Selv de mest krigsvante tyske soldatene stoppet opp og lurte på hva som foregikk.
Den nye SS-enheten som nettopp hadde ankommet for å bistå mot den polske partisanhæren, lignet ikke noe tyskerne hadde sett før.
De nyankomne soldatene ble omtalt som Dirlewanger-enheten – de virket rastløse, hadde ingen gradstegn på uniformene, og de stinket sprit.
Spontant utstøtte de nyankomne SS-soldatene et dyrisk brøl og rykket frem til tross for voldsom beskytning.
Den ene etter den andre stupte i bakken, men tapene fikk ikke enheten til å vike.
Med sin fordrukne dødsforakt passet Dirlewanger-soldatene perfekt inn i de kaotiske omgivelsene.
Oppstanden i Warszawa i 1944 var nettopp brutt ut, og de polske motstandsstyrkene kjempet fra hus til hus for å knuse den forhatte tyske okkupasjonsmakten.
Oppstanden innledet et blodig vanvidd med kamper i kloakkanleggene og knivdueller mann mot mann i byens mørke kjellere.
Blant soldatene i Warszawa var den 18 år gamle ingeniørsoldaten Mathias Schenk fra det tyske mindretallet i Belgia.
Enheten hans kom fra hæren, og fikk i oppdrag å erobre en gate i det sentrale Warszawa. Men den polske motstanden var for hard.
Den virket uovervinnelig – helt til Dirlewanger-enheten rykket inn i gaten og innledet et angrep.
Da enhetens første stridsvogn ble truffet av polakkene, dro SS-soldatene sivile ut av husene og kommanderte dem opp på stridsvognene som levende skjold.
En mor glapp taket i den vesle datteren sin, slik at barnet ble knust under larveføttene.
En SS-soldat skjøt så den hysteriske moren gjennom hodet for å få henne til å tie. Sivile som prøvde å flykte, ble skutt i ryggen.
Mathias Schenk fortalte senere hvordan han så en høy, spinkel mann i svart lærfrakk stå i bakgrunnen og rasende beordre SS-enheten sin fremad igjen og igjen.
Mannen hadde en smal bart og et magert, arrete ansikt som minnet om et dødningehode.
Midt i skuddvekslingen og eksplosjonene hørte Mathias Schenk at mannen i lærfrakken ga ordre om å drepe alle polakker. Også kvinner og barn.
Først senere fikk Mathias Schenk vite at mannen med dødningehodet var Oskar Dirlewanger, beryktet sadist og leder av SS-enheten Dirlewanger.
Denne var bygd opp av en gjeng voldelige strafffanger og mistilpassede soldater som var kastet ut av alle andre SS-enheter.
Oskar Dirlewanger.
Hitler ville ha vaneforbrytere
Dirlewanger-enheten må ha vært Heinrich Himmlers mest vanvittige idé.
Da den øverste lederen av SS la planen på bordet våren 1940, forsto han neppe hvilke destruktive krefter han slapp løs.
Opprinnelig hadde han bare tenkt å samle dømte krypskyttere fra tyske fengsler i en militær enhet der de kunne gjøre mer nytte enn i cellene sine.
I begynnelsen foregikk rekrutteringen nøye. Adolf Hitler hadde godkjent at krypskyttere kunne få amnesti, men han stilte som betingelse at SS-enheten bare fikk ta opp krypskyttere som var dømt for ulovlig jakt med skytevåpen – ikke med feller og snarer.
Dessuten ville Hitler bare ha fanger som var dømt for gjentatte lovovertredelser.
Enheten skulle ikke bemannes med halvhjertede amatører, men med menn som hadde en dokumentert vilje til å drepe, mente føreren.
I juni 1940 hadde SS utpekt de første 84 krypskytterne. To måneder senere talte bataljonen 300 soldater.
Første stopp var konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin, der de gjennomgikk et kort treningsopplegg og fikk møte sin nye øverstkommanderende: Oskar Dirlewanger.
Drømmen gikk i oppfyllelse
Den 44 år gamle SS-lederen hadde en broket fortid. Han hadde en doktorgrad i økonomi og ble høyt dekorert under første verdenskrig, der han ble såret en rekke ganger i kamp.
Samtidig hadde han et høyt alkoholforbruk, og på 1930-tallet hadde han tilbrakt to år i fengsel for voldtekt av en 13-åring og forsøk på voldtekt av flere andre mindreårige.
Allerede i 1922 hadde han meldt seg inn i Hitlers nystartede nazistparti, og ti år senere ble han en av de såkalte brunskjortene i SA, nazistenes stormtropper.
Da han ble dømt i 1934, ble han imidlertid kastet ut av partiet, der hans umoralske atferd ikke ble akseptert.
Etter soningen reiste han til Spania og kjempet i den tyske enheten Legion Condor på Francos side i den spanske borgerkrigen, men drømmen hans var igjen å tjene Tyskland.
Han skrev forgjeves til Heinrich Himmler og bønnfalt ham om å bli tatt opp i SS-korpset.
Med den nye SS-enheten gikk Oskar Dirlewangers drøm i oppfyllelse – takket være hans gamle venn Gottlob Berger.
Dirlewanger og Berger kjente hverandre fra de paramilitære, høyreorienterte frikorpsene som oppsto i Tyskland like etter første verdenskrig.
Siden var Gottlob Berger blitt general i SS, og nå fikk han plassert sin gamle venn som øverstkommanderende for krypskytterne.
SS drepte kvinner med gift
Etter treningen i Sachsenhausen ble enheten sendt til Polen – først til grenseområdet mot Russland, der soldatene bygde festningsverk og bevoktet en jødisk arbeidsleir, siden til byene Krakow og Lublin.
Særlig i den jødiske gettoen i Lublin ble Dirlewanger og krypskytterne hans beryktet for å drive utpressing og å drepe og plyndre uskyldige sivile.
Dirlewanger arresterte tilfeldige jøder med beskyldninger om at de hadde begått rituelle drap; med mindre jødene betalte en større sum omgående, ville de bli skutt på stedet.
«Dirlewanger er en plage og en kilde til frykt for befolkningen. Han har gjentatte ganger plyndret gettoen i Lublin og forlangt bestikkelser», slo juristen Georg Konrad Morgen fast.
SS hadde sendt ham til det såkalte generalguvernementet – det tyskokkuperte Polen – for å undersøke et enormt antall anklager mot Dirlewanger.
Listen over forbrytelser viste seg å være mer omfattende enn juristen hadde drømt om.
For eksempel oppdaget Morgen at Dirlewanger hadde utført «vitenskapelige eksperimenter» på unge jødiske kvinner. De var blitt tvunget til å kle av seg, før de fikk en stryknin-injeksjon.
«Etterpå tok Oskar Dirlewanger og vennene hans seg en røyk mens de så på at kvinnene døde. Deretter ble kvinnenes kropper skåret i småbiter, blandet med hestekjøtt og kokt til suppe», fortalte Morgen etter krigen.
Med kartleggingen av Dirlewangers atferd fikk SS etter hvert nok av krypskytterne. Friedrich Krüger, øverste sjef for SS og politiet i Polen, ringte til SS-generalen Gottlob Berger i hovedkvarteret i Berlin og stilte et ultimatum:
«Med mindre den gruppen kriminelle forsvinner fra generalguvernementet innen en uke, kommer jeg personlig til å låse dem alle sammen inne!»
Hvis intensjonen var å stoppe Dirlewanger, hadde Krüger imidlertid ringt feil mann.
Berger gjorde ingenting for å legge en demper på sin gamle kamerat – han sendte ham bare lenger øst, til de endeløse hviterussiske skogene, for å jage russiske partisaner. Her ville Dirlewanger være utenfor SS-etterforskernes rekkevidde.
På sine nye jaktmarker kunne Dirlewanger og krypskytterne hans for alvor utnytte sin brutale kompetanse og drepe etter forgodtbefinnende. De var som et kobbel sultne ulver i en saueflokk.
Dirlewanger får frie tøyler
I to år herjet Dirlewangers menn bak fronten i Hviterussland.
Krypskytterne ble blant annet satt inn mot partisaner som ødela tyske forsyningslinjer. Og Dirlewanger hadde sine egne, uortodokse metoder for å snuse opp partisaner.
Han fløy i et observasjonsfly over landsbyer der han mistenkte at det fantes partisaner.
Dirlewanger fikk frie tøyler i krigen mot russiske parti- saner – terror mot sivile og vilkårlige henrettelser var noen av midlene.
Hvis han ble beskutt fra området rundt en landsby, vendte han straks tilbake med soldatene sine og brente landsbyen ned.
Tyskerne tok ingen fanger under disse aksjonene. De drepte alle – menn, kvinner og barn.
Andre ganger samlet Dirlewanger kvinner og barn som partisanene hadde latt bli igjen, og tvang dem til å gå gjennom minefeltene som beskyttet partisanenes posisjoner.
Dirlewanger anerkjente ingen forskjell på sivile og partisaner, og overalt der hans menn turet frem ble drap, voldtekter og plyndring en del av dagens faste oppgaver.
I Tyskland gjorde naziledelsen ingenting for å stanse eller begrense barbariet, som ifølge enkelte historikere kostet minst 120 000 hviterussere livet.
Tvert imot utstedte Adolf Hitler i januar 1943 et dekret om at tyske soldater ikke kunne bli rettsforfulgt for handlinger begått under antipartisanoperasjoner. Dermed hadde Dirlewanger offisielt frie tøyler.
Sivile brent levende
Under en av operasjonene omringet Dirlewangers menn en større landsby, og beordret alle de omtrent 2500 innbyggerne – menn, kvinner og barn – inn i flere store låver.
Deretter kom Oskar Dirlewanger for å avsi dødsdommen: «Skyt dem alle øyeblikkelig!» Døren til den første låven ble åpnet, og soldatene tømte magasinene i maskinpistolene inn i menneskemengden.
Da magasinene var tømt, satte de rutinemessig inn nye og skjøt videre. Etterpå lukket soldatene låvedøren og satte fyr på bygget.
Landsbyboere som greide å komme seg ut – flere av dem omspent av flammer – ble meiet ned. Samme skjebne møtte fangene i de andre låvene.
Men selv i den mest lovløse partisankrigen vakte Dirlewangers fremferd – til tross for Hitlers velsignelse – forferdelse.
Det skjedde for eksempel i mai 1943, da Oskar Dirlewangers menn sammen med andre SS-enheter deltok i en storstilt operasjon rettet mot partisanene.
Offisielt kostet denne offensiven rundt 9800 partisaner livet, mens 6000 ble tatt til fange.
Igjen førte Dirlewangers menn an i brutalitet. En tysk propagandaoffiser reiste rundt i området etter kampene, og han rapporterte at noen partisaner var blitt brent levende, mens andre ble spist av omstreifende griser.
Den gjentatte og unødvendige blodtørsten fikk blant andre Wilhelm Kube, som var generalguvernør for Hviterussland, til å protestere til Himmler over Dirlewangers brutalitet.
Men igjen trådte beskytteren Gottlob Berger til. Han avskrev kritikken som sludder, og slo fast at Dirlewanger var anstendig – omstendighetene tatt i betraktning.
I juni 1943 hadde Dirlewanger 760 menn under seg, men enheten trengte til stadighet friskt blod.
Tapstallene var høye, langt høyere enn i andre SS-enheter – og det var ikke uten grunn at enheten fikk det talende tilnavnet «Himmelfartskommandoen».
Antall egnede krypskyttere ble etter hvert begrenset, og rekrutteringsgrunnlaget måtte gradvis utvides.
Dirlewanger mottok nå soldater som hadde forbrutt seg mot reglene i andre enheter, russiske overløpere, samt et bredt utvalg av dømte kriminelle.
Dirlewanger vant anerkjennelse for sin effektive bekjempelse av partisaner. Politimesteren i Lublin sendte et anbefalingsbrev til SS-hovedkvarteret.
I februar 1944 ga Heinrich Himmler Dirlewanger lov til å håndplukke inntil 800 mann blant «asosiale og profesjonelle kriminelle» som var internert i Tysklands konsentrasjonsleirer.
Enhetens rekrutter talte nå i tillegg til krypskyttere drapsmenn, voldtektsforbrytere, barnemishandlere og psykisk syke.
Med en viss stolthet i stemmen omtalte Heinrich Himmler i 1944 Oskar Dirlewanger og hans soldater i en tale for lokale naziledere i Polen:
«Jeg sa til Dirlewanger: Hvorfor ikke lete etter egnede kandidater blant kjeltringene, de ekte kriminelle?» kunne Himmler fortelle forsamlingen, og fremhevet samtidig et annet særtrekk ved Oskar Dirlewangers SS-enhet – den avstumpede disiplinen:
«Atmosfæren i regimentet er ofte nesten helt middelaldersk i sin bruk av fysisk avstraffelse. Hvis noen skjærer en grimase når han får spørsmål om hvorvidt vi vinner krigen, faller han om. Død, fordi de andre har skutt ham».
Vanligvis ble regelbryterne i Dirlewangers enhet straffet ved å bli slått med køller, eller i verste fall skutt.
En særlig fryktet avstraffelse var den såkalte Dirlewanger-kisten. Her ble offeret tvunget til å stå oppreist i en trang, lukket kasse i dagevis.
Ifølge soldatene kom offeret enten ut som en død mann eller som drapsmann.
De harde straffene skulle tvinge soldatene til å adlyde blindt, og utvise uforbeholdent mot og fryktløshet.
I desember 1943 utstedte Dirlewanger en ordre om at feighet i kamp ville bli straffet med døden.
Vodka før frokost
Under oppstanden i Warszawa i 1944 opplevde 18-åringen Mathias Schenk denne dødsforakten på nært hold, da Dirlewangers alkoholpåvirkede soldater utstøtte sitt kollektive kampbrøl.
Like før var enheten blitt trukket tilbake fra Hviterussland, som soldatene fra Den røde armé hadde erobret.
Avdelingen ble oppgradert til «SS-Regiment Dirlewanger», men soldatenes innstilling var den samme: konsentrert villskap og blodtørst.
I løpet av den første uken av Warszawa- oppstanden drepte tyskerne 40 000-50 000 polakker – de fleste av dem i bydelen Wola, der Dirlewangers menn var satt inn.
Uten å skjele verken til ofrenes alder eller kjønn drepte og voldtok de seg gjennom Warszawas gamle bydel, der Dirlewanger-enheten ifølge øyenvitner satte fyr på fanger, spiddet spedbarn på bajonetter og hengte kvinner fra balkonger.
Etter et par dagers kamper kom Mathias Schenk selv under Dirlewangers kommando. Her lærte han som resten av soldatene å drikke vodka på tom mage hver morgen, slik at han var grundig bedøvet før han skulle i kamp.
Ute i felten var han i fremste linje, og måtte sprenge dører og fjerne hindringer slik at Dirlewangers folk kunne rykke inn.
En dag trengte soldatene inn i et rom der sårede polakker og tyskere lå side om side og ble pleiet av en lege og 15 sykepleiere fra polsk Røde Kors.
De sårede tyskerne tryglet SS-soldatene om ikke å drepe polakkene, men Dirlewangers folk ignorerte bønnene og knuste polakkenes hoder med geværkolber. Deretter rev de klærne av sykepleierne.
Samme kveld overvar den 18-årige Mathias Schenk hvordan de nakne og mishandlede sykepleierne med hendene over hodet og blod rennende nedover beina ble ført frem til galger som var reist på en åpen plass.
Dirlewanger gliste ved synet og sparket resolutt skammelen bort under en av de skrekkslagne sykepleierne.
Etter to måneder fikk tyskerne knust oppstanden i Warszawa.
Den hadde kostet nærmere 200 000 polakker livet, mens SS-Regiment Dirlewanger hadde mistet 2700 mann, mange av dem var nye folk som enheten i løpet av oppstanden fikk tilført fra en SS-straffeleir.
Opprinnelig var
Bronislav Kaminskij soldat i Den røde armé, men han gikk over til tyskerne.
SS-ledere sjokkert over Kaminskijs mordere
Soldatene i Kaminskij-brigaden plyndret, voldtok og drepte under kampene i Warszawa.
Dirlewangers menn var ikke de eneste SS-soldatene som ble beryktet for å være blodtørstige under de harde kampene på østfronten. Minst like fryktet var den såkalte Kaminskij-brigaden, som besto av sovjetiske overløpere.
Enheten ble ledet av den brutale Bronislav Kaminskij – en tidligere soldat i Den røde armé, som i 1930-årene røk uklar med kommunistene og ble sendt til en fangeleir i Sibir.
Kaminskij-brigaden var særlig beryktet for sin innsats mot sovjetiske partisaner og anti-nazistiske motstandsgrupper. I 1944 ble den hardkokte brigaden sendt til Warszawa for å være med på å slå ned oppstanden.
Her plyndret, voldtok og myrdet brigaden de sivile i et så voldsomt omfang at SS-ledelsen valgte å trekke enheten ut av kampene. De mange brutale årene på østfronten hadde for-vandlet brigaden til en fordrukken samling forbrytere som ikke lot seg håndtere.
SS-ledelsen betraktet særlig plyndringene som et problem. Når Kaminskij og soldatene hans beholdt byttet selv, var det å regne som tyveri av Det tredje rikets eiendom – en alvorlig forseelse.
SS valgte en definitiv løsning på problemet: Brigaden ble oppløst, og Bronislav Kaminskij ble i all hemmelighet henrettet med nakkeskudd utenfor Warszawa.
Mathias Schenk hadde fått nok. Vinteren 1944-45 rømte han fra avdelingen sin, og polske bønder hjalp ham å gjemme seg i en stall til krigen var over.
Hvorfor de gjorde det, fikk han aldri vite: «Antageligvis av medlidenhet. Jeg så ut som et forslått barn».
Dirlewanger unnslapp russerne
Etter Warszawa fortsatte Dirlewangers styrker til Slovakia.
Her var oppdraget å nedkjempe nok en oppstand, før enheten ble overført til Tyskland våren 1945. Det var der den siste kampen mot de fremrykkende russerne skulle stå.
Dirlewanger unnslapp russernes hevn, men han klarte ikke å redde livet. I begynnelsen av juni 1945 ble han tatt til fange i det sørlige Tyskland.
Hvordan han hadde kommet seg dit, er ikke kjent. Dirlewanger havnet nå i franske styrkers varetekt, men vaktene var polakker.
Hvor mye de visste om Oskar Dirlewangers forbrytelser er uvisst, men ifølge en medfange ga polakkene Dirlewanger så grundig bank at han om morgenen 5. juni 1945 verken kunne snakke eller bevege seg. Offisielt ble Dirlewanger erklært død to dager senere.
Hans gamle venn og beskytter Gottlob Berger kunne ikke lenger holde hånden over ham.
Berger var selv tatt til fange i Sør-Tyskland og ventet på å bli stilt for krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Under rettssaken ble han konfrontert med sin gamle venns uhyrligheter:
«Man kan ikke kalle Dirlewanger en god gutt, men han var en god soldat», svarte Gottlob Berger, som ble dømt til 25 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten – og benådet i 1951.
Soldaten Mathias Schenk vendte hjem til Belgia, der han stiftet familie og fikk fire barn. Med årene etablerte han en liten fabrikk som produserte sparkelmasse til biler.
Mathias Schenk glemte aldri opplevelsene i Polen. Han organiserte blant annet nødhjelp til landet og møtte veteraner fra oppstanden i Warszawa:
«De var vennlige. En av dem fortalte at han hadde skutt mot det siste tyske troppetoget som ankom 1. august».
Det toget Schenk kom med.