Albert Speer gjorde lynkarriere i 1930-årene ved å gjøre Hitlers mastodontiske arkitekturideer til virkelighet. Da krigen satte en stopper for byggingen, overtok han posten som rustningsminister.
Selv om det må ha stått klart for Speer at han arbeidet for et av historiens mest brutale regimer, ble han ved Hitlers side til det siste – selv da alle kunne se at krigen var tapt.
Men hva fikk den talentfulle akademikeren med de store tekniske evnene til å selge sjelen sin til Hitler?
AMBISJONER
Speer vant Hitlers gunst med sin arkitektoniske iscenesettelse av partimøtene i Nürnberg.
Drømmejobben skulle sikre evig berømmelse
Albert Speer kom fra en arkitektfamilie og ble selv uteksaminert som arkitekt i 1927. Men den økonomiske krisen hindret karrieren.
I forkant av nazistenes rikspartidag i 1933 sendte Speer et forslag til utforming av møteområdet. Hitler så tegningene og ansatte straks Speer.
Som Hitlers sjefsarkitekt fikk Speer et ubegrenset budsjett til arbeidet med å realisere der Führers grandiose fantasier.
Speer håpet at byggearbeidene ville sikre ham faglig anerkjennelse og berømmelse – uansett krigens utfall.
FASCINASJON
Speer var en hyppig gjest i Hitlers residens i Berchtesgaden.
Hitlers «magi» fanget Speer
Første gang Speer hørte Hitler tale, var i desember 1930, og han ble straks betatt av nazilederens grandiose ideer. Like etter ble han medlem av partiet.
«Jeg valgte ikke NSDAP, men å følge Hitler, hvis magiske kraft fanget meg første gang jeg så ham», forklarte Speer i sine erindringer.
Følelsene var gjensidige, og Speer ble en del av Hitlers aller innerste krets.
«I den grad Hitler hadde venner, må jeg ha vært en av de nærmeste», sa Speer under Nürnbergprosessen.
MAKTBEGJÆR
Speer besøkte stadig våpenfabrikkene for å holde moralen oppe hos arbeiderne. Bildet er fra 1944.
Organisasjonstalent ga makt
Speer kunne mer enn å tegne bygninger. Det viste han i 1942 da Hitler utnevnte ham til rustningsminister med ansvar for hærens våpenforsyninger.
Den nye rustningsministeren skuffet ikke. Under Speers ledelse ble Tysklands krigsproduksjon fordoblet.
Posten gjorde ham til en av rikets mektigste menn, og det passet ham godt.
«Jeg ble korrumpert og beruset av begjær etter å utøve makt, å dirigere folk hit og dit og å ha det siste ordet i viktige avgjørelser», skrev han senere.
SKYLD
Historikerne anslår at bare produksjonen av V2-rakettene kostet 10 000 arbeidere livet.
For sent å trekke seg
Speers prestasjoner som rustningsminister gjorde ham bemerket både ute og hjemme. Derfor var det umulig å slippe skyld ved å gå av.
Skylden gjaldt bl.a. rustningsindustriens bruk av tvangsarbeidere – en krigsforbrytelse ifølge internasjonal lov.
Hele 500 000 KZ-fanger slet i Speers våpenfabrikker i 1944. Dødsraten var høy, f.eks. døde 20 000 av 60 000 fanger fra KZ-leiren Dora-Mittelbau under arbeidet.
Forbrytelsen kostet Speer en fengselsstraff på 20 år ved domstolen i Nürnberg.
FREMTIDSPLANER
Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel signerte formelt Tysklands kapitulasjon den 8. mai 1945.
Opprustning skulle fremtidssikre karrieren
Mot slutten av krigen må Speer ha visst at Tyskland ville tape, men han fortsatte ufortrødent sitt arbeid.
Målet var å gjøre Tyskland så sterkt at de allierte måtte gi opp kravet om betingelsesløs overgivelse.
Bestrebelsene fortsatte også etter Hitlers død, da Speer fikk en ministerpost i etterfølgeren Dönitz’ regjering.
Speer håpet at en forhandlet fred ville sikre ham en ledende rolle i etterkrigstidens Tyskland. Men håpet brast. Den 8. mai 1945 overga Tyskland seg betingelsesløst.