Sommeren 1933 kunne Adolf Hitler gjøre opp status over nazismens første måneder i Tyskland: “Makten har vi. I dag kan ingen gi oss motstand.
Men vi må oppdra det tyske mennesket til denne staten,” sa han til en gruppe av nazipartiets stormtropper (SA).
Men hvis noen i salen trodde at Hitler hadde planer om å omdanne Tyskland til en politistat, der frykten skulle holde 60 milloner innbyggere i sjakk, så tok de feil.
Hitler visste at statsterror og kadaverdisiplin aldri ville kunne holde riket sammen. I stedet gikk han i gang med å skape en velferdsstat som verden ikke hadde sett maken til.
Kvinnens plass var i hjemmet. Fikk de mer enn fire barn var belønningen et “moderkors”.
Keiserrikets undergang skremte
Nazistene hadde studert tiden rundt keiserrikets undergang i 1918 grundig. Den gang ble millioner av tyske menn sendt til fronten med en lønn som ikke kunne brødfø familien som ventet hjemme.
Tyskerne ble kastet ut i fattigdom, mens keiseren, hær-ledelsen og overklassen ignorerte befolkningens lidelser. Og i takt med at sulten og nøden økte i omfang, brøt hjemmefronten sammen; landet var i oppløsning allerede før kapitulasjonen i november 1918.
Nazistenes konklusjon var enkel: Hvis de ville beholde makten, måtte de gi tyskerne økonomisk trygghet og skape sosial likhet.
Frem til nazistenes maktovertakelse i 1933 hadde Tyskland vært et strengt inndelt klassesamfunn. Det første nazistene gjorde var å snu opp ned på dette systemet.
Mange av medlemmene av bevegelsen var yngre menn fra middelklassen, og de fortrengte nå stats- administrasjonens inngrodde embetsmenn – “kirkegårdsgrønnsakene”.
De trakk med seg andre unge, jurister, leger og ingeniører, som før var blitt holdt nede. Nazistene slapp løs dette overskuddet av talent – og de unge var ivrige etter å bevise hva de var verdt.
Hitler lovet “arbeid, arbeid, arbeid” til de vel seks millioner arbeidsledige. Etter tre år – i 1936 – var tallet mer enn halvert, og optimismen rådet.
Det var særlig rustningsindustrien og byggingen av motorveier som skapte arbeidsplasser. Samtidig oppfordret nazistene kvinner til å gi opp yrkeslivet og vie seg til familien. Det store antallet ledige stillinger ble overtatt av menn, som dermed forsvant fra statistikken.
Men trygge jobber var ikke nok, befolkningen måtte vite at staten deres var til for dem. Derfor gikk nazistene i gang med å innføre en lang rekke velferdsgoder, for eksempel høyere pensjoner, nye fradragsmuligheter, økonomiske fordeler til hjemmeværende kvinner og lettere adgang til videregående utdanning for barn fra fattige familier.
Arbeiderne, som var blitt fratatt retten til å organisere seg, fikk lovpålagt ferie og fri på Arbeidets dag, den 1. mai.
“Tyskland blir stort når de fattigste er de mest trofaste innbyggerne,” forutså Hitler, og gikk i gang med å eliminere de fattiges verste fiende, namsmannen. Kreditorenes muligheter for å inndrive gjeld med hjelp av namsmannen ble drastisk beskåret, slik at det kunne bli slutt på “elendiggjøringen” av innbyggerne.
Avisen til forbundet av tyske namsmenn formante sine medlemmer om den nye arbeidsmoralen: “En sosialt bevisst namsmann skal ikke kaste de fattigste av sine medborgere ut i armod og samtidig ta fra dem tilliten til den omsorgsfulle staten og kjærligheten til fedrelandet”.
Ny teknologi vant innpass. “Folkeradioen” brakte Hitlers taler ut til de tusen hjem.
I 1938 var kassen tom
Den militære opprustningen og de sosiale godene kostet staten milliarder, noe skatteinntektene umulig kunne dekke. Byråkratene i finansdepartementet begynte å fuske med tallene, i håp om at fremtidige inntekter ville tette hullene.
I 1935 forbød Hitler like godt å offentliggjøre statsbudsjettet. Bunnlinjen ville raskt avsløre at regimet var på randen av en statsbankerott – og dermed undergrave tilliten til nazistene.
Tre år senere kunne ikke engang sminkede regnskaper skjule katastrofen lenger. “I løpet av september måned er kassen tom,” meddelte Hitlers finansminister Schwerin von Krosigk i 1938.
Løsningen ble å plyndre tyske jøder. Nærmest samtidig med at nazistene raserte jødisk eiendom under “Krystallnatten” den 9. november 1938, arbeidet statens embetsmenn med å konfiskere jødenes aksjer, oppsparte midler og livsforsikringer.
Milliardene strømmet direkte inn i statskassen, men statens kapitalbehov var fremdeles ikke dekket. Nye inntektskilder måtte til. Hitler hadde bestemt at ingen skulle ha økonomisk fordel av opprustningen og krigen som fulgte.
De enorme fortjenestene som våpenprodusentene fikk på statens innkjøp, ble derfor hentet tilbake gjennom høye inntektsskatter. Enkelte virksomheter betalte 98 prosent av overskuddet i skatt.
Igjen lot det seg gjøre å skaffe milliardbeløp uten at den alminnelige tysker – cirka 95 prosent av befolkningen – led under byrden, snarere tvert imot:
“Økningen av inntektsskattene gjør et godt inntrykk på arbeiderne,” het det i årsberetningen til etterretningstjenesten SD fra 1938.
Boligutleierne slapp heller ikke unna. Inflasjonen i 1930-32 hadde skånet fast eiendom for verditap, nå bestemte nazistene at det var på tide at gevinsten deres kom samfunnet til gode. Og befolkningen bifalt ekstrabeskatningen av utleierne, som ble sett på som blodsugere.
Europa betalte
Da de nasjonale pengekildene var tomme, begynte krigen. Den var ganske enkelt en økonomisk nødvendighet for den tyske staten, som i 1939 hadde en samlet gjeld på 38 milliarder riksmark, noe som tilsvarer cirka 3000 milliarder kroner i dag.
Polen var første mål. Den 1. september slapp Hitler løs krigsmaskinen som han etter hvert hadde investert 45 milliarder riksmark i.
Okkupasjonen av Frankrike, Belgia og Nederland året etter var nok en militær suksess, men den holdt ikke til å stille Tysklands økonomiske sult. Bare av den grunn var det umulig for Hitler å inngå en fred. Nye territorier måtte erobres, og nye områder utplyndres.
Krigen måtte fortsette for å betale tyskernes velferdsstat og sikre lojaliteten deres. Overalt hvor tyske soldater trengte frem, ble jødisk eiendom konfiskert og solgt – gjerne til den øvrige lokalbefolkningen – og utbyttet sendt til Tyskland.
De okkuperte landene ble pålagt å betale for hver eneste tysk soldat som befant seg på deres jord. Soldatene fikk godt betalt i lokal valuta.
Pengene brukte de til å kjøpe mat og luksusvarer, som feltposten brakte hjem til soldatenes familier. Tonnevis av tobakk, ost, pølse, sjokolade, sprit, klær og sko ble hver uke fordelt i Tyskland.
Nazistene tvangsdevaluerte dessuten landenes valuta, slik at Tyskland kunne importere varer og tjenester billig fra dem. At de okkuperte landene ble rammet av inflasjon og varemangel, bekymret ikke nazistene – så lenge problemene ikke nådde Tyskland.
For første gang fikk tyskerne lovpålagt ferie, som kunne nytes i campingvognen.
Behagelig diktatur
Hjemme i Tyskland var familiene garantert samme levestandard som før krigen. Hvis soldatenes lønn ble lagt til, hadde tyske familier faktisk mer å rutte med nå.
Og da allierte bomber begynte å falle over store tyske byer, økte nazistene velferden ytterligere med innføring av barnetrygd og sykeforsikring for pensjonister. De utbombede familiene fikk leilighetene og innboet til fordrevne jøder.
Byråkratene i finansdepartementet advarte og foreslo jevnlig skattestigninger for å fylle gapet mellom statens utgifter og inntekter. Forgjeves.
“Føreren la vekt på at det vil være best å se bort fra skatteøkninger under krigen,” skrev Hitlers nærmeste medarbeider, Martin Bormann, i et internt notat i 1943.
Samme år ble den italienske diktatoren Mussolini veltet, og propagandaminister Joseph Goebbels var nervøs:
“Nazismen må fornye seg. Vi må møte folket enda mer sosialistisk. Folket skal alltid vite at vi er landets rettferdige og rundhåndete bestyrere.”
Tyskere flest var ikke nazister, men de nøt godt av krigsutbyttet – og helt frem til slutten av 1944 var de materielt sett bedre stilt enn britene. Så sent som i mars 1945, da Den røde armé forberedte stormingen av Berlin, forsøkte finansdepartementet å heve skattene, men de ble igjen avvist:
“Dette forslaget er for usosialt,” slo propagandaminister Goebbels fast.