Den glemte invasjonen: Japanerne går i land i USA

Basens radiooperatør sender kontinuerlig under angrepet og er så nær på å bli truffet at han sender: “Den siste bomben blåste meg ned av stolen.”

Tre kvarter senere vender de japanske flyene hjem. 32 amerikanere ligger døde på basen. Ti minutter senere kommer forsterkningene i form av amerikanske P-40 Warhawk-jagere med snerrende hai-munner malt på snuten. Men det er for sent. De frustrerte pilotene må snu og fly 300 km hjem igjen.

Men japanerne er ikke ferdige ennå. Dagen etter dukker 32 japanske fly opp over basen, og de klarer blant annet å ødelegge nesten 30.000 tønner med drivstoff.

Mens angrepene på Dutch Harbor finner sted, lider den japanske marinen et av de største nederlagene i sin historie under slaget ved Midway. Angrepene ble gjennomført samtidig for å presse den amerikanske marinen på to fronter, men utfallene kunne ikke ha vært mer forskjellige.

Men det japanske militæret får ikke kalde føtter. Angrepet på Dutch Harbor er bare en forsmak på en regulær invasjon av Alaska. Admiral Yamamoto gir ordre til at Kiska og Attu, de to sørvestligste øyene i den aleutiske øygruppen, skal inntas. Tidlig om morgenen den 7. juni 1942 stormer 2500 japanske elitesoldater opp på øyenes strender.

De eneste amerikanske styrkene er ti værmenn i en hytte på Kiska. Den første invasjonen av USA på nesten 100 år er en realitet, og de forsvarende amerikanerne løsnet ikke et eneste skudd.

Invasjonen er ikke bare pinlig for amerikanerne, den er også skremmende, for øyene kan brukes som springbrett for å invadere vestkysten av USA. Et års blodig og intens krig i det golde Alaska har begynt. Ikke bare fienden, men også det brutale klimaet, vil komme til å koste tusenvis av soldater livet.

Japanerne biter seg fast

Den første amerikanske reaksjonen på okkupasjonen av de to øyene er en langvarig bombekampanje. Men japanerne har snart gravd seg godt ned i det snødekte landskapet og satt opp store mengder luftvernkanoner på Kiska, så de amerikanske flyene er nødt til å fly gjennom en sverm av kuler og granater. Været er imidlertid en enda større fiende.

Området er ofte omgitt av så tykk tåke at det i det hele tatt er vanskelig å finne de to øyene – og enda vanskeligere å finne hjem igjen. Høsten 1942 mistet amerikanerne 9 fly i kamp, men 63 på grunn av mekanisk svikt og dårlig vær.

Bombetoktene klarer imidlertid å tvinge japanerne på defensiven slik at det kan planlegges en invasjon.

De lokale styrkene i Alaska, det 4. infanteriregiment, utgjør mindre enn 3000 mann og er ikke nok til å befri øyene. I stedet velger man den 7. infanteridivisjon, som ellers var ment å skulle settes inn i Nord-Afrika for å kjempe mot [Rommels] (https://historienet.dk/krig/2-verdenskrig/oerkenraeven-rommel-succesen-blev-hans-doed {"target":"blank"}) Afrikakorps. Soldatene har derfor trent i California-ørkenen, men nå skal de plutselig til å kjempe i det iskalde nord i stedet. En rask omskolering finner sted der eksperter i marinekorpset gir soldatene opplæring i å gjennomføre landgangsoperasjoner.

Planleggingen av invasjonen er preget av vill optimisme. Generalene er overbevist om at “Operation Land Crab” saktens kan befri Attu på bare tre dager, for etterretning viser at det bare er 500 japanere på øya. I realiteten skjuler det seg nesten 3000 fanatiske japanske soldater mellom øyas snødekte fjell.

Det ender med å ta nesten et år før “Operasjon Landkrabbe” er klar til å bli satt i gang. Trening, samling og planlegging har tatt måneder, og det harde været på Aleutene har gjort det umulig å forsøke å befri øyene om vinteren. Først den 11. mai 1943 ankommer 11.000 amerikanske soldater Attu i tettpakkede transportskip. 5000 flere står klar i reserve.

De 11.000 soldatene er delt inn i to styrker: Kl. 16.20 lander 3000 på nordsiden av øya, og de øvrige 8000 på sørsiden, som har det illevarslende navnet “Massacre Bay”. Da de 11.000 soldatene ankommer, er det imidlertid stille som i graven.

“Vi la til i tåke så tykk som potetmos og forventet å måtte krype som gale over stranden med kuler om ørene. Men det var ingen der”, som soldaten Raymond Brown beskrev landgangen for løytnant Robert Mitchell, som i 1944 samlet inn beretninger om erobringen av Attu.

Tanken om at japanerne allerede har evakuert øya, begynner å spre seg blant mennene – med like stor lettelse som skuffelse.

Men japanerne er fortsatt på øya. Den japanske øverstkommanderende, oberst Yamasaki, har ventet på amerikanerne i nesten et år og har brukt tiden til å forberede seg. Mitraljøsestillinger og bunkere er strategisk plassert i steinete skråninger som tårner opp over tåken, noe som gjør dem praktisk talt umulige å se fra stranden og vanskelige å beskyte med artilleri.

Enda verre er det at den klissete sanden og gjørmen på strendene gjør det vanskelig å flytte kanonene lenger inn på øya. Sersjant Stanley West så hvor umulig det var å bruke kjøretøyer:

“70 meter fra stranden presset beltene på den første traktoren seg gjennom tundraen og begynte å gli. På få sekunder rullet den hjelpeløst rundt i det svarte, slimete mudderet. De to andre traktorene delte snart dens skjebne."

En drøy time etter landgangen lyder de første skuddene fra de skjulte japanske stillingene. Soldatene har bare nådd 2,3 km inn på øya og har over 7 km igjen før de når Chichagof havn, den japanske hovedbasen som ligger i den nordøstlige enden av Attu. Fra nå av vil hver meter koste blod.

Kulden er den største dreperen

Amerikanerne må fort innse at Attu er lett å forsvare og vanskelig å angripe. Terrenget og været gjør artilleriet og bombeflyene praktisk talt ubrukelige. Den myke, myrlendte tundraen, kjent som muskeg blant lokalbefolkningen, betyr også at kjøretøyer sitter fast overalt og må taues opp i fjellet med håndkraft.

Det verste er imidlertid at japanske skyttere kan lure i hver bakke. Japanerne har gravd et sirlig system av skyttergraver i dalene på øya og beskyter invasjonsstyrken samme hvor den dukker opp.

Små japanske styrker holder den overlegne amerikanske hæren i sjakk i lang tid, og når forsvarerne holder på å bli overrent, forsvinner de bakover i ly av tåken og etablerer nye skyttergraver.

Hver dag øker antallet døde og sårede kraftig, og den bitende kulden gjør sitt til å øke tallene. Det var ikke tid til å utstyre den 7. infanteridivisjon med ordentlige vinterklær før landgangen, og da den optimistiske planen om en tre dager lang invasjon raskt overskrides, begynner soldatene virkelig å lide. Lungebetennelse, frostskader og skyttergravsfot sender hundrevis til sykesengen.

"Vi mistet mange menn, vi ble kaldere, mer sultne, mer utmattet og mer besluttsomme", som sersjant Louis Adami beskrev dagene på Attu.

Det siste galmannsangrepet

Selv om japanerne holder ut, har de vanskelig for å motstå en styrke som er mer enn fire ganger så stor. Den 18. mai holder japanerne på å bli fanget i en knipetangsmanøver mellom de nordlige og de sørlige amerikanske styrkene og blir nødt til å trekke seg tilbake. Det er stor glede da de to amerikanske styrkene endelig møter hverandre.

Sammen presser de japanerne helt ut mot havet, der de mister sin siste nøkkelposisjon den 28. mai, høydedraget “Fiskekroken”.

Men Oberst Yamasaki nekter å gi opp, og den 29. mai sender han ut en siste ordre til de omtrent 800 japanske soldatene som fremdeles er kampdyktige.

Her slår han fast at: "Vi planlegger en vellykket utslettelse av fiendens styrker.” De japanske soldatene skal samle seg der den amerikanske linjen er svakest, og overrumple amerikanerne fullstendig i et kjapt og voldsomt overraskelsesangrep. Planen er for alt i verden å nå frem til det amerikanske artilleriet ved Massacre Bay. Når de har erobret kanonene, kan de vende dem mot fienden og dermed skyve amerikanerne ut til stranden.

Kl. 00.30 den 29. mai stormer 800 fanatiske japanere ut av hullene sine og frem mot amerikanernes linje. De har nøye valgt å angripe gjennom dalen, som bare er lett beskyttet siden de fleste amerikanske kampstyrkene er satt inn for å knuse det japanske forsvaret på åsene.

Kaptein Albert Pence er blant de første som opplever det ville japanske angrepet: “En mann løp inn i kommandoposten uten støvler og jakke og ropte: 'Japanerne er her! De har brutt gjennom!' Så kunne vi høre det. En flokk japanere veltet inn over kommandoposten. De ropte, skjøt, stakk med bajonetter og kastet granater – knuste alt på sin vei."

Uansett hvor japanerne dukker opp, blir amerikanerne tatt på sengen av det vanvittige japanske angrepet, og de fleste flykter eller blir drept. Suksessen tyder på at Yamasakis desperate satsning skal krones med hell.

I løpet av natten rykker japanerne hele 4 km frem, men her begynner selv de fanatiske soldatene å miste pusten. Utsultede soldater faller fra for å plyndre amerikanske forsyninger eller stopper opp for å rydde fiendtlige stillinger.

I mellomtiden har brigadegeneral Archibald Arnold fått organisert en forsvarslinje av ingeniørsoldater, kokker og alt annet han kan finne, omtrent 3 km fra stranden ved Massacre Bay.

Yamasaki ser forsvarslinjen og gir resten av soldatene sine ordre om å løpe i tett formasjon mot fienden. De roper og løper mot amerikanerne, men når det blir nærkamp, blir de slått tilbake med bajonetter og geværer brukt som køller.

Japanerne faller tilbake, men for å oppmuntre mennene sine til en siste kraftanstrengelse løper Yamasaki foran med katana-sverdet sitt hevet over hodet. Hundrevis av skudd runger gjennom morgenluften, og snart ligger 350 japanske soldater, deriblant Yamasaki, døde på bakken foran amerikanerne. De få japanerne som er igjen, avblåser angrepet og trekker seg tilbake til skyttergraver og huler der de begår selvmord.

Ingen japanere på amerikansk jord

Attu blir endelig offisielt befridd den 30. mai etter 19 dagers blodige kamper. Bare 28 av de nesten 3000 japanske soldatene på Attu overlever den amerikanske gjenerobringen av øya. På amerikansk side er det 3829 døde og sårede – men bare 1690 har falt i kamp, over 2100 har blitt offer for kulde og sykdom.

Amerikanerne har lært av sine bitre erfaringer på Attu og forbereder seg på den neste store aleutiske utfordringen: frigjøringen av Kiska. Her nekter generalene å undervurdere den japanske motstanden og kaller derfor inn forsterkninger slik at styrken når helt opp i svimlende 35.000 mann.

Men selv om japanerne er kjent for sin fanatisme og etter slaget ved Attu bl.a. blir kalt “ville urinnvånere” i amerikansk presse, er de fullt klar over at de ikke kan vinne på Kiska. Da de oppdager et hull i den amerikanske marinens blokade av øya, skynder de 5134 soldatene seg om bord på japanske båter og seiler i sikkerhet hos den japanske marinen.

Evakueringen blir ikke oppdaget av de allierte. De setter i gang landgangen som planlagt. 35.000 nervøse soldater invaderer øya, og det går ikke lenge før den tette tåken forvirrer soldatene, som er sikre på at det skjuler seg japanske soldater bak hver bakkekam. Det bryter snart ut kamper rundt om på øya, og allierte enheter skyter på hverandre i flere timer. Japanerne har også lagt igjen miner og bomber som krever atskillige liv.

Selv om det ikke er en eneste japaner på øya, koster den overdimensjonerte landgangen 196 allierte soldater livet.

Det er likevel lite i forhold til den katastrofale gjenerobringen av Attu, som prosentvis var det slaget som kostet mest amerikansk blod frem til invasjonen av den japanske vulkanøya Iwo Jima i 1945. USA har endelig blitt fritt for fiendtlige japanske soldater, men mange av soldatene som deltok i frigjøringen av Alaska, fikk arr på kropp og sjel som aldri forsvant.