Den 6. juni setter de allierte i verk landgangen i Normandie. Målet er å sikre et brohode langs invasjonskysten og samtidig avskjære Cotentin-halvøya og ta kontroll over havnen i Cherbourg så fort som mulig.
Tross hard motstand klarer ikke tyskerne å slå tilbake fienden, og fire dager senere er situasjonen allerede i ferd med å utvikle seg katastrofalt. Sjefen for forsvaret av Atlanterhavskysten, Erwin Rommel, skildrer det i en rapport den 10. juni 1944:
Normandie 10. juni 1944
Som et resultat av vårt innbitte forsvar og de tidlige motangrepene som vi har satt inn med våre tilgjengelige reserver, har fiendens fremrykning – til tross for styrken i angrepet – gått betydelig langsommere enn han hadde håpet.
Fienden ser også ut til å sette inn flere styrker enn opprinnelig planlagt.
Under dekke av sitt svært effektive flyvåpen prøver fienden å sette inn forsterkninger, og verken vårt flyvåpen eller marinen er i stand til å hindre ham i det, spesielt ikke om dagen.
Av samme grunn vokser de fiendtlige styrkene i brohodet betydelig raskere enn vi klarer å få reserver frem til fronten.
Vår fremrykning i Normandie er enormt hemmet, og noen steder også umuliggjort av den til tider overveldende overlegenheten fiendens flyvåpen har.
Erwin Rommel var blant Hitlers yndlinger. Men etter hans tilknytning til et kuppforsøk i 1944 blir feltmarskalken tvunget til å begå selvmord.
Erwin Rommel fikk ansvaret for Vestfronten
Erwin Johannes Eugen Rommel (15. november 1891–14. oktober 1944) vant heder for sin innsats i felttoget mot Frankrike i 1940 og senere som sjef for det tyske Afrikakorpset.
Pga. hans kjennskap til de amerikanske og britiske styrkene mente Hitler at Rommel var den perfekte mann til å lede oppbyggingen av et forsvar langs atlanterhavskysten som kunne motstå en alliert invasjon.
Rommel var overbevist om at et fiendtlig angrep måtte slås tilbake i løpet av de første dagene – ellers ville Tyskland tape krigen. Derfor fikk han lagt ut millioner av miner i områdene bak kystlinjen og befestet strendene med bunkere, maskingeværreir og kanonstillinger.
Samtidig ble elitestyrker holdt i reserve i innlandet. De skulle raskt nå frem til stedet der de allierte gikk i land og nedkjempe invasjonsstyrken. Britenes og amerikanernes luftvåpen forpurret den planen.
Fienden har full kontroll over luftrommet over kampområdet helt opp til 100 km bak fronten. På dagtid er all trafikk – på veier, stier og i åpent lende – umulig pga. trusselen fra kraftige jagerbombefly og bombeformasjoner.
Resultatet er at våre styrkers bevegelighet på slagmarken er nesten fullstendig lammet, mens fienden kan manøvrere fritt.
Selv våre trafikknutepunkter langt bak fronten er under konstant angrep, og vi har vanskeligheter med å få nødvendige forsyninger av ammunisjon og bensin frem til styrkene.
Når vi prøver å rykke frem selv små enheter til slagmarken, f.eks. artilleri på vei til stillinger eller stridsvogner som gjør klar til å rykke frem, blir de straks angrepet fra luften med ødeleggende virkning.
Om dagen er våre soldater nødt til å søke dekning i skogkledde områder for å unnslippe det konstante bombardementet fra luften.
Den 20. juli 1944 prøver en gruppe offiserer å ta livet av Hitler.
Offiserer forsøkte å drepe Hitler
I juli 1944 – en måned etter D-dagen – var Nazi-Tyskland under press på alle fronter. I Italia hadde de allierte brutt gjennom forsvarslinjene nær Monte Cassino, og i vest var brohodet i Normandie sikret. Samtidig rullet Den røde armé nådeløst vestover mot Tyskland.
Derfor forsøkte en rekke høytstående tyske offiserer å endre krigens gang da oberst Claus von Stauffenberg plasserte en bombe i Hitlers førerbunker Ulveskansen i Øst-Preussen 20. juli 1944.
Kuppmakerne håpet at de med Hitlers død ville være i stand til å ta makten i Tyskland for deretter å slutte fred med de vestallierte så raskt som mulig og konsentrere seg om kampen mot Sovjetunionen.
Men kuppet mislyktes, og i månedene etter attentatet ble nesten 5000 tyskere henrettet for sin innblanding i kupplanene, deriblant feltmarskalk Erwin Rommel, som pga. sin status i Det tredje riket fikk lov til å begå selvmord i stedet for å bli offentlig henrettet.
Et stort antall fiendtlige jagerbombefly sirkler konstant over slagmarken mens sterke formasjoner av bombefly slipper sin tunge last med bomber på soldatene våre, på landsbyer, broer og veikryss – uten å ta hensyn til sivilbefolkningen.
Verken vårt antiluftskyts eller Luftwaffe ser ut til å være i stand til å begrense den lammende og destruktive effekten av fiendens luftstyrke, som flyr opptil 27 000 tokter på en dag. (Rommels anslag på antallet tokter er for høyt. Det reelle tallet er nærmere 10 000 om dagen, red.).
«Om dagen er våre soldater nødt til å søke dekning i skogkledde områder.»
Soldatene – hæren og Waffen-SS-styrkene – forsvarer seg så godt de kan, men ammunisjon er mangelvare, og ny ammunisjon kan bare bringes frem under de aller vanskeligste forhold.
Vi må forvente flere fallskjermstyrker innen få dager, spesielt i det territoriet som våre styrker ikke lenger holder.
Siden fiendens luftvåpen er i stand til å hindre våre mobile styrker i å forflytte seg i dagevis om gangen mens han hele tiden fortsetter sine egne operasjoner med mobile styrker og oppklaringstropper, er vår situasjon i ferd med å bli ytterst vanskelig.
Soldater fra alle tjenester kjemper med den største iherdighet og den største kamplyst til tross for fiendens enorme materielle overlegenhet. Jeg ber om at der Führer blir informert om tilstanden på slagmarken.
Rommels beskrivelser, som er skrevet fire dager etter D-dagen, er første gang Hitler hører om alvoret i den allierte invasjonen. Inntil da har han trodd at landgangene i Normandie er en avledningsmanøver. Kort tid etter gir Hitler ordre om at alle reserver skal settes inn for å kaste de allierte på havet, men ordren kommer for sent, og de alliertes herredømme i luften gjør det umulig å snu krigens gang.