Testpiloten Hanna Reitsch trekker joysticken tilbake av all kraft. Gjennom cockpitens frontrute kan hun se de tre Messerschmitt Bf 110 jagerbombeflyene som skal hale det gigantiske glideflyet hennes opp i luften. Den 12 tonn tunge Me 321 rumler bortover rullebanen. På hver vinge hveser tre raketter.
Rakettene skal gi flyet hennes det siste dyttet. Men hun har knapt sluppet bakken før katastrofen inntreffer. Et av slepeflyene har kommet ut av kurs, og piloten blir nødt til å kappe slepetauet sitt. For å unngå å styrte gjør en av de andre pilotene det samme. Men rakettene på Reitschs vinger kan ikke slukkes, de fortsetter å presse glideflyet oppover.
«Den ligner jo bare en liten flue ved siden av min ‘Gigant’» Hanna Reitsch om «Giganten» i forhold til de tyske jagerbombere.
29 år gamle Reitsch er en av Luftwaffes mest erfarne og kaldblodige testpiloter. Hun vet at nå er det alvor, for farten er altfor lav, og den siste Bf 110-eren er ikke til mye nytte.
«Den ligner jo bare en liten flue ved siden av min ‘Gigant’», rekker Reitsch å tenke før det tredje flyet også kapper slepetauet sitt. Kort tid etter brenner rakettene ut i 50 meters høyde, og glideflyet faller mot bakken.
«Vi var så heldige at vi kunne lande i en skråning og skli nedover», fortalte Reitsch senere. Verken hun eller de to teknikerne om bord kom alvorlig til skade, men hennes mening om Me 321 var klar.
«Jeg var ferdig med den», sier hun etter havariet som skjer våren 1941. Hun skal ikke bli den siste piloten som uttrykker sin skepsis overforLuftwaffes siste oppfinnelse. Med sin lave fart og store egenvekt ble krigens største fly, «Giganten», de tyske pilotenes skrekk og et lett bytte for de allierte.
I løpet av sitt liv satte Hanna Reitsch mer enn 40 rekorder med glidefly.
Invasjon krever massetransport
Ideen til «Giganten» hadde oppstått høsten 1940. Nazi-Tyskland hadde erobret store deler av Europas fastland, og neste steg i Hitlers kampplan var «Operasjon Seelöwe» – erobringen av England. Men et overraskelsesangrep krevde at mange tusen soldater samt store mengder materiell raskt kunne forflyttes over Den engelske kanal.
Marinen måtte melde pass. Okkupasjonen av Norge hadde kostet Kriegsmarine omtrent halvparten av dens skip, og de sørgelige restene var sjanseløse mot Royal Navy. Det var nødvendig å tenke nytt.
Hver vinge måtte ha tre raketter før glideflyet Me 321 i det hele tatt kunne komme opp i luften.
I oktober 1940 innkalte Hitler to av landets fremste flyprodusenter, Messerschmitt og Junkers, til en konkurranse. De fikk 14 dager på seg til å utvikle et helt nytt glidefly som var enkelt og billig å produsere. Luftfartøyet skulle være så romslig at det kunne frakte soldater og store mengder utstyr – Hitler ville til og med sende stridsvogner svevende til England.
Da de to flyfabrikkene la frem sine forslag, var det enkelt å kåre vinneren. Junkers’ fly viste seg å være så ustabilt at det umulig kunne holde seg i luften. Dermed fikk Messerschmitt kontrakten med sitt forslag, Me 321. Ordren lød i første omgang på 200 stykker.
Video: Hør Reitsch fortelle om prøveflygingen av Me 321
Bare 14 uker senere, den 21. februar 1941, sto de første Me 321 klare til testflyvning. Med sin mektige buk lignet den mest av alt en strandet hval. Vingespennet på nesten 55 meter gjorde flyet til 2. verdenskrigs største – det var bare litt mindre enn våre dagers jumbojet.
Skroget ble kledd med stoff og forsterket med stålrør for å fordele vekten av lasten. Flyet ble bygget for å romme 175 kampklare soldater, to mellomstore stridsvogner eller en hel enhet med motorsykler og feltartilleri.
Allerede under den første flyturen ble det imidlertid klart at det var store problemer med «Giganten». Prøveballasten besto bare av fire tonn murstein, men flyet hadde likevel problemer med å komme opp i luften. «Giganten» måtte trekkes opp i fart ved hjelp av et Junkers Ju 90 bombefly og måtte ha en rullebane på mer enn halvannen kilometer.
«Hun er bare en liten jente, ikke som de sterke karene vi bruker i krig.» Willy Messerschmitt om Reitschs kritikk av «Giganten».
Hanna Reitsch var en av de første testpilotene som fikk i oppgave å lære å mestre «Giganten». Allerede før den første turen 7. mars 1941 var hun skeptisk.
«Den var så primitivt bygget at den var veldig vanskelig å fly. Den krevde stor styrke. Det som er for vanskelig for meg på en fem minutters flytur, er også for vanskelig for en sterk mann på en timelang tur», forklarte Reitsch senere.
Gjennom Ernst Udet, som var generaldirektør for Luftwaffes materiell, forsøkte hun å overbevise flyets designer, Willy Messerschmitt, om at hans Me 321 var en gigantisk feiltakelse. Men han hadde ikke mye til overs for testpilotens bekymringer.
«Hun er bare en liten jente, ikke som de sterke karene vi bruker i krig. Ikke tro på henne», svarte Messerschmitt ifølge Reitsch.
Med sine fem motorer og den spesielle tvillingkonstruksjonen var He-111Z det eneste flyet som var sterkt nok til å trekke det gigantiske glideflyet opp i luften.
Tvillingfly skulle trekke kjempen
Gode råd var dyre da «Giganten» skulle opp i luften. Flyet var konstruert uten motorer, og Luftwaffe hadde ikke nok maskiner å avse til trekkraft. Men så fikk flyingeniørene en idé.
Me 321-glideren måtte trekkes av andre fly for å komme opp i luften. Men ett enkelt fly var ikke nok, og jo flere som ble spent for «Gianten», desto farligere ble oppgaven, for den krevde stor koordinering fra pilotenes side.
Etter hvert som testflyvningene skred frem, ble det klart at det var behov for en ny maskin med større motorkraft. Imidlertid hadde ingen av Hitler-rikets flyprodusenter ressurser til å bygge en ny maskin. Men så fikk flyfabrikanten Heinkels ingeniører en idé: De foreslo å skjære et stykke av tuppene på hhv. styrbord og babord vinge på to He 111 bombefly. De to flyene ble deretter forbundet med en ekstra vingeseksjon med tilhørende motor. Maskinens i alt fem motorer hadde – hjulpet av rakettene montert på Me 321 – nok kraft til å trekke «Giganten» opp i luften.
Det nye flyets merkverdige konstruksjon med to flykropper ga det kallenavnet «Zwilling» (tvilling) og betegnelsen Heinkel He 111Z. I alt ble det produsert tolv tvillingfly.
Rakettstart er livsfarlig
Det var umulig å benekte at glideflyet trengte ekstra kraft. Willy Messerschmitts løsning ble i første omgang å montere raketter under vingene på flyet. Uten muligheten til å slukke rakettene før tiden kunne den minste feil bli livsfarlig. Atskillige testpiloter var mindre heldige enn Hanna Reitsch. De omkom under testflyvningene, ofte nettopp som følge av problemer med rakettene.
I mellomtiden hadde britenes innbitte motstand under luftkampene over England fått Hitler til å utsette «Operasjon Seelöwe» på ubestemt tid. Seilflyets opprinnelige oppgave var altså borte – i stedet hadde det oppstått et behov for å forsyne de tyske styrkene under felttoget mot Sovjetunionen.
Men glideflyet imponerte ikke på østfronten. Den begrensede rekkevidden på 400 km var langt fra tilstrekkelig til å nå frem til de tyske styrkene som befant seg dypt inne i Russland.
«Giganten» kunne fly med stridsvogner
Messerschmitt Me 323 – «Giganten»
Vingespenn: 55,24 m
Toppfart: 285 km/t
Lasteevne: 13 tonn
Rekkevidde: 1100 km
Byggeår: 1942–44
Antall: 198 stk.
Douglas DC-3
Vingespenn: 29 m
Topfart: 370 km/t
Lasteevne: 2,7 tonn
Rekkevidde: 2400 km
Byggeår: 1936–50
Antall: 16 079 stk.
Snart måtte Luftwaffe innse at seilflyet var så godt som ubrukelig, men ingeniørene nektet å gi opp og bestemte seg for å gi den gigantiske glideren seks motorer. Under det nye navnet Me 323 var «den flygende hvalen» endelig i stand til å komme seg opp i luften på egen hånd.
«Den var veldig lett å fly – motorene gjorde arbeidet», sa en begeistret Hanna Reitsch.
Men de pilotene som skulle fly «Giganten» inn i krigssonene i Russland, var ikke enige. Me 323 kunne bare fly 285 km/t, og med sitt enorme omfang var den et lett bytte for fienden.
«Vi hadde det ikke godt der oppe. Vi fryktet at hver flytur ville bli en himmelfartskommando», fortalte Alfons Ullmann, som var besetningsmedlem på en Me 323.
Dette gjaldt ikke minst da flyet i november 1942 ble satt inn for å forsyne general Erwin Rommel og hans hardt pressede Afrikakorps i Tunisia.
Video: Se Me 323 bli bygget
Fly forvandlet til ildkuler
Spesielt ille ble det etter at de allierte innledet «Operasjon Flax» 5. april 1943, en kampanje for å avskjære aksemaktenes forsyninger fra luften. Cap Bon, en halvøy på Tunisias middelhavskyst, var spesielt farlig for de tyske pilotene og kostet aksemaktene hundrevis av fly på bare et par uker.
Fra 18. april fikk de tyske pilotene streng ordre om å holde seg borte fra området. Likevel bestemte en større luftkonvoi bestående av 16 Me 323-fly seg for å prøve lykken over halvøya, sannsynligvis for å spare tid på veien til Afrikakorpset.
Størrelsen og den lave farten gjorde Me 323 til et enkelt mål for fiendtlige jagerfly og luftvernkanoner.
Men over Cap Bon ventet to skvadroner med RAFs Spitfires og fire skvadroner med amerikanske P-40 Kittyhawks. De allierte jagerflyene fortrengte raskt den lille styrken av Messerschmitt Bf 109 jagerfly som skulle beskytte «Gigantene».
Nå startet jakten på de langsomme transportflyene. Me 323 var riktignok utstyrt med fem kraftige MG 131 maskingeværer, men de ga ingen reell beskyttelse mot de allierte jagerflyene.
«Gigantene», som var fullastet med drivstoff og ammunisjon, ble en etter en forvandlet til gigantiske ildkuler. Alle tyske transportfly – bortsett fra to – gikk tapt. Tyskerne mistet 180 000 liter drivstoff, og bare 19 av flyenes i alt 138 besetningsmedlemmer overlevde. Kort tid etter innstilte Luftwaffe sine transporter til Tunisia, og den 7. mai måtte Afrikakorpset kapitulere.
Kjempefly fraktet kanoner og evakuerte sårede
14. september 1942: Glidefly med tunge forsyninger
Trukket av Messerschmitt Bf 110 bombefly svever fire Me 321 fra det tysk-okkuperte Riga i Latvia til den estiske øya Øsel. Etter landsettingen kan tyskerne besette øya. Uken etter frakter glideflyene 20 000 liter bensin og 4 tonn ammunisjon til de tyske styrkene.
Begynnelsen av mars 1943: Hundrevis av soldater blir reddet
Tre Me 321 bistår den hardt pressede tyske 17. armé nær den russiske svartehavskysten. Foruten mat og ammunisjon frakter glideflyene også mat til tyskernes trekkdyr og bårer til å evakuere de sårede vekk fra området på. Hvert fly har med bl.a. 100 bårer.
10. mai 1944: Kvinnelige frivillige evakueres
Amerikanerne gjennomfører et kraftig bombardement av oljefelter og raffinerier ved Ploiesti i Romania for å hindre tyskerne i å bruke oljen. I det brennende infernoet er en enkelt Me 323 i stand til å evakuere omtrent 140 frivillige tyske kvinner til Ungarn.
Gjørme er den nye fienden
I resten av krigen ble Me 323 fortrinnsvis brukt på østfronten. Men der flyets fiender tidligere hadde vært allierte jagerfly, måtte «Giganten» nå også kjempe med gjørmete rullebaner og mangel på reservedeler.
«Me 323 kunne ikke lette da bakken var veldig våt. Maskinen ble sprengt», heter det i en tysk krigsdagbok i forbindelse med evakueringen av områder i Ukraina 8. mars 1944.
«Styrtet under avgang på grunn av motorfeil», forteller dagboken to uker senere. Denne typen notater er ikke enkelttilfeller, og i april stoppet produksjonen av Me 323. På det tidspunktet hadde Messerschmitt rukket å bygge 198 eksemplarer.
Mange av tyskernes Me 323 ble skutt ned av de allierte, spesielt i Tunisia.
Til tross for flyets åpenbare mangler skrev den tyske majoren Günther Mauss en overstrømmende hyllest til Willy Messerschmitt da de fire siste Me 323-ene hadde rullet ut av fabrikken:
«Som Gigantens skaper vil De, herr professor, helt sikkert få lov til å videreutvikle Deres ideer hva massetransport angår, for denne typen fly vil bli en del av fremtiden slik den ser ut til å bli etter krigen.»
Profetien gikk i oppfyllelse: Store fly, charterturisme og luftfrakt ble en realitet i tiårene etter verdenskrigen – men det ble en fremtid uten «den flygende hvalen». Ikke en eneste av Willy Messerschmitts kjemper overlevde krigen.
Etterskrift: I 2012 fant italienske dykkere vraket av en Me 323 som hadde blitt skutt ned over Middelhavet utenfor Sardinia i 1943. Vraket er ennå ikke berget. Det eneste fysiske beviset på «Gigantens» eksistens er en bit av en vinge som er utstilt på det militærhistoriske museet i Berlin.