Den store flukten: 500 krigsfanger gravde seg ut i friheten

Bushell mente at krigsfanger levde på lånt tid. Og at det bare var én grunn til at den gode gud ga fangene en ekstra frist: «Så vi kan gjøre livet til et helvete for prøysserne!»

I den første leiren hadde han arrangert en kamp mellom en geit og en fange. Midt i forvirringen skjulte Bushell seg i geitens bås slik at han i ly av natten kunne slippe ut av leiren. Han nådde helt til grensen til Sveits før han ble tatt og sendt til en ny leir.

Her begynte han å grave en tunnel, men før den sto ferdig, ble han flyttet til en tredje leir. I toget på vei dit greide han å lage et hull i bunnen av togvognen og snike seg ut av toget i Hannover. Denne gangen kom han helt til Praha før tyskerne fikk fatt i ham.

Da Bushell ble ført inn i Stalag Luft III i oktober 1942, sitret luften av forventning blant de andre fangene. Leiren huset utelukkende krigsfanger fra de alliertes luftvåpen. Hvis det var en følelse som forente de flere hundre nedskutte pilotene, så var det et brennende ønske om å slippe ut, komme hjem og fly på tokt igjen.

Mange av dem hadde allerede forsøkt, men ingen med en finesse og et organisasjonstalent som den nyankomne hadde lagt for dagen.

Fluktplanen tar form

Kort etter ankomsten innkaller Bushell en liten gruppe innvidde fanger til et første møte.

«Da er det bare å sette i gang», sier han, med henvising til ryktene i leiren som sier at fangene skal flyttes til en ny avdeling til mars. Om våren er jorden akkurat myk nok til at den kan graves i – så flyttingen og alt oppstyret som følger med, gjør at muligheten for flukt er optimal, argumenterer Bushell på møtet.

«Jeg kunne tenke meg å samle 500 menn og grave tre tunneler samtidig. Vaktene finner kanskje en eller to av dem, men vi burde kunne gjennomføre planen med minst én tunnel», forklarer han. «Hva sier dere?»

Mennene ser på hverandre og begynner å diskutere hvordan flukten best kan organiseres. Diskusjonen pågår i to timer før de blir enige om en beslutning: Fangene skal grave tre tunneler. De skal romme et underjordisk verksted og et hjemmelaget jernbanespor til å flytte jorden.

Dessuten skal fangene forfalske flere hundre pass, sy sivile klær og produsere kompass og kart. Fangene må i tillegg bygge opp sin egen etterretningstjeneste som skal infiltrere leirens personale og skaffe innsikt i vaktplaner og sikkerhetssystemer.

Det første Bushell gjør er å oppsøke fangen med høyest rang, oberst Herbert Massey. Han er fangenes uoffisielle leder og skal orienteres om den omfattende planen. Massey lytter mens han hviler sitt krigsskadde bein på sengen.

«Hør nå her, Bushell. Du har prøvd å flykte to ganger. Gestapo holder øye med deg og det er ikke noe de heller vil enn å ta deg på fersken. Slapp av, og overlat flukten til andre. Jeg vil ikke at du skal få en kule i pannen».

«Denne gangen får de ikke fatt i meg», svarer Bushell selvsikkert. Massey ser tvilende ut.

«Vær forsiktig, for guds skyld. Hold deg i bakgrunnen, og lat som om du har fått nok av flukt. Du må nøye deg med å bare være hjernen».

Da Bushell forlater rommet, har obersten, tross sine bekymringer, gitt ham et løfte: Hele leiren står til rådighet for den dristige planen.

Dekknavnene er Tom, Dick og Harry

Fangene vet at planen deres er så godt som umulig. Stalag Luft III går for å være den best bevoktede leiren for krigsfanger – enkelte nazister kaller den sågar «fluktsikker».

Leiren er omkranset av furuskog, men tyskerne har felt en bred rand rundt den slik at selv hvis fangene skulle være så heldige å forsere gjerdet, har de ingen steder å skjule seg. Flere piggtrådgjerder og tårn med bevæpnede vakter og sterke lyskastere holder alle i sjakk.

For å hindre flukttunneler har tyskerne plassert de fleste bygningene langt inne bak piggtrådgjerdet. Noen brakker er til og med satt på påler for å unngå at fangene skal grave seg ut. Det er også plassert mikrofoner i jorden som kan registrere de minste lyder under overflaten.

Men Bushell er sikker på at han kan lure tyskerne. Tunnelene skal bare graves så langt ned at verken vakter eller mikrofoner registrerer noe. Ni meters dyp burde være nok, mener Bushell. Dessuten må tunnelene være så lange at de når helt inn i skogen.

Som leder av flukten får Bushell kodenavnet «Store X». I hver brakke utnevner han en X-mann og en S-mann som skal koordinere arbeidet i deres avdeling. S-mannen sørger for sikkerheten, mens X rapporterer direkte til ham.

De tre planlagte flukttunnelene får kodenavnene «Tom», «Dick» og «Harry».

«De skal omtales ved kodenavn – og bare kodenavn», slår Bushell fast. «Den idioten som noen gang bruker ordet ‹tunnel›, skal jeg sørge for å få stilt for en krigsrett!»

Bushell peker ut kapteinløytnant Arnost Valenta, en tsjekkiskfødt RAF-pilot, til å lede fangenes etterretningstjeneste.

Valenta begynner å organisere fanger som kan snakke tysk, og instruerer dem i å bygge opp et nært forhold til vaktene. Målet er å samle informasjon om leiren og finne tyskere som kan bestikkes til å skaffe verktøy og materialer til utgravningen.

Parallelt med etterretningsarbeidet prøver Bushell å kartlegge hvilke fanger som kan hva. Mange har tidligere arbeidet som for eksempel skreddere, gruvearbeidere, karttegnere, ingeniører eller mekanikere.

Når arbeidslaget er satt sammen, melder selve hovedspørsmålet seg: Hvor skal fangene grave tunnelene?

Inngang under vedovn

Piloten Robert Ker-Ramsey står bøyd over vedovnen i brakke 104. Her inne i rom 23 har Bushell besluttet at den hemmelige lemmen til tunnelen «Harry» skal være. Brakken er valgt ut fordi den er bygd på et fundament av betong. Det kan skjule gravearbeidet.

Den kraftige Ker-Ramsey løfter først vedovnen til sides og begynner deretter å løsne hellene som ovnen står på. Han fester dem på en ramme av tre som fangene har laget på forhånd. Den flyttbare luken ligner det gamle gulvet under ovnen på en prikk.

Så begynner Ker-Ramsey å banke en hjemmelaget hakke mot betongfundamentet. Bråket kan høres i hele leiren. Hvis vaktene oppdager hvor det kommer fra, går flukten i vasken.

Bushell beordrer snart et halvt dusin fanger til å stille seg utenfor brakken. Her begynner de å hamre på blikk mens de gir inntrykk av å lage uskyldig husholdningsutstyr som tallerkener og fat. Fangene hamrer løs i flere dager, helt til Ker-Ramsey har hakket seg gjennom betongen.

Åpningen til «Harry» er klar, det samme er de to andre tunnelinngangene.

Sand i underbuksene

Endelig kan gravearbeidet begynne, og snart dukker de neste problemene opp. Stalag er bygd på Schlesiens gule sand. Den er ikke bare vanskelig å grave i, men også vanskelig å bli kvitt uten at vaktene merker det.

Bushell innkaller sine nærmeste folk for å finne en løsning. En av dem tar ordet:

«Vi bør kamuflere sanden», sier han og foreslår at fangene anlegger små hager utenfor brakkene sine. På den måten vil den gule sanden dukke opp helt naturlig.

«Men hvordan vil du spre sanden uten å bli oppdaget, da?» spør Bushell.

«Med bukseposer», svarer fangen og trekker et underlig stykke tøy opp av lommen: to avklipte bein fra et par lange underbukser som er bundet sammen på midten.

Forsamlingen ser skeptisk ut. Fangen forklarer at han kan åpne posene med et snortrekk, styrt fra bukselommen. Posene skal fylles med sand og skjules i en fanges buksebein. Deretter kan han gå til de nyanlagte hagene, trekke i snoren og ubemerket la sanden renne ut av bukseposene.

«Det må vi få prøvd ut med det samme!» utbryter Bushell. «Jeg har allerede gjort det», sier fangen. «Det virker!»

150 fanger blir pekt ut til å være sandbærere – eller «pingviner» etter den vraltende gangen som bukseposene medfører.

Panikk ved tunnelinngangen

Gravearbeidet er godt i gang på «Tom» i brakke 123. En gruppe «pingviner» er akkurat i ferd med å bære ut jord da en leirvakt plutselig går rundt brakken.

En fange på vakt gir tegn til kameratene, men tyskeren – som går under navnet «Skarpingen» – marsjerer direkte mot brakkens inngang. Fangen med ansvar for tunnel-luken kan umulig rekke å få feid bort sanden og stengt hullet.

Skarpingen trer inn i rommet ved siden av tunnelåpningen – bare tre skritt fra alkoven der fangene febrilsk bakser med å få satt på lemmen.

Uten varsel går en dør i brakken opp, og inn kommer en ropende fange i full fart. Han ramler rett inn i vakten slik at begge faller om på gulvet. Skarpingen forsøker å reise seg, men fangen ligger over ham og puster og peser.

En gruppe fanger slår ring rundt dem før de hjelper begge på beina igjen. Fangen roter seg ut i en lang, forvirret forklaring på engelsk. Vakten er for forvirret til å bli sint. Hoderystende ser han seg rundt og går ut med et kaldt smil.

«God timing», hvisker lukebestyreren til den ropende fangen, som gliser tilbake.

Begravd på ni meters dyp

Langsomt skrider gravearbeidet frem. De lange gangene gjennom sanden avstives med tre, hentet fra fangenes sengebunner.

Inne i tunnelene anlegger fangene spor av hjemmelagde skinner, der små vogner ved hjelp av et snortrekk kan frakte sand bort fra gravene.

Hjulene på vognene er konstruert ved å samle tre treskiver i forskjellig størrelse. Hjulakslene består av metalldeler som er plukket ut av vedovnene i brakkene. For å få hjulene til å rulle smøres delene med margarin som er tatt fra fangerasjonene.

Den norske RAF-piloten Jens Müller har konstruert en vifte som sørger for at graverne får blåst frisk luft ned i tunnelen.

Men tross alle avstivninger og tekniske påfunn befinner fangene seg i konstant i fare for at sanden skal rase over dem.

En dag mens tre fanger arbeider i «Dick», hører de at det knaker over hodene på dem. En av fangene kikker opp og ser at en av sengeplankene som brukes som avstiver i tunnelen, har begynt å gi etter. Sanden drysser ned over dem.

De klatrer alt de kan for å komme seg unna. Og så, med et smell knekker avstiveren, og sanden kommer rasende. De to forreste fangene rekker akkurat å komme i sikkerhet, men den bakerste, Wally Floody, blir begravd i sanden. Mirakuløst får de to kameratene trukket ham ut av sandhaugen før den kveler ham.

Når de omsider når overflaten, forteller Floody om ulykken. Bushell banner stille, men roer seg snart igjen:

«Hvor snart kan dere komme i gang med å grave bort sanden?» spør han.

«Lat som ingenting»

Den største faren er det imidlertid vaktene som utgjør. Valenta, lederen av fangenes etterretningstjeneste, setter derfor en mann på hver av de tyske vaktfolkene for å skaffe informasjon om for eksempel ransakinger og togruter fra de nærmeste byene.

Et avgjørende mål er vakten Skarpingen, som holdt på å oppdage «Tom». En tysktalende fange, Axel Zillessen, begynner å småprate med ham over en sigarett og en kjeks. De snakker om krigen og om hverdagen.

«Vi kommer ikke til å være fiender for alltid», sier Zillessen til Skarpingen. «Begynn å se på oss som venner». Snart legger fangene merke til at Skarpingen blir mer og mer uforsiktig på vaktene sine – og bruker mye tid sammen med Zillessen.

Bushell kan slette Skarpingen fra risikolisten. Og gradvis begynner fangene å få informasjon om veiene og skogen rundt leiren, nøyaktige rutetabeller for togene og et godt innblikk i forholdene i det Europa som tyskerne har erobret i løpet av krigen.

Blant fangene er disiplinen fortsatt høy – som en ny fange får vite av en sentral figur i flukt-
organisasjonen: «Uansett hva du ser så må du late som ingenting. Hvis du ser meg gå rundt med en trestamme ut av baken, må du la være å glo. Jeg gjør det for en god sak».

Tyskerne fatter mistanke

Bushell og de andre lederne holder møte. Oberst Massey har hørt at alle amerikanske fanger skal flyttes til en annen avdeling, som er avskåret fra de tre tunnelene. Nyheten er et sjokk for amerikanerne, som i høy grad har bidratt til arbeidet og satset på å slippe ut.

«Jeg tror det vil skje om cirka to måneder», sier Massey. «Hva tror du, Bushell?»

«Vi må konsentrere oss om én tunnel nå, sir. Arbeidet med ‹Tom› har kommet lengst».

Hvis fangene rekker å bli ferdige med den før flyttingen, kan alle bli med.

«Vi greier det hvis vi er heldige», konstaterer Bushell. Gravearbeidet skal trappes opp.

Verden rundt Stalag har gått inn i sommeren 1943, men i leiren handler det bare om én ting: «Tom» skal være ferdig før amerikanerne blir flyttet. Arbeidstempoet betyr imidlertid at de må lempe på sikkerheten.

En kveld slipper en pingvin sanden sin nær en gruppe fanger som spiller volleyball. Litt unna lusker fangevokternes leder Glemnitz rundt. Pingvinen ser ham og skynder seg å tråkke på sanden. Glemnitz fortrekker ikke en mine, og det er umulig å se om tyskeren har oppdaget noe. Men det har han.

Neste morgen stormer vaktene inn i leiren. De endevender fangenes hager og forsvinner igjen. Bushell innkaller fluktkomiteen.

«De vet at det er en tunnel et sted», sier han.

«Du kan ikke stoppe alt», protesterer én.

«Jeg vil ikke stoppe», svarer Bushell – det vil være like mistenkelig. Strømmen av pingviner må bare ikke være større enn at den virker naturlig. Glemnitz må for alt i verden ikke få innblikk i operasjonens omfang: At de graver tre tunneler, og at fluktarbeidet etter hvert involverer 500-600 fanger.

«Han må ikke tro at det er mer enn noen få menn som har holdt på med dette. Ellers vil han snu hele leiren på hodet», sier Bushell.

Men nå begynner ransakingene for alvor. Glemnitz sender inn horder av vakter. De graver i jorden rundt i leiren og roter gjennom brakkene. Gestapo begynner også å snuse rundt i leiren – men uten å finne noe.

Faren ser ut til å være over. Men Bushell vet at ett eneste feilsteg kan få alt til å rakne.

Fangene gjenopptar arbeidet på «Tom», som nå har rukket å bli hele 79 meter lang. Om to uker skal amerikanerne flyttes. Bushell anslår at tunnelen har nådd til furuskogen. Han bestemmer at fangene skal begynne å grave oppover. Alt ser lovende ut.

En dag står Glemnitz i spissen for enda en ransaking – denne gang i brakke 123, der inngangen til «Tom» befinner seg. Bushell står utenfor og ser på vaktene som styrer på der inne.

I to timer speider Bushell med et uttrykksløst ansiktsuttrykk. Etter hvert sprer den nervøse stemningen seg i leiren. Mange måneders arbeid kan være bortkastet.

Så hører de et triumferende rop fra brakken. Glemnitz spankulerer ut med et stort, selvtilfreds glis. «Tom» er avslørt.

«Dick» går tapt

Håpet fordufter lett i en fangeleir. Etter funnet av «Tom» har tyskerne sprengt tunnelen.
Humøret blant fangene er mildest talt på bunn. Noen har gravd flere flukttunneler i løpet av årene i fangenskap, men ingen av dem har vært like lovende som «Tom».

Selv om Bushell føler seg elendig, forsøker han å holde motet oppe under et fellesmøte i leirens teater: «Vi har stadig to trumfer i ermet», sier han til kameratene sine.

Men snart kommer vinteren, og Bushell bestemmer at de skal vente til etter nyttår før de fortsetter arbeidet. Frem til da kan de bare håpe at «Harry» og «Dick» holder seg stabile.

Amerikanerne blir overflyttet til den andre avdelingen, og tyskerne begynner å felle flere trær utenfor leiren. Det viser seg at de vil bygge en ny avdeling – akkurat der hvor «Dick» skulle komme opp. Enda en tunnel er gjort ubrukelig, for det er umulig å forlenge «Dick» ut under den nye leiravdelingen.

Nå er det bare «Harry» igjen. Snøen begynner å falle, og fangene merker sulten og desperasjonen vokse. Utenfor leiren, i Europa, blir de tyske hærene i økende grad presset av allierte styrker, men i Stalag Luft III merker ikke fangene noen forskjell.

Det utsiktsløse livet driver fangene til desperate handlinger. En natt flykter en av dem ut på et tak – og blir meid ned. En annen kaster seg inn i piggtrådgjerdet, og med blodet strømmende fra hendene blir han skutt av vaktene.

Fangene graver videre

7. januar 1944 innkaller Bushell til et nytt møte i fluktkomiteen. Det er på tide å ta opp igjen arbeidet på den siste tunnelen.

«Vi kan gjøre ‹Harry› ferdig i løpet av et par måneder, mens vaktene minst venter det», lover Bushell. Fangene rundt ham virker skeptiske, men etter at de har funnet et nytt sted å gjemme overskuddssanden – i leirens teater – begynner gravearbeidet igjen.

«Harry» blir lengre for hver dag, tross ransakninger. Og humøret får et løft da fangene hører at en av de mest mistenksomme vaktene – kjent som Gummihals på grunn av sin lange hals – skal på 14 dagers permisjon fra 1. mars.

Dagen før avreisen marsjerer Gummihals inn i leiren med 30 vakter. De leser opp navnene på 19 fanger som de mistenker for å være involvert i fluktplaner. Bushells navn er ikke blant dem. Et øyeblikk fryktet fangene at «Harry» var oppdaget, men i stedet flyttes de 19 fangene til en annen leir.

Da Gummihals har gått, begynner fangene å grave som besatte. Etter ti dager tar Ker-Ramsey seg ned i tunnelen med et målebånd. «Harry» strekker seg nå 106 meter – antatt fire meter lenger enn avstanden til skogen.

Ker-Ramsey tar seg ut gjennom ovnsluken med en følelse av uvirkelighet. På ett år har de gjort det umulige. Han forteller Bushell at de bare mangler å grave de cirka sju metrene oppover, så er de fri: «Jeg lover at vi rekker det før Gummihals kommer tilbake».

Å grave oppover er tungt og farlig. Sanden drysser rundt ørene på Ker-Ramsey, men han greier å stabilisere tunnelen og bygge en stige. Fjorten dager senere er «Harry» endelig ferdig. Det eneste som gjenstår å fjerne er et tynt lag gresstorv. Etterpå venter friheten.

Alt klart til den store flukten

Neste morgen er Gummihals tilbake fra permisjonen. Han gjennomsøker hele brakke 104 og kretser rundt den hemmelige lemmen til «Harry». Letingen tar fire timer – de lengste fangene har opplevd. Men endelig går vaktene uten å ha funnet noe. Bushell brummer:

«Neste gang slipper vi ikke unna».

«Men vi kan ikke rømme nå», protesterer en av dem og peker på de store snømengdene.

«Vi kan hvis vi må», avgjør Bushell

24. mars ser ut til å bli en måneløs natt. Det er deres – kanskje eneste – sjanse.

Hele fangeleiren begynner å summe av aktivitet. Bushell anslår at maksimalt 220 fanger kan nå ut gjennom tunnelen på én natt, men 600 mann har bidratt til arbeidet.

Fluktkomiteen velger ut 70 av de mest aktive fangene, særlig tysktalende, som har de beste mulighetene for å klare flukten. Resten av navnene blir plukket ut ved loddtrekning. Blant de heldige er i alt fire norske RAF-piloter.

De utvalgte får alle tildelt dekkhistorier, falske papirer, sivile klær, kart, kompass, penger og mat. De hjelper hverandre med å konstruere nye identiteter og inspiserer fluktklærne.

«I natt skjer det»

Da det endelig lir mot kveld 24. mars, står alle utvalgte fanger klar i hver sine brakker. I ly av mørket og med nøyaktig 30 sekunders mellomrom tar de seg frem til brakke 104 på kronglete vis. Utenfor gjerdet patruljerer vaktene, og fra vakttårnene svinger søkelyset over bakken. Tyskerne aner ikke uråd.

Brakke 104 fylles raskt opp med fanger. Klokken 19.45 merker en av dem, David Torrens, at ytterdøren i brakken plutselig åpner seg.

En tysk offiser kommer inn og går med faste skritt direkte mot ham. Tre andre fanger løper i panikk inn i nærmeste rom, mens Torrens med skjelvende knær går mot tyskeren. Tankene farer gjennom hodet hans. Han er overbevist om at alt nå har gått i vasken.

Tyskeren stopper opp, og endelig drar Torrens kjensel på ham: Offiseren er ikke tysker, men en fange forkledd i en falsk uniform. Fylt av lettelse vinker Torrens ham inn til de andre.

Foran luken til tunnelen står Bushell klar med en gruppe fanger. De ligger allerede etter tidsplanen. Klokken 20.45 kryper endelig Lester Bull og Henry Marshall ned i mørket som de første. Bull legger seg på vognen, og Marshall trekker i tauet. Bull suser av gårde mindre enn ti centimeter over tunnelgulvet.

En etter en følger de neste fangene etter. Snart befinner 17 menn seg i tunnelen.

«Jeg tror du kan prøve nå», sier Bushell til Bull, som skal fjerne plankene og den siste gresstorven fra toppen av tunnelen.

Bull grynter. Et par sekunder senere hører de ham klatre opp i den mørke sjakten. Mennene i tunnelen puster sakte. Luften er tett og tung. Svetten siler av kroppene deres.

Bull bakser stadig der oppe i sjakten. Det føles som om han allerede har brukt flere timer.

«Hvor langt er du kommet», hvisker Marshall.

«Jeg får ikke løs de helsikes plankene», svarer Bull. Sjakten er avstivet så grundig at plankene ikke slipper.

I den andre enden av tunnelen begynner de ventende fangene panisk å spørre hva som er i veien. Hullet til friheten skulle vært åpnet klokken 21. Og nå er den allerede 22.

Marshall ser på klokken. Bull har holdt på i en halvtime nå: «For Guds skyld, finn ut hva som skjer», sier Bushell til Marshall.

Marshall klatrer opp stigen og overtar Bulls plass. Han røsker som en gal, og så – etter ti minutter – merker han at den første planken løsner. Bull gjeninntar plassen og fjerner den siste resten av jord. Lyden av fallende sand er som søt musikk i de ventendes ører.

Tunnelen er åpen

Bull merker at spaden bryter gjennom det øverste jordlaget. Kald luft strømmer mot det svette ansiktet hans. Han gjør hullet større og kan se stjernene over seg.

Nå kan Bull klatre opp de siste trinnene. Han stikker hodet ut i det fri. Men synet som møter ham er som et knyttneveslag i ansiktet. Rundt seg ser han bare nakent landskap.

«Harry» ender ikke inne i furuskogen som forventet; tunnelen er for kort! De beskyttende trærne står rundt 15 meter unna, og mindre enn fem meter fra hullet, borte ved leirens piggtrådgjerde, står en vaktpost. Bull trekker hodet til seg.

I tunnelen forteller han nyheten til de andre. De møter ham med taushet. Bushell kommer seg først. Han vurderer et øyeblikk å utsette hele opplegget, men slår det fort fra seg:

«Vi kan ikke stoppe nå. Papirene er datomerket og kan ikke brukes om en måned. Vi kommer ikke langt uten dem. Det må skje i natt».

Fangene nikker. De må ta en sjans.

De avtaler at Bull skal ta et tau med seg opp og la den ene enden bli i tunnelen. Når han er i sikkerhet, og det er fri bane, skal han dra i tauet som signal til nestemann i rekken.

Han klatrer forsiktig opp og stikker hodet ut. Vaktposten speider innover i leiren, hullet legger han ikke merke til.

Bull trekker seg opp og kryper sakte gjennom snøen. Da han når i skjul bak trærne, nykker han to ganger i tauet. Nå begynner de tause fangene å klatre opp.

En etter en kryper de gjennom mørket, over snøen. Først kommer Marshall, som fikk plankene bort fra hullet. Deretter følger etterretningsmannen Valenta og så manden med det hengende øyet, Roger Bushell.

De første fangene er fri, den store flukten har lyktes. Mennene haster bort gjennom den mørke skogen. Foran dem venter en flere hundre kilometer lang reise gjennom Tyskland.

Etterskrift: Bare tre slapp unna

Mesteparten av de 76 pilotene ble pågrepet kort tid etter flukten, blant annet fordi den dype snøen tvang dem til å gå på veiene i stedet for å bevege seg i skjul gjennom skog og mark.

Bare tre unnslapp Nazi-Tyskland i live: De to norske pilotene Per Bergsland og Jens Müller kom seg med tog til den tyske havnebyen Stettin, og derfra videre med et svensk skip til Göteborg.

Her oppsøkte de det britiske konsulatet og kom seg videre til Canada. Begge fortsatte å jobbe i norsk og internasjonal luftfart etter krigen, og døde i henholdsvis 1992 og 1999.

Tredjemann som overlevde flukten, var den nederlandske piloten Bram van der Stok, som etter tre måneder på flukt kunne krysse grensen til det nøytrale Spania.

Av de 73 rømlingene som ble tatt, ble 50 henrettet – blant dem fluktens organisator Roger Bushell, Ian Cross, Arnost Valenta, Lester Bull samt de to norske pilotene Haldor Espelid og Nils Fuglesang.

Også en femte nordmann, Jan Staubo, deltok i arbeidet med tunnelgravingen, men han ble flyttet til en annen leir før flukten fant sted, og overlevde krigen.