Jøde skjulte seg i Hitlers hær

Dirrende av angst står han nå først i rekken ved bordet til en tysk offiser. En tanke slår plutselig ned i ham da tyskeren spør: "Er du jøde?"

Solomon svarer straks på perfekt tysk: “Nei, jeg er ikke jøde; jeg er etnisk tysker.

En ung polakk bak Solomon protesterer på gebrokkent tysk: "Han… jøde!"

Desperat avviser Solomon anklagen. Til hans store overraskelse gir en tysk soldat polakken en skikkelig lusing og roper "hold kjeft!"

Solomon blir vennlig bedt om å gå til side. Snarrådigheten har reddet livet hans for første gang.

De neste fire årene vil han gjentatte ganger få bruk for å tenke lynkjapt mens han skjuler seg midt imellom de nazistene som innett vil ham og alle andre jøder til livs.

Folketysker var den perfekte løgn

Solomon ble født som det fjerde barnet i familien Perel den 21. april 1925 i den lille byen Peine mellom Braunschweig og Hannover.

Livet var godt for familien i den tyske Weimarrepublikken, og Solomon hadde en lykkelig barndom. Men alt endret seg da nazistene kom til makten i 1933.

To år senere hadde forfølgelsen av jøder blitt så brutal at hele familien utvandret til Lódz i Polen. Byen hadde en stor jødisk menighet, og det var lett å bli integrert.

Da Hitlers Tyskland invaderte Polen i 1939, fortsatte flukten østover for Solomon og broren Isaak.

Men i 1941 klarte ikke Solomon å komme seg unna i tide da tyskerne invaderte den sovjetisk-okkuperte delen av Polen, der han oppholdt seg.

I juni 1941 falt han derfor i hendene på en enhet i den tyske hærens 12. panserdivisjon.

Da en tysk offiser avhørte Solomon, utga han seg for å være en såkalt volksdeutscher (folketysker) – en av de mange etniske tyskerne som hadde bodd i Øst-Europa i generasjoner.

Offiseren tok løgnen for god fisk; i 12. panserdivisjons øyne var Solomon tysk og ingen undersøkte ham nærmere.

Solomon ble kjørt til den tyske leiren, der han fikk mat, vasket seg og trakk i en uniform som var altfor stor.

Han var riktignok 16 år gammel, men tenåringen så med sine 160 centimeter ut som et barn sammenlignet med de høye tyske soldatene.

Da han så seg selv i sidespeilet på et av de pansrede kjøretøyene i leiren, løp det kaldt nedover ryggen på ham:

“Situasjonen var mer enn jeg kunne klare; jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg var redd, ikke bare for dem rundt meg, men også for meg selv. Jeg er ikke sikker på hvem jeg fryktet mest. Jeg, et jødisk barn, hadde sluttet meg til den forferdelige fienden. Jeg måtte mønstre all min styrke for ikke å miste selvkontrollen, og sikre at den farlige sannheten ikke kom ut”.

Solomon måtte konstant improvisere

Situasjonen ble ikke mindre anspent da Solomon ble bedt om å troppe opp hos en av enhetens sersjanter.

Han trådte inn i en folkevogn som utgjorde et mobilt kontor. Sersjanten satt foran i bilen, som hadde baksetet fylt med reoler for et utall mapper og dokumenter.

"Dine papirer, takk." Perels tunge slo nesten knuter. Hvis han fortalte sannheten om de nedgravde papirene i den lille landsbyen, var han så godt som død.

Perel prøvde å bygge videre på løgnen han allerede hadde begynt på: “Alle mine identifikasjonspapirer ble ødelagt av det voldsomme tyske artilleri-bombardementet i det omringede området der jeg befant meg”.

Sersjanten sendte ham et medfølende blikk. Han tok frem en skrivemaskin og la i papir. "Hva heter du?"

Solomon svarte helt automatisk: "Perel". Med det samme ringte alarmklokkene i Perels hode og han tenkte for seg selv: “Solomon, hva har du gjort? Du har akkurat ødelagt enhver sjanse for å overleve – Perel er et erkejødisk navn”.

Til hans store hell fløy tyske fly rett over leiren akkurat i det øyeblikket og slapp bombene sine ikke langt unna deres stilling. Sersjanten hadde ikke hørt navnet og ropte:

"Hva? Hva var det du sa? "Snarrådig kom Solomon opp med et nytt navn som ikke hørtes veldig annerledes ut:

"Mitt navn er Perjell".

En annen tysk soldat hørte navnet og kunne bekrefte: "Perjell er et vanlig navn blant etniske tyskere i Litauen".

Sersjanten fortsatte og ba om Solomons fornavn. Han kunne selvfølgelig ikke bruke sitt jødiske navn og valgte i stedet det første som falt ham inn: "Josef".

Slik ble Solomon Perel til Josef Perjell – den foreldreløse tyskeren fra det østlige Polen av litauisk avstamming.

Solomons familie var opprinnelig fra Russland, og etter to år på barnehjem i det sovjetkontrollerte Øst-Polen snakket han glimrende russisk.

Han ble derfor oversetter for 12. panserdivisjon, som var på vei østover – mot Moskva. Solomon viste seg å være uhyre nyttig når ordrer til russiske krigsfanger skulle oversettes og tilfangetatte offiserer i Den røde hær skulle avhøres.

En dag ble han til og med hentet av en soldat og kjørt flere kilometer for å hjelpe til under avhøret av en artillerioffiser.

Offiseren viste seg å være den russiske lederen Josef Stalins sønn, som hurtig ble sendt til divisjonens hovedkvarter.

Etter den prestasjonen ble Solomon beordret til å stille hos kaptein von Münchow, som hadde kommandoen over enheten.

Von Münchow var sønn av en prøyssisk aristokrat, var erkenazist og hadde en kald og distansert tone overfor underordnede.

Solomon var sikker på at kapteinen hadde luktet lunten. Nå var det ingen vei tilbake. Han ville bli avhørt og sprekke på stedet.

Tenåringen banket det verste støvet av uniformen og gikk gjennom hele røverhistorien om Josef Perjell én gang til. Så ba han en stille bønn til Gud og gikk mot kapteinens telt.

Kapteinen hadde et sjokkerende tilbud

Foran teltet til von Münchow sto det to vakter. For å spille rollen som Josef Perjell til fulle, slo Solomon hælene sammen og heilet høylytt til vaktene. Da han trådte inn, kunne tenåringen se at kapteinen smilte.

Von Münchow spurte om Solomon noensinne hadde smakt vin. Selv om han hadde drukket vin mange ganger under jødiske seremonier, svarte han uten å nøle at han aldri hadde gjort det.

Møtet var hyggelig, og von Münchow bød på god tysk moselvin og lekre kaker. Det var ingen tegn til mistanke – kapteinen spurte bare Solomon ut om livet hans og svelget uten videre historien om Josef Perjell.

Han berømmet til og med den unge mannens mot og disiplin. Plutselig tok samtalen en uventet vending.

Kapteinen fortalte at han eide et stort gods nær Stettin, der han bodde alene med sin kone. De var ytterst velstående, men hadde ingen barn. Derfor ville han gjerne adoptere Solomon.

Tusen tanker fløy gjennom tenåringens hode. Han følte at han forrådte sin familie, fikk voldsom hjemlengsel og kunne knapt holde ut sine egne ord idet han stammet fram: "Det vil jeg veldig gjerne".

Von Münchow lovet at papirene ville bli ordnet så snart Tyskland hadde vunnet krigen. Solomon kunne nesten ikke puste da han forlot kapteinens telt.

Når krigen var over, kunne han for alltid legge den jødiske Solomon bak seg og i stedet bli Josef von Münchow.

Høsten 1941 fikk Solomons enhet tre dagers permisjon som de tilbrakte i en landsby i nærheten av Smolensk.

Et av husene ble omgjort til fellesbad der grupper av soldater skrubbet seg rene. En ny katastrofe lurte.

Flere av soldatene spurte Solomon om han ikke skulle være med, men hver gang kom han med en unnskyldning.

Hvis han tok et bad med dem, ville de oppdage at han var omskåret, og så var det ute med ham.

Til slutt var Solomon den eneste som ikke hadde badet. Han snek seg inn i huset og sørget for å låse døren fra innsiden for å unngå uventede gjester.

I et badekar med vann til knærne begynte han å skrubbe den møkkete kroppen sin. Plutselig hørtes en stille hvisking – og Solomon kjente to sterke armer rundt seg.

Han kunne føle en naken mannskropp som trykket seg inn til ham. Deretter forsøkte mannen å trenge inn i tenåringen med sin erigerte penis.

Solomon hoppet skrekkslagen ut av badekaret. Da han snudde seg, sto sykepasseren Heinz Kelzenberg på den andre siden av badekaret.

Mannen, som hadde vært vennen hans i flere måneder, var helt rød i toppen. Han lot øynene vandre ned over Solomons kropp til han nådde skrittet. Forbløffet utbrøt han: "Er du jøde?"

Solomon ble grepet av panikk, og gråtende tryglet han:"Ikke drep meg! Jeg er fremdeles ung og jeg vil leve”.

I stedet for å rope på de andre soldatene, gikk Kelzenberg rolig bort til Solomon, la armene rundt ham og sa:

“Ikke gråt, de må ikke høre deg utenfor. Jeg vil deg ikke noe vondt, og jeg vil ikke avsløre din hemmelighet. Det finnes et annet Tyskland, vet du”.

Kelzenberg sverget å aldri avsløre Solomons hemmelighet, og til tross for den ubehagelige hendelsen, fortsatte vennskapet deres. Solomon innviet ham til og med i sin sanne fortid.

Nye farer lurte i Nazi-Tyskland

Vinteren nærmet seg, og 12. panserdivisjon dreide nordover for å delta i beleiringen av Leningrad.

Her ble Solomons enhet fanget i et voldsomt artilleribombardement som kostet mange livet – blant annet sykepasseren Heinz.

Solomon hadde mistet sin beste venn og eneste fortrolige. På grunn av massive tap ble enheten overført til Estland for å komme seg. Her fortsatte Solomon å oversette under avhørene av sovjetiske krigsfanger.

Fra tid til annen kikket kaptein von Münchow innom. Han var tydelig glad for at alt sto bra til med hans fremtidige adoptivsønn, som nettopp hadde fylt 17 år.

En dag kom han med en beskjed til Solomon: Den tyske hæren måtte gi slipp på sin unge tolk og la ham reise til Tyskland da han ennå ikke var myndig.

Tenåringen skulle på en kostskole der han kunne få en utdanning slik at han kunne tjene fedrelandet.

Solomon hadde ikke det spor lyst til å reise til Tyskland, der nazistenes hemmelige politi Gestapo hadde angivere overalt.

Men han kunne ikke avslå og fikk stammet fram et "takk". Kort etter ble han sendt med tog til Berlin. På turen fikk han selskap av en vakker blondine i beige uniform.

De satt alene i en togkupé, og mens hun entusiastisk fortalte om fedrelandet og nazistpartiet, fikk Solomon inntrykk av at kvinnen likte ham.

Med et par sjekketriks som han hadde lært av soldatene, begynte han å flørte med henne. Solomon hadde lest kvinnen riktig, for plutselig kastet hun seg i armene på ham og overøste ham med kyss.

Hun ga tegn til å ville ta romansen et skritt videre, men Solomon klarte å beherske seg – av frykt for at hun ville oppdage at han var omskåret.

Ved ankomsten til Berlin fikk Solomon vite hvilken kostskole han skulle sendes til: en av landets fremste Hitlerjugend-skoler der de fremtidige lederne av Det tredje riket ble utdannet.

Skolen lå i Braunschweig, bare 20 kilometer fra Peine, der familien Perel hadde bodd. På togreisen dit lurte Solomon på om noen ville gjenkjenne ham og avsløre at han var jøde.

Da han ankom Braunschweig, ble Solomon hentet på stasjonen av to unge menn i brune uniformer – de var begge fra skolen han skulle gå på.

De fulgte Solomon til skolens leder, Bannführer Mordhorst, som var ivrig etter å høre om den unge mannens opplevelser på østfronten.

Mordhorst mente at Solomons innsats i Russland beviste at han var skikket til å bli opptatt i en SS-divisjon.

Dessverre var tenåringen med sine 160 cm ikke høy nok, og håret hans var også for mørkt for SS, som foretrakk blonde menn.

Bak den skuffede fasaden som Solomon viste Mordhorst, var han godt fornøyd med å kunne begynne sin utdannelse på skolen i stedet.

Mangel på såpeskum gjorde bad livsfarlig

For Solomon fulgte nå en hverdag av skolegang. Han fulgte undervisningen i tekniske og akademiske fag samt raselære og ble vant til sin nye brune Hitlerjugend-uniform.

Frykten for å bli avslørt var ikke ny, men det var farene. For alt i verden måtte Solomon unngå å vise seg naken foran de andre elevene, men her utgjorde skolens fellesbad et ubehagelig problem.

Mellom hvert dusjkabinett var det en plate med frostet glass, men han var først trygg etter å ha entret avlukket og stilt seg med ryggen til.

Solomon sørget for å kle av seg i et hjørne der de andre ikke kunne se ham og hoppe inn i et kabinett mens han fortsatt hadde underbuksene på.

De første ukene hadde han fortsatt noe igjen av den luksussåpen som han hadde fått utlevert på østfronten. Den skummet så mye at han lett kunne dekke skrittet.

Men da han gikk tom, måtte han nøye seg med såpen fra skolen. Den var både illeluktende og nesten umulig å få til å skumme.

De andre elevene bannet også over såpen, som de kalte "reines Judenfett" – rent jødefett.

For Solomon utgjorde hans omskårne lem en så alvorlig trussel at han en dag prøvde å lage en ny forhud.

Først trakk han huden så langt frem som han kunne, og deretter festet han den så godt det lot seg gjøre med en stram snor rundt penis. Solomon håpet desperat at huden ville gro fast.

Dagene gikk, og i alle pauser løp han ut på toalettet for å se om det var noen fremgang og stramme snoren hvis den hadde løsnet.

Snart blusset en smertefull betennelse opp i skrittet, og Solomon måtte skuffet gi opp forsøket.

I flere dager vraltet han rundt med store smerter, og det merkelige ganglaget hans vakte oppmerksomhet.

Under en marsøvelse spurte en 14 år gammel elev Solomon: “Hvorfor har du ikke rett rygg når du marsjerer? Og hvorfor går du ikke i takt? ”

Solomon svarte raskt: "Å, det er ingenting; jeg har bare vondt i ryggen”.

Da gutten mistenksomt spurte hvorfor han ikke gikk til skolelegen med problemet, svarte Solomon: "Man løper ikke til legen for hver minste lille ting."

Det lukket munnen på den yngre eleven, som etter det beundret Solomons viljestyrke.

Mens smertene snart gikk over, utgjorde skolens undervisning i raselære en tilbakevendende mental tortur for Solomon.

Læreren forklarte at "alliansen av tysk blod" besto av seks raser: den nordiske var mesterrasen, som bare var helt ren i Norge.

I tillegg var det selvfølgelig tyskerne. Finner, vesteuropeere, rumenere og noen folk fra Baltikum var også inkludert ettersom de hadde fått tilført nok nordisk blod opp gjennom tidene.

Læreren gjennomgikk også alle jødenes påståtte forbrytelser slik de var beskrevet i nazistisk propaganda.

Elevene måtte dessuten lære å gjenkjenne jøder på deres utseende og spesielle væremåte. Det løp kaldt nedover ryggen på Solomon da han hørte ordet "jødetrekk."

Han var redselsslagen over at en klassekamerat ville kikke på ham og se at gutten som de kalte Josef Perjell bar alle tegn på å være av jødisk avstamming.

Da læreren en dag ba Solomon komme opp til tavlen midt i en leksjon om raselære, fikk tenåringen panikk. I sine erindringer skriver Solomon:

“Jeg reiste meg og gikk opp til tavlen – det var som om jeg skulle gå planken. Jeg var som en uskyldig tilskuer sendt inn i en arena full av gladiatorer. Ingen flukt var mulig, og bakken åpnet seg ikke og slukte meg – selv om jeg så inderlig ønsket det”.

Alle i rommet stirret på Solomon. Til sin store forbløffelse ble han imidlertid ikke utpekt som jøde. I stedet sa læreren vennlig: “Se på Josef. Han er en typisk etterkommer av den ariske øst-baltiske rase”.

Solomon pustet lettet ut – og inne i seg tenkte han at nazistenes svindelvitenskap om raselære nettopp hadde bevist sin meningsløshet.

Til og med denne læreren, som skulle være ekspert på å gjenkjenne jøder, så Josef Perjell og ikke den svarthårede jøden Solomon Perel.

Kjæresten ble en ny fare

Vanligvis holdt Solomon seg langt unna sosiale sammenkomster, og han tilbrakte mye av sin fritid alene.

Men en dag han hadde følt seg presset til å gå ut med klassekameratene, møtte han Leni Latsch. Hun var medlem av Bund Deutscher Mädel, som var den kvinnelige utgaven av Hitlerjugend.

De to tenåringene falt pladask for hverandre. Snart visste hele skolen at de var kjærester, og Solomon begynte å drømme om at han en dag kunne avsløre sin sanne identitet for Leni.

Men det ble med drømmen – risikoen for å bli avslørt var for stor. Forholdet førte likevel til at den jødiske tenåringen fikk lettet sitt hjerte.

En dag da Solomon banket på døren hos Leni, var det moren som åpnet. Hun fortalte at Leni ikke var hjemme, men at Solomon gjerne kunne komme inn og vente.

Han ble plassert i en komfortabel lenestol og moren satte seg rett overfor ham. Hun hadde noen ganger lagt merke til at den unge mannens beretninger om sin fortid ikke alltid stemte overens.

Med alvorlig mine spurte hun rett ut: "Si meg, Josef, er du virkelig tysk?"

Fram til da hadde Solomon vært flink til å vri seg unna ubehagelige spørsmål eller oppfinne løgner i en fart, men til sin egen store overraskelse svarte han: "Nei, fru Latsch, jeg er ikke tysk. Jeg er jøde”.

Solomon angret umiddelbart sitt spontane utbrudd. I sine erindringer forteller han: "Så snart jeg hadde uttalt ordene, ble jeg knust over hva jeg hadde gjort. Kroppen min ristet og knærne skalv. Helt omtåket klarte jeg å mumle: Vær snill å ikke meld meg til Gestapo."

Fru Latsch reiste seg, gikk bort til Solomon og kysset ham på pannen. Hun lovet å ikke avsløre hemmeligheten hans.

Nok en gang hadde flaks reddet livet hans. For andre gang var han blitt avslørt, og for andre gang var det en tysker som ikke støttet jødeforfølgelsene som fikk høre sannheten.

Fru Latsch fortalte Solomon at han måtte love å ikke avsløre sin hemmelighet for noen – ikke engang hennes egen datter måtte vite det, for hun var ikke sikker på at Leni var til å stole på. "Barn i dag er så annerledes," forklarte hun.

Gjennom jødeghettoen i trikk

I desember 1943 savnet Solomon foreldrene sine så mye at han besluttet å bruke juleferien på å reise tilbake til Lódz og prøve å finne dem.

Kledd i sin brune Hitlerjugend-uniform gikk han av toget og travet i retning av byens ghetto, der nazistene hadde sperret inne titusener av jøder.

Minnene fra fire lykkelige barneår i Lódz veltet fram da han gikk gjennom byens gater. Ved muren inn til ghettoen stilte han seg på en haug med murstein for å få bedre utsikt.

Et grufullt syn møtte ham: Svermer av fillete og radmagre jøder vaklet motløse rundt i gatene. Den grå, livløse massen så ut som om vindkastene bestemte hvor de skulle bevege seg.

Tårene begynte å trille nedover Solomons kinn. Hvis hans mor og far befant seg i dette helvetet, måtte han inn til dem.

Solomon vandret inn gjennom ghettoens store port, men en forbauset vakt stoppet ham. En davidstjerne på mannens lue viste at han var en del av ghettoens jødiske politistyrke.

Bak Solomon kom en tysk soldat løpende – han fortalte at bare jøder fikk oppholde seg i ghettoen, men hvis han måtte krysse byen, så gikk det daglig trikker gjennom ghettoen.

Solomon skyndte seg å finne en trikk, men da den kjørte inn i ghettoen, låste det jødiske politiet alle dørene for å sikre at ingen av ghettoens innbyggere hoppet på trikken.

Fra setet i fremre vogn speidet han etter foreldrene sine. Han visste hvor de bodde, for han hadde fått brev fra dem mens han bodde på barnehjemmet i Grodno.

Da trikken passerte adressen, presset Solomon ansiktet mot ruten. Men det var ingenting å se i leilighetens mørke vinduer. Skuffet måtte han mobilisere all sin indre styrke for ikke å briste i gråt.

Idet trikken dreide rundt et hjørne, ble han møtt av et fryktelig syn: Noen menn skubbet en åpen vogn med et klede kastet over den.

Kledet kunne imidlertid ikke skjule de radmagre armene og beina som hang dinglende når vognen traff et hull i veien.

Mennene plukket opp lik fra rennesteinen og hev dem skjødesløst opp i vognen, som om de var en sekk med poteter.

Solomon kunne ikke la være å tenke, hva om foreldrene hans lå på den vognen? Var det slik de ville ende sine dager?

Resten av ferien tok han trikken gjennom ghettoen hver dag for å lete etter foreldrene, men uten hell. Det ble nyttår, og tidlig i 1944 måtte han nedslått reise tilbake.

Bombe hindret gransking av Solomon

I juli 1944 var Tyskland allerede i ferd med å tape krigen, men det nazistiske regimet fortsatte ufortrødent arbeidet med å skape et raserent tysk folk.

Solomon ble innkalt til et møte i innenriksministeriets avdeling i Braunschweig. Her ble han bedt om å dokumentere sitt tyske opphav med offisielle papirer.

Solomon overrakte papirene han hadde fått av 12. tyske panserdivisjon i Polen. Det var ikke nok, og han ble bedt om å framskaffe de offisielle dokumentene han hadde gitt barnehjemmet i Grodno.

Oppgaven var umulig, siden det aldri hadde bodd en folketysker ved navn Josef Perjell der.

Da han igjen sto på gaten, var Solomon kvalm av redsel, men nok en gang var han heldig.

Samme kveld ble Braunschweig utsatt for et alliert luftangrep, og som ledet av en skytsengel slo en av bombene direkte ned i innenriksministeriets kontor.

Alle arkivene i bygningen ble omgjort til aske – inkludert papirene som satte spørsmålstegn ved Solomons opphav. Han kunne derfor fortsette skolegangen.

Måtte forsvare Hitlers tredje rike

I begynnelsen av 1945 trengte sovjetiske tropper inn over den tyske grensen fra øst mens britiske og amerikanske styrker angrep fra vest.

Solomon ble innkalt til Volkssturm – Hitlers siste reserve av gamle menn, kvinner og gutter. Etter år på flukt fra nazistene skulle han være med og redde Hitlers rike fra undergangen.

I april ble Solomons enhet utkommandert til å bevokte en bro nær fronten, og snart hørte de buldrende kanoner i det fjerne.

Lyden av de alliertes fremmarsj vakte et håp som han lenge hadde undertrykket: En dag ville han kanskje på ny være i stand til å leve som Solomon Perel.

Mens Solomon og hans enhet lå og sov, ble leiren deres stormet av amerikanske tropper som stilte de søvndrukne guttesoldatene opp mot en vegg.

"Nå blir vi skutt," hvisket en av guttene, men Solomon ble bare stående. Han følte seg lammet og ute av stand til å rope: "Stopp, jeg er ikke en av dem. Jeg er jøde".

I stedet tenkte han på hvor paradoksalt det ville være å bli skutt av sine redningsmenn på sin 20-års fødselsdag. Men ingen skudd ble avfyrt. I stedet ble guttesoldatene avvæpnet og kort etter sendt hjem.

På vei gjennom det kaotiske Braunschweig støtte Solomon på en glattraket mann i fangedrakt med jødestjerne på brystet – den første løslatte KZ-fangen han hadde sett.

Solomon slo armene rundt ham og utbrøt gråtende: "Jeg er også jøde."

På vei gjennom det kaotiske Braunschweig støtte Solomon på en mann i fangedrakt med jødestjerne på brystet – den første frigitte KZ-fangen han hadde sett.

Solomon slo armene rundt ham og utbrøt gråtende: “Jeg er også jøde”.