe mot Hitler til det siste. Han frykter imidlertid at Halifax vil vende regjeringen mot ham.
Halifax blir satt på plass
28. mai: På ordre fra kong Leopold overgir de belgiske styrkene seg til tyskerne. Faren for en invasjon av Storbritannia virker reell. I kulissene turer Halifax videre med sitt forslag om mekling.
Papirene ligger fordelt på alle bord da statsrådene møtes. “Vi er ikke interessert i å høre om mulighetene for et nederlag; de eksisterer ikke”, er den korte teksten som er trykket på arkene.
Ordene er dronning Victorias, lagt frem under boerkrigens såkalte sorte uke i desember 1899 – uken kostet britene 2776 menn.
Da alle har tatt plass, tar Churchill ordet.
“Vi må forvente enda et slag rettet mot oss. Vi har fått vite at Herr Hitler planlegger å invadere De britiske øyer.” Churchill i en tale til Underhuset 4. juni 1940.
“De siste tre dagene har jeg nøye vurdert om det var min plikt å forhandle med "den mannen”, sier han.
Ordene “den mannen” er Churchills betegnelse for Hitler, og de blir uttalt med dårlig skjult forakt.
"Men det er nytteløst å forestille seg at vi – selv om vi inngikk en fred nå – ville få bedre betingelser enn om vi valgte å kjempe", fortsetter han. Storbritannia vil miste sin flåte og ende som en "slavestat", slår statsministeren fast.
Talen er for en sjelden gangs skyld improvisert, men Churchill snakker seg varm:
"Jeg er overbevist om at hver og én av dere ville reise seg og rive meg ned fra stolen min hvis jeg bare et øyeblikk skulle vurdere forhandlinger eller overgivelse."
Overklassegutt endte som krigshelt
Kjærlighet ble ikke gjengjeldt
Slik det var vanlig i overklassen, ble Churchill tatt hånd om av en barnepike og tilbrakte liten tid med foreldrene. Likevel elsket han moren, rikmannsdatteren Jennie Spencer-Churchill, selv om han ofte følte at kjærligheten var ugjengjeldt.
Pictorial Press Ltd/Imageselect
Flukt gjorde ham til nasjonalhelt
Churchill kom første gang i offentlighetens søkelys da han i 1899 som krigskorrespondent under boerkrigen i Sør-Afrika ble tatt til fange av boerne. En dramatisk flukt fra fengselet gjorde den 25 år gamle Churchill til nasjonalhelt i Storbritannia.
The Print Collector/Imageselect
Offiser endte i skuddlinjen
Under sin tjeneste på vestfronten under første verdenskrig oppnådde Winston Churchill rang av oberstløytnant. En av Churchills plikter var å inspisere ingenmannslandet mellom skyttergravene, og han ble ved flere anledninger utsatt for beskytning.
Fremantle/Imageselect
Fru Churchill forsvarte sin mann
Ekteskapet mellom Winston Churchill og offisersdatteren Clementine Hozier var etter alt å dømme lykkelig. Clementine var ubetinget lojal mot mannen sin og kjent for sine skarpe replikker, som ofte ble rettet mot Winstons politiske motstandere.
Interfoto Friedrich/Imageselect
Avslutningen på talen er dramatisk og leveres med en stemmeføring som ikke etterlater noen tvil om at statsministeren anser den som siste ord i saken:
"Hvis vår øys lange historie nå er ved å ta slutt, la det være en slutt der hver og en av oss ligger på bakken og kveles i vårt eget blod."
Et øyeblikk er alle tause, så bryter jubelen løs. Flere av ministrene reiser seg og dunker Churchill i ryggen. Da krigsregjeringen samles samme dag kl. 19, trekker Halifax tilbake sitt forhandlingsforslag. Churchill er tilfreds. Han har vunnet maktkampen i sin egen regjering, og nå kan han konsentrere seg om å bekjempe Hitler.
Hjelpen når frem i siste sekund
3. juni: Churchill har satt i gang evakueringen av den britiske ekspedisjonsstyrken. Etter en appell fra statsministeren får flåten hjelp av fiskebåter, yachter og andre private fartøyer. Rundt 700 skip deltar i redningsaksjonen nær Dunkerque.
Bernard Kaye, sersjant i De kongelige ingeniørtroppers 16. angrepsskvadron, skutter seg i det tidlige morgengryet. Her ved kanalkysten er natten iskald, og han skjelver av kulde. Med dagslyset kommer også angsten for å dø.
De tyske stridsvognene angriper ikke om natten, men nå hører han – halvt i søvne – lyden av motorer i det fjerne. Plutselig fanger en annen lyd oppmerksomheten hans.
I alt ble 338 266 allierte soldater evakuert fra strendene ved den franske havnebyen Dunkerque i mai og juni 1940.
Hviskende stemmer brer seg blant soldatene, som i likhet med ham har slengt seg ned på moloen. Ved lyden av ordet "skip" setter han seg opp.
Og der, ut av det vikende mørket, dukker det opp et par master. En fiskebåt legger til kai ved brygga. Skipets lange og for ham særegne navn forteller at fartøyet er nederlandsk.
"Ikke stort, men stort nok", tenker Kaye mens han går om bord via en ståltrapp fra moloen.
Kort tid etter forlater fartøyet land. På stranden akterut skyter en voldsom flamme opp mot himmelen da en tysk fulltreffer setter fyr på et oljedepot. Foran glimter Dovers hvite klipper i morgensolen. Kaye slipper unna tyskerne i ellevte time.
Churchill taler til Underhuset
4. juni: Churchills evakuering fra Dunkerque er en suksess – 338 266 allierte soldater er reddet. På stranden etterlater imidlertid britene 2472 våpen, 20 000 motorsykler og 65 000 andre kjøretøyer, og hæren er i en sørgelig forfatning.
Storbritannia er trengt opp i et hjørne. Churchill vet dette da han tar ordet i det fullsatte britiske underhuset. Han vet også at hans oppgave nå, i dette skjebnesvangre øyeblikket, er å vise en vei ut av katastrofen. Som vanlig legger han ikke skjul på alvoret:
"Vi må forvente enda et slag mot oss. Vi har fått vite at Hitler planlegger å invadere De britiske øyer.”
Men britene er kampklare, fastslår Churchill. Han taler til britenes kampånd og uttrykker seg på et språk som alle kan forstå.
Video: Britene lytter til Churchills tale
Churchills taler skulle inspirere britene til å fortsette kampen mot Hitler.
“Vi vil forsvare vår øy koste hva det koste vil. Vi vil kjempe på våre strender. Vi vil kjempe på våre flyplasser. Vi vil kjempe på åkrene og i gatene. Vi vil kjempe i åsene, og vi overgir oss aldri!” erklærer han mens stemmen stiger og øker i styrke.
Da Churchill setter seg ned, legger han til med lav stemme:
"Og vi vil kjempe med enden av en knust ølflaske, for det er gud hjelpe meg det eneste vi har."
De lavmælte ordene hører ingen, for salen eksploderer i en tordnende applaus. Churchill betrakter tilfreds reaksjonen og registrerer at flere av de applauderende parlamentsmedlemmene har blitt rørt til tårer.
Paris er truet
11. juni: Frankrikes regjering har forlatt Paris dagen før for å unnslippe de fremrykkende tyske styrkene. Statsminister Reynaud ber om et møte med Churchill.
I et desperat forsøk på å få franskmennene til å kjempe videre har Churchill fløyet til det sentrale Frankrike. Møtet avholdes på Château du Muguet, og kort tid etter ankomst spiller Churchill sitt siste kort ved å sitere ordene til den franske statsmannen George Clemenceau fra første verdenskrig:
"Jeg vil kjempe foran Paris, i Paris og bak Paris."
Petain, Frankrikes øverstkommanderende og visestatsminister, svarer at franskmennene den gang hadde 60 divisjoner – nå har de ingen.
Så tar statsminister Reynaud ordet. Tyskerne nærmer seg raskt Paris, forklarer han. Han trenger britiske fly.
"Dette er det avgjørende punktet og det avgjørende øyeblikket", sier Reynaud inntrengende. "Det er derfor feil å beholde så mye som én skvadron i England."
Under et møte på 1800-tallsslottet Château du Muguet 11. juni 1940 nektet Churchill å sende sine jager- og bombefly til Frankrike.
Churchill ser fast på sin franske kollega.
"Dette er ikke det avgjørende punktet og det avgjørende øyeblikket", svarer han. "Øyeblikket kommer når Hitler setter inn Luftwaffe mot Storbritannia. Hvis vi kan beholde herredømmet i luften, og hvis vi kan holde havene åpne, så vil vi vinne alt tilbake for Dem.”
Reynaud spør nervøst hva britene har tenkt å gjøre hvis de blir invadert. Spørsmålet provoserer Churchill.
"Jeg har ikke tenkt på det nøyaktig", svarer han beskt. "Men i store trekk vil jeg foreslå at vi drukner så mange som mulig underveis, og så slår vi resten i hodet når de prøver å krype i land."
På flyet på vei hjem blir Churchill imidlertid grepet av et øyeblikks tvil. "Både De og jeg kan være døde om tre måneder", bemerker han dystert til sin militærrådgiver, Hastings Ismay.
Tre dager senere faller Paris. Churchill står alene.
Frankrike kapitulerer
2. juli, kort tid etter midnatt: Reynaud har trådt tilbake, og som ny regjeringssjef har Petain signert en fredsavtale med Tyskland. Den franske flåten, Europas nest største etter britenes, ligger for anker i Oran i Algerie. Churchill frykter at krigsskipene skal falle i hendene på Hitler.
En sterk vind rusker i greiner og blader da Winston Churchill like etter midnatt går ut i hagen bak statsministerboligen i Downing Street 10 like etter midnatt. I mørket skritter han nærmest manisk av sted på stien som omkranser plenen. Han har nettopp tatt den mest smertefulle avgjørelsen i sitt liv, og han har tatt den alene: Han vil beordre et angrep på den franske flåten.
Avgjørelsen hviler tungt på skuldrene til Churchill mens han går rundt i den forblåste hagen. Som statsminister kan han aldri la krigsskipene falle i Hitlers klør, men samtidig frykter Churchill franskmennenes reaksjon. Skrekkscenariet er at ødeleggelsen av flåten vil skyve hans franske venner i armene på Hitler, men den risikoen er Churchill nødt til å ta.
I London holdt medlemmer av Royal Observer Corps øye med himmelen over byen – klare til å slå alarm hvis de oppdaget tyske fly.
Etter noen minutter vender han tilbake til møterommet, hvor regjeringen hans er samlet. Uroen er ute av kroppen, og han kan igjen konsentrere seg om arbeidet. Senere på dagen skriver han en ordre til admiral James Somerville, sjef for den britiske flåtestyrken i Gibraltar.
"De har fått en av de mest ubehagelige og vanskelige oppgavene en britisk admiral noensinne har vært stilt overfor", begynner Churchill sin meddelelse, men ordren er klar: Somerville skal senke den franske flåten ved Oran.
Slaget om England begynner
10. juli: Franskmennene er rasende over at britene har senket den franske flåten ved Oran syv dager tidligere. Men aksjonen har overbevist Luftwaffe-sjef Hermann Göring om at tøffe tak må til hvis Churchill skal bringes til forhandlingsbordet. Göring utarbeider et direktiv: Tilintetgjør Royal Air Force (RAF), og stans skipstrafikken.
Etter en regnfull, grå morgen skinner solen igjen over Sør-England. Fra sitt Hurricane-jagerfly ser skvadronleder John Thompson skipene som langsomt glir av sted på Den engelske kanal dypt under ham. Men plutselig får Thompson noe annet å tenke på.
Video: Se RAF-pilotene kjempe mot Luftwaffe
Fra juli 1940 raste voldsomme luftkamper på himmelen over Storbritannia.
En formasjon av tyske bombefly etterfulgt av Messerschmitt-jagere kommer rett mot ham og hans styrke. De to flygruppene nærmer seg hverandre med stor fart. Da den tyske svermen plutselig snur, øyner Thompson sin sjanse. Han avfyrer maskingeværet sitt og sender en tysk maskin i sjøen. Luftkampen over England har begynt.
Fotografi skal styrke moralen
21. juli: Luftwaffe angriper britiske flybaser med stor styrke. På denne måten håper tyskerne å svekke engelskmennene før en invasjon. 45 britiske fly har gått tapt i dagene mellom 8. og 21. juli.
For å styrke britenes moral inspiserer Churchill landets forsvarsverker. I dag har turen kommet til Hartlepool i Midt-England, der Churchills blikk faller på en soldat som bærer en amerikansk Thompson-maskinpistol. Statsministeren får en idé.
Som statsminister forsto Churchill verdien av et godt pressebilde.
Resolutt tar Churchill våpenet fra soldaten og snur seg mot fotografen som følger ham på turen. Da fotografen løfter kameraet, peker Churchill maskinpistolen fremover, som om han går patrulje langs kysten.
Bildet av statsmannen som – iført sin nålestripede dress, bowlerhatt og med en sigar i munnen - setter seg opp mot fienden, blir umiddelbart populært blant britene. PR-stuntet er med på å sikre befolkningens støtte, og Churchill vet at han vil trenge den de neste månedene.
Tapre piloter forsvarer øyriket
16. august: Luftkrigen er på sitt høyeste. Tre dager før har Luftwaffe fløyet hele 1485 tokt til Sør-England. Britene må trekke på sine siste reserver.
Samtlige av flybasens piloter står oppstilt på rekke når Churchill ankommer. Han håndhilser på hver og én av dem. Statsministeren har ikke før nådd gjennom rekken før alarmen går. Luftwaffe angriper. Mennene griper utstyret sitt og løper til flyene.
Da alarmen lød, løp de britiske pilotene til flyene sine på rullebanen for å lette og ta opp kampen mot de tyske krigsflyene.
Churchill følger selv slagets gang fra bunkeren under bakken, der RAF-personell på store kart angir formasjonene til de tyske flyene. Først om kvelden, når kampene dør hen, setter han seg igjen ut i bilen.
"Ikke snakk til meg. Jeg har aldri vært så rørt", sier Churchill til rådgiveren Hastings Ismay.
En setning dannes i statsministerens sinn, og han lener seg frem fra baksetet.
"Aldri i menneskehetens konfliktfylte historie har så mange hatt så få å takke for så mye", sier han, før han lener seg tilbake. Ordene kommer til å utgjøre høydepunktet i talen Churchill holder i parlamentet fire dager senere.
Bydel forvandlet til bombekrater
8. september på ettermiddagen: Tyskerne bomber britiske byer for å svekke britene før invasjonen. 300 sivile har mistet livet under et angrep på London dagen før.
Churchill føler et stikk i hjertet. Fra bilen ser han de sønderbombede husene som står igjen i East End – byens fattigste bydel. Bilen stopper utenfor et bomberom der 40 mennesker ble drept. Folk stimler sammen rundt bilen.
Under de intense tyske bombeangrepene mot London i 1940 og 1941 ble over 40 000 britiske sivile drept.
"Gode, gamle Winnie," lyder ropet da statsministeren stiger ut. “Vi tenkte nok at du ville komme. Vi tåler det – bare gi dem inn igjen.”
Følelsene overmanner Churchill, og han merker at tårene begynner å strømme nedover kinnene.
“Der kan dere selv se at han er interessert i oss. Han gråter jo", bemerker en gammel kvinne mens statsministeren beveger seg gjennom mengden.
Churchill besøker RAF-stasjon
16. september: Churchill har økt flyproduksjonen kraftig. Der de britiske produsentene leverte 2729 fly de første fire månedene av året, ruller 4578 maskiner ut av fabrikkhallene i perioden mai til august 1940.
Med stigende spenning følger Churchill luftslagets utvikling fra sin plass i bunkeren. Han er 18 meter under bakken på RAF-basen i Uxbridge, vest for London. En stor tavle utstyrt med elektriske lamper viser de forskjellige skvadronenes beredskapsnivå. Røde lamper indikerer at skvadronen er i kamp. Churchill grøsser da hele tavlen lyser opp.
Med sine bombeangrep prøvde tyskerne å knekke motstanden til innbyggerne i London.
"Hvilke andre reserver har vi?" spør han øverstkommanderende.
"Det finnes ingen", er det korte svaret.
Churchill er så utmattet av engstelse at han faller i dyp søvn når han kommer hjem kl 16.30. Først kl. 20 våkner han igjen. Nervøs ringer han til en av sine sekretærer, John Martin. Sekretæren overbringer et par dårlige nyheter, men legger deretter til:
“Men det som har skjedd i luften oppveier alt! Vi skjøt ned 183 fly og mistet bare 40!”
Senere tellinger viser at tyskerne i virkeligheten mistet bare 56 fly, men konklusjonen er den samme: Slaget er snudd. I sin ende av røret trekker Churchill et lettelsens sukk.
Fedrelandet er reddet
London 24. oktober: Slaget om England er vunnet. En tysk invasjon utgjør etter dette ingen reell trussel mot Storbritannia.
Churchills bil kjører sakte forbi menneskemengden som er samlet for å hylle ham ved hjemkomsten fra en troppeinspeksjon i Skottland. Statsministeren vinker til de forsamlede.
"De vil nok fortsette å hylle meg i et år eller to." Churchill da han mottar folkets hyllest i 1940.
"Jeg representerer for dem", sier han ettertenksomt, "noe de helhjertet kan støtte: den besluttsomme viljen til å vinne."
Kort tid etter tilføyer Churchill tørt:
"De vil nok fortsette å hylle meg i et år eller to."
Etterskrift: Churchills prinsippfaste forsvarsvilje fikk Hitler til å oppgi tanken om en invasjon. I stedet lot Føreren sine tropper marsjere mot Sovjetunionen. Churchill tapte valget i 1945, men ble statsminister igjen i 1951. Han døde i 1965, 90 år gammel. Neville Chamberlain så aldri resultatet av sin etterfølgers politikk. Han døde av kreft i november 1940.