Vinden river i transportflyet, og Dakotaen føles som en skrøpelig blikkboks som når som helst kan bli gjennomhullet av fiendens skudd og styrte i havet utenfor Sicilia.
Tjue britiske fallskjermsoldater sitter benket på to rader i flyets dunkle lasterom.
Sjefen deres, oberstløytnant Alastair Pearson, ser glimtvis de anspente ansiktene deres i skjæret fra fiendens sporprosjektiler utenfor.
Oberstløytnanten gripes derfor av raseri da Dakota-flyet hans plutselig gjør en dreining.
Denne sene kvelden er det ingen av dem som forteller vitser eller tøyser. Alle er tause. Klokken nærmer seg elleve om kvelden 13. juli 1943.
Mennene i flyet er en del av de i alt 1856 fallskjermsoldatene fra britenes 1. fallskjermbrigade, som er på vei mot Sicilia.
Her skal de erobre og sikre den avgjørende Primosole-broen sør for Catania, uten at Aksemaktene får tid til å sprenge den i luften.
Pearson forutser at alle mann trengs når broen skal sikres. Oberstløytnanten gripes derfor av raseri da Dakota-flyet hans plutselig gjør en dreining og fjerner seg fra Sicilia. Piloten har mistet motet på grunn av den voldsomme vinden og fiendens sperreild med antiluftskyts.
«Hva i svarte holder du på med?» roper Pearson mens han trenger seg frem til cockpiten i det urolige flyet.
De britiske fallskjermtroppenes oppakning besto blant annet av sammenleggbare sykler.
«Jeg er ikke klar til å fly inn», svarer piloten med nervøsitet i stemmen.
«Og JEG er ikke klar til å snu!» brøler Pearson mens han tar frem revolveren og sikter på annenpiloten:
«Jeg får heller starte med å skyte deg, så kommer han kanskje på bedre tanker», sier den 28-årige offiseren og retter blikket mot piloten:
«Og jeg skyter deg om det blir nødvendig, for jeg har en ganske utmerket pilot sittende bak her».
Trusselen virker. Piloten styrer motvillig maskinen tilbake mot Sicilia – Pearson og hans menn er igjen på rett kurs. Oppdraget de har foran seg skal imidlertid bli hardere enn noe annet de britiske fallskjermsoldatene hittil har prøvd.
Ny front skal presse nazistene
Da Pearson og hans fallskjermsoldater sommeren 1943 flyr mot Sicilia, har andre verdenskrig rast i nesten fire år.
Våren 1943 kunne Churchill og Roosevelt med tilfredshet følge nazistenes begynnende nederlag – først på Østfronten ved Stalingrad og siden i Nord-Afrika, der Aksemaktene (Tyskland og Italia) i mai overga seg til de allierte.
Flere av oppdragets Waco-glidefly styrtet og endte som utbrente vrak.
Skremte italienere forhindret katastrofe
Tre dager før angrepet på Primosole-broen foretok britene en generalprøve. Målet med «Operasjon Ladbroke» var å erobre broen Ponte Grande ved byen Siracusa på Sicilia.
Manglende erfaringer med fallskjermtokt førte til at nesten alt gikk galt. Uvær og kraftig beskytning fra fienden betydde at mange britiske glidefly ble sluppet før tiden.
Bare 30 av 2000 mann nådde derfor frem til broen i den første angrepsbølgen.
Likevel ble de italienske soldatene overrumplet og overga seg nærmest uten kamp, og broen ble sikret av britene.
Tiden er nå kommet til at britene og amerikanerne invaderer det tyskkontrollerte Vest-Europa, slik at Hitlers hær kan bli presset på flere fronter.
Målet er Italia, som Churchill kaller «Europas myke underliv».
Første steg på veien er Sicilia, der Aksemaktene har brukt luftbasene og havnene til å angripe allierte skip på Middelhavet. Kontroll over Sicilia kan derfor både stoppe fiendens angrep og sikre de allierte viktige fly- og flåtebaser til den senere invasjonen av fastlandet.
Fallskjermsoldatene får nøkkelrolle
Natt til 10. juli 1943 vasser britiske og amerikanske soldater i land på sørkysten av Sicilia.
Mens general George Pattons amerikanske styrker beveger seg mot den nordvestlige enden av øya, skal den britiske 8. armé under general Bernard Montgomery raskest mulig kjempe seg frem til Messina.
Byen nær den nordøstlige tuppen av Sicilia er hovedmålet for invasjonen, fordi den ligger bare fem kilometer fra det italienske fastlandet.
I Messina vil de allierte stå et granatskudd fra kontinentet.
De britiske fallskjermsoldatene
Offisielt navn: 1st Parachute Brigade
Aktiv periode: 1941-1948
UTSTYR
Hver mann hoppet med opptil 40 kg utstyr, som inkluderte alt fra førstehjelpssett og reservesokker til ammunisjon og våpen. Britene var oftest bevæpnet med en Enfield .303-rifle med bajonett – våpenet sviktet ofte på grunn av sand og skitt.
TRENING
Mennene gjennomgikk først et tolv dager langt fallskjermkurs før de skulle prøvehoppe fra sperreballonger og fly. Resten av treningen la vekt på orienterings- og angrepsevner samt kondisjon – blant annet skulle soldatene kunne marsjere åtte mil med full oppakning på 24 timer.
ERFARING
Fallskjermenheten på Sicilia fikk sin ilddåp i februar 1942, da 120 fallskjermsoldater angrep en tysk radarstasjon i Frankrike. Siden hadde de kjempet i Nord-Afrika, men ikke deltatt i store, koordinerte oppdrag.
KAMPÅND
Det var forventet av alle briter som vervet seg til fallskjermstyrkene at de hadde fått utmerkelser for sin tidligere innsats. De fleste utviste derfor stort mot og offervilje på slagmarken.
Montgomerys planer om en rask erobring av Messina avhenger imidlertid av én ting: Ponte Primosole.
Broen er den eneste solide overgangen over Simeto-elven, som 8. armé skal krysse på veien til Messina.
Hvis Aksemaktene rekker å sprenge broen, vil Sicilia-toktet trekke i langdrag, fordi britenes stridsvogner og artilleri går i stå sør for elven, mens fienden kan styrke forsvaret nord for den.
Alle i den britiske hæren setter derfor sin lit til 1. fallskjermbrigade – kjent som «De røde djevlene».
Navnet har styrken fått av tyskerne under kampene i Nord-Afrika, og britene i de rødbrune beretene har gladelig tatt betegnelsen til seg.
Under ledelse av brigadegeneral Gerald Lathbury flyr djevlene mot Ponte Primosole i kveldsmørket 13. juli 1943.
“Jeg får heller starte med å skyte deg, så kommer han kanskje på bedre tanker”. Alastair Pearson, 1943.
I «Operasjon Fustian» skal de nesten 2000 luftkrigerne lande på begge sider av Simeto-elven kl. 23, innta broen og holde den til de blir avløst neste morgen av Montgomerys 8. armé.
Det hviler et stort ansvar på fallskjermsoldatene. Innsatsen deres skal avgjøre slaget om Sicilia.
Soldatene må sprenge i blinde
Oberstløytnant Alastair Pearson vet godt hvor stor rolle Primosole-broen spiller for de alliertes suksess på Sicilia – ellers hadde han aldri gått så langt som til å true piloten med pistol.
Heldigvis er Dakota-flyet med hans menn fra fallskjermregimentets første bataljon igjen på vei mot målet.
Ifølge planen har såkalte stifinnere blitt sluppet ned 30 minutter før selve hovedstyrken. I tiden før resten av soldatenes ankomst skulle disse spesialistene med navigasjonsutstyr og signallys sørge for å markere de mange slipp- og landingssonene.
Flere av flyene med stifinnere har imidlertid ikke nådd frem i tide på grunn av dårlig vær og fiendtlig ild. Sonene ved Primosole-broen er derfor ikke markert ordentlig, og Dakota-flyene må slippe fallskjermsoldatene ut mer eller mindre tilfeldig over øya.
Britiske fallskjermsoldater – med et erobret tysk MG42-maskingevær – skyter på tyskerne under kampen om Primosole-broen.
Britene kjempet for å hindre brosprengning
I tre dager bølget kampen om den strategisk viktige broen over Simeto-elven frem og tilbake. De britiske fallskjermsoldatenes viktigste oppgave var å hindre den tyske og Italienske motparten i å ødelegge den.
Da de allierte tok beslutningen om å invadere Sicilia, innså de raskt at de måtte sikre en bro over elven Simeto. Øyas nest lengste elv lå nemlig som en naturlig, buktende stoppekloss i landskapet for de britiske styrkene som skulle rykke opp langs den sicilianske østkysten.
Offiserene valgte Primosole-broen som stedet der hæren skulle krysse elven – broen var nemlig en del av hovedveien til byen Messina, som var den britiske offensivens mål.
Britene utarbeidet en plan der fallskjermsoldater og glidefly med artilleri skulle lande på begge sider av elven, slik at broen kunne angripes både fra nord og sør. Strategien var å ta de italienske soldatene på sengen før de fikk tid til å sprenge broen i luften.
Alt virker også kaotisk i luftrommet da Pearsons Dakota senker farten til rundt 180 km/t, mens mennene stiller opp på to rekker og gjør seg klar til å hoppe.
Under dem styrter brennende fly i bakken, og en av britene bemerker tørt at sporprosjektilene skaper «det mest bemerkelsesverdige fyrverkeriet».
Pearsons folk ønsker bare å komme ut av maskinen raskest mulig. I rundt 150 meters høyde skifter det røde lyset ved hoppdøren endelig til grønt.
«Ut! Ut! Ut!» kommer det, mens De røde djevlene én etter én kaster seg ut i den flammeopplyste natten.
Etter bare tre sekunder i luften selvutløser fallskjermene, og de første ti mennene fra Pearsons fly lander uskadd et halvt minutt senere.
Dessverre har flyet mistet høyde jevnt og trutt under slippene, og de siste ti fallskjermsoldatene treffer derfor bakken med for høy fart.
Flere av dem dør, andre blir hardt kvestet.
Pearson, som har hoppet som nummer ti, lander også hardt, men unngår skader.
Dødsfallene river i ham, men det er ingenting Pearson kan gjøre. Han samler resten av sine menn og marsjerer av gårde mot Primosole-broen i det fjerne.
Operasjonens general er langt borte
Overalt i området omkring broen hersker det kaos. Størstedelen av soldatene har landet langt fra målet, for bare 39 av «Operasjon Fustians» i alt 133 fly har avlevert soldatene innenfor én kilometer av droppsonene nær Ponte Primosole.
Enkelte soldater har landet så langt som 32 kilometer unna og befinner seg nå nær vulkanen Etnas skråninger.
Gerald Lathbury – oppdragets øverstbefalende – har havnet flere kilometer fra sin sone. Han fisker frem kompasset og begir seg mot Primosole-broen.
Lathbury er hele tiden på vakt, akkurat som de andre fallskjermsoldatene som har problemer med å orientere seg i mørket. Hver gang de ser en fremmed silhuett, hvisker de kodeordet «ørkenrotter».
Det amerikanske militæret testfløy de første utgavene av Waco CG-4A-glideflyene i 1942.
Glideflyenes last av kanoner gikk tapt
Angrepet ved Primosole-broen bød på militær nytenkning: For første gang skulle tungt artilleri flys inn med glidefly for å støtte de britiske fallskjermsoldatene. Dessverre gikk planen i vasken.
I forsøket på å frakte menn og materiell ubemerket inn bak fiendens linjer, eksperimenterte de allierte med glidefly.
De motorløse flyene fikk tilnavnet «De tause vingene», og for å komme i luften ble de trukket av motoriserte fly.
I den forbindelse var det alt annet enn stille inne i glideflyet, der støyen fra trekkflyets motorer ifølge piloten Donald McRae var øredøvende: «For oss bråkte det noe inni hampen».
Glideflyenes hittil største prøve kom ved Primosole-broen. Her skulle flyene frakte 12 store kanoner med granater på 2,7 kg, som var tiltenkt en avgjørende rolle i erobringen.
Dessverre gikk landingen galt i nattemørket. Fiendens luftvernkanoner skjøt ned flere av de skrøpelige flyene, og kraftig vind gjorde det vanskelig for resten av glideflyene å lande på de planlagte landingsstedene.
«Jeg takket Gud for at jeg ble sendt i kamp med fallskjerm og ikke med glidefly», uttalte en kaptein fra fallskjermsoldatene.
Han så et av glideflyene knekke i to under landingen slik at den bakerste halvdelen med både soldater og utstyr rutsjet ned i Simeto-elven.
Bare tre kanoner nådde frem til angrepet.
Hvis skikkelsen ikke svarer med «drep italienere», har soldatene ordre om å skyte, fordi den ukjente må antas å være italiener eller tysker.
Da klokken passerer midnatt, befinner Lathbury seg fortsatt et godt stykke fra Ponte Primosole. Brigadegeneralen håper at andre offiserer tar over og angriper før fienden sprenger broen.
Britisk kaptein starter angrepet
Klokken nærmer seg så smått 01.00 da kaptein J. Rann og de rundt 50 mann han har samlet, langsomt sniker seg tett på broen på den nordlige siden av elven.
Hittil har ingenting gått etter planen, og kaptein Rann har bestemt seg for å ta saken i egne hender.
Begge ender av den 156 meter lange broen har nedgravde bunkere, samt at de italienske forsvarerne har satt opp betongklosser og barrierer med piggtråd for å stanse fiendtlige kjøretøy.
Broen ser tross kveldens ville aktivitet i luftrommet bare ut til å være normalt bemannet.
Etter Ranns vurdering vil hans gruppe kunne innta målet selv om de er få.
I rundt en halv time ligger britene og observerer brovaktenes bevegelsesmønster før Rann deler sine menn inn i en angrepsstyrke og en gruppe som skal sørge for dekningsild.
Kapteinen leder selv angrepsstyrken, som på hans signal like før klokken 02.00 styrter frem fra mørket med stø kurs mot nordenden av broen.
«Waho Mohammed!» brøler De røde djevlene da de første skuddene løsnes, og det ikke lenger betyr noe fra eller til at de roper kampropene sine. Ropet har de hørt tunisiske muldyrdrivere rope i Nord-Afrika for å få dyrene til å gå.
Italienerne får nærmest panikk, og de fleste legger på flukt eller kaster våpnene og overgir seg.
Rann er forbløffet over fiendens svake kampånd, og han gir sine menn ordre om å fortsette over broen.
Sør for elven møter britene også bare sporadisk motstand, og da en fallskjermsoldat kaster en granat ned i den ene bunkeren, farer 18 italienere ut med hendene over hodet.
Litt etter kl. 03.00 ankommer også Lathbury og Pearson. Første del av toktet er fullført på tross av deres fravær.
Kl. 02.15 konstaterer kaptein Rann tilfreds at hans vesle gruppe har erobret Primosole-broen. De har tatt rundt 50 fanger, og fienden har ikke kunnet rekke å aktivere sprengladningene som er montert på broen.
Etter hvert når andre britiske fallskjermsoldater frem til broen, og styrken blir stor nok til at patruljer begir seg ut i mørket for å finkjemme nærområdet for fiendtlige soldater og lede omstreifende briter frem til broen.
Litt etter kl. 03.00 ankommer også Lathbury og Pearson. Første del av toktet er fullført på tross av deres fravær, men operasjonens to høyest rangerte offiserer vet utmerket godt at de har en hardere kamp i vente.
Bare noen få glidefly har landet uten skader med kanoner, og under halvparten av containerne med våpen og ammunisjon som ble sluppet ned, er funnet.
Legene på feltlasarettet foretok 31 operasjoner og behandlet 78 andre sårede under kampene.
Britiske leger lappet sammen tyske soldater
Mens Primosole-broen var under britisk kontroll 14. juli, opprettet fallskjermsoldatene et feltsykehus i noen gårdsbygninger sør for Simeto-elven.
Her sto en gruppe kirurger på for å redde de mange sårede britene, men også tilskadekomne italienere ble brakt inn i feltsykehuset og behandlet.
Da britene kort etter måtte trekke seg tilbake fra broen, overtok Aksemaktene kontrollen med lasarettet.
En italiensk offiser slo opp døren og erklærte at alle leger nå var krigsfanger.
Offiseren innså imidlertid at også hans egne landsmenn mottok hjelp, og derfor fikk kirurgene lov til å fortsette.
Samtidig vet britene at tyskerne har soldater utstasjonert i Catania – også fallskjersoldater, som de allierte har døpt «De grønne djevlene». De har blitt sluppet ut nord for Simeto-elven tidligere på dagen.
Presset vil snart bli stort på brigadegeneral Lathburys lille styrke.
Sprengstoffet fjernes fra stålbroen
Det første tegnet på at Aksemaktene ikke har tenkt å gi opp Primosole, viser seg ved 03.30-tiden da en tysk-italiensk konvoi kommer rullende med en 88-mm-kanon nord for broen.
Lathbury sender straks en tropp mot fiendens lastebiler.
Britene åpner ild, og kort etter er konvoien tilsynelatende uskadeliggjort.
Den 37-årige brigadegeneralen beveger seg frem for å inspisere lastebilene, men plutselig kaster en overlevende italiensk soldat en håndgranat.
“Ok. Se å komme i gang! Det skal være overstått før daggry” Gerald Lathbury, 1943.
Fragmenter fra granaten borer seg inn i Lathburys lår og rygg slik at han må hjelpes tilbake til det nettopp opprettede hovedkvarteret ved Simeto- elvens sørlige bredd.
Mens Lathbury mottar behandling – som innbefatter en ordentlig munnfull whisky – kan brigadegeneralen lytte til sjefen for ingeniørsoldatene, som har undersøkt hvor lang tid det vil ta å fjerne sprengladningene som er montert på Primosole-broen.
«Kun et kvarters tid».
«Ok. Se å komme i gang! Det skal være overstått før daggry», beordrer Lathbury, som også vil vite hvor raskt tyskerne vil kunne sette opp alt igjen.
«Ikke på under fire timer for en bro av denne størrelsen, mener jeg», lyder svaret. Det gir generalen visshet om at soldatene hans vil ha litt tid å løpe på hvis fienden gjenerobrer broen.
Mange av glideflyene ble sluppet langt fra Primosole-broen, og flere av dem styrtet i havet. Troppene på bakken fikk dermed ikke tatt i bruk flyenes last.
Mens ingeniørsoldatene kryper opp i broens gitterkonstruksjon og fjerner detonasjonskabler og 30 poser med 9 kg sprengstoff, overdrar Lathbury en del av kommandoen til Pearson, fordi brigadegeneralen ikke lenger selv kan være aktiv i felten.
Pearson går til oppgaven med ildhu og begynner omgående å skape et forsvar av broen, men oberstløytnantens muligheter er begrenset. Britene har bare to mortérer og tre antitank-kanoner til rådighet.
Med bare 295 mann til å holde fienden i sjakk er det derfor en vanskelig oppgave som venter De røde djevlene da solen reiser seg over Sicilia om morgenen 14. juli.
Det skal bli en lang dag for de britiske fallskjermsoldatene ved Primosole.
Tyskerne angriper for fullt
I løpet av natten og morgenen 14. juli har tyskerne samlet en styrke på 350 mann – anført av kaptein Franz Stangenberg. Styrken består primært av elitesoldater fra 1. fallskjermjegerdivisjon.
Om formiddagen får britene øye på en kortesje av tyske lastebiler nord for elven – de beveger seg langsomt nærmere mellom de sicilianske jordene med vinstokker og oliventrær.
Gjennom kikkertene kan britene se at tyskerne har med tunge artillerivåpen. Klokken 13.10 innleder tyskerne bombardementet. Granater fra 88-mm-artilleriet regner over britene, mens tyske Messerschmitt-fly beskyter fallskjermsoldatene fra oven.
I sløret av røykbomber stormer de tyske elitefallskjermsoldatene frem gjennom olivenlundene nord for broen, der britene har gravd seg ned og biter fra seg:
«De kjempet som tigre. Kampene var redselsvekkende, med menn løpende rundt, mens de ropte og stakk hverandre ned med bajonetter», skrev en tysk fallskjermjeger hjem i et brev.
Den britiske soldaten George Pratt er i full gang med å avfyre maskingeværet gjennom skyteskåret i en av de erobrede bunkerne ved elven, da tyskerne får has på sidemannen hans:
«Plutselig ble en av kameratene ved siden av meg skutt i ansiktet; hodet hans eksploderte bokstavelig talt og sendte stumper av vev og knokler over meg. Som en robot vaklet han baklengs til han støtte ryggen mot bakmuren og gled ned, etterlatende en stor blodflekk der bakhodet var i kontakt med veggen».
De allierte brukte glidefly til å fly artilleri og jeeper i kamp under angrepet på Primosole-broen.
Opplevelsen er voldsom, men Pratt er mer oppmerksom på at han snart er tom for patroner til maskingeværet. Nettopp ammunisjonsmangelen bekymrer også Pearson. På slutten av ettermiddagen beslutter oberstløytnanten at soldatene på nordsiden av Simeto skal trekkes tilbake.
Britene kan spare både liv og kuler hvis de i stedet konsentrerer forsvaret rundt broens sørlige ende, der elven begrenser fiendens angrepsmuligheter.
«Hold barbarene på avstand så lenge dere kan!» roper Pearson til de forreste stillingene med automatvåpen, som skal holde fienden beskjeftiget mens de øvrige soldatene trekker seg tilbake over broen.
George Pratt får også ordre om å holde ut, men briten ber om at evakueringen går raskt slik at han selv kan komme seg i sikkerhet før tyskerne jevner bunkeren med jorden. Endelig får soldaten det signalet han har ventet på:
“Hold barbarene på avstand så lenge dere kan!” Oberstløytnant Alastair Pearson, 1943.
«Da jeg hørte fløyten, visste jeg at det var på tide å komme oss av gårde – og det var ikke for tidlig, for i samme øyeblikk som jeg smatt ut av døren, var det en stor eksplosjon, og jeg ble slengt i bakken. Jeg kom meg opp igjen og spurtet over broen».
I to timer forsvarer Pearsons soldater stillingene ved Primosoles sørlige ende, men da en enhet tyske fallskjermjegere krysser Simeto øst for broen, er britene plutselig truet fra både nord og øst.
De røde djevlene har bare rundt 200 utmattede menn igjen – nesten 100 briter er enten døde eller alvorlig såret. Klokken 19.35 gir Lathbury derfor ordre om at styrken skal trekke seg helt tilbake til bakkene mot sør, der de er i bedre sikkerhet.
1174 av De røde djevlene mistet livet under kampene ved Arnhem.
De røde djevlene ble sviktet ved Arnhem
Året etter aksjonen på Sicilia skulle De røde djevlene i aksjon på Vestfronten i Europa. Under den såkalte Operasjon Market Garden fikk fallskjermsoldatene i oppgave å sikre broer over kanaler og elver i Nederland – ikke minst broen over Rhinen ved Arnhem.
Elitestyrken erobret broen 17. september. Etter planen skulle soldatene holde den frem til fremrykkende britiske styrker fra det 30. armékorps nådde frem to døgn senere. Montgomerys plan var stort sett identisk med planene for Primosole året før, men mens unnsetningen nådde frem på Sicilia, stoppet tyskerne den allierte fremrykningen ved Arnhem.
Etter fire dagers kamper måtte fallskjermsoldatene overgi seg.
Her er nemlig også bunkere, og fallskjermsoldatene vil – så lenge de har ammunisjon – kunne beskyte broen og forhindre at tyskerne får lagt nye sprengladninger.
Lathbury er på ingen måte glad for situasjonen. Men den øverstbefalende finner en anelse ro i at det tross alt vil ta fienden minst fire timer å tilintetgjøre broen når britene går tomme for kuler. Men det haster. Hvis ikke Montgomery og hans 8. armé snart kommer, vil broen og hele Sicilia-toktet være i fare.
Stridsvogner kommer til unnsetning
Fra bakkene kan Pearson om kvelden 14. juli se de tyske soldatene bevege seg over Ponte Primosole. De er i ferd med å etablere et brohode på elvens sørlige bredd.
Britene følger alle bevegelser på stålkonstruksjonen, og snikskyttere er klar til å drepe enhver fiende som forsøker å plassere sprengstoff.
Sent om kvelden henvender en lokal bonde seg til de engelske soldatene. Mannen forteller at han er mektig lei av den italienske diktatoren Mussolini – derfor gleder det ham også at han har sett britiske stridsvogner nærme seg fra sør.
Ikke lenge etter hører Pearson den velsignede lyden av Sherman-tanksens raslende belter, og ved midnatt kan oberstløytnanten og Lathbury hilse på offiserene fra Durham-infanteriet og 4. panserbrigade fra Montgomerys 8. armé.
Natten forløper rolig uten utfall fra noen av partene, og de britiske fallskjermsoldatene får spist seg mette på maten fra lastebilenes forsyninger – et tiltrengt påfyll etter halvannet døgns slit.
“Tja, hvis dere vil miste enda en bataljon, så er det måten å gjøre det på”. Alastair Pearson, 1943.
Hittil har De røde djevlene greid å forhindre sprengning av broen, og om morgenen 15. juli overtar Durham-infanteriets offiserer kommandoen.
Klokken 07.30 innleder en styrke på flere hundre briter et angrep med støtte fra Sherman-stridsvogner. Da mennene nærmer seg de tyske stillingene på sørsiden, avfyrer britene røykgranater som skjuler vrimmelen av fotfolk som velter frem ved siden av stridsvognene i et frontalt angrep mot broen.
De grønne tyske djevlene spyr imidlertid ut et konstant maskingeværregn fra MG42-ene sine, og da røyken letter, åpner tyskernes 88-mm-kanoner også ild fra elvens nordlige bredd i et forsøk på å sette Sherman-stridsvognene ut av spill.
Italiernerne hadde montert sprengladninger på Ponte Primsole, men de rakk ikke å detonere dem før briterne erobret broen.
De britiske infanteristene er ubeskyttet i det golde terrenget sør for elven, og soldatene må i løpet av formiddagen slepe mange døde og sårede kamerater tilbake over den tørre sicilianske jorden.
Til britenes hell begår tyskerne en fatal bommert. En kommunikasjonsfeil fører til at fallskjermjegerne sør for broen trekker seg tilbake til nordbredden.
Britene utnytter umiddelbart situasjonen og overtar stillingene på sørsiden. Intens skyting fortsetter på broen, men etter middag innser britene at de ikke uten videre kan presse tyskerne bort. Tre Sherman-tanks er satt ut av spill, 34 britiske infanterister har mistet livet, og mer enn hundre mann er såret.
«Det var et rystende syn. Simeto-elven ble bokstavelig talt rød av blod», skrev en av soldatene senere.
“Jeg skal gjerne ta dere med over elven og føre dere til broen, men derfra må dere klare dere selv”
Vanskelighetene vitner om De røde djevlenes heroiske innsats i døgnet som har gått, og Alastair Pearson inviteres derfor med til bordet da Durham-offiserene planlegger sitt neste skritt. Planen er å foreta enda et frontalangrep.
«Tja, hvis dere ønsker å miste enda en bataljon, så er det måten å gjøre det på», avbryter Pearson, som i stedet foreslår å krysse Simeto-elven øst for broen og dermed overrumple fienden:
«Jeg skal gjerne ta dere med over elven og føre dere til broen, men derfra må dere klare dere selv», lover han.
Pearson setter planen ut i livet
Like etter midnatt 16. juni er forberedelsene over, og Pearson begir seg av gårde med to kompanier i hælene.
Da de når et punkt der elvebredden ikke er altfor bratt, går soldatene én etter én ut i Simeto og beveger seg så lydløst som mulig gjennom det milde vannet, som rekker dem til livet.
Mens mennene passerer elven, buldrer artilleriet ved Ponte Primosole for å avlede fiendens oppmerksomhet.
«Husk hva som skjedde med den andre bataljonen», advarer Pearson Durham – soldatenes leder – da partene skilles på nordsiden – nær tyskernes stillinger.
Britene tok lærdom av Primosole
Angrepet på Primosole-broen endte med suksess for britene, men det sto klart at selve utførelsen av luftbårne operasjoner måtte forbedres. Særlig tre punkter kom i de alliertes søkelys.
Pilotene ble redde
Pilotene på de amerikanske Dakota-transportflyene sviktet. Under «Operasjon Fustian» observerte en britisk kaptein at fiendens luftforsvar fikk «mange piloter til å snu», akkurat som at pilotene «var skyld i de upresise slippene». Ifølge kapteinen var feilen at folkene i cockpitene var «transportbesetninger, hvis trening og mentalitet ikke var innstilt på å bli beskutt». Resultatet ble at de allierte fremover spesialtrente piloter til luftbårne operasjoner slik at de var i stand til å håndtere beskytning fra fiendens antiluftskyts.
Stifinnere i tidsnød
Ifølge planen skulle stifinnere slippes over aksjonsområdet slik at de kunne markere de avtalte landingsstedene med lys i forskjellige farger. De hadde 30 minutter på seg til denne oppgaven før de egentlige styrkene nådde frem. En halv time viste seg imidlertid å være altfor lite tid fordi stifinnerne hadde landet langt fra sonene som skulle merkes. Etter Primosole bestemte de allierte derfor at stifinnerne fremover skulle ha mer tid til å plassere signalene. Samtidig skulle det være færre, men større slippsoner for å gjøre dem lettere å se fra luften.
Glidefly havnet i vannet
Bruken av glidefly under «Operasjon Fustian» endte som en fiasko. Knappe 40 prosent av glideflyene som ble frigitt over havet, forsvant i bølgene. De allierte tok konsekvensen og bestemte at glidefly fremover ikke skulle slippes løs over vann mens det var mørkt. Landingssonene viste seg også å være så små at pilotene bare sjelden var i stand å finne dem i tide.
Mens Pearson bringer seg i sikkerhet på sørsiden av Simeto, fortsetter Durham-enheten frem mot fienden:
«Vi kunne ikke se hvor vi gikk, for det var så mørkt om natten. Vi snek oss frem gjennom vinmarkene, men det var ganske skremmende, for vi visste aldri når noen ville treffe oss», fortalte en av soldatene senere.
Britenes intense nattebombardement har imidlertid skremt tyskerne i nordenden av Primosole så mye at de fleste soldatene trekker seg tilbake mot nord.
Derfor utløses det bare enkelte skudd da de to kompaniene med Durham- infanteriets fotfolk når frem og begynner å etablere et brohode.
Men midt i retretten prøver en tysk fallskjermjeger et siste desperat angrep for å sprenge Primosole i stykker.
“Vi kunne ikke se hvor vi gikk, for det var så mørkt om natten. Vi snek oss frem gjennom vinmarkene, men det var ganske skremmende, for vi visste aldri når noen ville treffe oss.”
I full fart kjører han mot broen i en lastebil pakket med sprengstoff, men oppmerksomme briter skyter mot kjøretøyet og dreper sjåføren.
Den gjennomhullede lastebilen går i stå uten å detonere.
Montgomery takker for innsatsen
Da solens stråler treffer Primosoles stålkonstruksjon ved 06-tiden om morgenen 16. juli, er broen definitivt på britiske hender. De røde djevlene har mistet 27 mann i kampene, mens omtrent 500 mann fra Durham-infanteriet er døde eller såret. Til gjengjeld kan Montgomerys 8. armé komme raskt videre.
Akkurat en måned senere inntar de allierte Messina, og Sicilia er under Vestmaktenes kontroll. Det vet Pearson av gode grunner ikke da han om formiddagen 16. juli er på vei bort fra fronten i en lastevognkonvoi med resten av 1. fallskjermbrigade.
Men skulle oberstløytnanten være i tvil om De røde djevlenes avgjørende innsats, trenger han bare å huske på Montgomerys ord før lastebilene forlot Primosole:
«Pearson», sa generalen, «det gleder meg virkelig å se deg. Du har betydd alt for kampanjen min».