Dødens fotballkamp: Ukrainske bakere slo Hitlers stjerner

I en gigantisk knipetangsmanøver hadde tyskerne omringet Kiev og tatt over en halv million soldater til fange, før de satte hele byen under tysk administrasjon.

Det gjaldt også Brødfabrikk nr. 3. Før krigen hadde fabrikken forsynt borgerne i byen med brød, men nå ble produksjonen på nesten 50 tonn daglig sendt direkte til de tyske soldatene. De spiste seg mette mens ukrainerne sultet.

Målvakt var publikumsfavoritt

For få måneder siden hadde Nikolaj Trusevitsj streifet rundt i hovedstadens ruingater på evig jakt etter sitt neste måltid. Han kokte suppe på et lærbelte eller prøvde å fange en av de få avmagrede rottene som var igjen i byen for i det minste å få noe å spise.

En dag Trusevitsj satt på gaten og stirret tomt ut i luften, fikk sjefen for brødfabrikken, Josif Kordik, tilfeldigvis øye på ham. Møtet skulle bli et vendepunkt i Trusevitsjs liv.

Kordik er innsatt som sjef for brødfabrikken av tyskerne. Han snakker flytende tysk, men er egentlig fra Mähren-regionen (i dagens Tsjekkia, red.) og har bodd i Ukraina i mange år. Kordik er en rund og lavmælt mann med én stor lidenskap, nemlig sport.

Da fabrikksjef Kordik får øye på den radmagre Trusevitsj på gaten, kjenner han ham straks igjen som målmannen for byens populære – men nå nedlagte – fotballag, Dynamo Kiev.

Tilskuerne elsket Trusevitsj da Dynamo Kiev spilte i den øverste sovjetiske fotballigaen før krigen, og var et av Europas kanskje beste lag.

Han var smidig og rask som en katt, og tilførte en helt ny dimensjon til rollen som keeper. I stedet for å kaste ballen ut til en medspiller, løp Trusevitsj ofte selv ut på banen med ballen mellom beina, før han sendte den langt opp motsatt banehalvdel med et hardt skudd.

Trusevitsj utrettet mirakler sammen med resten av Dynamo Kievs spillere. Laget fikk en andreplass i det sovjetiske mesterskapet i 1935 og en tredjeplass året etter, og den alltid positive og muntre Trusevitsj ble kjent for å danse sin helt særegne dans etter hver seier.

Dynamo Kiev-tilhengeren og sportsidioten Josif Kordik kjenner straks igjen Trusevitsj da han ser ham i byens triste gatebilde. Fabrikk-sjefen går bort til den arbeidsløse målvakten, og møtet ender med at Trusevitsj får tilbud om å arbeide på den store brødfabrikken.

Fabrikkeier hanker inn sportsfolk

Trusevitsj er overrasket da han stempler inn på sin nye arbeidsplass. Han oppdager snart at han ikke er den eneste idrettsutøveren på fabrikken. Store deler av den ukrainske sportseliten er samlet mellom melsekkene og eltemaskinene. Kordik har ansatt både svømmere, løpere, boksere, syklister, turnere og flere andre fotballspillere på fabrikken.

Merkelig nok ser ikke Kordik ut til å interessere seg så mye for utøverne i det daglige. For eksempel har sjefen ingen problemer med å la de tyske vaktfolkene gi sportsfolkene en omgang juling, og ifølge sladderen er Kordik beruset av tanken på å være omgitt av de kjente idrettsfolkene – som en ungdom som er fascinert av å være så nær idolene sine.

I de korte pausene får fotballspillerne imidlertid lov til å leke litt med ballen, og spillingen byr på et kjærkomment avbrekk i hverdagen for både de andre ansatte og de tyske vaktene.

Foruten Trusevitsj har fabrikksjefen også ansatt forrige sesongs ligatoppscorer Pavel Komarov og den robuste og kruttsterke angriperen Ivan Kusmenko, som øver på kraftsparket sitt med en ball som er tre ganger tyngre enn normalt. Kordik har også funnet plass til den spinkle, men utmerkede forsvarsspilleren Aleksej Klimenko, den rutinerte Mikhail Sviridovskij og flere andre kjente fjes.

Mens de kjente spillerne arbeider i brødfabrikken, er nøden i Kiev enorm. Store deler av byen ligger i ruiner etter invasjonen, og flere hundre tusen borgere er allerede likvidert eller sendt i konsentrasjonsleir.

Sulten er den største fienden for de som er igjen i byen. Nazistenes plan er å sulte ut lokalbefolkningen, og selv om de aldri greier å avskjære byen fullstendig for import av mat, er flere tusen rammet av underernæring.

Men sommeren 1942 tar livet i Kiev en brå og uventet vending.

Musikk og fotball skal vinne hjerter

Innbyggerne i Kiev kan nesten ikke tro sine egne ører da levende jazzmusikk en kveld strømmer ut fra et av byens populære dansesteder. Tyskerne har hittil opptrådt med stor brutalitet i byen, men nå er strategien tydeligvis endret. Akkurat som i Paris vil nazistene i Ukraina nå forsøke å vinne lokalbefolkningens hjerter.

Motivet er at motstanden mot okkupasjonsmakten skal bli mindre slik at en del av de tyske soldatene kan trekkes ut av Kiev og sendes til de blodige og uendelige kampene ved østfronten. Jazzmusikken er et ledd i planen om å gjenskape den hyggelige atmosfæren i Kiev. Et annet forsøk er å gjeninnføre sportstevlinger.

For å vise sin godvilje setter tyskerne av et stort beløp for å få gjort byens nye fotballstadion ferdig. Samtidig danner nazistene krigstidens første fotballag. Laget får navnet Rukh og har en tyskvennlig og antisemittisk sportsjournalist som trener.

Nazistenes nye strategi vekker håp hos de tvangspensjonerte fotballstjernene i brødfabrikken. Rukh kan jo ikke spille hvis de ikke har motstandere, og en dag henvender fabrikkeier Kordik seg til de tyske myndighetene. Baker-sjefen forklarer at han tilfeldigvis har ansatt en rekke fotballspillere på fabrikken.

«Det vil vært meget gunstig hvis de fikk lov til å danne et lag», forklarer han. Tyskerne lytter til Kordik og går med på forslaget.

FC Start dannes

I begynnelsen av juni 1942 stimler en gruppe menn sammen i en garasje ved Brødfabrikk nr. 3. Blant dem er keeper Trusevitsj, angriperne Komarov og Kusmenko, forsvarsspillerne Sviridovskij og Klimenko og flere andre fra det gamle Dynamo Kiev-laget.

Spillerne har fått nyheten om at de nå kan danne et lag, men det er ingen grunn til begeistring. Mennene er klar over at alle sports-begivenheter nå er blitt en del av den tyske propagandaen, og spillerne er redde for å gå nazistenes ærend.

På den andre siden brenner mennene for fotball av hele sitt hjerte, og kanskje kan spillet deres være med på å gi borgerne i Kiev litt lys i en mørk tid, tenker de.

Midt i diskusjonen dukker Trusevitsj opp. Han har en pappkasse under armen, og opp av den trekker han elleve nye spillerdrakter. Draktene har han kommet over i et gammelt lager, forklarer han. Fargene passer ikke med de gamle Dynamo Kiev-fargene, og ingen aner hvilken klubb trøyene har tilhørt, men det betyr ingenting her og nå.

«Vi har ingen våpen», sier målmann Trusevitsj mens han legger fotballdraktene frem på garasjegulvet, «men vi kan kjempe for seieren på fotballbanen. I tiden som kommer er det disse fargene vi skal bære, og fienden skal vite at disse fargene ikke kan slås».

Talen er kort, men full av følelser. Og da de fremmøtte forlater garasjen igjen, er de klar til å gå til kamp mot tyskerne på fotballbanen. Laget deres har fått navnet FC Start.

Bakerne rykker fra

Den første fotballkampen etter okkupasjonen blåses i gang 7. juni 1942 og står mellom Rukh og FC Start. Rukh-spillerne er tyskvennlige og har derfor fått rikelig med mat og tid til å trene.

Spillerne fra FC Start er ikke i nærheten av formen de en gang hadde, men føler til gjengjeld at de kjemper for en større sak. Og da kampen slutter, har FC Start fått seg en 7-2-ledelse.

Seieren er bare den første i rekken. I neste runde møter fotballbakerne et lag av soldater fra den ungarske hæren, som kjemper på tysk side. Den kampen vinner FC Start 6-2. I neste runde blir et rumensk militærlag slått hele 11-0.

Neste motstander er et lag av tyske soldater. 6-0. Kort etter møter FC Start enda et ungarsk lag, og nok en gang går motstanderne tapende av banen. Resultatet blir 5-1 – og deretter 3-2 ved returoppgjøret.

Ryktet om FC Starts enorme styrke sprer seg raskt i Kiev. På gater og kafeer hvisker innbyggerne om byens helter, som viser seg å kunne hamle opp med både den ungarske, den rumenske og til og med den tyske hæren.

Etterspørselen etter billettene til de neste kampene er enorm, og hver gang FC Start stiller opp, går køen utenfor stadion langt nedover gaten.

Den tyske okkupasjonsmakten kan styre seg. Fotballkampene skulle fungere som adspredelse og gjøre ukrainerne mer Hitler-vennlige. De tyske offiserene hadde sågar møtt opp til de første kampene og hadde klappet avmålt og smilt overbærende hver gang FC Start skåret. Men nå har smilene stivnet.

FC Starts kamper er i tyskernes øyne i ferd med å utvikle seg til oppvisninger i ukrainsk nasjonalisme. Det kan ikke bety annet enn økt motstand mot okkupasjonsmakten.

6. august 1942 vinner de ukrainske bakerne hele 5-1 over Flakelf – et lag av Luftwaffe-soldater. Nå har den tyske hærledelsen fått nok: De gjentatte ydmykelsene kan ikke aksepteres, og FC Start skal straffes.

«Omkamp! Hevn!» ropes det fra plakater over hele Kiev – i butikkvindu, på lyktestolper, husvegger og gjerder. Beskjeden er trykt på nazistenes offisielle grå papir og forteller på både tysk og ukrainsk at FC Start skal spille omkamp mot Flakelf, som vil bli forsterket med en rekke nye, rutinerte spillere.

SS-offiserer skal dømme kampen

72 timer etter at FC Start sist slo de tyske soldatene, står de to lagene igjen overfor hverandre.

Tusenvis av ukrainere har møtt opp for å se returoppgjøret, og alle har på følelsen at tyskerne tar kampen adskillig mer alvorlig denne gangen enn i første runde.

Overalt langs ruten inn til stadion står tyske vakter med biske schæferhunder, og inne på tribunene står soldater og politifolk med batonger og ladde maskinpistoler.

Stemningen er trykket, men etter hvert som tribunene fylles opp, stiger motet. Her og der høres også taktfaste seiersrop og ukrainske kampsanger. Den intense atmosfæren kan merkes helt ned i garderoben, der spillerne fra brødfabrikken gjør seg klar til kamp.

Den siste rest av tvil om kampens alvor forsvinner da det plutselig banker på døren inn til garderoben. Inn kommer en SS-offiser kledd i svart. Mannen stirrer på de ukrainske spillerne før han gir dem en beskjed på prikkfri russisk:

«Det er jeg som skal dømme denne kampen. Jeg vet at dere er et svært sterkt lag. Se til å overholde alle reglene på banen – bryt ikke noen av dem. Og før kampstart skal dere hilse på motstanderne på vår måte».

Selv om SS-offiseren snakker rolig, bidrar besøket bare til å gjøre ukrainerne enda mer nervøse. En SS-offiser til dommer er ille nok i seg selv, og situasjonen blir ikke bedre av at dommeren helt åpenlyst krever at Start-spillerne skal løfte høyre arm og rope «Heil Hitler» før kampen blåses i gang.

I minuttene etter SS-offiserens visitt er stemningen i garderoben preget av uro og forvirring. Enkelte spillere har mest lyst til å trekke seg fra kampen før den har begynt.

Andre mener at FC Start bør tape med vilje, mens andre igjen argumenterer for at de skal ikke skal bry seg om hva offiseren sa. De skal gå til kampen med samme glød og iver som de har utvist under de foregående kampene.

Garderoben er et kaos av mennesker. Spillere, stadionansvarlige, vakter og medlemmer av bystyret ramler inn og ut av garderoben, og alle vil si hva de mener. Først noen minutter før avspark stenges døren, og Start-spillerne sitter igjen med sine egne kaotiske tanker. Imens tikker klokken ubønnhørlig mot kampstart.

Ukrainerne nekter tysk hilsen

Rett før klokken 17 forlater FC Start-spillerne garderoben og løper ut på banen assistert av ukrainsk politi. Det er stappfullt av folk på stadion, og de elleville tilskuerne dytter og presser seg frem for å få den beste utsikten til fotballheltene sine.

I midtsirkelen blir bakerne flankert av bevæpnede SS-soldater. FC Start-spillerne ser opp på tilskuerplassene. Hele den ene langsiden er full av tyske soldater.

Øyeblikket senere marsjerer det forsterkede Flakelf-laget inn på gressmatten og tar oppstilling til høyre for de ukrainske bakerne. Så løfter alle de tyske spillerne synkront høyre arm i været og brøler «Heil Hitler» i kor.

Nå er turen kommet til FC Starts hilsen. De elleve spillerne står med hodene bøyd fremover. Tilskuernes rop er omgjort til forventningsfull stillhet. Langsomt løfter de ukrainske spillerne armene. Tilskuerne stirrer taust, men armene står rett ut i luften.

Så roper spillerne av sine lungers fulle kraft: «Fiskulthura!» Ordet er et tradisjonelt sovjetisk kamprop og betyr kort og godt «Hurra for sporten».

De tyske offiserene ser urolig på hverandre mens jubelen bryter løs på tribunen. SS-offiseren blåser kampen i gang.

VIDEO – Møt spillerne og se FC Starts stadion:

Keeper får spark i hodet

FC Start har ingen trener, men hver og en av spillerne kjenner sin spesifikke plass og rolle på banen. Alle mennene stiller seg opp i den taktiske formasjonen de lærte mens de ennå het Dynamo Kiev.

I de første minuttene av kampen er oppstillingen imidlertid ikke til særlig hjelp. De fysisk overlegne tyskerne har tilsynelatende uante krefter og går inn i enhver takling med en ekstrem kraft, uten at dommeren griper inn. FC Start har ingen innbyttere, og eventuelle skader vil derfor kunne ødelegge alt for laget.

I det tidende minuttet bryter en tysk spiller gjennom ukrainernes forsvar og fortsetter direkte mot Trusevitsj i målet. Målmannen kaster seg fryktløst etter ballen og får fatt i den foran føttene på den tyske spilleren.

Men tyskeren har ikke tenkt å stanse, og sparker i stedet Trusevitsj hardt i hodet med høyre støvel. Keeperen mister bevisstheten og våkner etter noen minutter, helt omtåket. Han føler seg svimmel, men mangelen på innbyttere gir ham ikke noe valg.

Trusevitsj må fortsette kampen.

Målvakten er fortsatt rystet da et nytt tysk angrep setter inn få minutter senere. Trusevitsj kaster seg etter ballen på feil tidspunkt, og en tysk angriper hamrer ballen i mål til 0-1.

FC Start-spillerne er rådville. De greier ikke å bryte gjennom motstanderens forsvar fordi tyskerne går direkte etter beina deres, og i motsetning til Flakelf har ikke FC Start leggbeskyttere.

Men endelig byr en mulighet seg. Den store Ivan Kusmenko får fatt i ballen i nærheten av midtsirkelen. Han tar to-tre rykk oppover banen og dryler til ballen rundt 30 meter fra mål. Ballen stryker forbi både det tyske forsvaret og keeperen. Tilskuerne brøler av begeistring. FC Start har utlignet!

Etter målet begynner FC Starts tekniske overlegenhet langsomt å manifestere seg på banen. Laget flytter ballen rundt i et raskere tempo enn før, og like etter sparkes ballen ut til Gontsjarenko på venstre kant.

Den vevre angriperen har aldri vært kjent for sin evne til å skyte langt – til gjengjeld gjennomfører han lett to hårfine taklinger og kan til slutt nærmest trille ballen i mål til 2-1.

Gontsjarenko er igjen i sentrum like før pausen. Han får en lang ball servert ned fra forsvaret og stopper helt opp for å unngå offside. Deretter løfter han blikket mot målet og treffer ballen helt perfekt.

I likhet med Kusmenkos utligningsmål stryker ballen igjen forbi det tyske forsvaret og inn i nettmaskene. FC Start leder 3-1, og SS-dommeren blåser til pause.

Angriper ydmyker tyskerne

FC Start klarer seg bedre enn laget har tort å håpe på, og da spillerne kommer ut til andre omgang, er tilskuerne nærmest i ekstase.

De synger og roper og danser, og de tyske soldatene må ta oppstilling i rekker for å holde de begeistrede menneskene unna banen.

FC Start kan ikke kommunisere på grunn av publikumsstøyen, men spillerne er fulle av adrenalin og seiersvilje, og i andre omgang fortsetter det flotte spillet. Ukrainerne banker ballen i mål to ganger til, og til slutt begynner oppgjøret å minne om en oppvisningskamp.

For eksempel passerer den unge angrepsspilleren Klimenko alene hele det tyske forsvaret, inkludert keeperen. Deretter fortsetter han ned til mållinjen. Her stanser han opp. I stedet for å la ballen rulle over målstreken snur han seg og skyter ballen hardt oppover banen og i spill igjen. De tyske spillerne koker av raseri.

FC Start vinner komfortabelt kampen 5-3. Ydmykelsen av tyskerne er total.

Tilbake i spillergarderoben er stemningen imidlertid langt fra den samme som på tilskuerplassene.

Etter seiersrusen har ettertenksom-heten meldt seg hos Start-spillerne. De nøyer seg med å gi hverandre et kort håndtrykk før de forlater sportsanlegget i stillhet.

Utenfor høres spredte varselskudd fra pistoler mens tyske soldater desperat forsøker å få kontroll over den jublende menneskemengden. De store tumultene har for alvor fått tvilen til å feste seg hos FC Start-spillerne. De lurer på om tyskerne har tenkt å finne seg i ydmykelsen av det håndplukkede Flakelf-laget. Og om de helst burde ha tapt med vilje.

Spillerne blir byens helter

I dagene etter den store kampen fortsetter hverdagen i brødfabrikken. Men utenfor fabrikkmurene er alt forandret.

FC Start-spillerne blir behandlet som stjerner i Kiev. Overalt blir de stanset på gaten av innbyggere som klapper dem på skuldrene og til og med stjeler matrasjoner til dem slik at spillerne kan holde seg sunne og sterke til å kunne slå tyskerne en gang til.

Seieren har gitt folk i Kiev livsgnisten tilbake – de tyske okkupantene er åpenbart ikke uovervinnelige likevel.

Noen dager senere er Trusevitsj og resten av spillerne fra FC Start som vanlig i gang med arbeidet på brødfabrikken da en gruppe soldater fra Gestapo plutselig banker på porten. Offiserene strener rett inn på kontoret til Kordik. I flere minutter er det helt stille på fabrikken.

Så går døren opp, og spillerne blir kalt inn på teppet – én etter én.

Sjefen for brødfabrikken er forsvunnet, og i stedet blir spillerne møtt av en offiser fra Gestapo. Samtalene er korte. Spillerne blir sendt direkte fra kontoret og ut i en ventende varebil. Her blir de fraktet videre til Gestapos hovedkvarter i Korolenka-gaten.

De neste tre ukene blir spillerne utsatt for tortur og systematisk avhør. Nazistenes plan er å få dem til å innrømme spionasje og sabotasje mot okkupasjonsmakten – angrepsspilleren

Nikolaj Korotkykh bryter sammen og tilstår at han faktisk har en fortid som offiser i den kommunistiske sikkerhetstjenesten NKVD. Korotkykh blir utsatt for særlig brutal tortur og dør 20 dager etter arrestasjonen.

Resten av laget sendes til konsentrasjonsleiren Sirets, ikke langt fra Kiev.

Sadist leder konsentrasjonsleir

Varmen er drepende da FC Start-spillerne ankommer Sirets en septemberdag i 1942. Den uvanlig varme sommeren har gjort at alskens sykdommer florerer i den skitne leiren.

Tyskerne har ikke prioritert sanitet på anlegget. Fangene stues sammen i overfylte brakker uten ventilasjon, og den daglige matrasjonen består av 150-200 gram gammelt brød. Dagen begynner klokken 04 og fortsetter med hardt fysisk arbeid til klokken 18.

Leiren ledes av SS-offiseren Paul Otto Radomski, som er kjent for å være ekstremt brutal. Fangene utsettes daglig for pryl, pisk og sadistiske fysiske øvelser, som blant annet består i å åle seg på magen til fangevokternes fornøyelse.

Hvis en fange er for syk til å arbeide eller ikke adlyder ordrer umiddelbart, tar Radomski seg personlig av avstraffelsen. Han begraver de syke levende eller jager dem opp i trær der han skyter dem ned med pistolen sin.

Spillerne fra FC Start er i god form og i begynnelsen tåler de forholdene bedre enn de fleste andre fangene. Lagånden hersker fortsatt, og spillerne forsøker å holde sammen og styrke hverandres moral. Men fangene lever under konstant psykisk og fysisk terror, og straffene faller ofte helt tilfeldig og uten forvarsel.

Hver tredje fange blir skutt

23. februar 1943 bomber medlemmer av den ukrainske motstandsbevegelsen i Kiev en stor fabrikk som reparerer tyske militærkjøretøy. Angrepet er et slag i ansiktet på tyskerne, og hevnen blir brutal.

Dagen etter bestemmer SS-offiseren Radomski at hver tredje fange i Sirets skal henrettes som hevn for sabotasjen. Spillerne fra FC Start stiller seg opp på rekke og rad sammen med de andre fangene. Klærne henger i filler, og den iskalde vinden pisker kroppene deres mens de lytter til den knitrende lyden av skritt fra lærstøvler i snøen bak dem.

I tilsynelatende tilfeldig orden blir fanger slått i bakken og skutt. Etter hvert som mønsteret gjentar seg, kan fangene telle seg frem til at nazistene går systematisk til verks for å henrette hver tredje fange. Alle kan regne seg frem til sin egen skjebne.

Vaktene står nå bak Ivan Kusmenko. Den røslige karen som pleide å trene med en tung fotball, er nå bare en skygge av seg selv. Likevel får vaktene først slått ham i bakken etter trefire harde slag. Akkurat idet Kusmenko faller og forsøker å ta seg for med armene, blir han skutt i bakhodet.

Nå er turen kommet til den unge angrepsspilleren Klimenko, som hånet tyskerne ved ikke å skåre da han sto foran åpent mål. Det første slaget sender den unge mannen rett i bakken, og sekundet etter blir han skutt bak øret.

Skrittene i snøen fortsetter. Vaktene stanser nå bak målvakt Trusevitsj.

Et øyenvitne til henrettelsene har senere fortalt at Trusevitsj først falt om, men at han rakk å reise seg igjen mens han ropte «Krasny sport ne umriot» – Rød sport vil aldri dø.

Deretter ble Trusevitsj som den eneste av fangene skutt stående.