Churchills kvinnelige spioner satte Europa i brann

Uten hærens godkjenning organiserer Winston Churchill i 1940 en topphemmelig spionring – like etter er rekkene bemannet med bakeriekspeditører, sykepleiere og en fryktløs indisk prinsesse. Oppdraget er klart: "Sett det okkuperte Europa i brann".

Uten hærens godkjenning organiserer Winston Churchill i 1940 en topphemmelig spionring – like etter er rekkene bemannet med bakeriekspeditører, sykepleiere og en fryktløs indisk prinsesse. Oppdraget er klart: "Sett det okkuperte Europa i brann".

Et fryktinngytende syn møtte Nancy Wake da hun så seg over skulderen. To tyske Henschel-fly brøt seg løs fra formasjonene og stupte ned mot fjellveien der den kvinne­lige agenten manøvrerte lastebilen gjennom svingene.

Brølet fra flymotorene over­døvet alt annet enn den hissige knatringen fra maskingeværene. Kulene fikk striper av sand til å sprute opp på veien foran panseret, og da flyene steg til værs igjen, avslørte bakspeilet at lasteplanet hadde fått seg noen kulehull.

33 år gamle Nancy Wake rakk så vidt å spy ut et par franske gloser før det ene flyet avbrøt sin oppadstigende bane og svingte tilbake mot laste­bilen igjen. Denne gangen befant Wake seg på et stykke åpen vei uten dekning.

Det andre flyet svingte motsatt vei, på jakt etter flere tusen franske motstandsfolk som lå i dekning i fjellene i Auvergne.

SOE-kvinne ledet motstandsfolk

Nancy Wake var på dette tidspunktet, 21. juni 1944, blant den britiske sabotasje-organisasjonen SOEs mest suksessrike agenter i hele Frankrike.

Mens de allierte stadig kjempet for å utvide det spinkle brohodet i Normandie etter D-dagen, hadde den kvinnelige agenten etablert seg som de facto-leder av en gruppe på 7000 maquisarder, franske motstandsfolk som akkurat nå forsøkte å unnslippe en tysk styrke på 22 000 nådeløse SS-soldater.

Tyskerne hadde omringet franskmennene på et platå i Auvergnes ufremkommelige høyland. SOE-agenten Nancy Wake kjørte, som eneste kvinne, frem og tilbake mellom de pressede gruppene av maquisarder for å koordinere kampene og fordele den store leveransen med våpen og ammunisjon som de allierte samme natt hadde sluppet ned i fallskjerm. Det var ikke tilfeldig at det toppet seg akkurat nå.

Bare noen uker tidligere hadde de allierte gått i land i Normandie, og nå var tiden inne for de franske maquisardene til å gå til aksjon og oppholde de tyske soldatene mest mulig – ikke bare for å støtte invasjonen i Normandie maksimalt, men også for å forberede de alliertes kommende landgang i Sør-Frankrike.

Nancy Wake var aktiv i den franske motstandsbevegelsen før britene rekrutterte henne til SOE.

© Australian War Memorial & nzedge.com

«Churchills hemmelige hær»

Den rappkjeftede tidligere sykepleieren, frilansjournalisten og rikmannsfruen Nancy Wake hørte til en liten, utvalgt gruppe på rundt 40 kvinner som fra 1940 av ble rekruttert av den topphemmelige organisasjonen Special Operations Executive, bedre kjent som SOE.

Organisasjonen ble dannet av stats­minister Winston Churchill, og hans kontante ordre til SOEs første sjef var å «sette fyr på Europa».

Initiativet fikk ikke like stor oppslutning overalt, og oppdraget ga SOE tilnavn som «Ministeriet for ufin krigføring» og «Churchills hemmelige hær».

Ikke lenge etter opprettelsen av organisasjonen sommeren 1940 oppsto ideen om å supplere SOEs mannlige rekrutter med kvinner.

Sprengstoff i sykkelkurver

Kvinnelige agenter ville nemlig ha en rekke fordeler – særlig i det okkuperte Frankrike, der det allerede var vanlig at kvinner reiste alene rundt med ulike transportmidler.

Ikke minst syklet mange kvinner omkring med sykkelkurver fulle av alt fra egg til vareprøver, i forsøk på å forsørge familien mens ektemennene for manges vedkommende var deportert til tyske krigsfangeleirer eller sendt til Tyskland for å arbeide.

I mylderet av enslige kvinner var det derfor lett for kvinnelige agenter å gli inn. Både vesker og sykkelkurver egnet seg utmerket til å smugle beskjeder, sprengstoff, hemmelige operasjonskart og diverse kommunikasjonsutstyr.

De tyske soldatene, som ofte var temmelig konservative, så heller ikke kvinner som en trussel, men snarere som mål for deres høviske galanterier og romantiske tilnærmelser.

Kvinnelige agenter kunne bevege seg anonymt rundt uten å vekke mistanke.

© Getty images, Library of Congress, Shutterstock & Jeffrey W. Bass

Sykepleieruniformer skjulte agenter

Rekrutteringen av kvinner til SOE skjedde særlig gjennom sykepleierorganisasjonen FANY, og ved å hanke inn kvinner som hadde meldt seg til hjemmetjeneste i marinen, hæren eller flyvåpenet. Men SOE skaffet også kvinnelige agenter ved å annonsere i avisene etter kvinner med gode språkkunnskaper.

Først etter flere samtaler med lange rekker av kryptiske spørsmål innså kvinnene som henvendte seg, hva de faktisk var i ferd med å bli hyret til.

Resultatet ble en broket forsamling av kvinnelige agenter. Gruppen omfattet alt fra en legefrue via butikkekspeditører til en profesjonell danser. Flere av kvinnene hadde små barn.

I krigens første år gjennomgikk kvinnene bare noen få ukers grunntrening, men etter hvert sydde SOE sammen et flere måneder langt, beinhardt treningsopplegg.

Kvinner briljerte i skyting

Da Nancy Wake ble tatt opp i SOEs rekker, var treningsprogrammet fullt utviklet, og hun fikk full pakke – selv om hun faktisk var en erfaren kvinne når det gjaldt hemmelig motstands­arbeid, og allerede hadde et annet fransk dobbeltliv bak seg.

For i 1939 hadde den newzealandskfødte Wake giftet seg med fabrikkeieren Henri Fiocca fra Marseille, og da krigen brøt ut, begynte hun å smugle jøder, nedskutte britiske flygere og andre flyktninger ut av det okkuperte Frankrike – med økonomisk hjelp fra sin mann. Hun ble beryktet blant tyskerne.

De ga henne kodenavnet «Hvite mus» og etterlyste henne over hele Sør-Frankrike.

To ganger ble hun avhørt av Gestapos agenter, og begge ganger greide hun å vri seg unna. Merkelig nok oppdaget de ikke at kvinnen foran dem var den mystiske kvinnen de kalte «Hvite mus».

SOE-agentene gjennomgikk et flere måneder langt treningsprogram i England. Øvelsene skulle forberede dem på livet som agenter i territorier som var okkupert av tyskerne.

© U.S. Office of Strategic Services

Wake flyktet til England

Til slutt pustet Gestapo henne likevel i nakken, og Nancy Wake måtte flykte til England. Da hun forsøkte å verve seg som sabotør i general de Gaulles «Frie franske styrker», snappet britiske SOE raskt opp planen og sikret seg henne foran nesen på franskmennene.

Første stopp i Nancy Wakes utdannelse var kjent som «Galehuset». På menyen sto militære hinderløyper, psykologiske tester og samarbeidsøvelser. Wake vekselvis bannet og sjarmerte seg gjennom, til hun var klar for neste trinn i agent- utdannelsen – seks ukers treningsleir i Inverie Bay i den skotske villmarken.

Som eneste kvinne på laget klarte Wake å snike seg unna morgentreningen ved å fingere menstruasjonssmerter, men hun kom ikke unna verken 36-timersmarsjer, terrengløp, hinderløyper eller undervisning i granatkasting, nærkamp, småbåtseilas, snikdrap eller kunsten å smyge seg usett gjennom landskapet og leve av det man fant underveis.

Den kvinnelige rekrutten utmerket seg ikke i noen av delene, men Nancy Wake ble derimot kjent som litt av en skarpskytter med en sten gun.

Det var hun ikke alene om. En annen kvinnelig SOE-agent, Yvonne Rudellat, overgikk alle andre på laget sitt i presisjonsskyting.

Hoppet i fallskjerm med leppestift

I Manchester lærte Nancy Wake som de fleste andre kvinnelige SOE-agenter å hoppe i fallskjerm. Kurset måtte flesteparten av SOEs agenter gjennom, ettersom de fleste skulle hoppe ut over Frankrike fra fly.

En kvinne som arbeidet med å pakke fallskjermene, husket senere hvordan de kvinnelige agentene gjorde seg klar til å hoppe «iført leppestift og sminke», men ellers ikke var til å skjelne fra mennene. Det hendte at instruktørene fikk kvinnene til å hoppe først, slik at mennene skulle følge raskt etter – i frykt for å tape ansikt.

Etter fallskjermhoppene fulgte fingerte Gestapo-avhør, undervisning i å fremstille sprengstoff av hverdagslige ingredienser – og til slutt en intensiv periode med innøving av en ny, falsk identitet. Nancy Wake fikk tildelt dekknavnet Lucienne Suzanne Carlier og agentnavnet Hélène, som hun skulle bruke i all kommunikasjon med London. Endelig var hun klar til å gjøre det hun så brennende ønsket: delta i kampen mot de forhatte nazistene.

En aprilnatt i 1944 hoppet en småkvalm Nancy Wake ut av et firemotors, amerikansk B-24 Liberator-bombefly nokså nær Cosne-d’Allier i det sentrale Frankrike – iført spaserdrakt, silkestrømper, kjeledress, kamelhårskåpe og høyhælte sko.

I håndvesken hadde hun falske identitetspapirer, en million franc i kontanter og planer over sabotasjemål som London ville ha angrepet før D-dagen: nedgravde tyske telefonkabler, en jernbaneveksel og tre fabrikker.

Sammen med radiooperatøren sin og en annen medspion koordinerte Nancy Wake de neste ukene en rekke slipp av våpen og forsyninger som skulle gjøre de lokale franske motstandsfolkene i stand til å utføre sabotasjeaksjoner og ta opp kampen mot tyskerne.

Utrettelig reiste hun rundt mellom områdets motstandsgrupper og betalte ut lønn til soldatene og deres familier, mens hun jevnlig rapporterte hjem til Storbritannia om hvilke fremskritt hun gjorde. I kraft av kontakten med London kunne hun skaffe våpen og mer penger. Derfor ble Nancy Wake i løpet av våren 1944 den reelle lederen av en motstandsstyrke på hele 7000 maquisarder.

At hun dessuten kunne drikke samtlige motstandsfolk under bordet, svekket ikke hennes anseelse blant franskmennene.

Instruksjonene Nancy Wake bar med seg rundt i håndvesken ble utført til punkt og prikke, et bilde som gjentok seg over hele det okkuperte Frankrike. Motstandsbevegelsens mange sabotasjeaksjoner forhindret effektivt tyskerne i å kommunisere og få styrker raskt frem mot den nyåpnede fronten i Normandie. Dermed var motstandsbevegelsens innsats avgjørende for å gjøre D-dagen, «Operation Overlord», til en suk­sess, og mange steder var kvinnelige SOE-agenters innsats uunnværlig for motstandsnettverkene.

SOE slapp hemmelige agenter ned bak fiendens linjer i fallskjerm.

© Zeno's Warbirds

Kvinner kjempet over hele Frankrike

Da Nancy Wake ankom Auvergne, hadde den 30-årige Pearl Witherington allerede reist på kryss og tvers i området som kurer i månedsvis, og dermed forbundet spredte grupper av motstandsfolk.

I tiden rundt D-dagen ble også Witherington reelt leder av en gruppe ma­qui­sarder som vokste seg 1500 mann sterk og snart mottok og fordelte tonnevis av flyslipp med forsyninger.

Andre kvinner utførte høyrisikoarbeid som radiooperatører, i konstant fare for å bli peilet av tyskerne. I løpet av sin tid i Frankrike sendte den irskfødte radiooperatøren Maureen O’Sullivan 332 ofte livsviktige beskjeder hjem til London fra radiosendere hun hadde gjemt rundt i terrenget.

Og over hele landet reiste SOE-kvinner utrettelig rundt med ordrer, sprengstoff og forsyninger som gjorde det mulig for London å dirigere motstandsbevegelsens aktiviteter dit hvor den ville gagne den samlede krigsinnsatsen mest mulig.

Ansiktskrem unnslapp flammene

Selv ikke nokså mange vellykkede SOE-koordinerte angrep kunne imidlertid forhindre 22 000 SS-soldater i å omringe den delen av Auvergnes høyland der Nancy Wake og hennes maquisarder holdt til i slutten av juni 1944.

Da Henschel-flygeren på ny stupte mot Nancy Wakes lastebil på den smale fjellveien, senket hun instinktivt farten. Flygeren åpnet ild, og kulene pisket igjen opp sand på veien foran den britiske agenten. Stiv av skrekk så hun hvordan kuleregnet stanset mindre enn ti meter fra panseret. Fartsendringen hennes hadde forstyrret flygerens sikte.

To ganger til klarte Nancy Wake å unngå kulene med samme metode.

Ennå hadde hun mer enn tre kilometer igjen til målet, landsbyen Freydefront, da en ung maquisard kastet seg ut i veien foran henne.

«Landsbyen er evakuert!» ropte han. «Fort, følg etter meg!»

De to kastet seg i grøften ved siden av veien, mens Henschel-flyet igjen kom brølende ned mot dem, skjøt like ved dem og steg igjen. Så kastet Nancy Wake seg inn i baksetet på lastebilen og kom straks tilbake med en kasserolle, en krukke ansiktskrem, en pakke te og en rød satengpute.

«Jeg glemte disse», forklarte hun den måpende franskmannen. Sekunder senere skjøt den tyske flygeren laste­bilen i flammer.

Til tross for nye angrep fra oven klarte Nancy Wake og hennes franske følgesvenn å unnslippe til et skogholt like ved slik at flygeren ikke skulle få øye på dem.

Nancy Wake deltok selv i flere sabotasjeaksjoner mot tyskerne, blant annet et jernbaneangrep.

© Getty Images

SS-styrker måtte gi tapt

Om kvelden rykket SS-styrkene frem over platået, men for sent. Franskmennene, som kjente terrenget ut og inn, klarte å snike seg gjennom tyskernes linjer og ut i sikkerhet. Nancy Wake flyktet med en gruppe som hadde slått en usynlig sti av pæler ned i bunnen i elva Truyère, slik at vannspeilet såvidt skjulte det kunstige vadestedet.

Da kampene på platået var over, hadde franskmennene mistet rundt hundre mann, mens tyskerne hadde mistet nærmere 1400. Samtidig hadde en annen katastrofe rammet motstandsfolkene: Livlinen til London var brutt.

Nancy Wakes radiooperatør hadde mistet både radiosenderen og kodene han trengte for å identifisere seg for SOE-folkene hjemme i England.

Syklet 500 kilometer på tre døgn

Nancy Wake forsto umiddelbart alvoret i situasjonen. Hennes hær av hardt kjempende maquisarder risikerte å bli forvandlet til en omflakkende, ineffektiv bøling uten tilstrekkelige forsyn­inger.

Hun påtok seg personlig å dra 500 kilo­meter til fots og på sykkel frem og tilbake til byen Châteauroux for å få en radiooperatør til å gjenopprette kontakten til London.

Ruten gikk tvers gjennom fiendens linjer og opp og ned fjellsider, men den ukuelige agenten brukte mindre enn tre døgn på turen.

Svett og utmattet vendte hun tilbake til sine maquisarder i landsbyen Saint-Santin, knakk sammen i tårer, tømte flere glass brennevin og brukte de neste tre dagene på å komme over den uutholdelig ømme baken.

Kastet Gestapo på dør

Med kontakten til London gjenopprettet ble juli og august 1944 en storhetstid for Nancy Wake og hennes maquisarder.

Nye rekrutter kom til, og de mange motstandsfolkene gjorde livet surt for tyskerne med konstante angrep på konvoier, bakhold og sabotasjeaksjoner. Motstandsfolkene klarte til og med å kaste Gestapo ut av den halvstore byen Montluçon.

Nancy Wake deltok personlig i flere bakhold og et jernbaneangrep, men for det meste var hun lederen som koordinerte flyslipp av våpen og utstyr og fordelte forsyningene mellom gruppene. Innimellom belønnet London innsatsen ved å legge ved personlige pakker med kvinneremedier, som for eksempel ansiktskrem og leppestift.

  1. august 1944 gikk de allierte styrkene i land i Sør-Frankrike. En måned senere hadde Vichy-regimet kollapset, og det meste av Frankrike var fritt. Først da fikk Nancy Wake høre at hennes mann, fabrikkeieren Henri Fiocca fra Marseille, var blitt torturert og drept av Gestapo.

Hjertet hennes var knust, men krigen var endelig slutt – og hun hadde overlevd. Både Storbritannia, Frankrike og USA belønnet henne med medaljer for innsatsen.

14 av 40 kvinner kom ikke hjem

Mange kvinnelige SOE-agenter ble drept fordi de deltok motstandsarbeid.

© Getty Images & Atkins Family/Little, Brown Book Group/Sarah Helm

Av alle de 40 kvinnene som SOE sendte til Frankrike i løpet av krigen, slapp ikke alle like nådig fra krigens redsler som den handlekraftige Nancy Wake.

SOE hadde på forhånd advart kvinnene om at bare halvparten av dem kunne regne med å komme tilbake i live. Og selv om det ikke gikk fullt så ille, så mistet 14 av de 40 kvinnelige SOE-agentene livet under krigen.

De fleste av disse ble først utsatt for brutale avhør av tyske sikkerhetsstyrker, deretter sendt i konsentrasjonsleir og til slutt henrettet – for det meste uten å ha avslørt noe av betydning.

Også de overlevende sa lenge så lite om sine opplevelser at det fulle bildet av SOE-kvinnenes innsats langsomt har kommet frem i lyset først i vår tid.