Det tredje rikets siste timer

Mandag 30. april 1945

Amerikanske tropper trenger inn i München, Den røde armé står foran Riksdagen i sentrum av Berlin.

Fra hovedkvarteret i Plön ved Kiel leder storadmiral Karl Dönitz den tyske marinens operasjoner. Kl. 18.35 mottar han et uventet telegram fra Berlin:

“I stedet for tidligere riksmarskalk Göring innsatte føreren Dem som sin etterfølger. Skriftlig fullmakt på vei. De skal omgående ta alle de nødvendige forholdsreglene som situasjonen krever,” leser Karl Dönitz.

Telegrammet er underskrevet av Martin Bormann, Hitlers nærmeste med­arbeider i førerbunkeren. Til stede i Plön er også Albert Speer, som Hitler noen dager tidligere har sparket fra stillingen som rustningsminister.

Speer ønsker Dönitz lykke til, men det er ingen feststemning – bare den deprimerende erkjennelsen av at Hitler forbereder seg på å dø. At Hitler har begått selvmord for flere timer siden vet Dönitz ingenting om.

Dönitz kjenner heller ikke den nøyaktige ordlyden i testamentet. Feilaktig tror han at Hitler ønsker en politisk ubeskrevet soldat til å avslutte den tapte krigen. Hva Hitler egentlig mente får Dönitz først greie på da han sitter i alliert fangenskap.

Sent på kvelden dukker Heinrich Himm­ler opp i Plön. Han er leder av nazistenes elitekorps SS og har sluppet ut av Berlin sammen med et stort følge av betrodde menn. Nå forlanger han å få et møte med Dönitz.

Med seg har han seks bevæpnede SS-folk. Dönitz er nervøs. Riktig nok har Hitler fratatt Himmler alle offisielle poster, men Himmler har fremdeles kontrollen over SS og det tyske politiet. Dönitz plasserer en pistol på skrivebordet.

“Vær vennlig å lese dette,” sier Dönitz og rekker Himmler telegrammet. Himmler leser innholdet langsomt og blir blek. Han virker som en knust mann da han bukker for Dönitz.

“La meg bli andremann i Deres stat,” ber Himmler. Dönitz avslår, men han kan ikke sende Himmler bort, for han trenger SS til å opprettholde disiplinen.

Sent om natten når vernemaktens to øverstbefalende frem – generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel og generaloberst Alfred Jodl. De har fungert som Hitlers nærmeste rådgivere, nå orienterer de Dönitz om den militære situasjonen.

En rask gjennomgang viser at krigen ikke kan fortsette så mye lenger: Allierte bombeangrep har satt det meste av krigsproduksjonen ut av spill; det fins nesten ingen reserver av ammunisjon og drivstoff; forsyningsveiene er så godt som ødelagt; på flere fronter er hæren i oppløsning; marinen har lidd store tap; luftvåpenet mangler drivstoff.

“Krigen skal bringes til opphør så raskt som mulig for å hindre flere blodsutgytelser,” konkluderer Dönitz.

Tirsdag 1. mai 1945

Den røde armé inntar Riksdagen. Tyskernes forsvarslinjer i Italia bryter sammen. Britene trenger inn i det nordtyske Holstein.

Kl. 10.53 mottar Dönitz et nytt telegram fra Bormann i Berlin: “Testamente i kraft. Jeg vil så raskt som mulig komme til Dem. Inntil da bør De, etter min mening, unnlate offentliggjørelse.”

Bormann dukker aldri opp i Plön, men han sender et nytt telegram der han forklarer at Hitler “avgikk ved døden” dagen før kl. 15.30 – ikke et ord om selvmord. I samme telegram sender han deler av Hitlers ministerliste.

Dönitz stusser over at Hitlers død har blitt holdt hemmelig i et døgn. Han må gå ut ifra at forsinkelsen skulle gi rivalene tid til å forberede et kupp. Dönitz må handle raskt hvis han vil beholde autoriteten Hitler har gitt ham.

Vakten får beskjed om å arrestere Goebbels og Bormann hvis de dukker opp i Plön. Befolkningen får nyheten om Hitlers død via den tyske kringkastingen:

“Fra førerhovedkvarteret meddeles det at vår fører Adolf Hitler, som kjempet til siste åndedrag mot bolsjevismen, i ettermiddag har falt i sitt hovedkvarter. Føreren utpekte den 30. april storadmiral Dönitz til sin etterfølger.”

Dönitz velger å sette Hitlers ministerliste til side – de reaksjonære nazistene står i veien for Dönitz' mål; kapitulasjon på vestfronten, samtidig som krigen skal fortsette på østfronten. På den måten kan han holde fluktveiene åpne slik at så mange soldater og sivile som mulig kan søke sikkerhet hos amerikanske og engelske tropper i vest.

På østfronten utkjempes krigen med en ufattelig brutalitet. Alle overgrepene tyskerne begikk mot russerne ved begynnelsen av krigen blir nå hevnet. Tyske soldater massakreres, tyske kvinner blir massevoldtatt.

Nazistene har lenge utnyttet historiene om forbrytelsene til å skjerpe forsvarsviljen, men historiene har også skremt millioner av sivile på flukt, og disse vil Dönitz redde.

Samme kveld holder han sin første radiotale. Han aner ikke at Hitler har løpt fra ansvaret ved å ta sitt eget liv, så han benytter anledningen til å hylle den avdøde føreren og poengterer at Hitler har utpekt ham som sin etterfølger:

“I bevisstheten om dette ansvaret overtar jeg ledelsen av det tyske folk. Det er min viktigste oppgave å redde tyske mennesker fra ødeleggelsen av den fremtrengende bolsjevisme. Av denne grunn alene fortsetter den militære kampen.”

“Derfor har jeg behov for hjelp fra dere. Gi meg deres tillit, så er deres vei også min vei,” ber Dönitz.

I sin dagsbefaling til de tyske soldatene var han mer direkte: “Jeg krever dis­iplin og lydighet. Bare hvis mine ordrer følges uten forbehold, kan kaos og undergang forhindres,” presiserte han og fulgte opp med en trussel:

“Den som nå unnlater å gjøre sin plikt, gjør tyske kvinner og barn til slaver. Han er feig og en forræder.”

Frem til 10. mai blir dømte soldater henrettet i et forsøk på å styrke moralen.

Onsdag 2. mai 1945

Tyskerne kapitulerer i Italia. Amerikanerne har erobret Bayern og står nå både nord og sør for Østerrike. Hovedstaden Berlin gir opp kampen mot Den røde armé. Britene inntar Lübeck.

Hovedkvarteret i Plön er nær ved å bli inntatt, og Dönitz beslutter å flytte til marineskolen Mürwik i Flensburg nær den danske grensen. Forberedelsene til flyttingen går i gang.

Dönitz har samlet en ny tysk regjering. Blant ministrene er Albert Speer. Han gjør seg opp noen tanker om hva som skal skje med Tyskland etter krigen. Han foreslår å holde en radiotale der han oppfordrer innbyggerne i de falne delene av Tyskland til å fatte nytt mot og begynne med gjenoppbyggingen.

Utenfor studioet venter Himmler. Han vil gjerne innvie Speer i planene sine for Danmark og Norge: De to okkuperte landene kan brukes som pant for sikkerheten til nazi-lederne, mener han.

Hvis ikke tyskerne får garantier om deres frihet, utvides krigen til disse landene, heter det i forslaget til byttehandel.

Himmler blander seg også inn i et møte i den øverste militære ledelsen. Han mener at den tyske overkommandoen og regjeringen skal flyttes til Praha, for Flensburg kan falle når som helst. Ideen høster bifall, men Dönitz sier nei:

“Hvis britene vil ta oss er de velkomne til å gjøre det!” Den tyske ledelsen vil miste sin legitimitet hvis den fører krig fra utlandet, mener Dönitz.

Nå blir Himmler nervøs. Han forlanger å få stilt et fly til rådighet slik at han kan unnslippe til Praha. Halvt i spøk overveier Speer sammen med piloten Werner Baumbach å la Himmler fly av gårde for så å få ham satt av på en alliert flyplass.

Før de rekker å iverksette ideen, meddeler Himmler at han likevel ikke er interessert: “Når man flyr med Deres fly vet man jo ikke hvor man lander!” sier han.

Speer er rystet over at Himmlers nettverk av angivere fremdeles fungerer. Men også piloten Baumbach vil bort. Han foreslår for Speer at de skal rekvirere et fire-motors sjøfly og flykte til en øde fjord på Grønland.

Flyet skal pakkes med alt de trenger for å overleve noen måneder, helt til de allierte har glemt dem. Speer sier nei takk.

Om kvelden kjører Dönitz og den nye rikskansleren og utenriksministeren Schwerin von Krosigk fra Plön mot det nye hovedkvarteret i Flensburg. De benytter en pansret Mercedes som Hitler har forært Dönitz. Flere ganger angripes bilen av allierte jagerfly. Passasjerene må søke tilflukt i grøfter.

Underveis stanser Dönitz og von Krosigk ved Kaiser Wilhelm-kanalen for å treffe generaladmiral Hans Georg von Friedeburg. De tre mennene drøfter den militære situasjonen og blir enige om å tilby den britiske feltmarskalken Montgomery en delvis kapitulasjon i det nordvesttyske området – men tilbudet må under ingen omstendigheter bremse flyktningestrømmen fra øst.

Von Friedeburg kjører mot Hamburg. Her kan han komme over frontlinjen og nå frem til Montgomery, som har hovedkvarter ved Lüneburg.

Torsdag 3. mai 1945

Britiske tropper rykker inn i Hamburg.

Kl. 03.00 om morgenen når Dönitz frem til Flensburg. Utmattet går han til sengs. Etter et par timers søvn gjennomgår han situasjonen i de okkuperte landene, mens han venter på nytt fra von Friedeburg hos Montgomery.

Kommandantene og de sivile lederne fra Danmark og Norge ankommer. Meldingen fra begge landene er at befolkningene holder seg i ro og de tyske troppene er klare til kamp – og vel så det.

General Lindemann, som har kommandoen i Danmark, foreslår å føre “krigens siste anstendige slag” i landet.

Lindemann blir kraftig imøtegått av Werner Best, som er riksbefullmektiget i Danmark. Han frykter et blodbad og en svensk intervensjon.

Fra det okkuperte Nederland kommer rikskommissær Seyss-Inquart. Han omgår de britiske styrkene i Niedersachsen ved å seile over Nordsjøen. Også rikskommissær Karl H. Frank fra Böhmen og Mähren (Tsjekkia) har møtt frem. Landet står på randen av en oppstand og er umulig å holde, meddeler han.

Himmler er i godt humør. Innen tre måneder vil samarbeidet mellom vestmaktene og Sovjetunionen ha brutt sammen, spår han. Da vil det bli behov for ham og SS til å holde orden i Mellom-Europa.

Om kvelden gir han sine SS-folk ordre om å bruke vanlige vernemakts­uniformer som forkledning og gå under jorden. Alle får falske papirer.

Hos Montgomery i Lüneburg tilbyr von Friedeburg å la de tyske troppene i Nordvest-Tyskland overgi seg til britene. Montgomery presiserer at han ikke kan ta imot soldater fra østfronten. De skal overgi seg til de sovjetiske styrkene.

Britene vil høre om kapitulasjonen gjelder samtlige tyske tropper i nord og vest, innbefattet Nederland og Danmark, men det spørsmålet ligger utenfor von Friedeburgs forhandlingsmandat. Han må kjøre tilbake til Flensburg.

Fredag 4. mai 1945

Tyskernes 9. armé når fra Berlin til Elben og overgir seg til amerikanerne.

Den tyske militære ledelsen trer sammen kl. 9 for å drøfte Montgomerys betingelser. Det er vanskelig å komme til enighet, for Montgomery stiller strenge krav:

Den tyske marinen skal overgi seg, men skipene gjør i disse dager en desperat innsats på Østersjøen for å evakuere flyktningene fra øst. Von Friedeburg beroliger med at britene har gitt en muntlig aksept for at seilasen kan fortsette.

I tillegg krever Montgomery overdragelse av alle tyske våpen. Keitel og Jodl foreslår å ignorere kravet og ødelegge dem i timene før kapitulasjonen trer i kraft, men rikskansler Schwerin von Krosigk advarer dem.

Det er en viss risiko for at heller ikke Montgomery vil stå ved sin del av avtalen, påpeker han. Etter møtet flyr von Friedeburg tilbake til Montgomery. Kort etter gir Dönitz ubåtkommandantene sine ordre om å innstille kamphandlingene – og om å avstå fra å ødelegge fartøyene deres.

I Lüneburg har britene innkalt pressen til å bevitne von Friedeburgs delvise kapitulasjon hos Montgomery. Kl. 19.40 får Dönitz beskjed om at kapitulasjonen er underskrevet og kan tre i kraft neste morgen kl. 8.00.

Meddelelsen spres raskt til de tyske enhetene som tar den til etterretning. Bare blant ubåtbesetningene hersker det uro. De forstår ikke at fartøyene deres skal avleveres til fienden.

Utpå kvelden trenger to kapteiner seg frem til Dönitz’ gemakker og forlanger å høre den ubegripelige ordren fra hans egen munn. Men Dönitz har gått til ro, og adjutanten hans vil ikke slippe kapteinene inn. Adjutanten gjentar Dönitz’ ordre og tilføyer: “Hvis jeg var kaptein ville jeg ha visst hva jeg skulle gjøre.”

Kapteinene nikker og forsvinner. I løpet av natten ødelegges flere ubåter. Kapteinløytnant Asmus Jepsen tror feilaktig at krigen er slutt nå. Han sender sine menn hjem og begir seg mot hjembyen i Nord-Tyskland.

Lørdag 5. mai 1945

Ved midnatt overgir de tyske troppene i Nederland, Danmark og Nordvest-Tyskland seg. Kort etter meddeler general-oberst Löhr i et telegram til Dönitz at han gir opp forsvaret av Østerrike.

Kapteinløytnant Asmus Jepsen blir anholdt og anklaget for desertering. Etter en kort prosess får han sin dom. Døden. Samme natt henrettes 11 unge tyske matroser i Sønderborg. Det er straffen for å ha låst inne offiserene sine slik at de selv kunne dra hjem.

Dönitz forbyr undergrunnsbevegelsen Wehrwolf (varulv), som nazistene i krigens siste måneder har opprettet for å yte motstand og begå terror i de områdene som de allierte har erobret.

Tyskernes sjefforhandler von Friedeburg forlater det britiske hovedkvarteret ved Lüneburg og fortsetter til amerikanernes hovedkvarter i Reims, Frankrike. Her skal han forhandle med brigadegeneral Dwight D. Eisenhower om en delvis kapitulasjon på de vestlige og sørlige frontavsnittene.

Men Eisenhower vil ikke under noen omstendigheter møte von Friedeburg. Etter at generalen med egne øyne har sett grufullhetene i de tyske kz-leirene, hater han alle tyskere.

I stedet sender Eisenhower en underordnet, som ved hjelp av et kart over fronten viser hvor håpløs tyskernes situasjon er. Amerikanerne krever en betingelsesløs tysk kapitulasjon på alle fronter.

Kravet overskrider von Friedeburgs forhandlingsmandat. Han er nødt til å kontakte Dönitz i Flensburg.

Søndag 6. mai 1945

Utpå morgenen når von Friedeburgs telegram frem til Flensburg. Det amerikanske kravet utløser en heftig debatt i det tyske hovedkvarteret fordi en samlet kapitulasjon vil være fatal for tyske soldater og flyktninger på østfronten.

Jodl er den argeste motstanderen, og Dönitz beslutter å sende ham til Reims for å utdype det tyske dilemmaet for Eisenhower.

Dönitz mottar et telegram fra Hermann Göring, som oppholder seg i nazistenes alpeparadis Berchtesgaden med sin familie.

Göring tilbyr å forhandle “en ærefull fred” med Eisenhower ,“fra marskalk til marskalk”. Dönitz ignorerer forslaget, så Göring beslutter selv å ta kontakt med fienden.

Litt før kl. 17 møtes Dönitz og Himmler en siste gang. Dönitz meddeler at han ikke ønsker å se ham mer, men humøret til Himmler er på topp – hans tid vil komme, det vet han.

Senere på kvelden ankommer Jodl Reims med fly. Hans oppgave er å vinne tid og først underskrive kapitulasjonen 8. mai og samtidig oppnå en 48-timers frist der de tyske troppene kan bevege seg fritt – og komme seg i sikkerhet i vest.

Men Eisenhower gjennomskuer spillet. Verken hans egne følelser eller alliansen med Sovjet tillater ham å gi tyskerne noen innrømmelser. Hvis de ikke skriver under innen midnatt slik at avtalen trer i kraft den 9. mai kl. 00.00, blir forhandlingene avbrutt, og krigen gjenopptatt med full styrke.

Jodl telegraferer til Dönitz: “Jeg ser ingen annen utvei, kaos eller aksept. Ber om omgående telegrafisk bekreftelse på at jeg kan underskrive.”

I Flensburg føres kapteinløytnant Asmus Jepsen til flåtebasens skytebane. Kl. 20.15 blir han henrettet. Skuddene kan høres fra Dönitz’ skrivebord. Selv om krigen slutter om få timer, skal disiplinen holdes til det siste.

Frem til midnatt drøfter den tyske ledelsen amerikanernes ultimatum. Dönitz oppfatter Eisenhowers betingelser som ren utpressing, men kl. 00.40 må han gi seg. Jodl får fullmakt til å skrive under.

Mandag 7. mai 1945

Spania avbryter de diplomatiske forbindelsene med Tyskland.

Kartrommet i amerikanernes hovedkvarter i Reims fylles med filmkameraer; krigskorrespondentene gjør seg klar til å overvære krigens avslutning i Europa. Kl. 02.41 underskriver Jodl og von Friedeburg uten å fortrekke en mine.

Stemningen er ikke høy i kartrommet. Et øyenvitne beskrev senere stemningen slik: “Det var snarere et øyeblikk av høytidelig takknemlighet.”

Kl. 12.45 holder rikskansler Schwerin von Krosigk en radiotale til det tyske folket. Han skal orientere om den forestående kapitulasjonen:

“Etter en nesten seks år lang heltemodig kamp av en hardhet uten sidestykke, har vi overgitt oss til motstanderens overveldende styrke. En fortsettelse av krigen ville bare ha betydd meningsløs blodsutgytelse og ødeleggelse,” forklarer han.

I sin tale fastlegger han “enhet, lov og rettferdighet” som de grunnleggende verdiene for det kommende Tyskland. Imens beslutter Dönitz’ regjering at Hitler-hilsenen (hevet høyrearm) også skal være vernemaktens hilsen i fremtiden.

Hermann Göring forlater Berchtesgaden for å møte Eisenhower, men han kommer ikke langt. Amerikanske soldater tar ham til fange på en fjellovergang.

Tirsdag 8. mai 1945

Like over middag holder Dönitz sin siste tale til tyskerne. Fra radiostasjonen på postkontoret i Flensburg sier han:

“Vi må se realitetene i øynene. Grunnlaget som Det tyske riket bygget på, er knust. Enheten mellom stat og parti eksisterer ikke mer.”

Dönitz lover å fortsette som rikspresident i den kommende, vanskelige tiden – hvis tyskerne ønsker det: “For bare min kjærlighet til Tyskland og plikten holder meg på min vanskelige post.”

Mens Dönitz taler, innleder Himmler sin flukt. På en bondegård nær Flensburg tar han av seg sin svarte SS-uniform og ifører seg i stedet en uniform fra hæren.

Nå heter han Heinrich Hitzinger, sersjant i den tyske vernemakten.

Stalin er ikke tilfreds med kapitulasjonen i Reims. Han forlanger at den offisielle kapitulasjonen underskrives i Berlin. Tre tyske sjefer for vernemakten, med Wilhelm Keitel i spissen, flyr til Berlin.

Onsdag 9. mai 1945

Kl. 00.00 trer den betingelsesløse kapitulasjonen i kraft. I Norge overgir 350 000 tyske soldater seg og begir seg til fangeleire.

I studioet i Flensburg sitter nyhetsoppleseren klar med den siste offisielle tyske frontberetningen:

“Vernemaktens overkommando meddeler at alle våpen har stilnet siden midnatt. På storadmiralens (Dönitz’, red.) befaling har vernemakten innstilt den nytteløse kampen. Dermed er den nesten seks år lange heltemodige kampen ved veis ende. Den brakte oss store seire, men også tunge nederlag. Heltemodig måtte den tyske vernemakten til sist se seg slått av en mektig overmakt.”

Krigen er slutt, men Dönitz-regjeringen fortsetter. Hver dag presis kl. 10 trer kabinettet sammen i Flensburg for å drøfte forsyningssituasjonen og landets fremtid.

Stemningen svinger mellom mismot og troen på at de allierte trenger Dönitz til å gjenreise det ødelagte landet.

På samme måte som Himmler regner Dönitz med at vestmaktene raskt vil få problemer med Sovjet, og da vil han tilby seg som en alliert.

Torsdag 10. mai 1945

De siste tyske troppene på Kanaløyene Jersey, Guernsey og Alderney overgir seg. Det samme gjelder de franske havnebyene Lorient, St. Nazaire og La Rochelle samt Dunkerque i Belgia.

I Flensburg trer en tysk krigsrett sammen for å behandle saken mot matros Johann Süss, som nektet å gjøre fartøyet sitt seilklart og dermed ble en trussel for moralen i marinen.

Den meningsløse dødsdommen fullbyrdes neste dag.

Fredag 11. mai 1945

Den røde armé okkuperer Bornholm.

I Flensburg er havna og innseilingen fylt med krigsskip, passasjerskip, robåter og frakteskip. Ca. 450 fartøyer med flyktninger, soldater fra østfronten og kz-fanger, som SS evakuerte fra leirene. 25 000 mennesker er strandet i byen.

Historikere har siden anslått at to-fire millioner tyskere kom seg ut av de sovjetiskokkuperte områdene pga. Dönitz' forhandlingstaktikk i krigens siste dager.

Lørdag 12. mai 1945

Heinrich Himmler, som nå kaller seg Heinrich Hitzinger, kjører sammen med en håndfull forkledde SS-menn mot sør. Da de når Elben må de la bilen stå og krysse elva på en fiskebåt.

De holder seg skjult på en gård i et par dager.

Søndag 13. mai 1945

Britene inntar endelig Flensburg og forbyr alle nazistiske organisasjoner. Kl. 10.45 trenger en britisk offiser inn på hovedpostkontoret og stanser radiosendingene. Vestlige krigskorrespondenter dukker jevnlig opp for å snakke med Dönitz-regjeringen.

Det gir ministrene en følelse av betydning, men de allierte ignorerer regjeringen, og den nyter ingen diplomatisk anerkjennelse.

Mandag 14. mai 1945

Under en offisiell høytidelighet heises seiersmaktenes flagg på taket av politistasjonen. Dönitz beslutter å fjerne Hitler-bildene fra kontorene som den britiske okkupasjonsmakten jevnlig er innom.

Tirsdag 22. mai 1945

Vest for Hamburg stopper en britisk patrulje en gruppe forhutlede tyske soldater. Tyskerne opplyser at de er på vei hjem fra krigen. En av dem presenterer seg som sersjant Heinrich Hitzinger.

Hitzinger virker svakelig og bærer en lapp for venstre øye. Tyskerne blir tatt med til en krigsfangeleir, men Hitzinger er høylytt utilfreds med behandlingen britene utsetter ham for.

Han forlanger å få snakke med kommandanten for leiren. Nå river Hitzinger lappen av øyet og avslører sin sanne identitet: Heinrich Himmler, leder av SS.

Han er en av landets øverste ledere og fortjener ærlig talt mer respekt, mener han. Leirkommandanten sender Himmler til det britiske hovedkvarteret i Lüneburg.

Onsdag 23. mai 1945

Himmler har ankommet hovedkvarteret i Lüneburg. Vokterne vil være helt sikre på at han ikke har en giftampulle, og utsetter ham for en grundig kroppsvisitering.

Himmler innser at hans fremtredende posisjon ikke gir ham noen fordeler, og biter i giftampullen som han har hatt skjult i munnen.

Dødskampen begynner. Britene syr tungen hans fast med nål og tråd for å gi ham et brekkmiddel som kan tvinge cyan-kaliumet ut av magen. Men det er for sent. 12 minutter senere er Himmler død. Liket spas ned i en skog.

Samme dag bestemmer den britiske okkupasjonsmakten å oppløse Dönitz' regjering i Flensburg. Soldater trenger inn på marineskolens område og samler de tyske ministrene, stabsoffiserene og annet administrativt personell sammen. I alt dreier det seg om 300 mennesker.

“Opp med hendene!” og “Ned med buksene!” roper britene og kroppsvisiterer alle grundig på jakt etter giftampuller. Den tyske sjefforhandleren von Friedeburg føler seg så ydmyket at han begår selvmord.

For storadmiral Karl Dönitz er det verste av alt at han blir fratatt sin marskalkstav.

Lenger fremme venter krigsforbryterprosessene i Nürnberg.