Krigens virkelige «brorskap»

Kompani E deltar i noen av andre verdenskrigs hardeste kamper – D-dagen, den store fallskjermoperasjonen i Nederland og slaget om Ardennene.

De havner igjen og igjen i krigens verste soner fordi allierte generaler allerede ved krigsutbruddet innser at de trenger soldater som er trent i å kjempe videre selv om de omringes av en overtallig og tungt bevæpnet fiende.

Herdete menn som kan holde stand, bryte ut og raskt nå frem til målet for oppdraget.

Rekruttiden var siling

I 1942 søkte 5300 frivillige om å bli tatt opp i USAs nye eliteenhet, det 506. fallskjerminfanteriregimentet. Dette besto av tolv kompanier – et av dem fikk navnet Kompani E.

Til sammen besto 1800 den fysiske testen og troppet 20. august opp i Camp Toccoa i Georgias fuktige varme.

Her begynte en utsiling som i løpet av det neste året lukte bort de svakeste. Den daglige treningen var ekstremt krevende, og mennene i Kompani E begynte snart å hate kaptein Sobels harde disiplin og hensynsløse metoder.

Men sett i etterpåklokskapens lys løste kapteinen en viktig oppgave, skrev rekrutt Robert Rader etter krigen:

«Han skrellet det sivile av deg, tok verdigheten din, men gjorde deg til gjengjeld til en av hærens beste soldater».

Kapteinen ble den ytre fienden, som skapte et unikt samhold gjennom rekruttidens 13 uker i Camp Toccoa og den påfølgende fallskjermtreningen i Fort Benning, Georgia.

Da Kompani E og resten av regimentet seilte mot England sensommeren 1943, var det en sterk og sammensveiset enhet.

De 1800 rekruttene var i mellomtiden blitt redusert til 600 elitesoldater – en av dem var Don Malarkey, som uttrykte sin stolthet over å være en av de utvalgte:

«Å bli medlem av Kompani E var begynnelsen på mitt livs største eventyr. Siden har det ikke gått en dag uten at jeg har takket Hitler for å ha brakt meg sammen med de mest talentfulle og inspirerende mennene jeg har møtt».

Beinhard trening skapte elitekorps

Spesialiserte fallskjermsoldater var et sjeldent syn da andre verdenskrig brøt ut. Faktisk opprettet USA sin første test-enhet så sent som i august 1940.

Den amerikanske hærledelsen fant raskt ut at bare snarrådige og mentalt sterke soldater i fysisk toppform kunne forvandles til gode fallskjermsoldater, og den konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig å ta soldater fra den stående hæren – det måtte bredere rekruttering enn normalt til.

I stedet forsøkte hæren å verve frivillige sivile menn som var litt eldre enn vernepliktsgrensens 21 år. 50 dollar ekstra i månedslønn skulle understreke at fallskjermsoldater tilhørte eliten.

En broket flokk bønder, håndverkere, kontorfolk og gruvearbeidere utgjorde Kompani Es 140 mann, som også inkluderte en enkelt akademiker utdannet ved Harvard University.

To ting hadde de fleste av dem til felles: På high school hadde de utmerket seg i idrett, og interessen for jakt hadde utviklet treffsikkerheten med et gevær.

Offiserer fra ulike deler av hæren meldte seg frivillig til å lede den nye eliteenheten. Løytnant Richard Winters gjorde det etter nøye vurderinger:

«Ti måneders infanteritrening fikk meg til å innse at hvis jeg skulle overleve, var jeg prisgitt mennene jeg omga meg med. Fallskjermsoldatene jeg hadde sett virket som ekte soldater: harde, slanke, solbrune og kule».

Fire måneders rekruttid i Camp Toccoa forvandlet Kompani E til en sammen-sveiset enhet, som så marsjerte med resten av regimentet 30 mil til fallskjermtreningi Fort Benning.

På villspor bak fiendens linjer

I september 1943 ankom Kompani E England, der de sammen med resten av USAs 101. luftbårne divisjon skulle forberede seg på invasjonen i Normandie.

Men ventetiden ble lang. I åtte måneder trente de som besatt på alt fra gatekamper til gjenkjennelse av tyske våpen og kjøretøy.

Midt under den tunge treningen og ulidelige ventetiden steg humøret et par hakk da den forhatte kaptein Sobel ble overflyttet til en annen enhet etter klager fra kompaniets sersjanter.

Omsider kom D-dagen, og natten mellom 5. og 6. juni 1944 gjorde Kompani E seg klar til å stige om bord i flyene som skulle ta dem over Den engelske kanal. Selvtilliten var det ingenting i veien med:

«Hitler begikk én stor feil da han bygde Atlanterhavsvollen. Han glemte å legge tak på den», var en stående vits som alltid slo godt an.

Grusomme gatekamper i Carentan

Sammen med 13 000 andre fallskjermsoldater fløy Kompani E i nattens mørke mot Frankrike.

De skulle slippes ned 5-10 kilometer bak Normandies tungt befestede kystlinje og erobre veier og broer som gikk til invasjonsstrendene med kodenavn Omaha og Utah. På grunn av luftvernskyts, skyer og tåke landet fallskjermsoldatene langt fra hverandre.

Likevel angrep de i improviserte smågrupper tyskernes stillinger. Først 12. juni – en uke senere – havnet Kompani E i kamp som en samlet enhet.

Oppgaven besto i å tømme byen Carentan for tyskere slik at amerikanernes to bro-hoder på Utah Beach og Omaha Beach kunne bindes sammen.

Klokken seks om morgenen ble Kompani E sendt inn mot byen til fots for å angripe den tyske baktroppen. Hissig kuleregn fra et tysk maskingevær fikk mennene til å kaste seg ned i grøften, men løytnant Winters reiste seg opp og ropte «fremad, fremad».

«Jeg var helt besatt. Ingen hadde sett meg sånn før», husket Winters, som stormet inn i de sønderskutte gatene der det ble kjempet fra hus til hus – ofte med bajonett.

Plutselig begynte mortergranater å hagle ned i de smale gatene. 22 år gamle Edward Tipper var på vei ut av et hus da en tysk granat kom hvislende.

«Jeg ble truffet av et lokomotiv. Jeg følte ingen smerte og sto og dinglet med geværet», forklarte han senere.

Noen av kameratene kom løpende og fikk ham satt ned, selv om Tipper insisterte på at han kunne fortsette. Men begge beina hans var knekt.

Ute på gaten lå en mengde sårede og drepte – Kompani E hadde mistet mange menn, men den tyske motstanden ebbet ut. Med støtte fra artilleri og fly ble de siste tyske styrkene fordrevet fra Carentan, og etter tre uker i forreste linje kunne Kompani E omsider trekkes ut og sendes tilbake til England for å hvile ut.

På basen i England innså mennene for første gang hvor blodige kamper de hadde deltatt i. På D-dagen hoppet 139 mann ut over Normandie, bare 74 vendte tilbake. Da sersjantene John Martin og Bill Guarnere kikket inn i en av kompaniets brakker, utbrøt Martin:

«Jøsses, Bill! Her er det halvtomt, og krigen har bare så vidt begynt. Vi har ikke nubbesjans til å komme herfra med livet i behold».

Blodig ilddåp under D-dagen

På papiret var planen krystallklar: Hopp ut over landingssonen, finn raskt sammen med resten av Kompani E, og angrip landsbyen Sainte-Marie-du-Mont. Men slik skulle det ikke gå.

C-47-flyene kom bort fra hverandre i de tette skyene over Normandie, og flere ble skutt ned av luftvernskyts.

De overlevende fra Kompani E landet spredt over et 20 km² stort område, men de holdt hodet kaldt, slo seg i stedet sammen med andre fallskjermsoldater på villspor og gikk til kamp mot tyskerne.

Den største gruppen soldater fra Kompani E besto av bare ni menige soldater og to offiserer. Likevel nølte ikke løytnant Winters med å gå til angrep på en tysk stilling med fire tunge kanoner som ble bevoktet av 60 soldater.

Mens to maskingeværskyttere sørget for dekningsild, kastet Winters og resten av soldatene seg over den første kanonen med granater og rifler, før de sprengte kanonrøret i stykker med TNT.

Tyskerne hadde gravd løpeganger som gikk i sikksakk over til de andre tre kanonene, og i ly av dem fortsatte angrepet.

Presise granatkast fra løpegangene ble etterfulgt av stormløp på kanon etter kanon, og et kvarter senere var tjue tyskere døde og tolv tatt til fange, mens resten flyktet over jordene.

«Vi hadde tenkt oss om, og det var ingen halsbrekkende heltegjerninger», husker sersjant Lipton, som deltok i aksjonen. Likevel mistet fire soldater fra Kompani E livet.

Nederland ble en dundrende fiasko

Etter ti uker i reserve fikk hæren igjen bruk for fallskjermsoldater. Feltmarskalk Montgomery ville med «Operasjon Market Garden» forsøke å bryte gjennom tyskernes forsvarslinje ved å trenge inn i Nederland.

Kompani E skulle sammen med 41 000 andre fallskjermsoldater hoppe ut over Nederland for å sikre broer og landeveier som stridsvogner skulle rykke frem langs.

Byen Eindhoven ble inntatt, og jublende sivile omringet befrierne, men to dager senere buldret 50 tyske Panther- stridsvogner frem mot Kompani E, som for første gang måtte trekke seg tilbake. Hele «Operasjon Market Garden» mislyktes fordi unnsettelsesstyrkens stridsvogner kom for sent frem.

I desember 1944 ble Europa rammet av uvanlig hard kulde og massivt snøfall. Midt i vinterhelvetet beordret Hitler uventet sine siste reserver på offensiven. Tiger-stridsvogner og beltekjøretøy trengte gjennom Ardenner-skogen og sendte de allierte på flukt.

I hast måtte forsterkninger tilkalles, og 101. luftbårne divisjon ble satt til å forsvare den strategisk viktige byen Bastogne som tyskerne skulle gjennom.

Blant de 11 000 fallskjermsoldatene var Kompani E, som gravde seg ned i skytterhull nord for byen.

Den påtvungne defensiven var en ny utfordring for Kompani E, som frem til da utelukkende hadde deltatt i angrepsaksjoner.

Til gjengjeld kom ikke tyskernes knipetangmanøver rundt Bastogne som et sjokk for de herdete veteranene. Som en soldat tørt bemerket:

«Fienden har omringet oss, stakkar».

Kulden var det verste

I sju dager kunne Bastogne bare forsynes fra luften, men tross iherdige forsøk fra luftvåpenet manglet soldatene konstant mat, ammunisjon og medisin til å behandle de hundrevis av sårede.

Kompani E sendte en speider inn i Bastogne for å hente hvite lakener slik at soldatene bedre kunne kamuflere sine grønne sommeruniformer i den snøhvite skogen.

Lakenene ble også brukt til å fôre bukser og jakker, for kulden skar gjennom marg og bein.

Varm mat eller et bål å sitte ved var utelukket, for tyske snikskyttere lå hele tiden på lur etter en mulighet for å tynne ut i forsvarslinjen. I stedet ble kulden Kompani Es verste fiende.

«Å skjelve av kulde ble like vanlig som å puste», husker en soldat. Forfrysninger plaget alle, men de færreste var villige til å forlate kameratene i skytterhullene og søke behandling bak frontlinjen.

Og de som gjorde det, følte skam ved å la kompaniet i stikken. Så snart føtter, hender eller sår var i bedring, stakk de av fra feltlasarettet og krøp tilbake til skytterhullene sine.

«Bastogne var uten tvil regimentets hardeste oppdrag under hele krigen», skrev Don Malarkey mange år senere.

Foruten kulde, sult og snikskyttere ble soldatene også utsatt for voldsomme bombardementer. Fordi Kompani Es stillinger lå i en skog, traff mange granater trærne og eksploderte over bakken og skapte et regn av metallfragmenter og tresplinter over amerikanerne.

To av kompaniets veteraner, Bill Guarnere og Joe Toye, fikk beina sprengt i stykker. Overalt var snøen rød av blod og luften fylt med smertebrøl fra de sårede.

Tross store tap holdt Kompani Es linje, og soldatenes innsats var med på å stoppe Hitlers siste offensiv.

Konsentrasjonsleirer sjokkerte

Ardenneroffensiven skulle bli Kompani Es siste store slag. Enheten deltok bare i noen mindre sammenstøt i Haguenau nær den fransk-tyske grensen, før tyske styrker i tusentall begynte å overgi seg i mai 1945.

Hadde deres beinharde motstandere gjennom elleve måneders blodige kamper virkelig resignert? Med stor skepsis hørte Kompani E utrolige historier om Wehrmacht-soldater på jakt etter noen å overgi seg til.

Skepsisen deres ble først gjort til skamme da kompaniet krysset den tyske grensen og kjørte forbi to amerikanske soldater som bevoktet mer enn 2000 tyske krigsfanger.

Fremrykkingen mot det sørlige Tyskland foregikk uten kamphandlinger for Kompani E. Kjørende på Hitlers motorveier og med utsikt til solopplyste fjell og grønne skoger opplevde soldatene krigens siste krampetrekning som en skarp kontrast til de foregående månedenes blodige hverdag.

En siste ubehagelig overraskelse ventet imidlertid i Buchloe 70 km vest for München. Her rullet fallskjermsoldatene inn i en av nazistenes beryktede konsentrasjonsleirer. Her lå skjelettaktige lik i hundrevis ved siden av radmagre fanger som stadig klamret seg til livet.

Da soldatene gjennomsøkte nærliggende bygninger, fant de kassevis med ost og delte ut maten til fangene.

Mange år senere husket major Winters stadig leirens gru:

«Synet av utsultede og lammede menn som slo ned blikket og bøyde hodet når vi så på dem – som en mishandlet hund krøker seg sammen – ga oss en ubeskrivelig følelse som aldri vil bli glemt. Stille sa jeg til meg selv: Nå vet jeg hvorfor jeg er her».

Fra Buchloe ble Kompani E sendt til Berchtesgaden, der Hitlers, Görings og mange andre nazitoppers hus lå. Her kunne de omsider feire seieren.