Hitler sendte livgarden til fronten

Det opprettes til sammen 38 SS-divisjoner i Tyskland i løpet av krigen, og Hitler Leibstandarte er den eldste og mest prestisjefylte av alle. De kjemper med ekstrem iver.

Tropper fra Leibstandarte utmerker seg på mange av de mest kjente slagmarkene i verdenskrigen, og utviser akkurat den blandingen av mot og brutalitet som føreren mener er nødvendig for å sikre Tyskland seieren.

Soldatene overrasker gang på gang fienden med dristige angrep uten hensyn til egne tap og står villig til tjeneste for å utføre nazistenes skitne arbeid – fra drap på Øst-Europas jøder til henrettelse av amerikanske krigsfanger.

Hitler fryktet suspekt masse

Leibstandartes historie begynte allerede i 1923, da nazilederen Adolf Hitler trengte en personlig livgarde. Den besto bare av åtte mann, som med førerens egne ord var «menn som var klar til revolusjonen og visste at visse ting ville kreve en hard hånd».

Livgarden ble døpt «Hitler-stormtroppene» – et pompøst navn som bevisst skulle henlede tankene på første verdenskrigs heltemodige tyske stormtropper.

Noe særlig med pomp og prakt var det ikke over de første gardistene, for deres hovedoppgave gikk ut på å være utkastere under nazistpartiets møter samt delta i gateslagsmål nå og da.

Hitlers livgarde var også med under det såkalte ølkjellerkuppet i 1923, men ble oppløst av myndighetene – akkurat som andre av nazistpartiets bøllegjenger da kuppet slo feil og partilederen endte bak murene i Landsberg-fengselet.

Allerede i desember 1924 ble Hitler løslatt fra Landsberg-fengselet, og i 1925 tok han opp igjen kampen for å vinne makten i Tyskland. Men nazistene var ikke lenger et velorganisert parti:

«Da jeg kom ut av Landsberg, var alt brutt opp og spredt i rivaliserende bander. Jeg trengte en mindre livvakt bestående av menn som ville forplikte seg betingelsesløst – også til å marsjere mot sine egne brødre. Heller 20 menn man stoler helt og holdent på, enn en suspekt masse», forklarte Hitler.

Den «suspekte massen» var først og fremst nazistenes bøllekorps SA, som Hitler fryktet ville avsette ham en dag. Nazilederens nye livgarde fikk navnet Schutzstaffel (beskyttelsesskvadronen) – i dagligtale forkortet SS – og den vokste i løpet av 1920-årene til 280 mann.

Da Hitler tok makten i Tyskland i 1933, iverksatte han alle sine betrodde menn i arbeidet med å legge en jernring rundt Rikskanselliet i Berlin.

Livvaktene måtte ha krigserfaring

Hitler hadde imidlertid langt større planer for livgarden enn bare å bruke dem som vakter i maktens korridorer. Første skritt tok han under partikongressen i Nürnberg sensommeren 1933, da han belønnet vaktkorpset med et nytt navn: Leibstandarte Adolf Hitler.

Året etter var livgarden med på å eliminere SA-ledelsen under de lange knivers natt. Gardistene henrettet blant andre seks fremtredende SA-medlemmer som satt i Stadelheimfengselet i München.

Førerens livvakter var ikke særlig treffsikre, så aksjonen ble langtrukken og ofrene skamskutt før blodbadet omsider var overstått. Deretter tok Hitler og Himmler fatt på å forvandle SS fra vaktkorps til elitetropper.

Føreren så for seg at SS en vakker dag skulle være en viktig del av ordensmakten i hans nye Stor-Tyskland, og derfor måtte soldatene i Leibstandarte ha krigserfaring, argumenterte Hitler:

«I vårt rike vil SS og politiet i fremtiden bare kunne besitte den nødvendige autoriteten i forhold til borgerne hvis de har en soldatmessig karakter. Gjennom deres militære erfaringer vil den tyske befolkningen oppnå en slik krigermentalitet at de feite, joviale, sokkestrikkende politifolkene som vi hadde i Weimartiden ikke vil kunne håndheve lov og orden. Det er derfor nødvendig at SS og politi i egne lukkede enheter beviser sitt mot ved fronten på samme måte som hæren, og at de bringer blodofre som alle andre grener av de væpnede styrkene», forklarte Hitler.

Hans egen livgarde ble en del av den såkalte SS-Verfügungstruppe, som i tilfelle krig skulle forsterke hæren. Utdannelsen av SS-tropper tok fart, og igjen var Hitler drevet av frykten for de som kunne ta fra ham makten.

Etter hvert som han tiltok seg diktatoriske beføyelser, risikerte han å bli avsatt av hærens generaler. Et stort, slagkraftig korps av SS-soldater var derfor nødvendig for å
avskrekke kuppmakere.

SS-troppene ble hengt ut

Leibstandarte SS Adolf Hitler, som nå var regimentets fulle navn, var mestere i parader og tok seg godt ut i de svarte uniformene, men soldatene virket ikke særlig avskrekkende på hærens generaler.

«Asfaltsoldater» og «leketøyssoldater» kalte de hånlig Leibstandarte og de andre SS-troppene som ennå ikke hadde utmerket seg på slagmarken. SS-tropper var riktig nok med på invasjonen av både Sudeterland og Østerrike i 1938, men begge steder skjedde det uten kamp.

I september 1939 fikk de svartkledde SS-erne omsider muligheten til å bevise mot og militære ferdigheter da Tyskland angrep Polen og andre verdenskrig brøt ut. Leibstandarte dro til fronten som et mekanisert infanteriregiment – rundt 1000 fotfolk i pansrede kjøretøy som skulle i nærkamp med fienden.

I Polen utviste soldatene en slik kampglød at Wehrmacht-offiserer klaget over disiplinære problemer i enheten. «Vill skyting, for høy tapsrate og en tilbøyelighet til å sette fyr på enhver landsby under fremmarsjen», het det i flere rapporter sendt til hærens overkommando.

De uerfarne soldatene fra Hitlers livgarde var ganske riktig ivrige etter å bevise at de fortjente tittelen som førerens elitetropper. Iveren gjorde dem ekstra raske på avtrekkeren og mer risikovillige enn resten av invasjonsstyrken og brakte livgarden i store vanskeligheter.

Ved byen Pabianice 150 km sørvest for Warszawa blottet Leibstandarte seg uforsiktig og kom under voldsom beskytning fra polske tropper. Hæren måtte komme dem til unnsetning og godtet seg over SS-troppenes bommert.

En av hærens offiserer foreslo til og med at Leibstandarte skulle fjernes fra fronten og sendes i reserve, men det fikk mektige SS-generaler med direkte adgang til føreren forhindret.

Under Polen-felttoget beviste Leibstandarte også at de hadde hørt etter under den ideologiske delen av treningen.

Uten å nøle henrettet regimentets musikkorps 50 jøder i byen Błonie, og 10 dager senere drepte andre medlemmer av Leibstandarte 200 sivile ved byen Złoczew. Massakrene sjokkerte flere av hærens generaler, men de hadde ingenting å stille opp.

Hellas hjalp på omdømmet

Forholdet mellom hæren og SS-troppene forble anspent under vestoffensiven i 1940, der Leibstandarte igjen rotet det til i måten de gikk frem på: Den 13. mai kom en av regimentets skyttere til å såre den tyske generalen Kurt Student.

Leibstandarte hadde rykket inn i Rotterdam under invasjonen av Nederland. Regimentet antok at de som i Polen måtte være de første tyske troppene på stedet, så da livgarden fikk øye på en gruppe nederlandske soldater, åpnet de uten videre ild.

Den tyske hærens fallskjermtropper hadde imidlertid allerede omringet nederlenderne, og general Student var i gang med å forhandle med dem om overgivelse. Generalen ble truffet i hodet, men Leibstandarte nektet hardnakket for å ha skutt på ham, så ingen ble stilt til ansvar.

Både i Nederland og Frankrike kjempet Leibstandarte med stor villskap og deltok i omringingen av den britiske hæren ved Dunkerque. I landsbyen Wormhoudt begikk regimentet igjen krigsforbrytelser ved å sperre britiske og franske krigsfanger inne på en låve og kaste håndgranater inn til dem. 80 fanger omkom.

Den tyske hærens anerkjennelse fikk Leibstandarte først under Balkan-felt-toget året etter. Regimentet var blitt til en brigade på 6500 mann og hadde fått flere pansrede kjøretøy.

Livgarden ledet derfor angrepet på Hellas. Etter å ha erobret fire viktige fjelloverganger på bare ti dager fikk Leibstandarte den greske hæren til å overgi seg.

I motsetning til fiendene de hadde hatt så langt ble grekerne behandlet etter alle krigens regler – ifølge nazistisk ideologi tilhørte de nemlig en stor europeisk kultur.
Greske offiserer ble invitert på middag, og etterpå fikk både menige og offiserer lov til å gå – mot at de lot våpenet ligge igjen.

Som takk mottok Leibstandarte en brunbjørn i gave. Den ble sendt hjem til kasernen Lichterfelde ved Berlin, der den underholdt Leibstandartes tusenvis av nye rekrutter, som lå i hardtrening for å forberede seg til oppgavene som ventet dem.

Stridsvogner var mangelvare

Hitler var begeistret for livgardens opptreden i Hellas, og nå ble Leibstandarte sendt til Østfronten, der invasjonen av Sovjetunionen var i full gang.

Her deltok livgarden blant annet i erobringen av storbyen Kiev og drepte angivelig 4000 russiske krigsfanger. De neste ti månedene hastet Leibstandarte fra slagmark til slagmark langs Østfronten, før den ble sendt til Frankrike for å hvile ut og bli oppgradert til divisjonsstørrelse.

I Normandie skulle Leibstandarte omgjøres til en panserdivisjon med stridsvogner, men de lot vente på seg. Da en av divisjonens nye rekrutter, Wilhelm Roes, ankom i oktober 1942, foregikk treningen ved at soldatene marsjerte rundt i øvelsesterrenget i små grupper på fem mann.

En av dem tok rollen som stridsvognkommandant, mens de fire andre symboliserte beltekjøretøyets fire hjørner og beveget seg i den retningen kommandanten befalte.

«Når ordren ‘panser kjør!’ ble gitt, kunne jeg nesten ikke å unngå å bryte ut i latter. Først etter flere uker mottok vi ett enkelt kjøretøy på deling», skrev Roes i sine erindringer.

I februar 1943 vendte Leibstandarte tilbake til Østfronten som en 20 000 mann stor panserdivisjon utstyrt med blant annet ni Tigervogner. Men først måtte de store russiske viddene krysses med tog, og mens den 17-årige Wilhelm Roes lå og sov i en togvogn, fikk han en forsmak på krigens alvor.

Russiske partisaner avsporet toget, og etter et par kollbøtter ned bakken krøp Roes uskadd ut til et inferno: «Noen vogner var omspent av flammer, og sårede skrek. Vi hadde vært koblet sammen med et ammunisjonstog med ukrainske frivillige i. Disse mennene forsøkte nå å komme ut av de brennende vognene. Vi kunne ikke gjøre noe for å hjelpe dem, for ammunisjonen eksploderte hele tiden rundt ørene på oss. I stedet måtte vi bare se på mens vogna gikk opp i røyk».

Leibstandarte hadde forlatt Østfronten i 1942, mens tyskerne gikk fra seier til seier. Nå hadde krigslykken snudd. Siden nederlaget ved Stalingrad hadde Tyskland vært på tilbaketog, men russerne skulle stoppes før de krysset den mektige Dnepr-elva i Ukraina.

Derfor ble nye, friske SS-divisjoner sendt mot industribyen Kharkov for å lede motangrepet på Den røde armé.

Leibstandarte-soldaten Erwin Bartmann husket den iskalde marsmorgenen da han sammen med livgarden rykket frem mot Kharkov:

«Over snødekte jorder omringet vår gruppe Kharkov. I det første dagslyset gikk russerne hardt inn for å stoppe fremmarsjen med et overraskelsesangrep over åpent land. Noen kilometer til høyre for meg sendte våre ra­kett­kas­­tere en missilbyge over dem».

Etter å ha brutt gjennom Den røde armés linjer trengte Erwin Bartmann frem til tettbygd område: «Gatekamp om vinteren var alltid en farlig sak. Men i Kharkov var farene
eksepsjonelt store. Russerne kjempet innbitt for hvert hus, hvert gatehjørne. Noen steder bremset snø i knehøyde bevegelsene våre, og i gatene utgjorde snikskyttere hele tiden en trussel».

Heltene kalte torg opp etter seg

De blodige gatekampene kostet Leibstandarte dyrt, men etter fire dagers gradvis fremdrift gjennom den kolossale industribyens nordlige forsteder brøt divisjonen gjennom til sentrum. På Dzerzjin­skij-­plassen, et av verdens største torg, hadde Bartmanns kamerater hengt opp et skilt med teksten «Platz der Leibstandarte».

Også den 17-årige Roes nådde frem til Kharkov, der russerne hadde produsert mange av sine fryktede T-34-stridsvogner. Roes overnattet i en fabrikkbygning og overrasket om morgenen en russisk soldat som hadde gått seg vill. Han sendte fangen bort til sin overordnede, som ropte til russeren at han skulle forsvinne derifra.

«Russeren løp alt han kunne, men da han nærmet seg en losseplass, hevet min overordnede maskinpistolen og skjøt ham».

I løpet av våren og sommeren 1943 deltok Leibstandarte i flere trefninger med Den røde armé, før historiens største panserslag brøt ut ved Kursk. Her bemannet Hitlers livgarde 9 av de 42
Tiger-stridsvognene og en del av de øvrige 500 stridsvognene som tyske SS-divisjoner angrep russerne med.

Roes var radiooperatør i en av dem og lå på lur ved en dyp grøft der den ene russiske T-34-stridsvogna etter den andre kjørte seg fast.
«Vi behøvde bare å vente og skyte. Jeg grep ma­skin­ge­været og meiet ned de russiske infanteristene som vrimlet frem mot oss. Etter en kort pause rullet russernes andre angrepsbølge frem, og enda en gang fulgte en nådeløs nedslakting. Russerne kastet også reservistene inn i kampene som slaktekveg. Soldatenes liv betydde tilsynelatende ikke noe for deres overordnede», skrev Roes i sine erindringer. Det samme gjor­de seg også gjeldende hos Leib­standarte.

Da roen senket seg over slagmarken, dannet Roes seg en oversikt over divisjonens tap: «Vi hadde ikke mistet mange stridsvogner, men flere panserkjøretøy. Enheten vi regnet i var ikke menneskeliv, men maskiner».

Roes følte seg trygg på at tyskerne hadde seiret, men andre steder langs fronten hadde de tyske divisjonene lidd knusende nederlag, så retrett var den eneste muligheten.
«Vi fattet det ikke. Etter de siste dagers triumfer ville vi bare komme oss fremover», husket Roes.

Italia var ren ferie

Leibstandarte ble ikke bare trukket til-bake, men transportert til den andre enden av Europa. Sommeren 1943 mistet Hitler sin eneste trofaste støttespiller: Den italienske diktatoren Benito Mussolini, som ble avsatt. Føreren sendte livgarden sin til Italia for å hindre landet i å slutte fred med de allierte.

Her avvæpnet Leibstandarte stort sett uten kamp den italienske hæren, og tiden i Italia ble relativt avslappet sammenlignet med Østfrontens redsler.

Men Hitlers skitne arbeid tok livgarden fortsatt på alvor, og i september drepte den 49 jøder ved Lago Maggiore. Mange av dem fikk hender og føtter bundet før de ble kastet på sjøen.

Under oppholdet i sør fikk Hitlers elitetropper for siste gang nytt navn. Med nazistenes hang til grandiose titler ble enheten nå hetende 1. SS Panzerdivision Leibstandarte SS Adolf Hitler.

Med nytt navn og nye stridsvogner gikk turen tilbake til Østfronten, der flere skuffelser ventet etter hvert som Den røde armé trengte frem.

I april 1944 ble divisjonen sendt på perm i Belgia for å komme til hektene, men da de allierte to måneder senere iverksatte D-dagen, ble eliteenheten sendt til Normandie.

Under slaget om Caen og tyskernes desperate kamp for å slippe ut av Falaise-lommen mistet Leibstandarte alle sine stridsvogner og andre kjøretøy. 5000 mann ble drept, såret eller endte i fangenskap.

Nye rekrutter og nye stridsvogner var imidlertid på vei, for Leibstandarte sto alltid fremst i køen når mannskap og utstyr skulle fordeles. Derfor kunne livgarden delta i Hitlers siste desperate offensiv i Ardennene.

Massemord i snøen

Målet med Ardenner-offensiven var å innta Antwerpen og kutte de alliertes forsyningslinjer før fienden kunne angripe selve Tyskland. Da sturmbannführer Werner Pötschke hadde senket sin panzerfaust og Pantherstridsvognene rullet frem, husket han førerens ord om at «offensiven var skjebnetimen for det tyske folk».

I Leibstandarte ble førerens ord tolket som grønt lys til å glemme krigens regler og kjempe like iherdig som på Østfronten.

Pötschke fikk plutselig et par hundre amerikanske krigsfanger å ta seg av og ble voldsomt irritert. Fanger forsinket Leibstandartes fremrykning, for de skulle både bevoktes og fraktes til en militær fangeleir.

Nær byen Malmédy skysset han fangene inn på et snøkledd jorde, slik at de mange hundre kjøretøyene hans kunne komme forbi på den smale veien. Da hans Panther-stridsvogner ble kalt frem for å bistå andre SS-tropper som var under beskytning, beordret han to enheter til å skyte fangene.

Først flerret enkelte pistolskudd opp den kalde desemberlufta, så meiet tyskerne ned de amerikanske soldatene med maskingeværer. I alt 84 amerikanske krigsfanger ble drept ved Malmédy.

Ardenneroffensiven mislyktes, og Leibstandarte ble desimert i den belgiske snøen – 4000 mann døde, ble såret eller tatt til fange – og fra nå av var enheten bare en skygge av fordums styrke.

Få måneder senere døde sturmbannführer Werner Pötschke under Hitlers våroffensiv i Ungarn, og store deler av Leibstandarte endte i Wien for å forsvare byen mot Den røde armé.

Heller ikke her kunne den sterkt medtatte livgarden holde stand, og i raseri befalte Hitler at hele divisjonen skulle fjerne navnet «Adolf Hitler» fra uniformene fordi de «ikke hadde kjempet slik situasjonen krevde».

Ordren ble ignorert av Leibstandartes øverstbefalende, og i krigens siste måneder sluttet selv førerens egen livgarde å blindt adlyde hans stadig mer vidløftige ordrer.

Men Hitlers liv beskyttet Leibstandarte til det siste. Rundt 800 mann fra livgarden utgjorde størstedelen av de 2000 soldatene som i april 1945 forsvarte førerbunkeren i Berlin, selv om russerne sto noen få hundre meter unna.

Da Hitler begikk selvmord 30. april 1945, fikk gardistene ordre om å flykte mot vest, for russerne ville gjøre kort prosess med SS-folk etter overgrepene mot sivile og krigsfanger på Østfronten.

Men bare få slapp gjennom til amerikansk- og britisk-kontrollert område. Mange falt i kamp eller begikk selvmord i ruinene av Adolf Hitlers Tyskland.

Etterskrift

Wilhelm Roes overlevde krigen og satt et års tid i amerikansk fangenskap mens SS-fortiden hans ble studert. Rochus Misch ble torturert i Sovjet og kom først hjem i 1953. Erwin Bartmann satt i britisk fangenskap til 1948.