“Ned!” lyder ropet over plassen idet flyene kommer brølende i lav høyde. Soldatene kaster seg på bakken. Endelig skjer det de har ventet på og forberedt seg til i ukevis; de allierte er her, og kampen begynner.
Den 17 år gamle SS-Sturmmann Hellmuth Pock ser opp på flyene som passerer like over hodet på ham. Da han oppdager de tyske kjennemerkene, spretter han opp med armene i været. De andre følger etter, og snart ropes det “bravo” og “heil” mot skyene.
Pilotene kvitterer med å vippe med vingene. Flygernes fremvisning av kraft og besluttsomhet begeistrer de unge mennene på bakken. Alle er overbevist om at de skal slå den allierte invasjonen tilbake.
Tåken henger som et fint, grått slør over Normandies grønne åser da Hellmuth Pock og kameratene hans kjører ut mot kysten om morgenen 6. juni 1944.
- SS-Panzerdivision Hitlerjugend, som med offiserer og underoffiserer teller 20 540 mann, 148 stridsvogner og 333 andre kjøretøy, står foran ilddåpen.
Soldatene er begeistret ved tanken på å rulle frem over jordene og drive fienden tilbake i havet. De er alle lykkelig uvitende om hva som venter dem, og om vurderingene som ligger bak opprettelsen av divisjonen de er med i.
Siden nederlaget ved Stalingrad året før har hæren manglet mannskaper, og kampmoralen har begynt å svekkes. Den militære ledelsen vet at en alliert invasjon i Frankrike er på vei, men de kan ikke unnvære menn på den hardt pressede østfronten.
Løsningen – foreslått av SS og hastig godkjent av Hitler – blir å skape en ny SS-divisjon av frivillige Hitlerjugend-gutter, født i 1926.
En liten hær av 17-åringer. I kraft av den ideologiske treningen i den nazistiske ungdomsorganisasjonen kan Tyskland regne med å få en divisjon av topp motiverte unge gutter som er villige til å ofre seg for fedrelandet – like deler kanonføde og rollemodeller.
Panserdivisjonen erklæres kampklar 1. juni 1944. Den teller blant annet 148 tanks.
Seieren venter
Fra alle kanter strømmer det til med tyske soldater; de haster mot kysten i pansrede personellkjøretøy, på lastebiler og på motorsykler. Ikke et eneste fiendtlig fly i sikte. Luftwaffe har allerede ryddet himmelen for dem, antar Pock med stolt selvfølgelighet.
Oppgaven for Hitlerjugend-divisjonen er først og fremst å forsvare byen Caen, som ligger 14 km fra invasjonsstranden og utgjør et strategisk viktig trafikknutepunkt med store veier som fører ut til resten av Frankrike.
Det blir nok ikke så vanskelig, tror ungdommene, som har lært at de allierte er tyskerne langt underlegne. Et øyeblikk slår det Pock at kampene kan være avgjort før de når frem. Tenk hvis det alt er over. Det ville nesten ikke være til å holde ut!
Ved et veikryss stanser Pocks enhet for en av divisjonens andre kolonner. Med store øyne følger Hellmuth Pock de kamuflerte kjøretøyene som passerer foran ham som rullende busker. Under stålhjelmene stråler de unge ansiktene av forventning og selvtillit.
“Lykke til, kamerater!” roper Pock og vinker, mens de siste kjøretøyene passerer. Da hans egen enhet setter seg i bevegelse igjen, er det nesten som om han kan strekke seg og berøre seieren som venter et sted lengre fremme – bak neste bakketopp med bølgende, blekgult korn.
Ved middagstid møter de en helt annen slags kolonne. Hellmuth Pock og kameratene hans betrakter vantro det forvridde metallskrotet i veikanten, mens de prøver å komme frem til hva slags kjøretøy de utbrente metallskjelettene en gang har vært.
Granater og forskjellig annen ammunisjon flyter overalt på bakken mellom likene av tyske soldater som er sprengt til det ugjenkjennelige. De allierte jagerbomberne har slått til med knusende kraft.
På et pansret personellkjøretøy står den bakerste luken åpen, og Pock ser beina og underkroppen til en soldat stikke ut. Han oppdager til sin gru at hele mannens overkropp er brent vekk.
Mens det forferdelige synet etser seg fast i bevisstheten hans, håper Pock inderlig at en barmhjertig kule drepte soldaten før flammene fortærte ham.
Lenger fremme hører de selv plutselig larm fra fly, og i neste øyeblikk er det en hel sverm over dem. Fienden. Pock og kameratene hans åpner ild med håndvåpnene sine. Ingenting skjer.
Forbløffet ser Pock flyene fortsette rett frem. Ikke et eneste røykspor på himmelen gir håp om noe som minner om en fulltreffer.
“De forbannede hundene legger ikke engang merke til oss,” roper en av dem forbitret, mens flyene forsvinner mot horisonten.
Guttene er vant til våpenbruk. De har fått grundig opplæring i Hitlerjugend.
Fanget i brennende stridsvogn
Alois Morawetz er med sine 19 år den yngste som har hatt kommandoen over en stridsvogn-eskadron i 3. kompani.
I to dager har kjøretøyene hans sneket seg gjennom landskapet for ikke å bli oppdaget av fiendens fly. Siden invasjonen tre dager tidligere har de allierte rykket raskt frem, og har inntatt en rekke småbyer vest for Caen.
I motsetning til hva de unge først trodde, er Luftwaffe i en sørgelig forfatning, og ute av stand til å støtte styrkene på bakken. Likevel føler Morawetz seg heldig, for selv om enheten hans har vært under direkte beskytning, har ingen blitt truffet.
Nå kjører han mot Norrey, en av småbyene som divisjonen skal ta fra de allierte. Mens rekken av stridsvogner nærmer seg byen, holder Morawetz seg tett opptil en jernbaneskråning.
I hodetelefonene hører han enhetens kodeord, “venterom”, etterfulgt av ordren: “Sving til venstre”. Morawetz bekrefter, gjentar ordren over radioen til tanksene sine, og svinger ut slik at han kommer fri av skråningen.
Fra tårnet i stridsvognen ser han ut over jorder og enger. Solen står høyt på himmelen, og alt virker bemerkelsesverdig fredfullt. Morawetz kryper ned i kampposisjon i tårnet og lukker luken.
Braket er enormt. Tanksen rister som om den er truffet av en gigantisk hammer, og stopper så brått. Fortumlet registrerer Morawetz at stridsvognen brenner. Han hører en knitrelyd.
Det har tatt fyr i maskingeværammunisjonen. Han prøver å skyve opp luken i tårnet, men den sitter fast. I halvmørket roper han på skytteren og føreren, men det er åpenbart at ingen kan være i live nede i den brennende tanksen.
Morawetz presser igjen håndflatene mot luken, men den massive stålplaten rikker seg ikke. Under ham begynner flammene å slikke opp i tårnet.
Han fortsetter desperat å bakse med luken, og som ved et mirakel går den plutselig opp. Lyset strømmer inn, ledsaget av brakene fra eksploderende granater. De er under morderisk fiendtlig artilleribeskytning.
Morawetz hopper ned fra tanksen og løper noen meter, så blir alt svart. Han faller.
Da han kommer til bevissthet igjen, er han omgitt av brennende tyske tanks. Ustøtt stabler han seg på beina igjen og begynner å vakle mot en sykepasser som står ved en motorsykkel med sidevogn et par hundre meter unna.
Morawetz ser seg rundt; fra alle kanter ser han andre soldater nærme seg med svidde uniformer og forbrente ansikter. Fiendens kuler suser rundt ørene på de sårede.
Sluttspillet er i gang
Litt etter midnatt 6. juni 1944 begynner britiske glidefly med soldater å nærme seg kysten av Normandie. Etter landingen sikrer soldatene seg kontroll over broene i området.
En sverm av fallskjermsoldater følger etter. I det grå morgengryet begynner det svære skipsartilleriet å buldre da de allierte krigsskipene innleder et systematisk bombardement av det tyske kystforsvaret.
Kl. 06.30 begynner selve landgangen. Soldater velter inn på strendene, og stridsvogner durer gjennom sanddynene. Kraftig buldring av fly fyller luften, bare avbrutt av drønn fra de 13 000 bombene som faller over kystområdet.
De allierte har det totale luftherredømmet. Mer enn 150 000 soldater – amerikanere, briter og kanadiere – og nesten 30 000 kjøretøy blir satt i land på selve D-dagen. Flåten som har brakt dem over Den engelske kanal, teller 5000 fartøy.
Sykepasseren vinker Morawetz ned i sidevognen, og så bærer det av gårde i rasende fart. Morawetz er fremdeles heldig.
Hitlerjugend må klare seg selv
Det forgjeves motangrepet som Morawetz’ enhet var med i, har kostet tyskerne dyrt. De gjør alt for å holde de resterende tanksene i gang.
Midt på natten blir Hellmuth Pock sendt ut for å reparere en stridsvogn som har fått skader på styringen. Luften inne i tanksen er fremdeles varm og tett etter den lange, hete dagen. I mørket famler han etter noe å holde i, og undrer seg da hendene glir over noe klissete.
“Kommandørens hode ble revet av. Alt er et eneste stort kaos,” forklarer tanksens skytter unnskyldende.
“Det gjør ikke noe. Det kan jo ikke du noe for,” sier Pock. Han vet ikke hva han ellers skal si. Taus forsøker han å tørke av hendene på sidene i tanksen. Utenfor slår granatene ned like i nærheten.
Etter fem dagers kamp er tyskerne presset så langt de kan komme. De alliertes overmakt er for stor. Forsvarslinjen foran Caen holder ennå, men enhetene er tynnslitte. De alliertes luftherredømme gjør at panserforsterkninger har problemer med å komme frem.
Nord for Seinen står 15. armé med friske infanteridivisjoner, men Hitler nekter å sende dem i kamp.
Diktatoren er overbevist om at D-dagen bare er en avledningsmanøver for en annen og større invasjon, og han vil ikke ofre ressurser på å komme de hardt pressede styrkene ved Caen til unnsetning. 15. armé skal spares til det virkelige angrepet kommer.
Med førerens beslutning er Hitlerjugend-divisjonens skjebne beseglet. Den graver seg ned og gjør seg klar til å forsvare Caen til det siste.
Grunne skyttergraver blir etter hvert til befestede stillinger, forsterket med jernbanesviller. Til tross for nesten konstante allierte angrep gjør de unge innbitt og hardnakket motstand.
De tyske feltlasarettene blir raskt fylt opp med sårede og døende. Friedrich Zistler, en lege fra pionérbataljonen, har blitt såret og ligger ved siden av en Hitlerjugend-soldat.
Den unge mannen har fått morfin og er knapt ved bevissthet, men han stønner av og til i smerte og mumler uforståelig. Legen er også selv halvt bedøvet av morfin, men hører plutselig soldaten si svært tydelig:
“Mor, mor... men jeg mener Tyskland.”
Før legen glir inn i døsen igjen, tenker han over hva de ordene egentlig skulle bety. Da han våkner neste gang, er gutten død.
Hitlerjugend-divisjonen forsøker flere angrep mot de allierte styrkene, men overmakten er for stor.
Et forbannet kaos
Untersturmführer Karl-Heinz Gauch starter motorsykkelen og kjører ut gjennom det åpne landskapet. Langs veien ligger floker av telefonledninger mellom bombekrater og granathull.
På jordene flyter det med døde kyr, oppsvulmet og stinkende i den stekende solen. Han kjører gjennom en landsby som er så godt som øde. De få menneskene han ser, sniker seg rundt som om de var spøkelser som prøver å unngå de levendes blikk.
Datoen er 25. juni, og Caen holder ennå stand. Men den ene byen etter den andre faller, og tyskernes forsvar er i ferd med å bli gjennomhullet. Gauch er sendt ut for å finne en bataljon som staben ikke får kontakt med.
Den skulle befinne seg ved fronten, omtrent 10 km utenfor Caen. Gauch har markert kommandopostens posisjon på et detaljert kart.
Da Gauch er nesten fremme, blir han plutselig beskutt. Han bremser, kaster motorsykkelen og fortsetter løpende fremover, mens han søker dekning der det er mulig.
Kommandoposten er i praksis en jordhule med inngang via et dypt hull. Da Gauch lander i hullet med et dunk, får lufttrykket det enslige stearinlyset som lyser opp hulen til å slukne.
En stemme banner lavmælt i mørket, en fyrstikk blir revet av, og lyset tent igjen. En andpusten Gauch lirer av seg navn og rang, og ber om en forklaring på hvorfor bataljonen ikke har kontakt med resten av divisjonen.
Lungene får ikke nok luft. Han hiver etter pusten mens han ser rundt på offiserene i hulen.
Mennene er ubarberte og uvaskede, og i halvmørket i hulen ser øyehulene deres dype og innsunkne ut. Offiseren som har kommandoen, en spinkel mann med ravnsvart hår, griper begge hendene til Gauch og ser inntrengende på ham.
“Jeg har ikke kunnet få ordonnanser gjennom. Men si til staben at vi absolutt må ha hjelp. Si at vi er i en forferdelig forfatning. Jeg kan vanskelig holde stillingene lenger.”
Offiseren griper et kart og viser hvor hullet i de tyske linjene er.
“Jeg kan ikke gjøre mer. Tapene er for store. Det er et forbannet kaos.”
Stemmen lyder hektisk og andpusten. Av og til får en eksplosjon oppe i dagen stearinlyset til å blafre. Meldinger renner inn i en jevn strøm: “I ferd med å gå tom for ammunisjon.”
“Kommanderende offiser såret.” “Har mistet en stridsvogn.”
Et av anropene får den svarthårede offiseren til å gripe felttelefonen.
“Hold stillingene! Hold dem uansett!” nærmest skriker han ned i røret. Stemmen brister. Gauch har sett nok, og reiser seg for å gå.
“Ikke glem noe, Gauch. Ikke glem oss,” er de inntrengende avskjedsordene fra offiseren.
Neste dag er bataljonen drevet vekk fra stillingene. De allierte vet at Hitler omsider har frigitt forsterkninger til området, og at det er flere slagkraftige panserdivisjoner på vei.
Derfor setter de alt inn på å ta Caen før forsterkningene når frem. Det Gauch har vært vitne til er bare resultatene av de innledende manøvrene til en stor alliert offensiv.
“Den tanksen skal vekk!”
Hundrevis av Sherman-tanks ruller frem. Den allierte offensiven under kodenavnet Epsom er i full gang, og legger alt flatt på sin vei. Da de allierte tanksene når byen St. Manvieus, vet tyskerne at det ser stygt ut.
Hvis stridsvognene skjærer gjennom parken i byen, der tyskerne har sin kommandopost, vil de kunne innta en intakt bro og rulle direkte ut på landeveien til Caen. Det ville være katastrofalt.
I parken har tyskerne samlet alt de har kunnet skrape sammen av mannskap – selv kontorfunksjonærer har tatt stilling mellom trærne da den første, enslige Sherman-tanksen ruller frem mot inngangen til parken, der den stopper.
“Den tanksen skal vekk!” roper den kommanderende tyske offiseren.
Emil Dürr, en 24 år gammel Unterscharführer i Hitlerjugend-divisjonen, hører ordren, men lar være å sende guttene sine frem. Han går selv. Raskt griper han en panservernrakett og løper mot tanksen.
På kort avstand fyrer han av raketten, som imidlertid preller av mot tanksens panser. I det samme blir Dürr truffet i brystet av en maskingeværkule. Han ignorerer smerten og løper tilbake etter en ny panservernrakett.
Denne gangen retter han den mot larveføttene, som blir revet over ved eksplosjonen. Tanksen er stoppet, men ikke uskadeliggjort. Igjen braker en maskingeværsalve, som feier beina vekk under Dürr.
Denne gangen må han krype tilbake til skyttergraven sin. Her finner han en magnetisk mine og griper den.
De unges elitekorps
Nederlaget i Caen betyr ikke at krigen er over for de unge soldatene i Hitlerjugend-divisjonen. Tvert imot. Overkommandoen ser nå divisjonen som et elitekorps som kan settes inn i spesielle situasjoner.
Det skjer straks etter slaget om Caen. Divisjonen gjør seg særlig bemerket ved den såkalte Falaise-lommen, der store tyske styrker er i ferd med å bli omringet.
Hitlerjugend-divisjonen klarer å holde en korridor åpen, slik at tusenvis av tyske soldater kan slippe unna før de allierte sperrer lommen og begynner et sønderknusende bombardement med artilleri og bombefly.
Til gjengjeld blir flere hundre soldater fra Hitlerjugend-divisjonen selv fanget ved Falaise. Da slaget om Normandie er over i august, har divisjonen mistet 8000 mann.
Den er senere med i den feil-slåtte Ardenneroffensiven og i det like forgjeves forsøket på å vriste Budapest, Ungarns hovedstad, ut av hendene på russerne. Deretter blir divisjonen i likhet med de andre tyske styrkene på østfronten konstant drevet tilbake av Den røde armé.
- mai 1945 – den dagen krigen er slutt i Europa – flykter de siste soldatene fra divisjonen så raskt de kan vestover, og overgir seg til de amerikanske styrkene. Hitlerjugend-divisjonens sjef, Kurt Meyer, må etter krigen sone ti års fengsel for alvorlige krigs-forbrytelser.
“Du blør,” roper en eller annen etter ham, men Dürr enser det ikke. Snublende vakler han frem mot tanksen, mens kulene flyr rundt ham. Han når frem og plasserer minen på panseret.
Så snur han og vakler tilbake. Minen eksploderer med et brak, og flammene sluker tanksen. Den er ferdig.
Med sine siste krefter sleper Dürr seg tilbake til stillingen sin, der et par av soldatene hans griper ham og får ham ned i liggende stilling. Blodet fosser ut fra brystet og beina, men han er bevisst, og tankene er klare.
Han ber om en sigarett og noe å hvile hodet på. Han får en gassmaske, det eneste brukbare i nærheten. Rolig tar han et drag av sigaretten, mens den andre hånden knuger en gresstust.
“Dere må ikke la dem komme inn i parken,” sier han til guttene. “Hils min kone og den lille. Ta dere av dem. Ikke vær lei dere. Det er ingenting å være trist for...”
Sigaretten faller ut av hånden hans, og brystkassen hever og senker seg en siste gang. Nå må de andre klare de neste tanksene.
Levende begravet
De tyske forsterkningene ankommer 28. juni, men da er det for sent. Blodbadet rykker ubønnhørlig nærmere Caen.
Om kvelden 7. juli har Leo Freund og kameratene hans søkt tilflukt i en tunnel i et steinbrudd like utenfor byen. De hule drønnene fra de alliertes bomber får taket til å riste faretruende.
Mens Leo Freund vurderer fordeler og ulemper med å ta sjansen på å løpe ut i det fri, lander en bombe like utenfor tunnelen. Det utløser et steinras som sperrer utgangen. De er levende begravet. I et ugjennomtrengelig, kvelende mørke.
En av mennene begynner å skrike, men en annen tar kommandoen og får roet alle ned. Han forklarer stille og saklig at de må bytte på å grave. De som ikke graver må ligge helt stille uten å snakke, slik at de sparer mest mulig på oksygenet.
Freund ligger helt stille på de kalde steinene. Følelsen av tid og rom forsvinner i mørket. Han er overbevist om at ingen av dem kommer ut i live. Så høres plutselig et rop: “Lys!”
Frisk luft, velsignet frisk luft, strømmer inn. Mens soldatene grådig fyller lungene, hører de navnene sine bli ropt, langt oppefra. Hjelpende hender trekker dem opp, en for en.
Freund kjenner ubestemmelige følelser velle opp i seg. Han ler og gråter på samme tid, mens han kaster seg om halsen på kameratene sine.
Forsvaret av Caen blir stadig mer håpløst, og noen av de unge SS-soldatene overgir seg.
De allierte har nå brukt en måned i forgjeves forsøk på å erobre Caen. Hensynet til sivilbefolkningen har hittil avholdt den allierte overkommandoen fra å bombe byen sønder og sammen, men 7. juli er det slutt på tålmodigheten, og fløyelshanskene tas av.
467 tunge bombefly slipper 2500 tonn bomber over Caen. 3000 franske sivile og et ukjent, men mindre antall tyskere blir drept. Den 8. juli angriper store allierte landstyrker byen på nytt.
Dagen etter trekker øverstkommanderende for Hitlerjugend-divisjonen, SS-Brigadeführer Kurt Meyer, de siste soldatene ut av sentrum. I en befestet stilling i en av byens forsteder finner han en gjeng av soldatene sine i dyp søvn.
Ansiktene under de skitne stålhjelmene ser innsunkne ut, eldre og mer herjede enn de burde i forhold til guttenes alder. Hver enkelt soldat må ruskes våken, så utmattede er de. I flere uker har de kjempet uten hvile, og all kraft og styrke er oppbrukt.
Men de adlyder sjefens ordre. Vaklende kommer soldatene seg på beina og begynner å gå. Slingrende og søvndrukkent passerer marsjkolonnen gjennom Caens ruiner og ut av byen.
Et siste farvel
Steinbruddet der Leo Freund befinner seg, er bakpost for Hitlerjugend-divisjonen. Enheten her skal dekke tilbaketoget. Alle vet at de allierte soldatene kan komme når som helst, og stemningen er anspent.
En av gruppelederne, Richter, roper Freund bort til seg og sier at han kjenner på seg at han skal dø i dag. Han ber Freund sørge for at familien hans får de personlige eiendelene hans.
Freund slår det bort og sier at han ønsker det samme av Richter hvis han selv skulle falle. De skilles med en munter bemerkning om at nå får de se hvem som blir truffet først.
Da artillerigranatene begynner å slå ned rundt dem, løper Freund over til sin egen stilling, der han forteller kameratene sine om Richters dystre forutanelse. Før han er ferdig med historien, kommer en soldat løpende og kaster seg i dekning.
Han forteller at Richter nettopp har blitt drept. Freund kryper opp av skyttergraven og løper tilbake til stedet der han nettopp snakket med Richter. Der ligger han, ganske riktig.
Freund har bare en tanke: Han vil gi Richter en skikkelig begravelse. Et par kamerater hjelper ham å bære liket litt lengre inn i steinbruddet. Imens hører de ropene: “Fienden i anmarsj! Fienden i anmarsj!”
Guttene veksler blikk og begynner så å grave i den harde, steinete bakken. De har kastet både stålhjelmer og våpen for å kunne ta bedre i, og sliter som gale. Med ett stivner Leo Freund.
Noe er helt galt. Han snur seg og ser at flere geværløp peker mot ham og de to kameratene. En gruppe briter står vel tjue meter unna, ubevegelige og anspente, klare til å skyte.
Sammenbitt fortsetter Freund og de andre med å begrave sin døde kamerat. Hvert øyeblikk venter de å høre skuddsalven og kjenne kulene bore seg inn i kjøttet. Også de skal dø i dag. Det er de sikre på.
Arbeidet tar sin tid, men omsider får de lagt Richter i den grunne graven. Oppå bygger de en liten forhøyning, og binder to pinner sammen til et kors som de stikker ned mellom steinene.
Sammen folder de hendene og ber en bønn. Så ser de opp. De har gjort det de skulle. Nå kommer det.
Britene står stadig skuddklare, men gjør ingenting. De kunne ha drept guttene for lengst, men er tilsynelatende påvirket av scenen de nettopp har vært vitne til.
Langsomt, ganske langsomt, bøyer Freund seg ned etter hjelmen og geværet. Så går han sammen med de to andre mot utgangen av steinbruddet, uten å se i britenes retning.
Da de er ute, løper de tre guttene alt de kan. Bortover veien – samme vei som de andre restene av 12. SS-Panzerdivision Hitlerjugend.
Leo Freund overlever krigen. Det gjør også Hellmuth Pock, Karl-Heinz Gauch og Alois Morawetz. De sender nedskrevne beretninger til en av sine tidligere offiserer, Hubert Meyer, som tar dem med i en bok om SS-divisjonen.