Fallskjermstyrkene skulle være forberedt på lengre opphold bak tyskernes linjer, og derfor hoppet soldatene med over 40 kg tungt utstyr.

© Roger-Viollet/Polfoto & Getty Images/AOP
Krig - D-dagen

Fallskjermsoldater innledet D-dagen med bakhold fra luften

Natten før D-dagen hopper amerikanske fallskjermtropper dumdristig ned bak nazistenes linjer og tjuvstarter den lenge ventede invasjonen av Nord-Frankrike. Men ingenting går som planlagt, for de fleste soldatene lander på feil sted. Det bryter ut fullt kaos i nattemørket.

Støyen fra propellmotorene var så øredøvende at folk i Sør- England våknet og gikk ut i bare nattøyet for å speide mot himmelen.

Klokken nærmet seg midnatt, natt til 6. juni 1944. Nesten 7000 fallskjermsoldater fra 101. luftbårne divisjon hadde trent i månedsvis frem mot denne dagen, og nå satt de benket på lange rekker i 443 transportfly, anspente og alvorlige.

Noen dampet intenst på sigaretter og tenkte på familier og kjærester hjemme. Andre kastet opp av nervøsitet eller ba en stille bønn.

I et av flyene satt sjefen for 101. luftbårne divisjon, general Maxwell Taylor. Den høyreiste 42-åringen hadde året før demonstrert sitt personlige mot på et hemmelig oppdrag bak tyskernes linjer i Italia. Han var ingen erfaren fallskjermhopper, men så med sitrende forventning frem til det som skulle bli hans femte hopp.

Vest for Cotentin-halvøya i Normandie åpnet de tyske luftvernbatteriene ild fra de okkuperte kanaløyene Jersey og Guernsey.

Mens flygerne meddelte at landingssonene nå bare var ti minutter unna, påpekte en kvikk fallskjermsoldat ironien i å bli beskutt fra øyer som hadde gitt navn til godmodige storferaser.

«Hva i helvete var det?» spurte en fallskjermsoldat da han hørte tysk luftvernskyts treffe et transportfly.

«En av jagerpilotene våre skjøt akkurat ned en tysker», løy førsteløytnanten hans, for ikke å svekke kampmoralen.

Om få minutter ville general Maxwell Taylor og hans menn kaste seg ut i mørket og starte den lenge ventede invasjonen av Nord-Frankrike – selve åpningen av den europeiske vestfronten.

Det amerikanske transportflyet C-47 Skytrain hadde stor betydning for den luftbårne operasjonen. Til tross for kraftig tysk beskytning fra bakken ble bare 21 av de i alt 820 flyene skutt ned.

© Getty Images/AOP

Omringing fra luften og kysten

Sommeren 1944 var fallskjermangrep en ny taktikk som de allierte aldri hadde brukt med suksess i større målestokk.

Likevel satte den amerikanske generalen Omar Bradley støtte fra fallskjerm-tropper som betingelse for å sende sine menn i US First Army inn på Utah Beach – en av de fem strendene på østsiden av Cotentin-halvøya der de allierte skulle gå i land. Tyskerne hadde systematisk åpnet sluseporter i elvene og oversvømt store områder bak kystlinjen.

Bare noen få fremkommelige veier førte nå bort fra Utah Beach. Hovedoppgaven for 101. luftbårne divisjon var derfor å sikre veiene slik at de amerikanske landgangstroppene ikke ble sperret inne som kanonføde på stranden, og tyskerne ikke fikk frem forsterkninger.

Generalene brukte selv begrepet «vertikal omringning» om hele manøveren. Den gikk ut på å omringe tyskerne fra kysten og luften – et motstykke til den klassiske knipetangmanøveren.

Cotentin var av avgjørende betydning for de allierte, som trengte havnebyen Cherbourg på spissen av halvøya til å forsyne invasjonsstyrkene.

Den tyske øverstkommanderende for kystforsvaret av Normandie – «ørkenreven» Erwin Rommel – hadde plassert flere eliteregimenter på Cotentin, og i slutten av mai 1944 avslørte allierte luftfotografier hvordan tyskerne slo 3-4 meter lange stolper ned i bakken ved opplagte landingsområder.

Stolpene, også kjent som «Rommelasparges», gjorde det ekstremt hasardiøst for allierte styrker å lande med fallskjerm eller glidefly, og de allierte planleggerne måtte i all hast finne nye landingssoner.

Flygere fløy i blinde

Et tykt skydekke reiste seg som en mur da de første transportflyene fløy inn over Cotentin-halvøya litt etter midnatt. Flyene fløy tre og tre sammen i V-formasjoner med en gruppeleder forrest, som en gåsemor med to unger skrått bak seg. En V utgjorde vanligvis en del av en serie på 36 eller 45 fly.

De alliertes meteorologer hadde imidlertid ikke forutsett det massive skydekket, og derfor ble det fullstendig kaos i de tette flyformasjonene.

Inne i de tetteste skyene kunne ikke flygerne engang se de blå vingelysene fra de andre flyene i deres egen V-formasjon, og ettersom flygerne hadde strenge ordrer om å opprettholde radiotaushet, fløy de bokstavelig talt i blinde.

Førsteløytnant Robert Ingram var en av mange hundre flygere som hadde trent mye på tett formasjonsflygning i de foregående månedene, og nå fløy han et av de to følgeflyene i en V-formasjon. I skydekket klinte han seg enda nærmere posisjonen der han regnet med at formasjonslederen befant seg.

«Jeg mente å ha god sjanser til å få øye på det blå formasjonslyset hans før mitt fly traff hans», sa han senere. Da han omsider kom ut av skyene, var Robert Ingrams høyre vingespiss imidlertid mindre enn én meter fra venstre vingespiss på det andre følgeflyet, og mellom de to flyenes vinger lå formasjonslederens haleror.

Det var et utrolig hell at de hadde unngått en kollisjon. Til gjengjeld kunne ikke Robert Ingram se et eneste av de andre 42 flyene i serien hans.

Idet flygerne kom ut av skydekket, hadde de bare noen minutter på å lokalisere landingssonene under heftig tysk beskytning.

Men mange flygere hadde mistet kontakten med formasjonslederen sin, og bare han hadde en såkalt Rebecca-mottaker, som peilet dem frem mot en sender som stifinnerne hadde plassert i landingssonen.

Likevel måtte flygerne fortsette, for de hadde streng ordre om å avlevere fallskjermsoldatene enten de fikk lokalisert landingssonen eller ei. De hadde heller ikke tillatelse til å endre kurs for å unnvike beskytning.

Fra øverste utsiktspost på den amerikanske krysseren USS Quincy så observatørene hvordan en ildkule av og til styrtet mot bakken inne over land. Hver gang trakk de pusten dypt. «Poor goddamn bastards», mumlet de.

Hvert transportfly fraktet lag på 16-18 fallskjermsoldater som nå sto på rad og rekke ned gjennom flyets lasterom, koblet til en lang kabel. Minutter føltes som timer mens himmelen eksploderte rundt dem og de ventet på grønt lys for å slippe ut av den flygende likkisten og gjøre jobben sin.

Flygerne hadde instrukser om å gå ned i vel 200 meters høyde med en marsjfart på rundt 170 km/t før de ga grønt lys. I løpet av 15 sekunder hadde alle soldatene hoppet ut av flyet.

Noen ropte «Bill Lee» som en hyllest til 101. luftbårne divisjons første kommandør, generalmajor Lee. Andre gjorde korsets tegn eller trengte et puff.

«Det må være noe alvorlig galt med hodet mitt», ropte en av soldatene før han lot seg falle ut i mørket.

Journalisten Ward Smith fra BBC var om bord på et av flyene. Han beskrev de siste minuttene før soldatene hoppet:

«Jeg kommer aldri til å glemme disse siste skjebnesvangre minuttene. De ubevegelige mennene med dystre ansikter, lesset som pakkhester så de knapt kunne stå oppreist uten støtte».

Soldatene trakk instinktivt beina opp under seg når de ble beskutt fra bakken, uten at det hjalp dem det grann.

De tyske luftvernbatteriene forsøkte forgjeves å hindre den allierte invasjonen fra luften.

© Bridgeman

Farlige landinger kostet dyrt

Noen av pilotene fløy for lavt slik at soldatenes fallskjermer knapt rakk å folde seg ut. Mange brakk bein og ankler i den harde landingen mens andre fikk brudd i ryggen og ble liggende lammet.

En fallskjermsoldat på bakken så et transportfly fly så lavt at ingen av fallskjermene rakk å åpne seg. Alle de 18 soldatene smalt i bakken. Den sjokkerte mannen sammenlignet lyden med vannmeloner som faller ned fra planet på en lastebil.

De fleste av de 7000 soldatene i 101. luftbårne divisjon landet langt fra de tre landingssonene – noen hele to mil unna. De uheldigste landet i oversvømte områder og druknet fordi vekten av oppakningen trakk dem under.

18-åringen Dick Thorne var blitt innlemmet i fallskjermstyrken helt på tampen og hadde ikke engang fått regimentets karakteristiske diamant på hjelmen før han satt i et fly på vei mot Normandie. I åtte sekunder svevde han mot bakken mens han så sporprosjektiler krysse himmelen og et fly styrte i det fjerne.

Så kjente han det kalde vannet og sank ned i gjørma med 1,5 meter beksvart vann over hodet. Han sparket fra som en frosk og gispet etter luft før han gikk under igjen. Fallskjermen var fremdeles foldet ut og ble tatt av et vindkast som gjorde at han ble kastet rundt i vannet og slukte mye vann.

Senere fortalte Dick Thorne at han så et lys hundre ganger kraftigere enn sporprosjektilene på himmelen – en slags nær døden-opplevelse – før han omsider kom seg løs fra fallskjermen og fikk hodet over vann.

Da han kom opp, møtte han på en medsoldat, men det gikk lang tid før de traff noen andre fra samme gruppe. Overalt befant soldater fra 101. luftbårne divisjon seg plutselig alene eller i små grupper bak fiendens linjer.

Også general Maxwell Taylor, kommandør for 101. luftbårne divisjon, landet i ensomhet og kjempet seg fri fra fallskjermen, omgitt av nysgjerrige franske kyr. Først etter 20 minutter møtte generalen på sin første landsmann og ga ham en spontan omfavnelse.

Ofte var gleden nærmest overveldende når soldatene møtte andre amerikanere mens de beveget seg fremover gjennom Cotentins labyrint av jorder og hekker.

Nattens bestialske kamper

Krig er alltid kaotisk, men natten på Cotentin utviklet seg snart til absolutt vanvidd. Tusenvis av soldater dalte ned blant intetanende tyske regimenter og en sovende sivilbefolkning.

Uten en klar frontlinje brøt det ut hundrevis av mindre kamper overalt. Tyske enheter rykket ut i alle retninger etter hvert som det kom rapporter om amerikanske angrep. Det hersket komplett forvirring blant tyskerne.

I løpet av natten sendte den tyske øverstkommanderende i området – generalløytnant Erich Marcks – tre reservebataljoner mot Cotentin for å nedkjempe fienden.

De tre bataljonene med vel 2000 mann kom fra byen Bayeux nær Omaha Beach, der allierte styrker skulle gå i land få timer senere. Da dette demret for generalløytnant Marcks, beordret han dem straks tilbake igjen. Tyskerne i området innenfor kysten måtte klare seg selv.

Adolf Hitler hadde på forhånd utstedt en Kommandobefehl der han ga ordre om at alle fiendtlige spesialstyrker skulle skytes. Heller ikke amerikanere tok seg bryet med å ta tyske krigsfanger, og nattens kamper utviklet seg til noen av de mest bestialske på vestfronten under hele andre verdenskrig.

En soldat beskrev senere hvordan han så to døde amerikanere med sine egne avskårne kjønnsdeler i munnen.

«Dere kan våge dere å ta fanger. Skyt de svinene», befalte hans egen kaptein etter dette, og etter hvert som natten skred frem, kom det stadig flere historier om mishandling og henrettelser.

En løytnant fikk først i siste øyeblikk hindret amerikanske soldater i å henrette en gruppe unge tyskere som lå ubevæpnet på bakken og ba for sine liv. Soldatene var ute av seg fordi en tysker med flammekaster hadde satt fyr på fallskjermsoldater fanget i trærne.

Kniver og granater i bakhånd

I ly av mørket brukte amerikanerne særlig kniver og håndgranater. Skytevåpen avslørte deres egen posisjon og økte risikoen for å treffe andre fallskjermsoldater i kaoset. 40 år gamle oberst Howard Johnson hadde for eksempel med seg et helt lite arsenal av forskjellige nærkampvåpen.

Den ubehøvlede obersten var en levende legende, med mer enn hundre prøvehopp. Han hadde vært innom – men ikke fullført – marineakademiet og senere blitt avvist som flyger på grunn av dårlig syn. Nå var fallskjermtroppene hans hjem.

I den siste peptalken til mennene sine hadde han dagen før demonstrativt løftet ankelkniven i været:

«Jeg sverger for dere at før neste daggry vil denne kniven være begravd i hjertet på det mest motbydelige, svarthjertede nazi-svin i Frankrike».

Da han like etter landing ble beskutt av en tysker, var imidlertid kaliber .45-pistolen det første han tydde til.

Obersten trakk våpenet og fyrte av to skudd. Han hørte et skrik etterfulgt av stillhet. Deretter begynte han målrettet å samle et lag av menn rundt seg for å løse nattens oppgaver.

Overalt snek grupper av amerikanske soldater seg gjennom landskapet mens de lyttet etter fienden, og hvert øyeblikk fryktet de å bli offer for et uventet bajonettangrep bakfra. Noen amerikanere påsto at de kunne merke at tyskere nærmet seg bare fra den kraftige lukten fra tobakken deres.

Andre hevdet å gjenkjenne den knirkende lyden fra tyskernes lærutstyr. Når tyske tropper nærmet seg på veien, kastet fallskjermsoldatene håndgranater mot dem fra skjulestedene sine bak hekkene.

I tillegg til de strategisk viktige veiene bort fra Utah Beach omfattet målene for 101. luftbårne divisjon også trafikknutepunkter og broer. På forhånd var planen at fallskjermtroppene skulle operere i regimenter på 600 mann, men nå fantes regimentene bare i hodene på de militære planleggerne.

Til gjengjeld nådde mindre, improviserte grupper av soldater frem til de utpekte målene på egen hånd i løpet av natten. Flere steder kom de tyskerne i forkjøpet, andre steder brøt det ut harde kamper mot tyske enheter.

Men amerikanerne hadde fordel av overraskelsesmomentet. De forvirrede tyskerne ante verken hvor mange fienden var eller hvilket mål de hadde.

Selv tallmessig overlegne tyske enheter ble flere steder overrumplet av små amerikanske enheter. Mange overga seg, andre la på flukt.

Veiene til Utah Beach sikres

På kommandoskipet USS Bayfield ledet amerikanerne den nært forestående landgangen på Utah Beach, og her avventet de øverstkommanderende i spenning nytt fra Cotentin. Angrepet fra 101. luftbårne divisjon ville få avgjørende betydning for invasjonen neste dag.

Tyskernes forsvar av Cotentin talte rundt 25 000 soldater – men av sterkt varierende kvalitet – helt fra kampvante tropper til de 12 000 soldatene i den dårlig utrustede 709. divisjon med en gjennomsnittsalder på 36 år.

Selv tvangsutskrevne østeuropeiske soldater utgjorde en del av forsvaret, og kampånden deres var elendig.

Amerikanske soldater beskrev for eksempel hvordan de beskjøt en bunker som viste seg å være bemannet med tolv polakker anført av en tysk soldat.

Plutselig hørte de et enkelt skudd inne fra bunkeren, så rop og latter, før polakkene kom ut av bunkeren med hendene over hodet. De hadde ingen interesse av å kjempe mot amerikanerne og hadde i stedet skutt den tyske sersjanten sin.

Da D-dagen grydde, ante general Maxwell Taylor fremdeles ikke hvor de fleste av hans 7000 menn i 101. luftbårne divisjon befant seg. Han var likevel trygg på at mennene hans var godt forberedt og trent nok til å ta skjebnen i egne hender bak fiendens linjer. Selv hadde han ledet en improvisert gruppe på knapt hundre mann som sikret en av tilkomstveiene til Utah Beach.

Det hersket komplett kaos i de tyske forsvarslinjene. Ved daggry kontrollerte amerikanerne tre av de fire veiene bort fra Utah Beach, og snart også den fjerde og siste.

En del tyskere innså ikke alvoret i situasjonen – at den allierte invasjonen var i gang – før det var for sent. Noen sov til og med intetanende videre i løpet av natten. Andre spiste frokost i ro og mak da det grydde av dag.

Den 101. luftbårne divisjon hadde fem mål bak Utah Beach på invasjonens første dag, og da solen gikk ned 6. juni, hadde de nådd de fleste, til tross for slagets kaotiske forløp. 101. luftbårne divisjon løste fire av fem oppgaver.

© Getty Images/AOP

Hjelmen løftes for de luftbårne

Da de allierte landgangsstyrkene de neste timene veltet inn mot Utah Beach, hadde 101. luftbårne divisjon effektivt ryddet veien, og de tyske styrkene ved kysten var omringet.

For inne bak fronten presset fallskjermtroppene på og avskar forsterkninger fra å nå frem. Den «vertikale omringingen» hadde virket og varslet en ny måte å føre krig på.

Den amerikanske generalen Ted Roosevelt jr. gikk i land på Utah Beach med den første bølgen av amerikanske landgangsstyrker, og da han om kvelden 6. juni møtte en oberst fra 101. luftbårne divisjon i Frankrike, hilste han først formelt og tok deretter av seg hjelmen.

«Jeg vil gjerne ta hatten av for alle medlemmer av 101. luftbårne divisjon».

Rosen var vel fortjent. Den luftbårne divisjonen hadde mistet mer enn tusen soldater på D-dagen – døde, sårede, savnede i kamp og fanger.

Les også:

D-dagen

75 år siden D-dagen: Oldinger begir seg ut på farefullt oppdrag

3 minutter
D-dagen

D-dagen: Det store angrepet

25 minutter
Tyske soldater under D-dagen
D-dagen

D-dagen sett med tyske øyne

19 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!