D-dagen: Verdenshistoriens største puslespill

Winston Churchill skåler med Josef Stalin og erklærer høystemt: «Jeg drikker for de proletariske masser». Sovjetlederen svarer: «Og jeg drikker for det konservative partiet».

De bemerkelsesverdige ordene faller på Churchills 69-årsdag, som han feirer under en stormaktskonferanse i Teheran

30. november 1943.

Helt siden krigsutbruddet har den britiske stats­ministeren uroet seg for fremtiden til fedrelandet, men i dag tør han igjen tro på fred. Før festen rundes av klokken to om natten, utbringer den amerikanske president Roosevelt også en skål: «For første gang på lenge ser vi regnbuen, det tradisjonelle symbolet på håp».

I dagene før er Churchill, Stalin og Roosevelt blitt enige om en plan for å beseire Nazi-Tyskland. Mens Sovjet vil fortsette det massive presset på østfronten, skal Storbritannia og USA invadere det tyskokkuperte kontinentet fra vest.

Angrep på havneby mislyktes

Avtalen i Teheran var avslutningen på årelange forhandlinger og diplomatiske krangler. Siden 1941 hadde Stalin forsøkt å få vestlige makter til å åpne en ny front mot Tyskland. Den skulle tvinge Wehrmacht til å dele seg og lette presset på den hardt prøvede Røde armé.

USA hadde imidlertid hendene fulle med kampen mot Japan i Stille-havet, mens Storbritannia hadde vært travelt opptatt av å kjempe mot tyskerne i Afrika.

Vestmaktene sloss også internt om strategien for invasjonen. Britene foreslo å invadere Tyskland fra sør via Italia og Alpene. Amerikanerne avviste forslaget, med henvisning til at forsyningslinjene ville bli for lange. I stedet ville de gå i land i Frankrike. Derfra kunne hæren blant annet raskt nå det sentrale området for tysk industri – Ruhr-distriktet.

Det ble derfor tatt en beslutning om å kartlegge mulighetene for en invasjon av Frankrike ved å forsøke å angripe den franske byen Dieppe i august 1942.

6000 britiske og kanadiske soldater skulle innta havnebyen fra sjøsiden, men tyskerne var forberedt og vant en knusende seier. 60 prosent av invasjonsstyrken ble drept, såret eller tatt til fange. Til tross for fiaskoen samlet de allierte avgjørende kunnskap om taktikk, landgangsfartøyer og flystøtte i forbindelse med amfibieoperasjoner.

Sicilia skulle erobres først

I maj 1943 mødtes Roosevelt og Churchill til en konference i Washington for at aftale tid og sted for de forestående militære operationer i Europa.

Først skulle Sicilien indtages. Formålet var at presse Italien ud af krigen før hovedinvasionen af kontinentet.

I mai 1943 møttes Roosevelt og Churchill til en konferanse i Washington for å avtale tid og sted for de forestående militæroperasjonene i Europa.

Først skulle Sicilia inntas. Formålet var å presse Italia ut av krigen før hovedinvasjonen av kontinentet.

Ett år senere, 1. mai 1944, skulle en invasjonsstyrke legge ut fra England og angripe de tyske styrkene i Frankrike. Forsyningslinjene her ville være relativt korte, og angreps-styrkene kunne få effektiv flystøtte under kampene – hvilket hadde manglet ved Dieppe.

Sommeren 1943 fikk den britiske generalløyt-nanten Frederick E. Morgan derfor i oppdrag å lage et utkast til «Operasjon Over­lord» – kodenavnet for hele operasjonen i Normandie.

Utfordringene hopet seg opp: Hvor skulle soldatene gå i land? Hvor mange divisjoner skulle tas med i første bølge? Hvor mange skip, fly og stridsvogner var det bruk for? Hvordan kunne mer enn 150 000 soldater forsynes med alt fra stridsvogner til blyanter når det ikke fantes noen havn til rådighet?

Selv om planleggingen ennå var på et tidlig stadium i november 1943, uttrykte Winston Churchill optimisme under Teheran-konferansen:«Historien har gitt oss en enestående mulighet», sa han under det første møtet. «La oss nå brette opp ermene».

Statsministerens optimisme var forståelig. Høsten 1943 strømmet amerikanske soldater til Storbritannia, og i desember ble den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower utnevnt til øverstkommanderende for «Operasjon Over­lord».

Invasjonsplanene begynte så smått å ta form. I januar 1944 hadde 937 308 amerikanske soldater ankommet britisk jord, og de hadde med hele 3 553 755 tonn utrustning – inkludert stridsvogner, fly, jeeper, kanoner og ammunisjon.

Planen endres

Ikke alle delte Churchills optimisme. En av dem var Bernard Montgomery, som fikk ansvaret for å planlegge og utføre selve ­angrepet på D-dagen, den såkalte Operasjon Neptune.

Verken Eisenhower eller Churchill likte at general Montgomery ble utnevnt til leder av invasjonsstyrken – begge opplevde det som svært vanskelig å samarbeide med ham.

Men takket være støtte fra en venn, den innflytelsesrike feltmarskalk Alan Brooke, som poengterte at Montgomery var de alliertes beste hærfører, fikk han likevel oppgaven.

Da han ankom London i januar 1944, var den erfarne offiseren ikke imponert. I ni måneder hadde Morgan arbeidet utrettelig dag og natt med å utforme en detaljert invasjonsplan, men i et møte feide Montgomery den kaldt av bordet: «Invasjonens skala må revurderes», konstaterte han.

Morgan hadde planlagt å landsette tre divisjoner i Normandie mellom elvene Vire og Orne. Montgomery ønsket å gå langt mer drastisk til verks.

Han forlangte ytterligere to divisjoner og en lengre angrepslinje langs kysten. Det ville kreve 263 ekstra landgangs-
fartøy til stridsvogner og infanteri samt ytterligere 24 destroyere og 5 cruisere.

De mange ekstra soldatene betydde at hver divisjon måtte nøye seg med 1450 kjøretøy i stedet for de planlagte 3000. Det plaget ikke Montgomery:«Gi meg dem, eller finn en annen general», erklærte han kompromissløst.

Endringene av Morgans plan betydde at D-dagen ikke kunne settes i verk 1. mai, slik planen var. De allierte
lederne måtte finne en ny dato med den riktige kombinasjonen av fullmåne og høyvann, som ville øke sjansene for en vellykket landgang.

Lyset fra fullmånen ville gjøre det lettere å se hindringer på stranden, mens høyvann betydde at landgangsfartøyene kunne komme nærmere stranden før portene ble åpnet. Hele operasjonen ble derfor utsatt til 5. juni – mer enn en måned senere.

Landsbyer ofres for D-dagen

Mens den engelske kysten ble omdannet til et stort oppmarsjområde, trente de allierte på angrep ved strendene.

Den første øvelsen i januar 1944 ble utført så amatørmessig at korpssjefen noterte at ingen ville ha overlevd i reell kamp. Soldatene var for trege ut av båtene og opp på land, fordi de var tynget av utstyr. Da de endelig fikk fast grunn under føttene, var enhetene rotet sammen i et eneste stort kaos.

Heldigvis var det ennå flere måneder igjen.

I løpet av vinterhalvåret ble stadig større deler av den sørengelske kysten stengt for offentligheten, slik at soldatene kunne trene i hemmelighet. Hele landsbyer måtte evakueres for å gjøre arbeidet vanskelig for eventuelle tyske spioner.

I et brev fra London til de 220 innbyggerne i den vesle kystbyen Tyneham het det:«Regjeringen anerkjenner at dette er et stort offer. Men vi er sikre på at dere med dette vil bidra til at vi vinner krigen».

Eisenhower beskrev England som «historiens største militærbase», for gradvis kom «Operasjon Overlord» til å dominere alle aspekter av dagliglivet.

Myndighetene forbød britiske medier å spekulere rundt når invasjonen ville finne sted, og all gods- og persontransport inn i landet ble overvåket.

De allierte forberedte seg også utenfor landets grenser. 6800 sjøminer ble lagt utenfor kysten av Frankrike – med et hull utenfor Normandie – og bombetoktene mot nazistenes flyfabrikker, olje­depoter og jernbaner ble intensivert.

Særlig det nordfranske jernbanenettet ble hardt rammet, for tyskerne måtte forhindres i å forsterke enhetene i Normandie etter D-dagen.

Royal Air Force måtte imidlertid passe på ikke å bombe uforholdsmessig mye i Normandie, slik at motparten kunne regne ut hvor invasjonen kom til å komme. Heldigvis hadde de allierte en effektiv metode for å feilinformere tys­ker­ne om invasjonsstedet.

Til dette formålet aktiverte de dobbelt-agenten Juan Pujol. Tyskerne stolte på ham, men spanjolen var lojal overfor London.

Han sendte nazistene falske rapporter om at de allierte hadde tenkt å angripe lenger nord, ved havnebyen Calais. Tyskerne arbeidet derfor hardt med å styrke forsvaret her.

Produksjonen kunne ikke holde tritt

I april 1944 var det mindre enn to måneder til invasjonen, og stemningen var intens i de alliertes hovedkvarter i London. Til en venn skrev Eisenhower at «atmosfæren er mer elektrisk enn noensinne».

Forberedelsene var imidlertid ikke avsluttet ennå.

Generalene bekymret seg for eksempel for at det manglet landgangsfartøy til å transportere stridsvogner til Frankrike – og stridsvogner var avgjørende for å kunne presse tyskerne raskt tilbake.

Problemet ble så stort at selv Churchill måtte forholde seg til det:«Hvordan to store imperiers planer kan bli begrenset av mangelen på et par hundre skip, vil aldri bli forstått», tordnet han under et møte.

«Jeg frykter at folk vil beskylde oss for ikke å gjøre vårt beste», la han til.

Situasjonen ble verre for de allierte 28. april 1944. En landgangsøvelse på Slapton Sands utviklet seg brått til et ekte slag. Ni tyske hurtigbåter oppdaget en konvoi av landgangsfartøyer som seilte som perler på en snor, sikre på at de ikke kom til å se fienden.

Det tyske angrepet var nådeløst. Torpedoer senket to fartøyer og drepte 200 sjøfolk og 500 soldater.

Til tross for dette tilbakeslaget fortsatte forberedelsene med samme styrke. USAs krigs­industri klarte å avlaste de over-belastede britiske fabrikkene og løste også problemet med de manglende landgangsfartøyene ved å levere 300 ekstra.

I slutten av april var Storbritannia nærmest blitt et fort på sjøen da en hemmelig kode gjemt i en BBC-sending gikk ut til Frankrike. Ordene «World of Vendetta» aktiverte den franske motstands-
bevegelsen og satte gang i en bølge av sabotasje­aksjoner mot tyske mål.

«Vi drar i kveld»

Alle aspekter av «Operasjon Overlord» var planlagt ned til minste detalj da kalenderen viste 1. juni.

Men til tross for den nøyaktige planleggingen var det én ting generalene ikke hadde kontroll over – været. En sommerstorm 4. juni førte til at invasjonen ble stilt i bero. De høye bølgene ville gjøre det vanskelig for de små landgangsbåtene å nå helt opp til stranden.

Om morgenen 5. juni klokken 04.15 hadde Eisenhower et møte med militærets meteorologer. Værmeldingen var ikke perfekt, men god nok til å gi grønt lys for at operasjonen kunne starte 6. juni. Like etter sat­te generalen seg ved skrivebordet og skrev et kort telegram til Stalin:«Vi drar i kveld», sto det.

Fire år før fryktet britene en tysk landgang. Nå sto 153 000 soldater klar til å angripe nazistene på den andre siden av Den engelske kanal.

For anledningen sendte general Eisenhower en beskjed til styrkene, som han hadde forfattet personlig: «Soldater, sjømenn og soldater i flyvåpenet! Dere er på vei ut på det store korstoget som vi har arbeidet mot i mange måneder. Verdens øyne følger dere».

Deretter trakk Eisenhower seg tilbake til operasjonsenteret, og derfra ville han følge og dirigere slagets gang.

Den britiske general Montgomery talte selv til sine menn før overfarten: «Tiden er kommet da vi skal slå hardt ned på fienden i Vest-Europa», sa feltmarskalken selvsikkert.

Forberedelsene lønnet seg

Etter D-dagen fastholdt Montgomery at alt gikk som planlagt: «Det fantastiske med slaget om Normandie», sa han ofte, «var at vi utkjempet det akkurat slik vi hadde planlagt før invasjonen».

Slaget ble vunnet, men det var ingen tvil om at den britiske feltmarskalken pyntet på historien.

Dårlig kommunikasjon, lavt skydekke og skremte flygere betydde for eksempel at størstedelen av de 23 400 fallskjermsoldatene landet langt fra målet.

Marinesoldatene måtte dessuten bruke hjelmer til å øse vann ut av de skrøpelige landgangsfartøyene, og logistikkproblemer gjorde at bare 100 av de planlagte 2400 tonnene med utstyr ble satt i land på Omaha Beach.

Men til tross for disse feilene var «Operasjon Neptune» – selve amfibie-operasjonen på D-dagen – en braksuksess for de vestlige allierte.

Nazistenes forsvarsverk kalt Atlanterhavsvollen var bare halvferdig, og det var umulig for tyskerne å stoppe de konstante bølgene av soldater før de hadde etablert fem store brohoder i Normandie. Etter bare seks dagers kamper kunne de allierte styrkene forbinde brohodene og danne felles front mot Wehrmacht.

Mot slutten av august var rundt to millioner soldater landsatt i Frankrike, og Paris var befridd. Mindre enn ett år etter det muntre bursdagsselskapet i Teheran hadde de allierte styrkene med hell gjennomført verdens­historiens største amfibie­angrep og tvunget Hitlers tredje rike i kne.