Dødens jernbane kostet 100.000 livet

I 1942 blir tusenvis av allierte krigsfanger satt til å bygge en jernbane for japanerne. Sporet går tvers gjennom villnisset mellom Thailand og Burma. Bambus skal felles, fjell sprenges og skinner legges – alt sammen i en ulidelig varme og med råtten ris til kveldsmat.

Imperial War Museums

Reg Twigg sitter på huk og knuger geværet sitt inntil kroppen mens et regn av kuler fyker om ørene på ham. Sammen med en gruppe engelske og indiske soldater har den 28 år gamle briten fra Leicester søkt ly i en sandbunker nær klubbhuset til Singapore Golf Club.

Golfbanen ligger bare tolv kilometer fra sentrum av kolonien Singapore, som har hørt inn under Storbritannia siden 1819. Men formiddagen den 9. februar 1942 er britene i ferd med å miste makten over den asiatiske kolonien.

36 000 kampklare soldater fra Den keiserlige japanske hær har invadert Singapore dagen før, og Reg Twigg befinner seg midt i det som britenes statsminister Winston Churchill senere skal betegne som “det verste nederlaget i britisk militærhistorie”.

Ute på greenen – få meter fra Reg Twigg – ligger 20-30 britiske soldater i en pøl av blod. To av dem er stadig i live og skriker desperat etter hjelp, men stemmene deres drukner i eksplosjonene fra mortérgranatene som konstant flerrer opp gressteppet på golfbanen.

En granat slår plutselig ned rett ved bunkeren, og eksplosjonen sender en indisk soldat gjennom luften slik at han lander oppå Reg Twigg. Sjokkert krabber briten vekk under den døde kameraten som har fått ryggen forvandlet til et åpent kjøttsår – med blottet ryggrad og ribbein.

Seks dager senere er slaget om Singapore over. “Vi overgir oss,” meddeler en britisk offiser idet han haler Reg Twigg opp av bunkeren. Kolonien er tapt, og den 28 år gamle soldaten er nå en av 61 700 krigsfanger. Men Reg Twiggs pinsler har bare såvidt begynt.

© Australian War Memorial

Jungeltur krever menneskeoffer

September 1942: Etter sju måneders opphold i det kummerlige Changi-fengselet i Singapore blir Reg Twigg og tusenvis av andre britiske fanger ført til Thailand om bord i krøttervogner.

“Vi skal nok behandle dere godt.”

Ordene fra den japanske offiseren som tok Reg Twigg til fange for sju måneder siden svirrer i hodet på ham. Han står avkreftet og utsultet i en krøttervogn – stuet sammen med 34 andre fanger.

Det er så trangt at det ikke er plass til å sitte ned. Golvet fylles av urin, avføring og oppkast som en stinkende påminnelse om at de forlengst er fratatt den siste rest av britisk verdighet.

Hvis dette er et eksempel på “god behandling” fra japanerne, hvordan ser da den dårlige ut, tenker Reg Twigg ved seg selv mens han forsøker å ignorere den kvelende dunsten.

I tre dager og tre netter buldrer toget gjennom den mørke jungelen. Den fjerde morgenen ankommer fangene endelig bestemmelsesstedet. “Ban Pong” står det malt på et treskilt.

Sammen med den ramponerte jernbanen er skiltet nesten det eneste tegnet på sivilisasjon i det viltvoksende jungellandskapet.

Ban Pong ligger i Sør-Thailand – godt og vel 1500 km fra Singapore. Reg Twigg og de andre krigsfangene stavrer ut av krøttervognene som en flokk levende døde.

Klær og støvler er innsmurt i oppkast og avføring, og magene deres har ikke fått annet enn en håndfull ris på mange dager.

Etter et kort opphold fortsetter Reg Twigg og hans mange hundre lidelsesfeller til fots gjennom jungelen. Varmen er ulidelig, og terrenget er enda verre. Men her er det ingen nåde.

“Speedo, speedo!” roper de japanske soldatene og skubber de trette krigsfangene fremover med bajonetter – som kveg på vei til slaktehuset.

Noen av Reg Twiggs kamerater er så avkreftet at de faller om på bakken, ute av stand til å reise seg. Japanerne sleper dem vekk fra resten av gruppen som en dynge avfall og de blir aldri mer sett i live.

Allierte krigsfanger og asiatiske tvangsarbeidere måtte bygge en jernbane mellom Thailand og Burma.

© Imperial War Museums

Tvangsarbeidere lot kameratene råtne

Under arbeidet med å legge skinnene til Dødens jernbane døde 12 000 allierte krigsfanger – noe som tilsvarer knapt 20 pst. av de tilfangetatte. Til sammenligning lå dødsraten for allierte krigsfanger i de tyske arbeidsleirene på cirka 4 prosent.

Forholdene var likevel langt verre for de over 200 000 asiatiske tvangsarbeiderne som primært kom fra Malaysia. Tvangsarbeiderne levde i egne leirer hvor de ble slått, torturert og utsultet på daglig basis.

I motsetning til de tilfangetatte allierte soldatene som vanligvis hadde en lege tilknyttet, var de asiatiske arbeiderne i jungelen overlatt fullstendig til seg selv. De fikk ingen hjelp eller medisiner når sykdommer som malaria, dysenteri eller beriberi herjet i leirene.

I arbeidsleirene hopet likene seg opp i et slikt tempo at mange døde bare ble liggende og råtne på bakken. Ingen hadde krefter til å begrave dem. Forholdene var så forferdelige at en stor del av tvangsarbeiderne tok livet av seg, og det antas at det reelle dødstallet i noen leirer var helt oppe i 90 prosent.

Hvor mange asiater som endte med å gi sitt liv for å bygge jernbanen gjennom jungelen, er uvisst. Verken japanerne eller tvangsarbeiderne noterte de nøyaktige dødstallene. Et anslag lyder på cirka 90 000, men forskerne mener at det endelige tallet kan være høyere.

Fangene sliter seg til blods

Oktober 1942: I jungelen blir krigsfanger og tvangsarbeidere satt til å arbeide på en jernbane som skal forbinde Thailand med Burma og forsyne den japanske hæren forut for et angrep på India.

“Alle skal arbeide. Også offiserene!” brøler løytnant Usuki.

Med mord i blikket stirrer han på Reg Twigg og en gruppe medfanger som nettopp har ankommet arbeidsleiren ved Konyo i Sør-Thailand.

Her skal de, sammen med tusener av andre krigsfanger fra Storbritannia, Nederland, Australia og USA samt et enda større antall asiatiske tvangsarbeidere, rydde jungelen slik at det kan bli plass til en ny jernbane.

Togstrekningen skal forbinde Thailand med Burma og gi japanerne mulighet til å forsyne troppene sine i landet.

Løytnant Usuki er et hode kortere enn de fleste av fangene, noe som har gitt ham økenavnet “Konyo Kid”. Men den lille japaneren er en stor trussel mot fangenes ve og vel på grunn av sitt iltre temperament og sine brutale avstraffelsesmetoder.

Dette er en av offiserene tydeligvis ikke klar over da han drister seg til å svare tilbake til Usuki: “Jeg vil minne kommandanten om at ifølge Genève-konvensjonene kan offiserer ikke tvinges til å arbeide”.

Konyo Kid skritter rasende bort til offiseren og roper opp i ansiktet på ham til blodårene i pannen hans nesten brister. Til slutt plasserer Usuki en knyttneve i ansiktet på den britiske offiseren og gir deretter to japanske soldater ordre om å denge løs på den uskyldige fangen med geværkolben til han ligger livløs på bakken.

Omlag hver femte av de allierte krigsfangene som arbeidet på jernbanen døde. Tallet var likevel langt høyere for de asiatiske tvangsarbeiderne.

Mansell/Getty Images

Budskapet er klart: Ingen slipper å arbeide. Fra soloppgang til solnedgang rundt kl. seks om kvelden strever Reg Twigg for å oppfylle japanernes strenge krav.

Fellingen av jungelens bambus skjer med en sløv øks, da fangevokterne er redd for at et skarpt redskap kan brukes som våpen mot dem. Stein og løse klippestykker må fjernes med hendene, og Reg Twiggs fingre er snart revet til blods.

Det harde slitet går likevel verst ut over rygg og skuldre, som konstant blir tynget ned av tunge bambusstammer som må bæres vekk. “Speedo, speedo!” roper vaktene hver eneste gang Reg Twigg drister seg til å ta en pust i bakken. Som regel etterfølges kommandoen av en syngende lusing eller et knyttneveslag i mellomgolvet.

Den daglige matrasjonen er en liten skål med råtten ris – og et par næringsrike larver hvis fangene har lykken med seg. Rundt Reg Twigg dør fanger av utmattelse eller sykdommer som dysenteri og malaria, som herjer i leiren.

Tid til en anstendig begravelse er det ikke. De døde blir stedt uhøytidelig til hvile under den samme jorden de har slitt seg til døde på.

Mange fanger ble rammet av sykdom
under arbeidet. Europeerne kunne
få legebehandling, så heldige var
de asiatiske tvangsarbeiderne sjelden.

© Topfoto/Ritzau Scanpix

Hjemmelaget tobakk hjelper på humøret

November 1942: De siste to månedene har australske krigsfanger arbeidet i nordenden av banen, nå begynner arbeidet i Thailand. Reg Twigg blir flyttet nordover til en ny leir nær Konyo.

Reg Twigg kommer til den nye arbeidsleiren som fangene rett og slett har døpt “Konyo 2”. Men soldaten fra Leicester legger straks merke til en stor forskjell på de to leirene: Her fins det tobakksplanter i den omliggende jungelen.

Den 28 år gamle britens fødselsdag nærmer seg med stormskritt, og han bestemmer seg for å gi seg selv en gave: Han vil prøve å fremstille sin egen tobakk.

I den sparsomme fritiden samler Reg Twigg de tobakksplantene som vokser nær leiren. Så tørker han bladene i sola og løser dem opp i en væske av te og sukker fra sukkerrasjonen som han er så heldig å få på dette tidspunktet.

Etter en stund, når tobakksplantene har sugd til seg all væsken, skjærer han plantene i småbiter og presser dem sammen til en stor masse. Til slutt vikler han et tøystykke om tobakksklumpen og henger opp herligheten ved hytta si, der den fermenterer i et døgn. Så er tobakken klar.

Reg Twigg tester resultatet sammen med den britiske soldaten Hallam. Om kvelden, mens de røyker tobakken – som til Regs store overraskelse minner forbløffende mye om den han pleier å røyke der hjemme – drømmer de seg vekk fra leirens helvete.

“Tenk deg, Reg, en eller annen dag får vi mulighet til å røyke en ordentlig pipe med St. Bruno-tobakk mens vi nyter en stor fatøl. Og det vil ikke være noen elendig japaner som jager oss rundt,” sier Hallam.

Arbeidet begynner

Et lag australske krigsfanger begynner arbeidet på “Dødens jernbane” i september 1942. Det er kroppsarbeid: Jungelen ryddes med macheter og sløve økser, bakken jevnes med hakker. Sviller og skinner kommer fra demonterte jernbaner i Malaysia og Nederlandsk Østindia.

Changi POW Artwork/Shutterstock

Britene tar fatt

I november 1942 starter arbeidet på jernbanen for alvor i Thailand. Tidligere har britiske krigsfanger oppført hytter av bambus med tak av palmeblader. De største hyttene kan huse bortimot 300 mann.

Changi POW Artwork/Shutterstock

Helvetespasset

I november 1942 får britiske fanger og tamilske tvangsarbeidere ordre om å bane vei gjennom et klippemassiv. Oppdelt i lag arbeider de 18 timer i døgnet med hammer, meisel og dynamitt. Om natten er arbeidsplassen opplyst. Dette får stedet til å ligne inngangen til helvete, og det blir kjent som “Hellfire Pass”.

Changi POW Artwork/Shutterstock

Massedød

I mai 1943 fører monsunregn til leirras og vanskeliggjør arbeidet ved “Hellfire Pass”. For å gjøre vondt verre reduseres matrasjonene, og leirene rammes av kolera og dysenteri. Tusener dør av sykdom, sult og utmattelse.

Changi POW Artwork/Shutterstock

Banen står klar

De to halvdelene av jernbanen møtes den 17. oktober 1943 sør for Three Pagodas Pass ved grensen mellom Burma og Thailand. Tusenvis av krigsfanger blir fra nå av tvunget til å vedlikeholde og reparere jernbanesporet.

Changi POW Artwork/Shutterstock

Sult driver engelskmannen til å stjele

Desember 1942: Suksessen med tobakken har gitt Reg Twigg nytt livsmot. Men arbeidet er fremdeles hardt, og kosten elendig.

29-årsdagen den 16. desember feirer Reg Twigg med – som hver dag – å slite på jernbanestrekningen. Han veier bare 45 kg og ser med forferdelse at knoklene buler frem under huden.

Rundt ham dør folk som fluer, og Reg Twigg bestemmer seg for å ta en stor risiko for å skaffe seg mat – en risiko som fort kan koste ham livet.

Cirka 45 meter fra bambushytta hans ligger japanernes kjøkken. Bak hytta, som vender ut mot jungelen, står en stor metallbeholder full av tørket fisk. Reg Twigg har lagt merke til at det ikke er noe vakthold rundt kjøkkenet om kvelden. Det er her han må slå til.

Med hjertet i halsen, og mens det knyter seg i magen, lister han seg bort til beholderen. Blir han oppdaget, får han ikke bare en lusing – det vil bety døden. Forsiktig løfter Reg lokket av beholderen og haler opp to tørkede fisker.

Han plasserer fangsten på det eneste mulige stedet – i sitt lyse, japanske lendeklede (en fundoshi) som er viklet rundt underlivet som et par forvokste underbukser. Med et stort smil om leppene lister Reg Twigg seg tilbake til hytta, der han deler tyvegodset med cellekameraten Howard.

Reg Twigg gjentar forbrytelsen flere ganger de neste ukene – nå med hjelp fra cellekameraten som holder vakt mens Reg plyndrer beholderen. Første gang de to stjeler fisk sammen i nattens mulm og mørke er Howard rystende nervøs.

“For helvete, Reg, du er da ikke helt klok. Hvis de tar oss, blir vi skutt,” hvisker han nervøst. Bare utsikten til den ekstra maten får Howard til å bli på sin plass – og etter å ha spist fisken i smug er han lettere å overtale til å stjele fra japanerne neste gang.

For Reg Twigg hjelper fisken ikke bare på helbredet. Hver gang han stjeler fra fangevokterne, føles det som en seier over fienden.

Lokale burmesere hjalp de allierte med å nedkjempe japanerne.

Keystone/Getty Images

Fisketyven blir syk

Mars 1943: Reg Twigg har visst brukt opp flaksen – han blir rammet av en livstruende sykdom.

“Jeg er redd for at du har fått beriberi”.

Ordene fra den britiske militærlegen som tar imot Reg Twigg i Konyo 2-leirens kummerlige sykehus, kommer ikke som noen stor overraskelse.

Det slørete synet, den dundrende hodepinen, de ømme musklene og de oppsvulmede beina som har plaget Reg Twigg hele dagen, er klassiske tegn på sykdommen beriberi.

Han har sett sykdommen ramme flere andre fanger – noen ganger med døden til følge. Beriberi skyldes mangel på B-vitaminet tiamin i kroppen, og så lenge Reg oppholder seg i arbeidsleiren er utsikten til bedring nærmest ikke-eksisterende.

“Selvsagt blir vi rammet av den dritten når vi ikke får annet enn en håndfull råtne riskorn om dagen,” tenker Reg Twigg ved seg selv. “Du blir nødt til å vente til jeg kan sende deg med en båt til landsbyen Tarso. Det er ikke mer jeg kan gjøre for deg nå,” fortsetter legen.

Japanerne seiler syke krigsfanger til Tarso – der sykehusfasilitetene er bedre og medisinskapene fulle – men først når de er mange nok til å fylle en båt.

Dagen etter tar Reg Twigg seg sammen og drar sørover til den opprinnelige Konyo-leiren. Her må han slite med å samle stein og fjerne bambusstykker i to døgn før det endelig er nok syke fanger til å fylle båten.

På dette tidspunktet føles Reg Twiggs armer og bein som bly, og han kan knapt nok se ut gjennom øynene. Men alt det kan være det samme nå. Det eneste briten fra Leicester kan tenke på er at han skal ut av jungelen og vekk fra helvetesleirene – i hvert fall for en liten stund.

“Jeg er redd for at du har fått beriberi”.

En tur til barbereren gir verdighet

April 1943: Reg Twigg kommer til hektene på sykehuset i Tarso. Han slipper å dra tilbake til Konyo og skal i stedet drive med vedlikehold av de nylagte jernbaneskinnene i byen. Her blir han kjent som “Barbereren i Tarso”.

Det kunne like gjerne ha hengt et skilt med ordene “Reg’s Barbershop” over inngangen til Reg Twiggs hytte i Tarso. Hver dag tropper den ene langskjeggete soldaten etter den andre opp og ber om å få fjernet ansiktshårene.

Bigeskjeften begynte for et par uker siden, da Reg Twigg var så heldig å få barbert seg. Han gjorde det med en stjålet kjøkkenkniv og en dæsj antibakteriell såpe som gjorde tjeneste som barberkrem.

I dag står “Barbereren i Tarso” – som de andre fangene har begynt å kalle ham – overfor sin hittil største utfordring. “Er det du som barberer?” lyder det spørrende fra inngangen til hytta hans.

Stemmen tilhører en britisk sersjant som har anlagt et enormt fullskjegg i fangenskapet. Det henger helt ned over brystkassen.

“Jeg skal nok gjøre et forsøk,” svarer Reg Twigg og ber offiseren om å ta plass. “Men du må heller finne noe å tørke øynene med, for dette kommer til å svi”.

Sersjanten setter seg med rank rygg ned på det bulende blikkspannet som gjør tjeneste som barberstol og svarer: “Bare sett i gang. Ikke vær urolig for meg”.

Reg Twigg dypper kjøkkenkniven i en balje med kokende vann og begynner å fjerne skjegget. Et publikum av krigsfanger stimler sammen rundt ham i hytta – og et par japanske fangevoktere kikker sågar inn.

Alle stønner av sympati med sersjanten mens kniven forvandler ansiktet hans til et blodig, rødt krater. Selv fortrekker ikke offiseren en mine underveis – men tårene i øynene hans avslører smerten.

“Hva er galt, Sarge, du ser ut som om du har grått,” utbryter Reg Twigg ertende idet han fører kniven opp til sersjantens ansikt for siste gang. Sersjanten reiser seg med røde øyne, takker og forlater barbershopen.

Opplevelser som denne gir Reg Twigg styrke til å bevare håpet midt i all elendigheten.

Å barbere kameratene er ikke bare en meningsfull sysselsetting, det er også en enestående mulighet til å gi medfangene tilbake en smule av den verdigheten som de japanske fangevokterne har frarøvet dem under det særdeles brutale fangenskapet.

Filmen Broen over Kwai handler om en gruppe krigsfanger som bygger en bro på “Dødens jernbane”.

© Photo 12/Imageselect

Broen over elva Kwai fikk sitt navn takket være Hollywood

Hollywood-filmen Broen over Kwai (1957) gjorde “Dødens jernbane” kjent, men før filmen hadde jernbanebroen ved byen Kanchanaburi ikke noe navn. Den het ikke annet enn “bro nr. 277” – én blant mer enn 600 broer som ble oppført på banestrekningen.

Etter tre år valgte de thailandske myndighetene å gi broen navnet “Broen over elva Kwai” fordi filmen hadde gjort den verdensberømt og tusenvis av turister ønsket å se den når de besøkte landet.

På thai betyr kwai likevel bare “elv,” så navnet betyr i virkeligheten “Elven Elv”. Misforståelsen om navnet oppsto angivelig fordi de engelskspråklige krigsfangene trodde at de lokale thailenderne sa elvens navn når de sa ‘kwai’.

Soldat underskriver sin egen dødsdom

Mai 1943: Soldatene må hver dag stå i giv akt under fangevokternes inspeksjonsrunde.

Reg Twigg ser ned i bakken idet Tarsos mest brutale fangevokter, kjent under navnet “Silver Bullet,” spankulerer forbi i sin skinnende uniform med et sadistisk smil malt i ansiktet.

Sammen med omlag 800 andre koreanere er den 1,45 meter høye fangevokteren innleid av japanerne for å være vakt og tilsynsfører for krigsfangene.

Ikke alle har lært å slå øynene ned eller se bort når Silver Bullet leter etter nye ofre. En høy kar fra det britiske Sherwood Foresters-regimentet sender fangevokteren et arrig blikk. Det får den iltre koreaneren til å fly i flint og slå soldaten i ansiktet med knyttneven.

“Hør her, ditt ondskapsfulle svin. Denne mannen tilhører et av de fineste regimentene i den britiske hæren. Han har sannsynligvis både kone og barn der hjemme. Han er utvilsomt noens sønn. I det minste er han et menneske som du ikke har noen rett til å behandle på den måten,” hører Reg Twigg seg selv si høyt – i tankene.

Ordene blir aldri uttalt, som vanlig forvandles de til støv på tungen hans. Om Sherwood Foresters-soldaten tenker det samme, er uvisst, men han eksploderer i hvert fall og sender en rett høyre mot Silver Bullet.

Vakten fyker baklengs og lander som en filledukke på den støvete bakken foran de måpende fangene. Ingen beveger seg eller sier et ord. Alle ser med beundring på soldaten som nettopp har underskrevet sin egen dødsdom.

Fortumlet reiser Silver Bullet seg og brøler til soldaten mens en gjeng vakter gir ham pryl med geværkolbene sine. Reg Twigg og de andre står bare få meter fra blodsutgytelsen – med armer og bein tett inntil kroppen og øynene rettet mot himmelen.

Alle vet utmerket godt at den minste innblanding vil koste dem livet. Etter det som føles som en evighet trekker vaktene den blodige og forslåtte soldaten vekk fra plassen. Det er det siste Reg Twigg ser til ham.

“Hør her, ditt ondskapsfulle svin. Denne mannen tilhører et av de fineste regimentene i den britiske hæren. Han har sannsynligvis både kone og barn der hjemme. Han er utvilsomt noens sønn. I det minste er han et menneske som du ikke har noen rett til å behandle på den måten."
Reg Twigg.

Luftbombardement gir fornyet håp

Mars 1944: Japan angriper India. For å sikre forsyningene til offensiven har krigsfangene det travelt med å reparere og vedlikeholde jernbanen.

Om våren kommer Reg Twigg til leiren “Arrow Hill”, som ligger ved Kanchanaburi ved grensen til Burma. Her skal han være med på å vedlikeholde en bro over en elv som togene passerer.

Arbeidet er hardt, og Reg Twiggs mahognibrune kropp blir dekket av sår og blemmer. De siste månedene har vært en prøvelse: Han har blitt beordret til å brenne døde kamerater, han har sovet på et underlag av avføring og dessuten har han hatt malaria.

Arbeidsleirenes kjøkken har vært for langt unna til at Reg har våget å stjele mat. Menyen består derfor av et par håndfuller ris om dagen samt de firfislene og slangene han kan fange med hjemmelagde feller av bambus og snøre.

Fellene lager Reg i smug. Når dyrene er fanget, flår han skinnet av dem og rister dem over et lite bål – i håp om at vaktene ikke vil oppdage ham. Tross kosttilskuddet veier han bare 38 kg.

En dag midt i arbeidet begynner en japansk vakt å hamre på et jerngitter som er plassert ved inngangen til en hule med flaggermus. Slagene skaper et ekko ned gjennom grotten og lager en infernalsk larm: Signalet om luftangrep.

Reg setter fra seg to tunge stykker bambus og ser opp mot himmelen. Et kort øyeblikk glemmer han sulten som gnager i tarmene idet han ser et britisk Mosquito-bombefly gli bortover himmelen og stige opp over de jungelkledde fjellene i horisonten.

“Hvor var du i Singapore?” tenker han – full av håp. “Deres britiske soldater skjærer hodet av japanske soldater,” brøler leirkommandanten da krigsfangene kort etter står i givakt på plassen.
“Hvis det fortsetter, vil det samme skje med dere”.

Reg Twigg sier ingenting. Han vet at vaktene vil straffe ham hvis han mister besinnelsen. Når han blir utskjelt av vakter som ikke snakker engelsk, kan han likevel ikke dy seg for å skjelle dem ut på morsmålet.

“Din elendige, morderiske drittsekk. En eller annen dag flår jeg deg levende og rister deg over et bål,” sier han til de uforstående vaktene. To dager etter Mosquito-flyets ankomst bryter helvetet løs i Arrow Hill da seks britiske bombefly viser seg på himmelen.

Reg kaster seg i bakken og følger bombene med øynene mens de faller. Japanerne løper forvirret rundt og skyter etter flyene, men de kan ikke forhindre at flere fulltreffere forvandler broen til pinneved.

De neste ukene arbeider fangene som gale 18 timer i døgnet for å bygge opp broen igjen så togene atter kan kjøre over elva. Vaktene er mer aggressive enn noensinne og deler ut slag og spark til høyre og venstre.

Men et håp er tent i Reg Twigg. Et håp om at redslene snart kan være over, et håp som gir ham nye krefter.

For å overleve fanget Reg Twigg krypdyr som supplerte hans minimale rasjon av ris.

© Kayli Lum

Reg Twigg vender hjem til England

15. august 1945: Måneden før har allierte styrker fullført gjenerobringen av Burma, og antall bombeangrep på jernbanen i Thailand har økt.

Tusenvis av papirark daler ned fra himmelen. De kommer fra de britiske flyene som passerer over landsbyen Uttaradit som har vært Reg Twiggs hjem siden juni.

Den underernærte og avkreftede soldaten plukker opp et av arkene. Han får en klump i halsen når han leser ordene: “Japanerne har overgitt seg. Dere er frie menn nå, og vi tar kontakt med dere så snart som mulig.”

En nesten uhyggelig stillhet har senket seg over plassen. Så bryter mennene plutselig ut i et jubelbrøl og faller hverandre om halsen med gledestårer i øynene.

Men ikke alle deler gleden: Reg Twigg ser en gruppe japanske soldater marsjere gjennom hovedgaten i Uttaradit med bøyd hode og erkjennelsen av nederlaget skrevet i ansiktet.

De japanske styrkene i Singapore overgir seg ikke før den 12. september, men da er Reg Twigg allerede på vei til Bangkok. Fra Thailands hovedstad blir soldaten fra Leicester sendt med fly til Rangoon.

Oppe i luften kikker han ned på den jernbanestrekningen som han har slitt på i tre og et halvt år. Nesten 7000 av hans landsmenn ligger begravd under jorden ved de ødelagte skinnene. Flere av dem var hans venner.

Mens han stirrer ettertenksomt ut av vinduet, kommer Reg Twigg til å tenke på et sitat fra Shakespeares stykke Henry V: “Gamle menn glemmer”.

“Det gjør de ikke!” tenker Reg Twigg. Jernbanen er kanskje et overstått kapittel, men redslene vil bli hos ham for alltid. Alt han kan gjøre nå, er å forsøke å leve.

De allierede havde luftherredømmet over Thailand og kunne bombe japanernes jernbane.

© Mirrorpix/Getty Images

Etterskrift:: Etter et par måneder i Rangoon ble Reg Twigg sendt hjem med det nederlandske skipet SS Boissevain. Han ankom Liverpool i oktober 1945, og to måneder etter ble han gjenforent med familien sin i Leicester.

Etter hjemkomsten fikk han jobb som lagerforvalter. Reg Twigg døde 99 år gammel i 2013, bare uker før selvbiografien hans kom ut.

Han var likevel aldri interessert i å fremstå som noen krigshelt. Reg Twigg gjorde, i egne ord, bare det som skulle til for å overleve.

Les også:

Andre verdenskrig

Slaget om Singapore: Japansk bløff lurte britene

7 minutter
Andre verdenskrig

Så mange tanks hadde de allierte

2 minutter
Slag under andre verdenskrig

Britene knuste Japans stormaktsdrømmer i India

2 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!