Den blodigste dagen i britisk sjøfart: 6500 forsvant i dypet

Plutselig fanger en gjennomtrengende motorlyd Hardings oppmerksomhet. Ute over vannet ser han en tysk Junkers Ju 88 nærme seg. Maskinen stuper mot skipets dekk, åpner bombelukene og slipper lasten. Harding kaster seg instinktivt på magen og borer ansiktet ned i redningsvesten. Sekunder senere kverner fire hylende bomber seg gjennom skroget på Lancastria.

20 minutter senere er den blodigste tragedien i britisk skipshistorie en realitet. Antall døde overstiger langt det totale tapstallet for århundrets mest berømte forlis – tapet av Titanic i 1912 og dampbåten Lusitania i 1915.

Lancastrias skjebne er så rystende at den britiske statsministeren Winston Churchill holder tett om tragediens omfang.

Skipet var fylt til bristepunktet

I likhet med Henry Harding var størstedelen av Lancastrias passasjerer en del av den britiske ekspedisjonsstyrken som hadde vært utstasjonert i Frankrike siden krigen begynte i september 1939. Men nazistenes lynkrig, som startet den 10. mai 1940, overveldet franskmennene, som noen uker senere befant seg på sammenbruddets rand. Derfor satte britene i gang en masseevakuering av sine soldater fra kontinentet slik at de kunne forsvare sitt eget land.

Den største evakueringen fant sted fra 26. mai til 4. juni 1940, da 338 000 soldater ble hentet hjem fra Dunkerque i Nord-Frankrike. Men tusenvis av britiske soldater hadde også flyktet til havnebyene i det vestlige Frankrike, og den 15. juni begynte evakueringen av disse soldatene. I tillegg til marinefartøyer brukte britene også en rekke ombygde passasjerskip, som f.eks. det 18 år gamle Lancastria.

Sterk strøm og vanskelige navigasjonsforhold gjorde at skipet måtte ankre opp ca. 8 km utenfor havnen. Damperen var bygget for å frakte 2200, mannskapet medregnet. Lancastrias kaptein, Rudolph Sharp, mente likevel at skipet kunne romme ca. 3000 passasjerer. Men i Saint-Nazaire og andre franske havner ventet 67 000 britiske soldater på å bli evakuert.

"De blir nødt til å prøve å ta med så mange som overhodet mulig", lød ordren fra den marineoffiseren som ankom for å koordinere evakueringen med kapteinen tidlig om morgenen.

Allerede fra klokken 6.30 fraktet marinens fartøy og småbåter soldater ut til skipet. De første som ankom, ble innskrevet med navn, regiment og enhet, men etter hvert som de sultne og forkomne mennene veltet inn, ga rederiet opp å registrere passasjerene og begynte i stedet å motta hver enkelt med et klikk på en mekanisk tellemaskin.

“Gode Gud. Seks tusen! Det gamle badekaret har aldri hatt så mange om bord før”, utbrøt en steward før mannskapet ga fullstendig opp å holde styr på antallet.

Soldatene ble stuet sammen så godt som det kunne la seg gjøre. 800 mann fra Royal Air Force ble henvist til et klamt og dårlig opplyst lasterom i den nederste delen av skipet.

Men de færreste om bord brydde seg om de trange forholdene. Flertallet av dem hadde vært på konstant flukt i flere uker. I likhet med Edwin Quittenton, en soldat i ingeniørstyrkene, som hadde overlevd de siste 18 timene ved å skjule seg for de tyske bombeflyene mellom hekkene langs jordene, hadde de fleste bare én tanke i hodet:

“Nå skal vi hjem!”

Tusener ble drept på stedet

Vel om bord på skipet mesket de sultne soldatene seg med pølse, kålstuing og hva den hardt pressede kokken ellers kunne trylle frem mens mannskapet gjorde klar til å seile. Sent på ettermiddagen gikk Henry Harding til skipets bar for å få seg en øl. Men da køen var for lang, la han seg i stedet på soldekket, som i likhet med resten av skipet vrimlet av flere mennesker enn han noen gang før hadde sett på et så lite område.

Det var her han befant seg da katastrofen inntraff. En sverm av tyske fly dukket opp på himmelen, og kl. 15.48 slapp et av flyene sin dødelige last over Lancastria. Harding boret ansiktet ned i redningsvesten som han hadde brukt som hodepute, mens alt rundt ham eksploderte i et øredøvende brak.

Soldater skjøt mot flyet med maskingeværer som var stilt opp på dekket, men bombeflyet var allerede på vei bort da de fire høyeksplosive 500 kilos bombene boret seg gjennom skipets stålskrog. Kraften var så voldsom at eksplosjonen blåste de tunge dekkslukene høyt til værs. Soldater som var innkvartert i skipets innerste del, døde på stedet. Blant dem var de 800 mann fra Royal Air Force i lasterommet og 12 pasienter som befant seg i skipets sykelugar. Flammer skjøt opp, og beksvart røyk fra brennende olje bølget over dekket.

“Alt er i orden, gutten min. Det er et godt skip, og det synker ikke", ropte en steward beroligende til Harding.

“Du tror kanskje ikke det vil synke, men jeg tenker mitt, og jeg skal bort herfra”, ropte Harding.

Han trakk resolutt redningsvesten over hodet og hoppet ned i bølgene.

Blod og tresplinter fløt på dekket

Mennene under dekk hadde ikke den samme muligheten. Her hveste dampen ut fra skipets virvar av ødelagte rør. Den kokhete tåken raste gjennom gangene og skåldet huden av mennene som forsøkte å kjempe seg opp fra skipets indre. Edwin Quittenton sto ved skipets bar da bomben traff.

“Jeg kjente en bølge av hete, og det føltes som om jeg fikk noe i hodet. Så brøt helvete løs. Jeg kunne ikke snu meg, for ilden raste. Det var som å stirre inn i en smelteovn”, fortalte Quittenton senere.

Rett etter gikk alt lyset på skipet.

“Jeg famlet meg frem i mørket, men falt hele tiden over livløse kropper. Overalt lød det rop og jamring.”

I salongen midt i skipet, et majestetisk rom med eikepaneler og hvelvet tak, kjempet menn for å komme seg opp hovedtrappen som førte til dekkene over. Men presset ble så stort at treverket ga etter. Først knakk gelenderet, og deretter raste trappen sammen. Paniske menn ble fanget i vannmassene som nå fosset inn i skipet.

Fra kommandobroen så og hørte kaptein Rudolph Sharp og hans nestkommanderende, Harry Grattidge, katastrofen utfolde seg i skipets indre.

"Om og om igjen hørte jeg signalfolkene gjenta 'Hallo … Hallo … Er det noen i maskinrommet?' Men ingen svarte, fortalte Grattidge senere.

Da røykskyen etter eksplosjonen lettet, oppdaget han at dekket var innsmurt i blod. Grattidge kjente at dekket hellet mens skipet fikk slagside til styrbord.

“Alle mann til babord, alle mann til babord”, brølte han inn i megafonen.

Mens mennene løp mot babord, rettet skipet seg i vannet, og et øyeblikk lå dekket vannrett igjen. Men lettelsen ble kortvarig – så fikk Lancastria slagside igjen. Akterstevnen reiste seg mens vannet virvlet om den forreste delen av dekket. En offiser, kaptein Field, som satt på det ytterste av akterstevnen, så tragedien utspille seg.

“Dekkene var fullpakket med soldater, lastet med rifler og annet utstyr. De sto der som om de ventet på et mirakel", mintes kapteinen.

Oljeflak omsluttet skipet

På dekket sto Vera Tillyer, en av de ca. 40 sivile flyktningene som befant seg om bord. Som mange andre flyktninger var Veras mann, Clifford, ansatt ved den britiske flyfabrikken Avions Fairey i Belgia. Paret hadde flyktet gjennom Frankrike, og nå holdt Vera redselsslagen om sin to år gamle datter Jacqueline.

“Baby her, baby her”, ropte hun gjentatte ganger mens hun banet seg vei mot livbåtene.

Til Veras lettelse gikk soldatene villig til side slik at hun kunne klatre ned i en livbåt med barnet i fanget. Bare noen få var så heldige. Lancastria hadde med seg 32 båter, men skipets voldsomme slagside gjorde at bare to av dem kom ned i sjøen.

De andre overlevende måtte kjempe for livet i vannet. Skipet hadde bare 2500 redningsvester, og de mange som verken hadde vest eller evnen til å svømme, klamret seg fortvilet fast til heldigere kamerater. Kaptein Clement Stott ble trukket ned da en mann klamret seg desperat til føttene hans.

“Jeg skjønte at jeg måtte bli kvitt ham fort, ellers ville vi drukne begge to. Jeg sparket hardt til og kjempet meg fri fra ham”, innrømmet Stott senere.

For å fullende marerittet hadde rundt 1400 tonn drivstoff fosset ut da bombene rev opp en av skipets oljetanker. Den tykke oljen la seg rundt skipet og trengte inn i mennenes øyne og ned i lungene deres.

“Dette er slutten. For et sted å drukne”, tenkte kaptein Field, som overlevde til tross for sin dystre spådom.

Han lå på ryggen i vannet for ikke å få den tykke oljen i øynene og munnen mens tusenvis av døde og døende lå rundt ham. Samtidig skjøt tyske fly på de nødstedte. Blant dem var major A. Picken. Sammen med en kamerat forsøkte han å holde seg flytende ved å klamre seg til en åre.

“Plutselig fløy to fly over oss i stor fart. ‘Å Gud’, ropte makkeren min. En kule traff ham i pannen, og han sank ned i vannet", fortalte Picken.

Henry Harding, som hadde hoppet i vannet med redningsvesten sin, betraktet redslene som utspilte seg omkring ham.

“Hvis det finnes et helvete på jorden, da så jeg det den dagen”, sa han senere.

Overlevende ble glemt

Mens skipet sank stadig dypere, skjøt soldater fra dekket på Lancastria fremdeles på de tyske flyene med maskingeværer. En skytter ble drept og en annen hardt såret. De andre fortsatte skytingen til vannet sto dem til skinnebeinet, og helningen på dekket gjorde det umulig å fortsette. Da var klokken 16.08, og Lancastria ble slukt av sjøen.

Menn som enten ikke kunne svømme eller var for redde til å hoppe i vannet, klamret seg fortsatt til det skrånende skroget. Cirka 50 mann hektet seg fast til skipets store propell, som nå stakk opp over vannet. På broen på Lancastria vendte kaptein Sharp seg mot sin nestkommanderende.

"Tiden er inne, Harry. Jeg svømmer fra akterenden av skipet”, sa han.

Siden Gattridge var tidligere konkurransesvømmer, ga han Sharp den siste redningsvesten.

“Lykke til”, sa Gattridge da han rakte vesten til kapteinen sin.

Det store skipet skalv en siste gang, og så sank det. Klokken 16.12, mindre enn 20 minutter etter at Lancastria ble truffet, forsvant det store skipet under havets overflate.

“Stille og verdig gikk hun under, og vannet lukket seg over henne", skrev Edwin Quittenton senere.

Flere skip lå allerede klar til å samle opp overlevende. De som ble reddet, ble seilt til England eller inn til Saint-Nazaire, der de fikk plass på andre skip og ble sendt hjem.

I alt ble 2477 registrert som overlevende, men det er uklart hvor mange som døde, for ingen vet hvor mange som befant seg om bord. Vitner anslår at nesten 3000 gikk om bord etter at mannskapet holdt opp med å telle. Hvis tallet stemmer, befant det seg nesten 9000 mann på Lancastria, og cirka 7000 av dem mistet livet i forliset. En endelig opptelling er vanskelig fordi mange av de døde bare står registrert som at de “falt i Frankrike”.

I tiden etter senkingen gjorde det offisielle Storbritannia heller ingen anstrengelser for å løse gåten. Den 22. juni 1940 kapitulerte Frankrike, og trusselen om en tysk landgang hang nå tungt over De britiske øyer. Storbritannia hadde bruk for suksesshistorier – ikke tragedier.

Lancastria og hennes passasjerer, både levende og døde, ble ignorert og stukket unna av myndighetene, og glemselen lukket seg om dem som vannet hadde lukket seg over det sønderskutte skipet.