Claus von Stauffenberg: Et bordbein fra å endre verdenshistorien
Hvorfor var det så vanskelig å få has på Hitler? Minst 20 attentatplaner mot Hitler mislyktes. Tettest på suksess var Stauffenberg og en krets av høytstående offiserer, men Hitler hadde ikke brukt opp sine ni liv.

Da andre verdenskrig brøt ut, kjempet oberstløytnant Claus von Stauffenberg lojalt ved Hitlers side.
Men de sviende nederlagene på østfronten og en invalidiserende krigsskade forvandlet ham til en innbitt motstander av føreren, og derfor modnet tanken i ham: Hvis det elskede fedrelandet skulle bestå, måtte Hitler dø.
Andre offiserer hadde tenkt samme tanke. Et storstilt kupp som innebar en komplett plan for maktovertakelsen etter Hitlers død var nemlig under utarbeidelse, og Claus von Stauffenberg valgte selv rollen som Hitlers bøddel.
Følg Stauffenbergs vei fra aristokratisk patriot til morderisk stabsoffiser med tilgang til det aller helligste: Hitler selv og rommene der føreren oppholdt seg.
Innholdsoversikt
Den 7. april 1943 kjører Claus Graf Schenk von Stauffenberg i bilen sin gjennom ørkenlandskapet nær byen Mezzouna i Tunisia.
Den 35 år gamle tyske oberstløytnanten er stasjonert i den afrikanske villmarken for å føre Nazi-Tyskland til seier over de allierte i Nord-Afrika.
Plutselig flyr 20 britiske krigsfly inn over området og sender et regn av maskingeværkuler ned over de tyske troppene.
Stauffenbergs bil blir gjennomhullet og han mister sitt venstre øye, to fingre på venstre hånd og hele høyre hånden under angrepet.
I de påfølgende tre månedene oppholder Stauffenberg seg på et militærsykehus i München. Siden det ødeleggende nederlaget i Stalingrad året før har Stauffenberg i økende grad mistet troen på at Hitler kan føre Tyskland til seier i 2. verdenskrig.
Det feilslåtte felttoget i Nord-Afrika er dråpen som får begeret til å flyte over for den desillusjonerte og invalidiserte offiseren. Opp av sykehussengen stiger en helt annen person: motstandsmannen Stauffenberg.
Stauffenberg forlater sykehuset med en svart lapp over øyet og alvoret meislet inn i ansiktet. Han er ikke lenger i tvil: Adolf Hitler skal og må drepes dersom Det tyske riket ikke skal ende i ruiner.
Som Claus von Stauffenberg beskriver det i et brev til sin kone Nina von Lerchenfeld etter sykehusoppholdet:
«Jeg har følelsen av at jeg må gjøre noe for å redde riket. Jeg vil aldri kunne se barna og konene til de falne soldatene i øynene hvis jeg ikke gjør alt for å forhindre denne meningsløse massakren».
Stauffenberg så med forakt på Weimarrepublikken

Claus von Stauffenberg før han mistet sitt venstre øye, høyre hånd og to fingre på den venstre.
Claus von Stauffenberg var nærmest forutbestemt til en karriere som offiser fra det øyeblikket han kom til verden den 15. november 1907.
Faren var hoffmarskalk for kongen av Württemberg, og moren, som var av prøyssisk offisersslekt, var dronningens hoffdame.
Familien Stauffenberg bodde i tredje etasje i det gamle slottet i Stuttgart, som huset Württemberg-kongefamilien frem til første verdenskrig brøt ut og det tyske monarkiet i 1918 ble oppløst til fordel for den nye tyske Weimarrepublikken.
I en alder av 13 år begynte Claus von Stauffenberg på Eberhard-Ludwigs-Gymnasium i Stuttgart. Her var veggene dekorert med setningen «Dulce et decorum est pro patria mori» – det er vakkert og ærefullt å dø for fedrelandet. Dette mottoet lå Claus von Stauffenbergs hjerte nær hele livet.
Som ung drømte Claus von Stauffenberg om å studere til arkitekt eller bli profesjonell cellist. Men i 1926 droppet han alle planer om en akademisk karriere og sluttet seg til Bambergs 17. rytter- og kavaleriregiment, som familien hans hadde en lang tradisjon for å gjøre tjeneste i.
Her ble Claus von Stauffenberg introdusert for dikteren Stefan George. I sitt verk «Das neue Reich» fra 1928 beskriver George visjonen om en ny type samfunn som skal styres av et aristokrati i en hierarkisk orden, anført av en vis og karismatisk fører.

Den tyske dikteren Stefan George med to unge beundrere i 1924: Claus von Stauffenberg og hans bror Berthold.
Denne politiske ideologien var nøyaktig hva unge Stauffenberg hungret etter. I likhet med mange andre aristokrater i Tyskland hadde han kun forakt tilovers for Weimarrepublikken.
Stauffenberg ønsket at Tyskland skulle vriste seg løs fra Versailles-traktatens lenker og få stoppet krigsskadeserstatningene som reduserte Tyskland til en amputert stormakt i en endeløs gjeldsspiral.
Slik kvalte nazistene motstanden

Alle heiler – bortsett fra én. Han risikerte alt fra arrestasjon til dødsstraff for sin stille protest. Bilde fra sjøsettelsen av et skip i Hamburg i 1936.
Om man bare kunne reise tilbake i tid og drepe Hitler. Det tankeeksperimentet er det mange som har foretatt. Men hva forhindret tyskerne i selv å gjøre det?
Hjernevasking
Den nazistiske ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend ble opprettet før nazistenes maktovertakelse. Ved 2. verdenskrigs utbrudd ble det lovpålagt for alle gutter å være medlem av Hitlerjugend. I Hitlerjugend ble barn helt ned i 10-årsalderen trent som soldater og indoktrinert til å betrakte Hitler som en gud.
Det hemmelige politiet
Gestapo fikk fra 1936 full autorisasjon til å arbeide utenfor loven. Det gjorde at arrestasjon, tortur og til og med likvidering uten rettergang ble legitimt. Nazistene gjorde ingenting for å skjule brutaliteten til Gestapo – ryktet tjente nazistenes sak. Gestapo hadde aldri mange ansatte, så i praksis skjedde telefonovervåking og åpning av brev aldri i stor skala. På den annen side nøt Gestapo godt av oppbakking fra overløpere i befolkningen.
Domstolene kuppet
I 1934 ble en ny rettsinstans, Volksgerichtshof, opprettet på Hitlers ordre. Han var utilfreds med at de fleste av de anklagede for riksdagsbrannen i 1933 ble frikjent ved de konvensjonelle domstolene. Politiske saker ble fra og med 1936 behandlet ved den nye folkedomstolen, herunder alle attentater og forsøk på å underminere regimet. Straffen for de fleste typer av motstand ble rutinemessig utmålt til dødsstraff.
Hitler hadde minst ni liv
Stauffenbergs komplott var ikke det eneste forsøket på å likvidere Hitler. Minst to tyske offiserer var nær ved å få has på Hitler med selvmordsbomber. Begge gangene var det bare tilfeldigheter som hindret gjennomføringen av planen. Totalt var det minst 20 attentatforsøk på Hitler. Hitler overlevde blant annet et forgiftet brev og en tidsinnstilt bombe forkledd som en flaske konjakk. Hitlers hang til å endre planene sine i siste liten var flere ganger årsaken til at attentatforsøkene feilet.
Forbilde for den ariske rase
Da den karismatiske Adolf Hitler kom til makten i 1933, håpet Claus von Stauffenberg at Tyskland hadde funnet den føreren som kunne gjenopprette Tysklands storhet.
Stauffenberg ble aldri medlem av nazistpartiet, men i likhet med det store flertallet i Tyskland sluttet han opp om den nazistiske føreren.
Ifølge Stauffenbergs regimentssjef, Hans Walzer, var den unge patrioten en ressurs for Det tredje rikets stadig voksende militære styrke. I et brev beskrev Walzer sin nylig utnevnte løytnant i rosende vendinger:
«Han (Stauffenberg, red.) er en pålitelig og uavhengig karakter med selvstendig vilje og dømmekraft. Han har et lysende intellekt og besitter eksepsjonelle taktiske og tekniske evner».
Både privat og blant sine kolleger i militæret var Claus von Stauffenberg kjent som en ytterst sjarmerende og veltalende mann som fikk nye venner hvor enn han gikk.
Han var vel bevandret i tysk kultur og litteratur, hadde et vakkert, arisk utseende og var brennende patriotisk. Kort sagt: Et forbilde for den nye generasjonen som nazistene ønsket for å gjenoppbygge Tyskland.
I 1939 var Stauffenberg med på å invadere Polen, og selv om han hadde fordømt nazistenes klappjakt på jødene under Krystallnatten året før, i november 1938, var rasismen åpenbart ikke helt fjern for den unge offiseren. I et brev til sin kone skrev Stauffenberg om polakkene:
«Befolkningen er ren pøbel, veldig mange jøder og veldig mange folk av blandet rase. Et folk som kun føler seg vel tilpass under pisken. Det er helt avgjørende at vi begynner en systematisk kolonisering av Polen. Jeg er overhodet ikke redd for at det ikke vil skje.»
Stauffenbergs støtte til Hitler svant

Stauffenberg som kavalerioffiser.
Fra 1939 og frem til 1941 var Stauffenberg en lydig offiser som fulgte nazistenes linje.
Da Hitler utnevnte seg selv til øverstkommanderende på slutten av 1941, begynte Stauffenbergs begeistring for føreren dog å svinne.
Stauffenberg deltok i Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941, men måtte sanne at Hitler hadde forregnet seg.
Vinteren 1941 satte Den røde hær inn en motoffensiv som forvandlet den tyske blitzkrieg til en langvarig og utmattende duell mellom de to militærmaktene.
«Stalingrad virker for meg ennå ikke som et tapt slag, men avslører et lederskap som, hvis det ikke endres, utvilsomt vil føre til den største katastrofen i hele krigen,» sa Stauffenberg i 1942.
Han hadde med forferdelse lest rapporter om hvordan tusenvis av tyske soldater frøs i hjel i den russiske vinteren fordi Hitler nektet å erkjenne at krigen på østfronten trakk ut.
Etter luftangrepet nær Mezzouna i Tunisia i 1943 som gjorde Stauffenberg til en invalid, var den desillusjonerte offiseren ikke lenger i tvil: Hitler måtte fjernes fra makten for enhver pris hvis løftet om Tysklands storhet skulle innfris.
Med diktatoren ute av bildet, skulle Wehrmacht overta styringen av landet, mente Stauffenberg. Han hadde med egne øyne sett hvordan et svakt demokrati (Weimarrepublikken) kunne gjøre uopprettelig skade på Tyskland.
En autoritær styreform a la det tidligere tyske keiserriket, men med makten sentrert rundt militæret, lå veien klar for Det tyske riket, mente Stauffenberg.
Hadde han fått viljen sin, ville Tyskland altså trolig blitt omgjort til et militærdiktatur.
Kuppmakere tok et blad fra Hitlers egen nødplan

Hermann Göring og andre nazispisser besiktiger det sønderbombede møtelokalet.
“Operasjon Valkyrie” var navnet på den nødplanen som nazistene hadde klar i tilfelle av et kuppforsøk mot dem. Stauffenberg og co. fikk fingrene i nødplanen og brukte den som dreiebok for sin forsøksvise maktovertakelse.
Claus von Stauffenberg og hans medkuppmakeres planer om å ta makten i Nazi-Tyskland var basert på en omfattende nødplan kalt «Operasjon Valkyrie», ironisk nok utformet for å sikre Det tredje riket mot et kupp.
«Operasjon Valkyrie» var offisielt godkjent av Hitler og skulle tre i kraft dersom det brøt ut opprør blant Tysklands millioner av krigsfanger, utenlandske tvangsarbeidere og innsatte i konsentrasjonsleirene.
Den såkalte reservehæren skulle etter planen gripe makten ved en umiddelbar trussel, sikre regjeringens hovedkvarter i Berlin og slå ned «indre uroligheter».
Nettopp reservehæren var nøkkelen i kuppmakernes planer om å ta makten i Tyskland etter attentatet på Hitler.
Reservehæren var utsett til å avvæpne SS mens politiet arresterte ministre og partiledere. Reservehæren skulle også overta kontrollen over radiostasjonene og via dem utstede erklæringer om unntakstilstand til det tyske folk.
I alt 200 personer, hvorav halvparten var offiserer, deltok i «Operasjon Valkyrie». Alle ble etterpå enten fengslet eller henrettet.
«Operasjon Valkyrie» skulle redde Tyskland
Da Claus von Stauffenberg kom til hektene igjen etter sykehusoppholdet, ble han kontaktet av motstandsmannen Henning von Tresckow. Han var offiser i Ersatzheer (reservehæren) og drømte også om å gjøre slutt på Hitler.
Tresckow introduserte Stauffenberg for general Friedrich Olbricht, som ledet en liten krets av anti-nazistiske motstandsfolk i hæren. Sammen begynte de å planlegge mordet på Hitler.
«Det handler ikke lenger om Føreren, ei heller om fedrelandet, ikke om min kone og mine fire barn, men det handler om hele det tyske folk», skrev Claus von Stauffenberg om oppdraget.
Under navnet «Operasjon Valkyrie» planla de opprørske offiserene å likvidere Hitler ved å plassere en bombe i førerens hovedkvarter Ulveskansen.
Med Hitler ute av spill, ville motstandsfolkene erklære unntakstilstand slik at hæren kunne overta makten. Etter det skulle hæren avvæpne SS og politiet samt ta ministre og partiledere i varetekt og dermed knuse naziregimet.

Hitler i ølkjelleren i München i 1939 før Georg Elsers bombe eksploderer.
Motstand i det store og det små
Det var flere enn Stauffenberg som ville kvitte seg med Hitler. Noen var nær ved å nå målet, andre ytte motstand i det små, og mange var del av Stauffenbergs 20. juli-attentat.
Stauffenbergs medsammensvorne utryddet «uten nåde»

Så tett var Stauffenberg (ytterst til venstre) på Hitler. Bildet er tatt i Ulveskansen den 15. juli 1944, 5 dager før attentatet.
Den 1. juli 1944 falt de siste brikkene i «Operasjon Valkyrie» på plass.
Her fikk Claus von Stauffenberg rang av oberst og ble utnevnt til stabssjef for reservehæren, noe som ga ham direkte adgang til de militære møtene i Ulveskansen der Hitler var til stede.
Den 20. juli deltok Stauffenberg på et militær-møte med Hitler og flere andre toppnazister. Med seg hadde han en koffert med en tidsinnstilt bombe.
På et tidspunkt plasserte Stauffenberg kofferten på gulvet under det massive eikebordet forsamlingen satt ved, noen få meter fra Hitler.
Stauffenberg forlot rommet og kort tid etter gikk bomben av. Hitler sto med overkroppen lent over bordplaten og ble skjermet fra eksplosjonen av bordets massive eiketre-bein.

En soldat viser frem restene av buksene som Hitler hadde på seg da bomben gikk av.
Føreren slapp unna med lettere skader, mens fire offiserer ble drept og 20 andre skadet. «Operasjon Valkyrie» hadde feilet, og senere samme dag ble Stauffenberg og hans medsammensvorne arrestert.
«Kretsen av disse tronranerne er ekstremt liten. Den har intet å gjøre med det tyske Wehrmacht og den tyske hæren. Det er snakk om en veldig liten samling kriminelle elementer som nå vil bli utryddet uten nåde», uttalte Hitler til det tyske folket etter attentatforsøket.
Den 21. juli 1944 ble Claus von Stauffenberg henrettet med skudd. Han ble bare 36 år gammel og etterlot seg sin kone Nina og deres fem barn.
De siste ordene fra kuppmakerens munn oppsummerer godt den patriotismen som definerte Stauffenbergs liv og til slutt beseglet hans skjebne: «Lenge leve fedrelandet».